Har du samme slags tro som Elia?

DAGENS samfunn undergraver folks tro. De intellektuelle avviser hånlig Guds eksistens. Religiøse hyklere gjør Gud til gjenstand for spott. Og den verdslige verden handler i stadig større grad som om Gud ikke betyr noe. Enten disse holdningene skremmer folk eller gjør dem motløse eller sløve, er resultatet det samme: Troen brytes ned. Det er ikke rart at apostelen Paulus kalte mangel på tro «den synd som lett vikler seg om oss»! — Hebreerne 12: 1.

Det er kanskje derfor Paulus la spesiell vekt på å henlede vår oppmerksomhet på menn og kvinner som hadde sterk tro. (Hebreerne, kapittel 11) Slike eksempler kan oppmuntre oss og styrke vår tro. La oss som et eksempel se på profeten Elia. Vi skal bare ta for oss den første delen av hans lange og begivenhetsrike liv som profet. Han levde mens kong Akab og hans hedenske kone, dronning Jesabel, satt på tronen, på en tid da det var få som trodde på den sanne Gud, slik det også er i dag.

Det fordervede tistammeriket

For et par de utgjorde! Akab var den sjuende kongen i tistammeriket Israel. De seks forgjengerne hans hadde riktignok vært onde, men Akab var verre. Ikke nok med at han befestet den fordervede kalvedyrkelsen i landet; han giftet seg også med den utenlandske prinsessen Jesabel og innførte da en mer nidkjær form for tilbedelse av den falske guden Ba’al enn det folket kjente til fra før. — 1. Kongebok 16: 30—33.

Jesabel hadde vært engasjert i Ba’al-dyrkelse helt fra barndommen av. Hennes far, Etba’al, var prest for Astarte (Ba’als hustru) og hadde gått over lik for å komme på tronen i Sidon, riket som lå like nord for Israel. Jesabel fikk sin moralsk svake ektemann til å innføre Ba’al-dyrkelsen i Israel. Etter kort tid var det 450 profeter for denne falske guden og 400 profeter for gudinnen Asjera i landet, og alle spiste ved kongens bord. Så avskyelig deres form for tilbedelse var i den sanne Guds, Jehovas, øyne! Fallossymboler, fruktbarhetsriter, tempelprostituerte (både menn og kvinner) og til og med barneofringer — dette kjennetegnet denne avskyelige religionen. Med Akabs velsignelse spredte den seg uhindret i riket.

Flere millioner israelitter glemte Jehova, Skaperen av jorden og av vannets kretsløp. For dem var det Ba’al som velsignet landet med regn ved slutten av tørketiden. Hvert år så de håpefullt hen til ’den som rir på skyene’, denne regn- og fruktbarhets-«guden», for at han skulle gjøre ende på perioden med tørke. År etter år kom regnet. År etter år fikk Ba’al æren for det.

Elia kunngjør at det skal bli tørke

Det var sannsynligvis mot slutten av en lang sommer uten regn — idet folket begynte å vente på at Ba’al skulle sende det livgivende regnet — at Elia trådte fram på skueplassen.a Han kommer inn i Bibelens beretning nærmest som lyn fra klar himmel. Vi får vite lite eller ingenting om hans bakgrunn og opphav. Men til forskjell fra et lyn varslet ikke Elia regn. Han sa til Akab: «Så sant [Jehova], Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.» — 1. Kongebok 17: 1.

Forestill deg denne mannen, kledd i sine enkle, lodne klær. Han kommer fra de ulendte fjellene i Gilead og er sannsynligvis oppvokst i små kår blant gjetere. Han står foran den mektige kong Akab, kanskje helt inne i det veldige slottet hans med det berømte elfenbenshuset, med rik og eksotisk utsmykning og med imponerende gudebilder. Der, i Samaria — en travel, befestet by hvor tilbedelsen av Jehova nesten er glemt — sier han til Akab at guden hans, denne Ba’al, er maktesløs, helt udugelig. Elia erklærer at det ikke vil komme verken regn eller dugg i dette året og årene som kommer.

Hvordan hadde han fått en slik tro? Syntes han ikke det var skremmende å stå foran denne hovmodige, frafalne kongen? Kanskje. Mer enn 1000 år senere forsikrer Jesu halvbror Jakob oss om at Elia var «et menneske med de samme følelser som vi». (Jakob 5: 17) Men legg merke til Elias ord: «Så sant [Jehova], Israels Gud, lever, han som jeg tjener [for hvis åsyn jeg står, gammel norsk oversettelse, av 1904].» Elia tenkte på at han som Jehovas tjener stod innfor en mye større trone enn Akabs — tronen til universets suverene Herre! Han var en representant, en utsending, for denne tronen. Når han så det i det perspektivet, hva hadde han da å frykte av Akab, en ynkelig menneskelig hersker som hadde mistet Jehovas velsignelse?

Det var ingen tilfeldighet at Jehova var så virkelig for Elia. Profeten hadde uten tvil studert beretningene om hvordan Gud hadde handlet med sitt folk. Jehova hadde sagt til jødene at han ville straffe dem med tørke og hungersnød hvis de begynte å dyrke falske guder. (5. Mosebok 11: 16, 17) Siden Elia hadde tillit til at Jehova alltid holder sitt ord, «bad han i bønn om at det ikke måtte regne». — Jakob 5: 17.

