Fortsett å forkynne om Riket
«Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» — MATTEUS 24: 14.
1, 2. a) Hva er det viktigste arbeidet i vårt århundre, og i hvilken utstrekning blir det utført? b) Hva er det som viser at Jehova velsigner dette arbeidet?
FORKYNNELSEN av det gode budskap om Guds rike er det viktigste arbeidet i vårt århundre. Det er det arbeidet den allmektige Gud vil ha utført nå, og det blir utført som en oppfyllelse av hans profetiske Ord. Hvordan du reagerer på det, vil innvirke på din evige skjebne. — 1. Korinter 9: 16, 23.
2 Det er gledelig å se at antallet av dem som har en andel i dette forkynnelsesarbeidet, fortsetter å øke. Det er nå over tre millioner som deltar i det. Flere enn noen gang før begynner i heltidstjenesten. Og mange flere interesserte personer tar imot tilbudet om et bibelstudium og anstrenger seg for å lære å gjøre Guds vilje.
3. Hva sier kanskje noen om hvorvidt det er nødvendig å fortsette å forkynne det gode budskap?
3 Fra tid til annen er det imidlertid noen som blir «trette av å gjøre det gode» og «gir opp» hva forkynnelsesarbeidet angår. (Galaterne 6: 9; Hebreerne 12: 3) De sier kanskje at det gode budskap allerede er blitt forkynt i stor utstrekning i deres distrikt, og at folk har tatt standpunkt og nå blir irritert når vi oppsøker dem. De som forkynner der, oppnår svært få resultater eller ingen i det hele tatt. Så de mener at forkynnelsesarbeidet kanskje egentlig er fullført, og at det ikke er nødvendig å fortsette. Hva er galt med denne måten å tenke på?
Hvorfor fortsette?
4. Hva bør motivere oss til å fortsette å forkynne, også i distrikter hvor det er få som reagerer positivt?
4 Vår trofasthet og utholdenhet i forkynnelsesarbeidet bør ikke være avhengig av hvorvidt folk hører på oss. Jeremia forkynte i Jerusalem i 40 år, selv om det var svært få som hørte på ham, og mange brukte vold når de motarbeidet ham. Hvorfor fortsatte han? Fordi han utførte et arbeid som Jehova hadde gitt ham befaling om å utføre, og fordi det at han visste hva som kom til å skje med Jerusalem, tvang ham til å fortsette å tale. (Jeremia 1: 17—19) Han sa: «Det [ble] som flammende ild i mitt indre, innestengt i mine ben. Jeg strevde for å holde det tilbake, men jeg greide det ikke.» (Jeremia 20: 7—10) Vi befinner oss i en lignende situasjon. Det er Jehova som gjennom Jesus Kristus har gitt befaling om at evangeliet, det gode budskap, skal forkynnes i hele verden. (Matteus 24: 14) Når folk ikke vil høre, gir dette oss anledning til å vise hvor stor kjærlighet vi har til Jehova, ved å fortsette å gjøre det som er rett. (1. Johannes 5: 3) Hvordan kan vi dessuten unnlate å prøve å advare vår neste når vi mediterer over hva den nærmeste framtid vil bringe menneskeheten? — 2. Timoteus 4: 2.
5. a) Av hvilken annen grunn bør vi være utholdende i forkynnelsesarbeidet? b) Hvordan er forkynnelsesarbeidet et grunnlag for dom?
5 Jeremias forkynnelse var i virkeligheten et domsarbeid. I 607 f.Kr. kunne ingen av dem som omkom eller ble slaver da Jerusalem falt, påstå at de ikke visste hvorfor dette hendte dem. I 40 år hadde Jeremia advart dem og sagt at nettopp dette kom til å skje hvis de fortsatte å være opprørske overfor Jehova. (Jevnfør Esekiel 2: 5.) Det gode budskap som blir forkynt til «vitnesbyrd for alle folkeslag» i dag, er også et grunnlag for dom. Apostelen Paulus viser dette tydelig når han sier at Kristus Jesus skal straffe «dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium». (2. Tessaloniker 1: 8, 9) Folk vil bli dømt på grunnlag av hvordan de reagerer på det gode budskap. Budskapet må derfor fortsatt forkynnes høyt og tydelig, helt til enden. (Åpenbaringen 14: 6, 7) Ingenting bør hindre dette viktige budskapet i å bli brakt ut til folk så ofte som mulig. Alle Jehovas innviede tjenere er derfor pålagt et stort ansvar.
6. Hvorfor trenger vi å fortsette å forkynne, selv om budskapet vårt kanskje er godt kjent?
6 Det kan nok være at vi allerede har forkynt det gode budskap i ganske stor utstrekning der hvor vi bor. Men det er så mye som skjer i verden, at selv om mange har hørt vårt budskap, ville de snart glemme det hvis vi sluttet å forkynne. Tenk på alle de revolusjoner, terroraksjoner, streiker, skandaler og andre begivenheter som får stor publisitet. I tillegg er det mange former for populær underholdning og andre ting som virker distraherende. Vi må fortsette å forkynne for at folk skal være oppmerksom på vårt budskap til tross for alt det andre som gjør krav på deres oppmerksomhet.
7. Hvordan kan vi si at mange i dag reagerer på omtrent samme måte som israelittene reagerte på Jesajas profetier, men hvorfor bør ikke dette hindre oss i å forkynne?
7 Når mange prøver å ignorere oss, bør vi huske hva slags mennesker profeten Jesaja måtte forkynne for. Jehova sa til ham: «Ja, dette er et trassig folk, sønner som farer med løgn, barn som ikke lyder [Jehovas] lov. Til seerne sier de: ’Ikke se!’ Og til profetene: ’Kom ikke til oss med syner om det som er rett! Si oss slikt som vi gjerne vil høre, la oss få hildrende syner! Vik av fra veien, bøy av fra stien, la oss være i fred for Israels Hellige!’» Ikke desto mindre var Jesaja trofast og sa til folket: «[Jehova] er rettens [en dommens, EN] Gud. Salige er alle som venter på ham!» (Jesaja 30: 9—11, 18) Vi bør gjøre det samme. Så lenge vi fortsetter å forkynne, vil budskapet trenge igjennom til en viss grad. Noen vil ta det alvorlig, andre ikke. Men alle vil få anledning til å høre.
«Hvordan kan de høre»?
8. Hva kan kanskje få folk til å ombestemme seg, selv om det virker som om de har tatt standpunkt mot sannheten?
8 Vi mener kanskje at folk i et bestemt distrikt har inntatt et klart standpunkt og er fast bestemt på å forkaste vårt budskap eller til og med på å opponere mot det. Men husk at situasjonen i folks liv stadig forandrer seg. I morgen, neste uke, eller neste måned møter de kanskje nye problemer eller situasjoner som vil gjøre dem mottagelige for sannheten. Kanskje de hører om foruroligende begivenheter i verden, eller kanskje de opplever et dødsfall i familien eller økonomiske tilbakeslag eller blir syke. Slike ting får dem kanskje til å våkne opp og fører kanskje til at de får lyst til å lære om årsaken til sine bekymringer og vanskeligheter. Hvis vi fortsetter å forkynne, vil de vite hvor de skal vende seg.
9. Hvordan kan vi sammenligne vårt forkynnelsesarbeid med et redningsarbeid i et katastroferammet område?
9 Vi kan kanskje sammenligne vår situasjon med den situasjonen et redningsmannskap befinner seg i i et katastroferammet område, for eksempel etter et jordskjelv. Noen av dem som deltar i redningsaksjonen, arbeider kanskje på et sted hvor de finner få overlevende, men de tar det ikke mer med ro og slutter ikke å lete bare fordi andre finner flere overlevende et annet sted. Nei, alle bergingsfolkene fortsetter utrettelig å lete, selv om de mener at det kanskje ikke er flere overlevende der hvor de har fått beskjed om å lete. Og noen ganger finner de så enda en overlevende. Leteaksjonen blir først avblåst når den tiden som har gått, viser at det ikke er håp om å finne flere. Vår leting er ikke blitt avblåst ennå, og vi finner fortsatt tusener på tusener som gjerne vil bli reddet ut av denne gamle verden og overleve «den store trengsel». (Åpenbaringen 7: 9, 14) Til og med på steder hvor vi har arbeidet grundig og de fleste ikke reagerer positivt, oppnår vi fortsatt noen resultater. Dessuten har vi også andre grunner til å fortsette å forkynne.
10. Bare hvordan kan folk få vite hvor de skal vende seg hvis de ønsker å søke sannheten, ifølge Romerne 10: 13, 14?
10 Folk trenger stadig å bli minnet om at «hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, skal bli frelst». Men som Paulus sier videre i sitt brev til romerne: «Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre dersom ingen forkynner?» (Romerne 10: 13, 14) Disse ordene bør gjøre det klart og tydelig for hver og en av oss at vi trenger å fortsette å forkynne det gode budskap om Guds rike.
11. Hvilket ansvar har vi overfor dem som vokser til?
11 Etter hvert som vi har kommet lenger og lenger inn i endens tid, er det blitt født barn som har vokst til og nådd den alder da de selv er blitt ansvarlig for sin handlemåte. Mange av disse unge menneskene har ikke viet sannheten noen oppmerksomhet. Foreldrene deres har kanskje forkastet budskapet og til og med snakket nedsettende om det. Men nå er disse unge menneskene gamle nok til selv å tenke alvorlig over verdensforholdene, på framtiden og på meningen med livet. De trenger også å påkalle Jehovas navn hvis de skal bli frelst. Men «hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om»? (Romerne 10: 14) I mange tilfelle er disse tenåringene og unge voksne mottagelige for sannheten, så vi trenger å finne dem og forkynne for dem.
12. Hvordan er det at vi fortsetter å forkynne, et uttrykk for Jehovas barmhjertighet?
12 Det at vi fremdeles har anledning til å forkynne, er et uttrykk for Jehovas barmhjertighet. Apostelen Peter skriver: «Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. Og når Herren i sitt tålmod dryger med å komme, så skal dere se det som en mulighet til frelse.» (2. Peter 3: 9, 15) Jehovas ønske om at alle slags mennesker skal bli frelst, kommer ikke bare til uttrykk ved at han tålmodig lar det gå en viss tid før han fullbyrder dommen, men også ved at han hele tiden inntrengende oppfordrer menneskene til å vende om til ham og bli frelst. (1. Timoteus 2: 4, NW) Når vi fortsetter å forkynne det gode budskap, fremhever vi Guds barmhjertighet, og på den måten lovpriser vi ham.
Unngå blodskyld
13, 14. a) Hvordan kan vårt forkynnelsesarbeid sammenlignes med en vaktmanns arbeid, som blir omtalt i Esekiels profeti? b) Hvorfor kunne Paulus si at han var «ren for alles blod», og bare når kan Jehovas vitner si dette i dag?
13 Det ansvar Jehovas innviede vitner har når det gjelder å advare folk og gjøre dem oppmerksom på Guds kommende dom, kan sammenlignes med det ansvar Esekiel hadde. Han ble utnevnt til vaktmann for Israels hus. Hans oppgave bestod i å advare israelittene og fortelle dem om fullbyrdelsen av Guds dom hvis de ikke vendte om fra sin onde ferd. Hvis han som vaktmann unnlot å komme med advarselen, ville dommen likevel bli fullbyrdet over de ugudelige, men den forsømmelige vaktmannen ville bli krevd til ansvar for deres død. Jehova viser her hvilken holdning han har til det å fullbyrde sin dom: «Jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø, israelitter?» — Esekiel 33: 1—11.
14 Apostelen Paulus var klar over hvilket ansvar han hadde som vaktmann, og sa til de eldste i Efesos: «Derfor vitner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod.» Hvorfor kunne han si det? Han sier videre: «For jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» (Apostlenes gjerninger 20: 26, 27, EN) Slik forholder det seg også i dag med vaktmannklassen, resten av Jesu Kristi salvede etterfølgere. Ingen av disse og deres over tre millioner medarbeidere, som har håp om å overleve enden for denne tingenes ordning og få evig liv på jorden, må bli slappe med hensyn til å forkynne det gode budskap om Guds rike og fortelle andre om den kommende fullbyrdelsen av hans dom. Hvis de blir det, pådrar de seg blodskyld.
