Opprinnelsen til håpet om tusenårsriket

I DAG er det ikke stor forskjell på det som henholdsvis en katolikk, en protestant eller en jøde i sin alminnelighet håper og frykter. De tror nesten alle på menneskesjelens iboende udødelighet og på himmelsk lykksalighet i en overjordisk verden eller evig pine i et eller annet slags «helvete».

Ettersom kristenhetens religionssamfunn gjør krav på å stå i et åndelig slektskapsforhold til jødenes monoteisme og godtar de jødiske skrifter som inspirert av Gud, vil det være interessant å se om det håp jødene og disse «kristne» har i dag, svarer til det håp som blir holdt fram i de hebraiske skrifter, og til det jødene trodde i gammel tid.

DET MESSIANSKE HÅP

På grunnlag av slike skriftsteder som 1. Mosebok 3: 15; 22: 15—18; 49: 10 og 5. Mosebok 18: 18, for å nevne bare fire av de 456 stedene i de hebraiske skrifter som den gamle jødiske synagoge betraktet som messianske, kan en spørre: Hva var det egentlig jødene ventet? Hva var deres håp?

Et autoritativt jødisk oppslagsverk inneholder følgende opplysninger: «. . . tanken om en personlig Messias går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Den er en naturlig følge av det profetiske, framtidige håp. Den første profeten som gav en detaljert beskrivelse av den framtidige, ideelle kongen, var Jesaja (9: 1—6 [2—7 i ikke-jødiske bibler]; 11: 1—10; 32:1—5). . . . Den ideelle kongen som Jesaja ser fram til, skal være en kvist [etterkommer] fra Isais stubb, som Guds ånd hviler over som en ånd av visdom, mot og religion, og som skal herske i gudsfrykt. Rettferdighet og trofasthet skal være beltet han har om livet (11: 1—3a, 5). Han vil ikke ta del i krig eller i nasjonenes erobringer; krigsutstyret vil bli ødelagt (9: 4 [5]); hans eneste interesse vil være å opprette rettferdighet blant sitt folk (9: 6b [7b]; 11: 3b, 4). Frukten av hans rettferdige styre vil være fred og orden over hele landet. Lammet vil ikke frykte for ulven, og leoparden vil ikke skade kjeet (11: 8 [6]); det vil si, at tyranni og vold ikke lenger vil bli utøvd på Guds hellige fjell, slik de etterfølgende vers viser, for landet er fylt av kunnskap om Gud, som vannet dekker havets bunn (jevnfør 32: 1, 2, 16). Folk vil ikke trakte etter politisk makt, men føre en pastoral tilværelse (32: 18, 20). Under slike ideelle forhold kan landet ikke annet enn ha fremgang og behøver ikke å frykte for angrep fra andre nasjoner (9: 6a [7a]; 32: 15). Kvisten fra Isais stubb, som nettopp har skutt opp, skal stå fram som et samlingsmerke for andre nasjoner, og de skal komme til ham for å få veiledning og råd (11: 10). Han vil med rette bli kalt ’Underfull Rådgiver’, ’Veldig Gud’, ’Evig Far’, ’Fredsfyrste’ (9: 5 [6]).

Dette bildet av framtiden er helt i samsvar med Jesajas syn, nemlig at dommen vil føre til en åndelig gjenreisning og få i stand en tilstand av moralsk og religiøs fullkommenhet.» — The Jewish Encyclopedia, bind 8, side 506.

Dette var det messianske håp jødene fikk i de hellige skrifter. Det var sannelig ikke mye «himmelsk» ved dette! Men hva med de ikke-bibelske jødiske skrifter? Det samme oppslagsverket sier litt lenger ute: «I den rabbinske, apokalyptiske litteratur er forestillingen om en jordisk Messias den fremherskende oppfatningen, og fra slutten av det første århundre av vår tidsregning er det også den som judaismen offisielt godtok.» — Side 510.

