Hvordan katolikkene ble berøvet håpet om tusenårsriket
HIMMEL eller helvete! For et alternativ! Ikke desto mindre er dette de to muligheter som ble forespeilt millioner av katolikker, protestanter, jøder og muhammedanere. Når det gjelder katolikkene, må de også gjennom skjærsilden på veien til himmelen. Men selv denne skremselen og dette håpet er så svevende at mange oppriktige troende tviler på om noe av dette virkelig eksisterer.
Det er ikke så merkelig at den franske religiøse skribenten Jacques Duquesne kunne gjengi følgende samtale, som han hadde hatt med to katolikker: (Med en mann) «Tror De på helvete? — Overhodet ikke, på ingen måte! . . . — Tror De på en himmel? — Nei, det gjør jeg ikke, like lite som jeg tror på at det finnes noe helvete.» (Med en kvinne) «Hva mener De skjer når vi dør? — Når vi dør? Det er flere år siden jeg sluttet å tro at det er noe. — Hva mener De? — At det ikke er noe som overlever. Alle kan naturligvis se at kroppen er død. Det er antagelig det samme med sjelen. Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. . . . — Men De tror fortsatt på Gud? — Ja, absolutt. — Hva er det som får Dem til å tro? — Så jeg kan ha et håp.» — Dieu pour l’homme d’aujourd’hui (Gud for mennesker av i dag).
Det er tydelig at den katolske kirke ikke har gitt sine medlemmer et håp som avler en fast tro. Tvil og også vantro er i virkeligheten noen av de dårlige frukter som kristenhetens tradisjonelle religionssamfunn nå høster. I mange land hvor den største del av befolkningen er katolsk, har det uklare og ubestemmelige håpet om ’himmelsk salighet’ ikke vært tilstrekkelig til å hindre millioner av mennesker i å miste troen og vende seg til kommunismen for å få oppfylt sitt naturlige og rimelige ønske om en anstendig tilværelse på jorden. I stedet for et usikkert håp om «evig salighet» i himmelen ser mange ut til å være villige til å akseptere et håp om å oppnå et lykkelig liv på jorden i «sytti år». Men selv dette håpet viser seg å være skuffende.
FORAKT FOR «MILLIANISMEN»
Mange mennesker er i dag blitt lunkne «kristne». De er mer interessert i det som skjer her og nå, enn i oppfyllelsen av det kristne håp. En av grunnene til dette er at kristenhetens kirkesamfunn har gitt en feilaktig fremstilling av dette håpet. De snakker foraktelig om oppriktige kristne som håper på tusenårsriket eller Kristi tusenårige styre. Det høyst respekterte og omfangsrike franske oppslagsverket Dictionnaire de Théologie Catholique sier for eksempel følgende om «millianismen»: «Feilaktig lære som ble framholdt av dem som ventet på et tidsbestemt styre ved Messias. De mente fra tid til annen at dette styrets lengde var 1000 år. . . . Siden det femte århundre har ingen eller bare noen få eksentriske sekter en gang iblant snakket om millianismen.»
Selv om dette autoritative katolske oppslagsverket snakker foraktelig om dem som tror på Messias’ tusenårige styre, innrømmer det at det ble snakket om tusenårsriket før det femte århundre. Håpet om tusenårsriket gikk med andre ord tapt i løpet av det femte århundre. Hvorfor? Bekrefter historien det som Bibelen selv viser, nemlig at de første kristne trodde på Kristi tusenårige styre? Hvis det er tilfelle, hvordan gikk det da til at millioner av katolikker og protestanter ble berøvet håpet om tusenårsriket? La oss se hva respekterte oppslagsverk og historiebøker sier som svar på disse spørsmålene.
VITNESBYRD FRA «KIRKEFEDRENE»
Katolske oppslagsverk er klar over at mange av de første «kirkefedrene» trodde på og lærte om Kristi tusenårige styre, om tusenårsriket. The Catholic Encyclopedia sier: «Blant katolikkene stod senere biskop Papias fra Hierapolis, en disippel av St. Johannes [apostelen] fram som en talsmann for ’millianismen’. Han hevdet at han hadde mottatt denne læren fra apostlenes samtidige, og Irenaeus forteller at andre ’presbytere’ [eldste], som hadde sett og hørt disippelen Johannes, av ham lærte om troen på tusenårsriket som en del av Herrens lære. . . .
De fleste kommentatorer finner tanker om tusenårsriket i St. Barnabas’ epistel [begynnelsen av det annet århundre] . . . St. Irenaeus fra Lyon, som var født i Lilleasia og påvirket av St. Polykarps tilhengere, antok forestillinger om tusenårsriket og drøftet og forsvarte dem i sitt verk mot gnostikerne . . . I sin Dialog med jøden Tryphon (kap. 80—81) går St. Justinus martyr imot jødene ved læren om et tusenårsrike . . . St. Melito, som var biskop i Sardes i det annet århundre, er et vitne for den fortsatte troen på tusenårsriket i provinsen Asia. . . .