15. Hvem var det som, ifølge Esekiel, kapittel 9, fikk et merke i pannen, og hvem var det som merket dem?
15 Det forkynnelsesarbeidet som blir utført i dag, blir profetisk beskrevet i Esekiel, kapittel 9. Her står det at Jehova hadde bestemt å ødelegge byen Jerusalem. Før fullbyrdelsen av denne dommen får en mann som er kledd i lin og har skrivesaker i beltet, beskjed om å gå gjennom byen og sette et merke i pannen på dem som sukker og stønner over all den styggedom som foregår der. Når dette arbeidet er fullført, vil alle i byen, bortsett fra dem som har fått merket i pannen, bli drept. Etter at mannen hadde fullført arbeidet, meldte han: «Jeg har gjort som du bød meg.» (Esekiel 9: 11) Han utførte trofast sitt oppdrag til det var fullført.
16. a) Hvem er mannen som var kledd i lin, et bilde på i dag? b) Hvordan tilskynder stridsspørsmålet om opphøyelsen av Jehovas overherredømme oss til å fortsette å forkynne?
16 Mannen som var kledd i lin, er et bilde på den salvede rest av Kristi etterfølgere. Den ’store skare’ av «andre sauer» slutter seg til dem. Akkurat som på Esekiels tid dreier det store stridsspørsmål seg i dag om opphøyelsen av Jehovas overherredømme. Den allmektige Gud, Jehova, sier om enden for den nåværende, onde tingenes ordning i krigen på hans store dag: «Da skal folkeslagene sanne at jeg er [Jehova].» (Åpenbaringen 7: 9; Johannes 10: 16; Esekiel 39: 7) For at nasjonene skal kunne sanne dette, er det tvingende nødvendig at Jehovas tjenere på jorden fortsetter å forkynne hans navn og hensikter som et vitnesbyrd for alle folkeslag.
17, 18. a) Hvordan blir vi hjulpet til å holde oss årvåkne? b) Hva ønsker vi alle å kunne si til Jehova når han avslutter forkynnelsesarbeidet, og hva må vi gjøre for å kunne si det?
17 Når vi fortsetter å forkynne det gode budskap om Riket, holder vi oss selv årvåkne og er fortsatt klar over hvor viktig Jehovas navn og hensikt er. Hvis vi slapper av, kan vårt håp om Riket bli svekket, og vi kan bli revet med av «bekymringer og rikdom og nytelser, så [vi] ikke bærer fullmoden frukt». (Lukas 8: 14) Når vi nidkjært fortsetter å forkynne det gode budskap, følger vi trofast de påbudene vår Mester, Jesus Kristus, kom med: «Vær på vakt og våk! For dere vet ikke når tiden er inne. Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» — Markus 13: 10, 33, 37.
18 La oss derfor alle fortsette å lete etter ’dem som sukker og stønner’, så lenge Jehova gir oss tid til å gjøre det. Måtte vi alle, enten vi tilhører den salvede rest eller de «andre sauer», trofast utføre vårt oppdrag, som består i å forkynne det gode budskap om Riket i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag. (Matteus 24: 14) Når Jehova selv avslutter arbeidet ved å la «den store trengsel» begynne, måtte da hver og en av oss kunne si til Jehova: ’Vi har gjort som du bød oss.’
Husker du?
◻ Hva viser resultatene av vår forkynnelse?
◻ Av hvilke andre grunner bør vi fortsette å forkynne?
◻ Hvordan er vår forkynnelse et uttrykk for Jehovas barmhjertighet?
◻ Hvordan kan vi holde oss rene for alles blod?
◻ Hvordan blir vi hjulpet til å holde oss årvåkne?
[Oversikt på side 28]
RESULTATER AV FORKYNNELSEN DE SISTE SJU ÅRENE
1981
Antall døpt: 119 836
Antall til stede ved minnehøytiden: 5 987 893
Antall bibelstudier: 1 475 177
1982
Antall døpt: 138 540
Antall til stede ved minnehøytiden: 6 252 787
Antall bibelstudier: 1 586 293
1983
Antall døpt: 161 896
Antall til stede ved minnehøytiden: 6 767 707
Antall bibelstudier: 1 797 112
1984
Antall døpt: 179 421
Antall til stede ved minnehøytiden: 7 416 974
Antall bibelstudier: 2 047 113
1985
Antall døpt: 189 800
Antall til stede ved minnehøytiden: 7 792 109
Antall bibelstudier: 2 379 146
1986
Antall døpt: 225 868
Antall til stede ved minnehøytiden: 8 160 597
Antall bibelstudier: 2 726 252
1987
Antall døpt: 230 843
Antall til stede ved minnehøytiden: 8 965 221
Antall bibelstudier: 3 005 048