ET JORDISK HÅP

Jødene hadde således opprinnelig et jordisk håp. Det er ikke noe i Bibelen som viser at deres trofaste forfedre Abraham, Isak og Jakob håpet på å komme til himmelen. Den loven som ble gitt gjennom Moses, holdt ikke fram et slikt håp. Det samme kan sies om de poetiske bøkene i de hebraiske skrifter og om profetenes bøker.

Det autoritative oppslagsverket Dictionnaire de Theologie Catholique sier angående dette: «I Det gamle testamente kan en legge merke til all den timelige velstand som den gudfryktige hadde forhåpninger om på grunnlag av Guds løfter til ham, hans familie og hans land. I tillegg til dette hadde han håpet om åndelige og moralske gaver, håpet om Messias’ komme og om hans rike.» (Uthevet av oss)

Det protestantiske verket Dictionnaire Encyclopédique de la Bible bekrefter dette. Vi leser: «Det håp som ble holdt fram i GT [Det gamle testamente], ble utviklet gradvis. Det begynte med jordiske goder, politisk gjenreisning og ny bosetting for innbyggerne. . . . Dette håpet utviklet seg og ble universelt. Jehova er verdens Herre. . . . Den ’Eviges Tjener’ skal komme; ved sine lidelser og sin ydmykelse skal han frelse sitt folk. Jesaja 42: 1—4 viser at verden setter sitt håp til hans lære. Så skal herligheten til den Eviges Tjener komme, og den messianske æra og en fornyet menneskehet bli en realitet.» (Uthevet av oss)

Det jordiske håp som jødene hadde, blir oppsummert slik i The Jewish Encyclopedia: «. . . profetene utviklet håpet om en ideell messiansk framtid gjennom styret til en sønn av Davids hus — den gylne tidsalder med paradisiske velsignelser . . . Det skulle komme i form av en verden med fullkommen fred og harmoni blant alle skapninger, den englelignende tilstand menneskene var i før de syndet (Jes. 11: 1—10; 65: 17—25: ’nye himler og en ny jord’). . . . det viktigste formål med Israels messianske håp er ’å omvende alle skapninger til å bli en enkelt flokk som gjør Guds vilje’; bare fjernelsen av ’voldsriket’ må gå forut for opprettelsen av Guds rike. . . . Det persisk-babylonske verdensår på 12 000 år ble imidlertid i den jødiske eskatologi [læren om verdens og menneskehetens endelige skjebne] forandret til en verdensuke på 7000 år som svarer til skapelsesuken, ettersom skriftstedet ’tusen år er i dine øyne som dagen i går’ (Sal. 90: 5 [4]) antyder tanken om at den nåværende verden med strev og slit (’‘olam ha-zeh’) skal bli etterfulgt av en tusenårig sabbat, ’den kommende verden’ (’‘olam ha-baʹ’ . . . ).» — Bind 5, sidene 209—211. (Uthevet av oss)

IKKE IBOENDE UDØDELIGHET, MEN EN OPPSTANDELSE

I flere hundre år trodde ikke jødene på den hedenske læren om menneskesjelens udødelighet. Jødene var et opplyst folk, og enhver jøde som kunne lese og skrive, kunne selv finne mange skriftsteder i de hebraiske skrifter som tydelig viste at «sjelen» (hebraisk: neʹphesh) kan dø. Her følger noen få eksempler: Fjerde Mosebok 23: 10; Salme 22: 30; 78: 50; 116: 8; Esekiel 13: 19. — Se norsk oversettelse av 1930.

Det håp jødene hadde fra begynnelsen av om liv på jorden i et paradis som ble gjenopprettet av Messias, var således basert på troen på en oppstandelse, ikke på iboende udødelighet. The Jewish Encyclopedia bekrefter dette og sier: «Oppstandelsen utgjorde en del av det messianske håp (Jes. 26: 19; Dan. 12: 2). . . . Til å begynne med ble oppstandelsen betraktet som en mirakuløs velgjerning som bare de rettferdige fikk del i . . ., men senere mente en at den ville få en alminnelig anvendelse og hadde tilknytning til dommen på den ytterste dag . . . Hvorvidt dannelsen av kroppen i oppstandelsen er den samme som ved fødselen, strides det om mellom hillelittene og sjammaittene.» — Bind 5, side 216.

Det samme autoritative jødiske oppslagsverket sier angående «Gehenna» (kristenhetens «helvete»): «Det finnes ikke noe grunnlag i Skriften for troen på en straff for sjelen etter døden. Det var babylonerne og perserne som kom med dette, og det fikk et jødisk preg ved å bli kalt ’Gehinnom’ (Hinnomdalen), som var gjort avskyelig ved ilden i forbindelse med Manasses ofringer til Molok (2. Kong. 23: 10).» — Ibid., side 217.

Hvordan kan det da ha seg at jødiske teologer i dag vanligvis holder fram læren om iboende udødelighet og om evig straff? Supplément au Dictionnaire de la Bible kommer med følgende opplysning: «[Jødene] mente til å begynne med at frelsen var på jorden . . .; hvor strålende det messianske håp enn var, og hvor lenge det framtidige styre enn skulle vare — noen mente at det skulle vare evig — var det nasjonale og jordiske et grunnleggende trekk ved denne religiøse æra. Så gjorde en ny mulighet seg gjeldende: ’oppdagelsen’ av en lykkelig tilværelse etter døden.» (Uthevet av oss)

Hvordan «oppdaget» jødene at mennesket har en «sjel» som lever videre når kroppen dør? Enda en gang kan vi hente avgjørende opplysninger i autoritative oppslagsverk. The Jewish Encyclopedia sier: «Det var bare gjennom jødenes kontakt med persisk og gresk tenkning at forestillingen om en sjel som var atskilt fra legemet og hadde en individuell eksistens, slo rot i jødedommen.» Dette blir bekreftet av Dictionnaire Encyclopédique de la Bible, som sier: «Forestillingen om udødelighet er et produkt av gresk tenkning, mens håpet om en oppstandelse hører til jødisk tenkning. . . . Etter Alexanders erobringer ble greske oppfatninger gradvis opptatt i jødedommen.»

Hvis noen betviler at jødene ikke opprinnelig trodde på sjelens udødelighet, vil det være tilstrekkelig å nevne at så sent som i det første århundre av vår tidsregning var spørsmålet fortsatt ikke avgjort i jødenes sinn. Dette blir bevist ved det faktum at fariseerne trodde på udødelighet, mens saddukeerne ikke gjorde det. — Se Josefus: Jødernes Oldtidshistorie, bok 18, kapittel 1, avsnittene 3, 4; Jødernes Krig mod Romerne, bok 2, kapittel 8, avsnitt 14; se også Apostlenes gjerninger 23: 8.

DET OPPRINNELIGE MESSIANSKE HÅP FORANDRET

Etter hvert som jødene gikk bort fra håpet om et framtidig liv gjennom en oppstandelse og antok den hedenske læren om en udødelig «sjel» som var atskilt fra legemet, ble også deres opprinnelige messianske håp forandret. I det første århundre av vår tidsregning var det jødiske messianske håp blitt et nasjonalistisk, politisk håp.

The Jewish Encyclopedia bekrefter dette. Vi leser: «Det var først da det makkabeiske dynasti [som begynte i det annet århundre f. Kr.] hadde falt og det despotiske styret til Herodes den store og hans familie og Romerrikets økende tyranni hadde gjort forholdene enda mer uutholdelige for jødene, at de tok sin tilflukt til håpet om en personlig Messias. De lengtet etter den lovte befrier av Davids hus som skulle fri dem fra den forhatte, utenlandske tronraners åk.»