Han viste tro ved å gjøre det han ble bedt om

Elias kunngjøring satte ham likevel i øyeblikkelig livsfare. En annen side ved hans tro måtte da legges for dagen. For å berge livet måtte han trofast følge Jehovas befalinger: «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg i Krit-dalen, øst for Jordan! Der kan du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.» — 1. Kongebok 17: 3, 4.

Elia adlød umiddelbart. Hvis han ville overleve tørken og hungersnøden som rammet landet, måtte han stole på de foranstaltninger Jehova traff for ham. Dette var på ingen måte lett. Det betydde at han måtte holde seg skjult og leve i fullstendig isolasjon mange måneder i trekk. Det betydde at han måtte spise kjøtt og brød som ble brakt til ham av ravner — åtselfugler som ifølge Moseloven var urene — og i tillit til Jehova stole på at kjøttet ikke var av åtsler, men at det var blitt ordentlig tappet for blod, slik Loven foreskrev. Noen bibelkommentatorer synes dette store miraklet virker så usannsynlig at de hevder at det opprinnelige ordet her må ha betydd «arabere», ikke «ravner». Ravner var imidlertid det ideelle valget. Ingen ville ha mistanke om at disse uanselige, urene fuglene som fløy ut i ødemarken med matrester, faktisk matet Elia, som Akab og Jesabel lette etter i alle rikene omkring! — 1. Kongebok 18: 3, 4, 10.

Etter hvert som tørken fortsatte, begynte kanskje Elia å bli bekymret for vannforsyningen i Krit-dalen. De fleste elvedalene i Israel går tørre i tider med tørke, og «da det var gått en tid», ble også denne dalen tørr. Kan du forestille deg hva Elia må ha følt etter hvert som vannføringen gradvis ble redusert til en ubetydelig strøm og kulpene ble mindre dag for dag? Han lurte helt sikkert på hva som ville skje når vannet var borte. Elia ble likevel trofast der han var. Først da bekken var tørr, gav Jehova ham videre instrukser. Profeten ble bedt om å dra til Sarepta. Han skulle bli sørget for i huset til en enke. — 1. Kongebok 17: 7—9.

Sarepta! Den landsbyen hørte til byen Sidon, hvor Jesabel kom fra, og hvor hennes far hadde hersket som konge! Ville det være trygt? Elia kan ha lurt på det. Men «han drog av sted». — 1. Kongebok 17: 10.

Jehova sørger for mat og gir liv

Hans lydighet ble snart belønnet. Han møtte enken, slik det var forutsagt, og hos henne fant han nettopp den slags tro som manglet blant hans landsmenn. Denne fattige enken hadde bare nok mel og olje til å lage et siste måltid til seg selv og den lille sønnen sin. Men selv i sin ytterste nød var hun villig til først å lage brød til Elia, idet hun stolte på hans løfte om at Jehova ville fylle på oljekruset og melkrukken hennes så lenge det var behov for det. Det er ikke rart at Jesus Kristus trakk fram denne enkens trofaste eksempel da han fordømte de troløse israelittene på sin tid! — 1. Kongebok 17: 13—16; Lukas 4: 25, 26.

Trass i dette miraklet skulle likevel både enkens og Elias tro snart bli satt på en hard prøve. Sønnen hennes døde plutselig. Overmannet av sorgen trodde enken at dette tragiske slaget hadde noe med ’gudsmannen’ Elia å gjøre. Hun lurte på om hun ble straffet for en eller annen tidligere synd. Men Elia tok den livløse sønnen ut av armene hennes og bar ham til et rom ovenpå. Han visste at Jehova kunne sørge for mer enn mat; Jehova er jo selve livets kilde! Elia bad derfor oppriktig og gjentatte ganger om at barnet måtte få livet tilbake.

Elia var ikke den første som hadde en slik tro på oppstandelsen, men i Bibelens beretning er han den første som ble brukt til å reise noen opp fra de døde. Gutten «livnet til igjen»! Tenk deg for en glede moren må ha følt da Elia gav henne sønnen og ganske enkelt sa: «Se, sønnen din lever!» Hun må ha grått av glede da hun sa: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at [Jehova] virkelig taler gjennom deg.» — 1. Kongebok 17: 17—24.

«Min Gud er Jehova»

Hvor rørende og hvor passende er det ikke at Elias navn betyr «Min Gud er Jehova»! Da det oppstod tørke og hungersnød, gav Jehova ham mat og drikke; i en tid med moralsk forvirring gav Jehova ham sunn veiledning; da det inntraff død, brukte Jehova ham til å gjenreise til liv. Det ser også ut til at hver gang Elia ble nødt til å vise tro på Gud — ved å ha tillit til at Gud ville sørge for ham, ved å gjøre det Gud bad ham om å gjøre, ved å stole på at Gud ville hellige sitt navn — ble han belønnet med enda flere grunner til å tro på Gud. Slik viste det seg også å være etter hvert som han fortsatte å påta seg vanskelige og til og med skremmende oppgaver som hans Gud, Jehova, gav ham. