Hvorfor de som klager mye, aldri blir tilfreds

JUBEL var blitt til fortvilelse på bare noen få uker. Israelittenes jubel over sin nyvunne frihet fra trelldommen i Egypt var forvandlet til smålig murring om mat. I løpet av den andre måneden etter at de hadde forlatt Egypt, sa den misfornøyde nasjonen at de ville foretrekke å være slaver framfor å friste en vanskelig tilværelse i ørkenen. I de månedene som fulgte, svekket denne kritiske innstillingen deres beslutning om å lyde Jehova, og det ødela denne generasjonens utsikter til å komme inn i det lovte land. — 2. Mosebok 16: 1—3; 4. Mosebok 14: 26—30.

Det å klage har naturligvis aldri vært begrenset til én enkelt generasjon eller ett enkelt folk. Hvem har vel ikke av og til klaget på et eller annet i forbindelse med jobben eller på maten, været, barna, naboene eller levekostnadene? Det virker som om menneskelig ufullkommenhet gjør oss tilbøyelige til å klage. — Romerne 5: 12; Jakob 3: 2.

Hvorfor har vi så lett for å klage? Kanskje vi føler oss mismodig, skuffet eller uvel. Det kan være at vi klager for å få utløp for våre frustrasjoner, eller kanskje vi indirekte ønsker å si: «Den jobben ville jeg ha greid bedre!» Noen ganger er det personlighetskonflikter som får folk til å begynne å klage. Det kan også være at vi virkelig er blitt forurettet.

Uansett hva som er bakgrunnen for at en person klager, kan det ha en ødeleggende virkning hvis han fortsetter med det, slik eksemplet med israelittene viser. Det kan føre til at han får for vane stadig å klage og til og med begynner å murre angående Jehovas måte å gjøre tingene på. Hvorfor er det så farlig å gjøre det? Og hvordan bør man gå fram hvis man har berettigede klager å komme med?

Berettigede klager

Hvis det ikke dreier seg om noe alvorlig, bør vi først spørre oss selv: Kan jeg overse det i kjærlighet? Det kan riktignok være at vi har en gyldig grunn til å bebreide noen, kanskje til og med en medtroende, for et eller annet. Han har kanskje behandlet oss uvennlig eller urettferdig. Men vil det hjelpe å beklage seg overfor andre om den urettferdige behandlingen? Hvordan anbefaler Bibelen oss å reagere? Kolosserne 3: 13 sier: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre.» Så selv når det kan være på sin plass å klage, anbefaler Bibelen oss å være innstilt på å tilgi framfor å ha en klagende ånd. — Matteus 18: 21, 22.

Men hva om det dreier seg om noe som er for alvorlig til at man kan overse det? Det kan være at man har god grunn til å komme med en klage. Da det steg opp et berettiget «klagerop» til Jehova om Sodoma og Gomorra, traff han tiltak for å ta hånd om den vanærende situasjonen i disse fordervede byene. (1. Mosebok 18: 20, 21) Kort tid etter pinsedagen i år 33 e.v.t. var det også noen som klaget med rette. Ved utdelingen av mat til nødstilte enker ble de hebraisktalende kvinnene favorisert. Dette skapte forståelig nok bitterhet blant de gresktalende enkene. Etter hvert kom denne klagen apostlene for øre, og de organiserte straks en gruppe ansvarlige menn som skulle ordne opp i dette. — Apostlenes gjerninger 6: 1—6.

De som er utnevnt til eldste i vår tid, bør likeledes ikke nøle med å ta de nødvendige skritt når de får kjennskap til alvorlige problemer. Ordspråkene 21: 13 sier: «Den som lukker sitt øre for de fattiges skrik [den ringes klagende rop, NW], skal selv måtte rope uten å få svar.» I stedet for å overse en rettmessig klage bør de eldste lytte medfølende. På den annen side kan vi alle sammen samarbeide med de eldste ved å henvende oss til dem med våre klager i stedet for å utbre oss om dem for alle som vil høre.

De fleste av oss vil imidlertid åpent innrømme at vi som følge av vår ufullkommenhet til tider klager uten grunn. Hvis vi ser nærmere på israelittenes oppførsel i ørkenen, vil vi kunne bli hjulpet til å se den faren som ligger i å la en slik misnøye som vi kan føle av og til, få utvikle seg til en klagende ånd.

Guds syn på dem som klager

Israelittenes murring om mat avdekker to faremomenter som er uløselig knyttet til det å klage. For det første er det smittsomt å klage. Beretningen sier: «Ute i ørkenen begynte hele folket å murre mot Moses og Aron.» (2. Mosebok 16: 2) Det var trolig noen få som begynte å klage på at det var lite mat, og det varte ikke lenge før alle sammen klaget.

For det andre overdramatiserer den som klager, ofte problemet. Ved denne anledningen hevdet israelittene at de ville ha vært bedre stilt i Egypt, hvor de kunne spise så mye brød og kjøtt som de ønsket. De klaget over at de var blitt ført ut i ørkenen bare for å dø av sult. — 2. Mosebok 16: 3.

Var israelittenes situasjon virkelig så kritisk? De hadde kanskje lite mat igjen, men Jehova hadde forutsett dette problemet, og når tiden var inne til det, sendte han manna for å dekke deres fysiske behov. Den overdrevne klagingen avslørte en fullstendig mangel på tillit til Gud. I Egypt hadde de klaget over den harde behandlingen de ble utsatt for, og det med rette. (2. Mosebok 2: 23) Men da Jehova utfridde dem av slaveriet, begynte de å klage om mat. Dette var en uberettiget murring. «Det er ikke oss dere murrer mot, men [Jehova],» advarte Moses. — 2. Mosebok 16: 8.

Israelittenes klagende ånd kom til uttrykk gjentatte ganger. Før det var gått et år, var også mannaen blitt en årsak til klaging. (4. Mosebok 11: 4—6) Kort tid senere utløste en dårlig rapport fra ti av de 12 israelittiske speiderne et ramaskrik om de farene de trodde det ville innebære å innta det lovte land. Folket gikk så langt at de sa: «Bare vi hadde fått dø i Egypt! . . . Eller bare vi kunne dø her i ørkenen!» (4. Mosebok 14: 2) For en grov mangel på verdsettelse! Det er ikke rart at Jehova sa til Moses: «Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg?» (4. Mosebok 14: 11) Disse utakknemlige menneskene som klaget slik, ble dømt til å vandre omkring i ørkenen i 40 år, helt til den generasjonen døde ut.

Apostelen Paulus minner oss om dette eksemplet. Han advarer sine medkristne om at de aldri må bli lik de israelittene som murret, og som derfor omkom i ørkenen. (1. Korinter 10: 10, 11) Det er helt klart at vår tro kan bli undergravd hvis vi kommer med uberettigede klager og legger for dagen en klagende ånd, noe som kan føre til at vi pådrar oss Jehovas mishag.

Men Jehova er tålmodig med sine tjenere når de av og til klager fordi de kommer ut for omstendigheter som kan gjøre dem motløse. Da Elia flyktet til fjellet Horeb fordi den onde dronning Jesabel forfulgte ham, var han overbevist om at det var slutt på hans arbeid som profet. Han gikk ut fra at han var den eneste tilbederen av Jehova som var igjen i landet, noe som ikke stemte. For å styrke Elias tro gav Gud ham først en demonstrasjon av sin kraft. Profeten fikk så vite at det fortsatt var 7000 trofaste tjenere for ham, og at det fortsatt var mye arbeid som gjenstod for Jehovas profet. Dette fikk Elia til å glemme klagemålet sitt, og han gikk på med fornyet kraft. (1. Kongebok 19: 4, 10—12, 15—18) Når kristne eldste legger skjelneevne for dagen, kan også de snakke trøstende til dem som er trofaste, og hjelpe dem til å se hvilken rolle de spiller i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikt. — 1. Tessaloniker 5: 14.

Hvordan en klagende ånd kan overvinnes

Hvordan er det mulig å overvinne en klagende ånd? Bevisene for hvilke skader tobakk forårsaker, gir røykere en sterk motivasjon til å slutte å røyke. På lignende måte kan det at vi forstår hvilke farer som er forbundet med å ha en klagende ånd, motivere oss til å slutte å klage, hvis vi har for vane å gjøre det.

