Forent i tilbedelsen under vår Hyrde og Konge
«Så sier Herren [Jehova]: Se, jeg henter israelittene . . . De skal alle ha en og samme konge.» — Esekiel 37: 21, 22
1, 2. a) Hva symboliserer de to stavene i Esekiel 37: 16? b) Hva hendte med disse to ’stavene’?
ENHET under Riket, sier vi, og dette er helt i harmoni med den siste delen av kapittel 37 i Esekiels profeti. I det 16. verset (EN) sier Jehova til Esekiel at han skal ta to staver. På den ene skal han skrive: «For Juda og for Israels barn, hans medbrødre!» Og på den andre skal han skrive: «For Josef — en stav for Efraim og hele Israels hus, hans medbrødre!» Hva symboliserer disse to stavene?
2 De symboliserer de to delene av Israels rike, som ble delt i Juda rike i sør og Efraim rike i nord. Befolkningen i begge riker ble i sin tur ført i fangenskap — det nordlige rike falt i 740 f.Kr. og det sørlige rike i 607 f.Kr. Men i 537 f.Kr. vendte en rest fra alle Israels 12 stammer tilbake til Jerusalem, hvor de gjenopprettet den forente tilbedelse av Jehova. Hvordan blir dette vist i Esekiels profeti?
3. Hva må herske blant Jehovas gjenreiste folk, slik det blir vist i Esekiel 37: 19?
3 Hør hva Jehova sier til Esekiel i vers 19:
«Da skal du svare: Sa sier Herren [Jehova]: Se, jeg tar Josefs stav som tilhører Efraim og hans brødre, Israels stammer, og setter den sammen med Judas stav. Så gjør jeg dem til en stav; de blir til ett i min hånd.»
Det skulle være enhet blant Jehovas gjenreiste folk!
Forent i tilbedelsen
4. Hva kan sies om oppfyllelsen av Esekiel 37: 21 a) i 537 f.Kr.? b) i vår tid?
4 Guds folk skulle ikke lenger være splittet i to nasjoner, slik at deres lojalitet ble delt mellom to riker, riket i nord og riket i sør, men de skulle være «ett folk i landet». Esekiel taler trøstende ord til dem, slik han hadde fått befaling om å gjøre av Jehova:
«Du skal si til dem: Så sier Herren [Jehova]: Se, jeg henter israelittene fra de folkeslagene de drog bort til. Jeg samler dem fra alle kanter og fører dem til deres eget land. . . . De skal alle ha en og samme konge.» (Esekiel 37: 21, 22)
Akkurat som disse ordene ble oppfylt på den forente resten av Israels folk i og med at de vendte tilbake fra fangenskapet i 537 f.Kr., har den gjenreiste resten av salvede vitner i vår tid erfart den glede det er å være forent i et paradisisk land med åndelig velstand. — Se også Esekiel 36: 33—36.
5. Hvordan er Guds folk blitt renset?
5 Samtidig er Guds folk blitt renset for all den åndelige urenhet som skriver seg fra Satans verdensrike av falsk religion, «Babylon den store». (Åpenbaringen 17: 5; 18: 2, 4) Deres frigjøring fra falske religiøse læresetninger og skikker er en større oppfyllelse i vår tid av den profetien som fikk sin oppfyllelse i liten målestokk på Israel i gammel tid da det ble gjenreist etter fangenskapet i det bokstavelige Babylon:
«Da skal de ikke gjøre seg urene mer med avgudene og all styggedommen og med alle sine ugjerninger. Jeg vil berge dem fra alle stedene hvor de levde i synd, og jeg vil gjøre dem rene. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» — Esekiel 37: 23.
6. a) Hvorfor kan det åndelige Israel nå glede seg over å stå i et nært forhold til sin Gud? b) Hva må vi gjøre, selv om noen forlater sannheten?