. . . Tertullianus, som var forkjemper for montanismen, legger fram den læren . . . at ved tidenes ende skal det store, lovte rike, det nye Jerusalem, bli opprettet og vare i et tidsrom av 1000 år. Alle disse forfatterne som skrev om tusenårsriket, henviser til forskjellige skriftsteder i de profetiske bøkene i Det gamle testamente, til noen få steder i St. Paulus’ brev og til Apokalypsen [Åpenbaringen] av St. Johannes.» — Uthevet av oss.
HVEM ER VIRKELIG «APOSTOLISK»
Et av de hovedargumentene som den romersk-katolske kirke benytter for å vise at den er hevet over de protestantiske kirkesamfunn og også over Jehovas vitner, er påstanden om at det bare er den som verner om de kristne tradisjoner som er blitt overlevert fra apostlenes tid. Som A Catholic Dictionary sier: «Den romerskkatolske kirke er apostolisk fordi dens lære er den tro som en gang ble åpenbart for apostlene, en tro som den verner om og forklarer uten å legge noe til eller trekke noe fra.» — Uthevet av oss.
De menn som The Catholic Encyclopedia forteller holdt fram håpet om tusenårsriket, blir anerkjent av den katolske kirke som menn som hørte til de første av «kirkefedrene». To av dem (Polykarp og Papias) skal ha sett og hørt apostelen Johannes og ha truffet disipler som kjente Kristus og andre av apostlene. Alle de andre som blir sitert, er «kirkefedre» eller «doktorer» fra det annet eller begynnelsen av det tredje århundre, og de trodde alle på Kristi tusenårige styre.
Det høyst autoritative oppslagsverket Dictionnaire de Théologie Catholique går så langt som til å si at Papias’ samtidige, som var enda mer «intelligente» og «skarpsindige» enn han var, «delte hans tro på tusenårsriket og betraktet denne troen som en av de viktigste læresetningene i den kristne tro». Det samme katolske oppslagsverket sier om Justinus martyr at til tross for at han visste at noen av hans samtidige ikke delte hans syn på tusenårsriket, mente han at når det gjaldt dette, var han «den som forsvarte den mer fullstendige, ortodokse læresetningen». Dette oppslagsverket henviser også til Irenaeus og sier: «For ham var tusenårsriket en del av den tradisjonelle lære. . . . St. Irenaeus ser ut til å være av den oppfatning at en ikke kan gi en korrekt forklaring av Skriften uten å komme inn på tusenårsriket.» — Bind X, spaltene 1761, 1762. (Uthevet av oss)
Hvem står så nærmest den sanne apostoliske lære og tradisjon? Er det den romersk-katolske kirke, som foraktelig kaller dem som tror på Kristi tusenårige styre, en ’eksentrisk sekt’, eller er det Jehovas vitner, som verner om håpet om tusenårsriket? Hvordan gikk det til at dette håpet ble fjernet fra den katolske lære?
FRAFALL FORVRENGER DET KRISTNE HÅP
I den foregående artikkelen så vi at jødene i forbindelse med det frafallet som fant sted i de siste århundrer før vår tidsregning, erstattet håpet om en oppstandelse med den hedenske læren om sjelens iboende udødelighet og forandret sitt opprinnelige messianske håp til et politisk håp. Det frafall som var forutsagt skulle inntreffe blant de kristne (Apg. 20: 29, 30; 2. Tess. 2: 3; 1. Joh. 2: 18, 19), førte også til en forvrengning av håpet om tusenårsriket.
Den jødiske lærde Hugh J. Schonfield sier: «Det var først i det annet århundre at de kristne vendte seg bort fra håpet om Guds jordiske rike.» «Til tross for inntrengende formaninger om å vise trofasthet, lojalitet og utholdenhet var det mange flere kristne som ble skuffet og enten forlot menigheten eller fulgte de lærere som framholdt mindre jordbundne fortolkninger av kristendommens natur.»
Angående det at noen «vendte seg bort» fra håpet om en gjenopprettelse av paradiset på jorden ved det himmelske, messianske rike eller styre, sier The New International Dictionary of New Testament Theology (bind 2, under «Paradiset»): «I kirkehistoriens videre forløp ble mange ikke-bibelske motiver, bilder og tanker innlemmet i forestillingen om paradiset. . . . Spekulasjonene i kirken angående paradiset og forestillingene i folketroen har også sammenheng med det faktum at læren om sjelens udødelighet kom til å innta plassen til Det nye testamentes eskatologi med dens håp om de dødes oppstandelse og den nye skapning (Åp. 21 f.), slik at sjelen blir dømt etter døden og kommer til et paradis som nå ikke lenger oppfattes som noe som er av denne verden.» — Uthevet av oss.
Etter infiltrasjonen av den greske læren om sjelens udødelighet overførte således de frafalne kristne paradiset fra jorden til himmelen og forkastet det opprinnelige håpet om tusenårsriket. The Encyclopædia Britannica (1977) bekrefter dette: «Da den kristne teologi ble påvirket av gresk tankegang, undergravde det oppfatningen av tusenårsriket.»