Hvilke fordeler fører det til å overvinne en klagende ånd? Én viktig fordel de som unngår å klage, har, er at de kan se problemene i lys av Bibelen — de kan se dem mer objektivt. En som har for vane å klage, stopper sjelden opp for å tenke over problemene fra Jehovas synsvinkel. De israelittene som klaget, glemte at Jehova Gud hadde utfridd dem av trelldommen, og at han mirakuløst hadde delt vannet i Rødehavet for dem. Den negative tankegangen deres gjorde dem blinde for Guds makt og berøvet dem deres glede. Som følge av det forsvant deres tillit til Jehova som dugg for solen.

En som er i stand til å vurdere problemene sine objektivt, forstår også hvilke problemer som skyldes feilgrep som han selv har gjort. Derfor er det mye mindre sannsynlig at han vil gjøre de samme feilene om igjen. Jeremia advarte israelittene mot å klage over de vanskelighetene de opplevde etter at Jerusalem var blitt ødelagt. Lidelsene kom som en direkte følge av deres egne synder, noe de måtte forstå for å kunne angre og vende om til Jehova. (Klagesangene 3: 39, 40) På lignende måte fordømte disippelen Judas «ugudelige mennesker» som avviste Jehovas veiledning og hadde for vane å ’klage over sin lodd i livet’. — Judas 3, 4, 16.

Som den vise kong Salomo en gang sa: «Glede i hjertet gir god helse, mismot tærer på marg og ben.» (Ordspråkene 17: 22) En klagende ånd tærer på oss følelsesmessig og tar fra oss gleden. Det gjenspeiler pessimisme, ikke optimisme. Men de som lærer å tenke på og snakke om «det som er rosverdig», får glede i hjertet, noe som også kan få dem til å føle seg bedre. — Filipperne 4: 8.

Vårt liv vil utvilsomt bli mer meningsfylt hvis vi merker oss folks gode sider istedenfor deres feil. Det vil ha en god virkning på oss at vi gjør det beste ut av en vanskelig situasjon istedenfor å murre på grunn av et tilbakeslag. Ja, til og med prøvelser kan være en kilde til glede hvis vi betrakter dem som en mulighet til å styrke vår tro og utholdenhet. — Jakob 1: 2, 3.

I tillegg er det viktig å huske på at det ikke bare er oss selv vi skader når vi murrer. Hvis vi hele tiden klager, kan det godt være at vi undergraver andres tro. Den dårlige rapporten som de ti israelittiske speiderne avla, fikk hele nasjonen til å betrakte det som en umulig oppgave å innta det lovte land. (4. Mosebok 13: 25 til 14: 4) Ved en annen anledning ble Moses så nedslått over folkets ustanselige murring at han bad Jehova om å ta hans liv. (4. Mosebok 11: 4, 13—15) Men hvis vi snakker om problemene på en oppbyggende måte, vil vi kanskje kunne styrke andres tro og bidra til at de får erfare glede. — Apostlenes gjerninger 14: 21, 22.

Vi føler oss kanskje fristet til å klage på våre arbeidskolleger, våre venner eller vår familie eller til og med på de eldste i menigheten, men Jehova ønsker at hans folk skal «ha . . . inderlig kjærlighet til hverandre». En slik kjærlighet får oss til å dekke over andres feil istedenfor å henlede oppmerksomheten på dem. (1. Peter 4: 8) Heldigvis tar Jehova i betraktning at vi bare er støv; han ser ikke på våre feil. (Salme 103: 14, 15; 130: 3) Hvis vi alle sammen gikk inn for å etterligne hans eksempel, ville vi klage mye mindre.

Når menneskeheten blir løftet opp til fullkommenhet, vil ingen lenger ha noen grunn til å klage over sin lodd i livet. I mellomtiden må vi motstå fristelsen til å komme med klager på andre eller angående de prøvelsene og vanskelighetene vi selv møter. La oss vise at vi har tillit til Jehova ved å ’fortsette å gjøre alt uten murring’. (Filipperne 2: 14) Dette vil behage Jehova, og det vil være til stort gagn for oss selv. Det er derfor både til vårt eget og andres beste at vi husker at de som har for vane å klage, aldri blir tilfreds.

[Bilde på side 20]

Selv mannaen, som Gud skaffet til veie mirakuløst, ble en årsak til klaging