6 Jehovas gjenreiste folk har forlatt den avskyelige avgudsdyrkelsen i kristenhetens religionssamfunn og i hedendommen. De forguder ikke lenger skapninger, og de følger heller ikke den verdslige religions skikker, slik at de feirer «helligdager» eller høytider som er til vanære for Gud. De tilber ikke tre guder i en, den såkalte guddom i en mystisk treenighet, men de er forent som ett folk som tilber en Gud, Jehova. De lovpriser i forening universets Herre, og dette binder dem sammen i en enhet som ikke er kjent blant noe annet folk på jorden! (Jesaja 52: 8) Selv om en som tidligere har kommet sammen med oss, utvikler en «vond samvittighet» og forlater Jehovas sannhet, vil vi stå forent sammen med Guds organisasjon i dens arbeid og bevare vårt dyrebare forhold til Gud. — Ordspråkene 3: 32; Hebreerne 10: 22, 23.
Å anerkjenne kongen
7. Hvilken forenende kraft har Guds folk fått løfte om i tillegg til den sanne tilbedelse?
7 Da Israels folk i fortiden kom tilbake til sitt ’land’, ble den sanne tilbedelse en forenende kraft blant dem. Men Riket ble ikke gjenopprettet. Hvorfor taler så Jehova i Esekiel, kapittel 37, versene 22 og 24, om en «konge» over dem? I versene 24 og 25 leser vi:
«Min tjener David skal være konge over dem; de skal alle ha én og samme hyrde. De skal følge mine lover og ta vare på mine forskrifter, så de lever etter dem. Så skal de få bo i landet som jeg gav min tjener Jakob, og som deres fedre bodde i. Både de og deres barn og barnebarn skal bo i det gjennom alle tider, og min tjener David skal være deres fyrste for alltid.»
8. a) Hvorfor må disse versene få sin anvendelse på det åndelige Israel? b) Hvordan kan vi fastslå når de får sin oppfyllelse?
8 Denne delen av profetien er aldri blitt oppfylt på det kjødelige Israel, og det kommer den heller aldri til å bli. Den må derfor få sin oppfyllelse på det åndelige Israel. Men når? Når var det en konge med «den juridiske rett» (NW) kom og satte seg på Davids trone igjen? Det skjedde da «nasjonenes fastsatte tider» endte i året 1914. Da hedningenes tider utløp, tilfalt ’herredømmet over verden vår Herre’, Jehova, som «skal være konge i all evighet», og «hans Salvede», som David var et forbilde på. — Esekiel 21: 26, 27; Lukas 21: 24, NW; Åpenbaringen 11: 15.
9. Hvilke to ting som er en realitet i dag, tjener som en forenende kraft?
9 Vi Jehovas vitner er derfor i dag ikke bare forent ved den sanne tilbedelse — hvor viktig denne tilbedelse enn er — men vi er også forent ved at vi blir samlet under vår «fyrste», vår konge. Både vår tilbedelse og Riket er realiteter for oss. Og begge deler forener oss i et verdensomfattende brorskap.
10. a) Hvordan betrakter vi vår hyrde og konge? b) Hvordan lever vi etter Jehovas lover?
10 Hvor høyt elsker vi ikke vår konge! Han er «én og samme hyrde» for oss alle — en vennlig hyrde som fører oss til vann med evig liv. Han kjenner hver og en av oss ved navn og er interessert i å føre oss til frodige åndelige beitemarker. Men i likhet med sauene i en hjord må vi holde oss samlet, forent, og vi må ’følge Jehovas lover’. Vi må holde oss atskilt fra følgende tre deler av Satans organisasjon: dens korrupte politikk, dens grådige kommersialisme og dens avguderiske religion. Når vi er forent slik som Jesus og hans første disipler var, viser vi at vi «ikke er av verden». Dette innbefatter å sky verdens umoral. (Johannes 17: 14, 16, 20, 21; 18: 36) Det må ikke være splittelse blant oss når vi tar vare på Jehovas forskrifter og «lever etter dem».