NYPLATONISMEN ERSTATTER HÅPET OM TUSENÅRSRIKET
Håpet om tusenårsriket ble derfor et offer for frafall. Dets fiender vek ikke tilbake for noe som helst for å bekjempe det. Dictionnaire de Théologie Catholique omtaler tusenårsrikets motstandere og sier om den romerske presten Gaius (som levde i slutten av det annet og begynnelsen av det tredje århundre) at «for å overvinne millianismen bestred han utvetydig ektheten av Apokalypsen [Åpenbaringen] og St. Johannes evangelium». Det samme autoritative katolske oppslagsverket viser også at «Sankt» Dionysios, som var biskop i Alexandria i det tredje århundre, forfattet et skrift mot millianismen, og «for å hindre dem som fastholdt denne oppfatningen, i å basere sin tro på Apokalypsen til Sankt Johannes, nølte han ikke med å bestride denne bokens ekthet».
I dette katolske oppslagsverket, som er på 15 bind, kan vi også lese at Origenes, en av «kirkefedrene» i det tredje århundre, fordømte dem som trodde på jordiske velsignelser i tusenårsriket, fordi de «fortolket skriftene på samme måte som jødene». Hvorfor var Origenes motstander av tusenårsriket? The Catholic Encyclopedia sier: «I betraktning av nyplatonismen, som hans læresetninger var grunnlagt på . . . , kunne han [Origenes] ikke holde med millenistene.» Ettersom Origenes delte Platons tro på sjelens iboende udødelighet, var han nødt til å overføre de jordiske velsignelsene i Messias’ tusenårige styre til det åndelige plan.
AUGUSTINUS BESTEMMER AT «DET IKKE VIL BLI NOE TUSENÅRSRIKE»
Men den mannen som gav håpet om tusenårsriket for katolikker og også for protestanter nådestøtet, var uten tvil «Sankt» Augustinus, som blir beskrevet i The Encyclopædia Britannica som «den største tenker i den kristne oldtid» og «den smeltedigel som på den mest fullstendige måten sammensmeltet Det nye testamentes religion med den greske filosofis platonske tradisjon». Augustinus gikk til kraftig angrep på det opprinnelige håpet om en gjenopprettelse av paradiset på jorden under Kristi tusenårige styre. For å sitere The Catholic Encyclopedia: «St. Augustinus holdt til slutt fast ved den overbevisning at det ikke vil bli noe tusenårsrike. . . . den store doktor [Augustinus] . . . gir oss en allegorisk forklaring av kapittel 20 i Apokalypsen. Den første oppstandelsen, som dette kapitlet tar for seg, sikter til den åndelige gjenfødelsen i dåpen, sier han; sabbaten på 1000 år etter 6000 års historie er hele det evige liv . . . Denne forklaringen av den berømte doktor ble antatt av etterfølgende vestlige teologer, og læren om tusenårsriket i sin tidligste form fikk ikke lenger noen støtte.»
Det er ikke bare katolikkene som på den måten er blitt berøvet det opprinnelige, bibelske håp om tusenårsriket, men det samme har protestantene. I 1977-utgaven av Britannica Macropædia heter det: «Augustinus’ allegoriske fortolkning av læren om tusenårsriket ble kirkens offisielle lære, og apokalyptisismen [forventningen om det ondes endelige ødeleggelse og det godes seier] gikk under jorden. . . . De protestantiske reformatorer av de lutherske, kalvinistiske og anglikanske tradisjoner var ikke apokalyptikere, men fortsatte å holde fast ved Augustinus’ oppfatninger.»
Katolske og protestantiske teologer anvender feilaktig det bibelske håp om at et begrenset antall kristne skal herske som konger, prester og dommere sammen med Kristus, på alle de rettferdige. (Åp. 20: 4—6, vers 6 fra LB; Luk. 22: 28—30) Disse teologene framholder et uklart håp om «evig salighet» i himmelen for «de troende». Guds hensikt, som går ut på at hans vilje skal «skje på jorden som i himmelen», hører overhodet ikke med til deres forventninger. (Matt. 6: 10) Bibelen holder imidlertid fram et vidunderlig håp om evig liv, ikke bare i himmelen for noen få utvalgte, men også på jorden for utallige andre. Dette håpet, som har nøye sammenheng med Kristi tusenårige styre eller tusenårsriket, vil bli drøftet mer utførlig i de neste to artiklene.
[Bilde på side 10]
Tertullianus trodde at det lovte rike skulle bli opprettet og vare i 1000 år
[Bilde på side 11]
Origenes delte Platons tro på en udødelig sjel og fornektet derved det tusenårige styre over jorden
[Bilde på side 12]
Augustinus sammensmeltet gresk filosofi med Bibelens lære og hevdet at det ikke ville bli noe tusenårsrike