Alfred Edersheim skriver i Life and Times of Jesus the Messiah: «Det Israel håpet på, var nasjonal gjenreisning og herlighet. Alt annet var bare midler til å nå dette målet. Messias var i seg selv bare det store redskap som skulle hjelpe dem til å nå målet. . . . Rabbinernes forestilling om Messias var ikke at han skulle være ’sitt folk Israels herlighet og et lys som opplyste hedningene’ — en som dekket menneskenes behov.»

Edersheim peker videre på at i det første århundre av vår tidsregning håpet de jødiske religiøse lederne ikke lenger på en Messias og Gjenløser. Han sier: «De gamle rabbinerne trodde ikke, så vidt en kan se på grunnlag av deres skrifter, på slike viktige læresetninger som syndens opprinnelse og menneskets syndige natur. . . . Ettersom de ikke følte noe behov for å bli utfridd av synd, kan vi forstå hvorfor den rabbinske tradisjon ikke fant plass for Messias’ prestelige embete, og hvordan til og med hans påstand om at han var sitt folks profet, nesten fullstendig overskygges av hans komme som deres konge og befrier. Dette var et stadig like aktuelt behov, som ble større og større etter hvert som Israels nasjonale lidelser syntes å bli nesten uforklarlige.»

Jødene tapte således gradvis av syne det håp de opprinnelig hadde. Håpet om en messiansk konge, som ikke bare skulle herske over jødene, men også være «et lys for andre nasjoner», fikk vike for det fanatiske håp om en nasjonal leder som ville hjelpe dem til å vinne seier over deres politiske og religiøse fiender. Det jordiske håp om en «tusenårig sabbat», da Messias skulle innføre en «gyllen tidsalder med paradisiske velsignelser», «en verden med fullkommen fred og harmoni blant alle skapninger», ble erstattet av et ubestemmelig, himmelsk håp som var basert på læren om iboende udødelighet, en lære som skrev seg fra babylonerne, perserne og grekerne.

Årene gikk. Det kom ingen politisk Messias for å utfri jødene eller for å samle dem og gjenreise dem etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr. Etter hvert mistet jødene selv dette endrede messianske håp. Som Edersheim sier: «Hvorfor er befrielsen av Israel og Messias’ komme så uforklarlig forsinket? Her står synagogen overfor et uløselig mysterium. De forklaringer en forsøker å gi, er, innrømmes det, gjettverk eller snarere forsøk på å unngå spørsmålet. Den eneste kurs som er igjen, er autoritativt å pålegge taushet i alle slike spørsmål — en taushet hvor en ubetinget og med beklagelse underkaster seg det uforklarlige, som de ville uttrykke det, . . . en taushet med stadig tilbakevendende skuffelse og fortvilelse. Synagogens storslåtte håp er således skrevet i en gravskrift på en knust gravstein, for å si det slik, for å bli gjentatt av de tusener som i disse lange århundrenes løp forgjeves har vætet helligdommens ruiner med sine tårer.»

Heldigvis er det opprinnelige håpet om gjenopprettelsen av et jordisk paradis under Messias’ styre fortsatt tilgjengelig for oppriktige jøder, og noen har allerede tatt imot det og tørket sine tårer. Men for mange andre av våre lesere gjenstår følgende spørsmål: Hvilken innvirkning hadde Jesu Kristi, Messias’, komme på håpet om en «tusenårig sabbat» med «fred og harmoni blant alle skapninger» på jorden? Og hvis Kristus bekreftet dette håpet, hva er da grunnen til at praktisk talt alle «kristne» protestanter og katolikker ikke har dette håpet om tusenårsriket?

[Bilde på side 5]

Kommunistenes ’lykkelige morgendag’? Hinduenes eller buddhistenes nirvana? Katolikkenes eller protestantenes «himmelske salighet»? Hvilket håp gir Bibelen?