11. Hvordan skiller vår levemåte seg ut fra den måten verdens religiøse mennesker lever på?
11 Tenk på hvordan denne levemåte skiller seg ut fra den måten verdens religiøse mennesker lever på! Hos dem er vanligvis alt tillatt. De tillater et normløst samfunn med dets moralske urenhet. De har ofte forskjellige normer for forskjellige deler av verden. I de velstående land holder de seg for eksempel stort sett til ordningen med at én mann skal ha én hustru, men i en annen verdensdel opptar de menn som er vant til å ha og fremdeles har flere hustruer, som godkjente medlemmer. (Jevnfør Matteus 19: 4—6; 1. Timoteus 3: 2, 12.) Men vi som er forent under hyrden og kongen Kristus, følger bibelske forskrifter og prinsipper overalt i verden. Og når nasjonene går til krig mot hverandre, nekter vi å drepe våre brødre i en annen nasjon, for med Jesajas ord blir det sagt om oss: De skal «ikke lenger lære å føre krig». — Jesaja 2: 3, 4.
12. Hvordan viser vi at vi er forent, «som sauer i en kve»?
12 Denne enhet blant dem som utgjør resten av de åndelige israelitter, blir også vakkert forutsagt i Mika 2: 12, hvor Jehova sier: «Jeg vil . . . føre dem sammen [til enhet vil jeg føre dem, NW] som sauer i en kve, som en bøling på beite, — en støyende flokk av mennesker.» Dette er noe vi legger merke til på stevner hvor Jehovas folk samles: Tusener sitter oppmerksomt og rolig og lytter, ivrige etter å få med seg hvert eneste ord, mens vi beiter sammen under Jehovas og hans hyrdes og konges ledelse. Orientalere, svarte og hvite — den salvede rest og de «andre sauer» — alle er forent i denne bølingen. Våre stevner og våre menighetsmøter er i seg selv et ugjendrivelig vitnesbyrd om at enhet under Riket er en realitet i dag!
13. Hvordan kan hjorden sies å utgjøre «en støyende flokk av mennesker»?
13 Men hva med Mikas ord: «En støyende flokk av mennesker»? Hva er det vi opplever før og etter våre møter og stevner? Da hører vi den støy som følger med hyggelig samvær, når vi snakker sammen og enda en gang gleder oss over kristent fellesskap og over å kunne snakke om vår tjeneste for Gud. Den verdensomfattende menighet blir også «støyende» sett fra det synspunkt at den stadig vokser. Etter hvert som det blir dannet nye menigheter, øker den harmoniske lovprisningssangen til Jehova i styrke jorden over. — Salme 96: 1—3.
14. Nevn noen eksempler som viser hvordan verden legger merke til vår enhet.
14 Denne gledebringende enhet, som gjør at vi kan sammenlignes med en hjord i en kve, unngår ikke verdens oppmerksomhet. Da Jehovas vitner i Taegu i Korea holdt sitt områdestevne med temaet «Enhet under Riket» i 1983, sendte for eksempel politiet 30 politimenn til stevnehallen den første dagen, men da de så den gode orden som var der, og hvordan vitnene dirigerte trafikken utenfor, sendte de bare to politimenn dit de tre gjenstående dagene. I Taejon sa vaktmesteren for hallen: «Det ser ut til at dere er blitt inspirert fra himmelen — dette er vidunderlig.» En overdrivelse, men det understreker hva han mente! I Rangoon i Burma sa et av medlemmene av komiteen som bestyrer Gandhi Hall: «Hvis bare hele verden hadde et slikt samfunn som deres, ville det ikke være noen problemer i verden.»
Jehovas «fredspakt»
15. Hvilken ønskverdig fred blir beskrevet i Esekiel 37: 26?
15 Sann fred blir dem til del som vår hyrde og konge, Kristus Jesus, fører på beite. Det er en fred som følger med enhet, og denne enhet er virkelig en realitet under Riket blant Jehovas vitner jorden over i dag. Jehova beskriver dette på en vidunderlig måte i sine ord til Esekiel i kapittel 37, vers 26:
«Jeg slutter en fredspakt med dem; en evig pakt skal det være. Jeg lar dem bosette seg og øke i tall, og jeg reiser min helligdom blant dem for alltid.»
Fred med Gud, en fred som kan vare evig, takket være det offer vår hyrde og konge i sin store kjærlighet frembar da han var her på jorden!
16. Hva er det som har ført til at ’sauene’ har økt i antall?
16 Nå når dette åndelige Israel har økt slik at det har nådd det fulle antall på 144 000, slutter en stor skare av «andre sauer» seg til dem i den hellige tjeneste i Jehovas helligdom. Det er ikke noen grense for hvor mye ’sauene’ kan øke i antall — de er allerede kommet opp i millioner! I enhet går disse Rikets forkynnere fra hus til hus verden over. Denne offentlige tilbedelse er virkelig og meningsfylt for oss. Den identifiserer oss som det eneste folk her på jorden som er interessert i å opphøye Jehovas navn og kunngjøre hans fredsrike. Hvilken glede gir det oss ikke å være med i hans fredspakt!
17. a) Hvilken oppmuntring gir Jehova i Esekiel 37: 27, 28? b) Hvordan vet vi at Jehovas beskyttelse og omsorg ikke er begrenset til det åndelige Israel?
17 I Esekiel 37, versene 27 og 28, leser vi den oppmuntring Jehova til slutt kommer med til sin forente hjord:
«Min bolig [mitt tabernakel, NW] skal være hos [over, NW] dem. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal folkeslagene sanne at jeg er [Jehova], som helliger Israel, når min helligdom er hos dem for alltid.»
Hvor glade kan vi ikke være for at Jehova beskytter sitt folk som om han har reist et telt over dem! Denne kjærlige beskyttelse og omsorg er imidlertid ikke begrenset til det åndelige Israel, for vi leser om den ’store skare’ at «han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem». Det faller ikke lenger noen brennende hete på dem; de blir ikke rammet av Jehovas mishag. — Åpenbaringen 7: 9—17.
18. a) Hvordan «helliger» Jehova Israel? b) Hvordan oppnår den ’store skare’ også en rettferdig stilling innfor Gud?
18 Hvor glade er vi ikke også for at Jehova bor i de åndelige israelitters midte, for at han har reist sin helligdom blant dem «for alltid»! Akkurat som dette senter for tilbedelsen av ham er hellig, må også de som kommer dit for å tilbe, være hellige, satt til side for tjenesten for sin Gud. De salvede kristne blir omtalt som mennesker som er blitt «vasket rene, . . . helliget, . . . rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd». (1. Korinter 6: 11) Og som det ovenstående skriftstedet i Åpenbaringen 7: 9—17 viser, har den ’store skare’, som har et jordisk håp, også «vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod», for at de skal kunne yte Gud «hellig tjeneste dag og natt i hans tempel» (NW). For et enestående vitnesbyrd som blir avlagt ved denne forente tjeneste verden over!
19. a) Hvordan vil nasjonene måtte erkjenne ordene i Esekiel 38: 23? b) Hva må vi inntil den tiden kommer, være besluttet på å gjøre?
19 Men den største gleden, når vi nå rykker fram i enhet under Riket, vil vi få oppleve den dagen Jehova blir rettferdiggjort. Da skal hans herlige navn bli helliget — renset for all den skammelige hån det har vært gjenstand for. Nasjonene skal bli tvunget til å stå og se på hvordan folket for Jehovas navn blir utfridd. Men enda viktigere er det som vår suverene Herre selv erklærer: «Da skal de sanne at jeg er [Jehova].» (Esekiel 38: 23) Måtte vi holde fast ved vår enhet under Riket, som nå er en realitet, inntil Jehovas herlige navn i sannhet blir helliggjort i hele universet!
Kan du forklare hvordan følgende punkter i Esekiel 37:15—28 er blitt oppfylt?
◻ Hvordan Jehovas folk er blitt til «en stav».
◻ Hvordan det blir satt ’en konge og hyrde over dem’.
◻ Hvordan Gud har sluttet en «fredspakt» med sitt folk.
◻ Hvordan Gud har reist sitt tabernakel «over» dem.
[Bilde på side 25]
Jehova har nå sluttet en «fredspakt» med sitt forente folk, og den utgjør en forsikring om at velstanden vil fortsette på den paradisiske jord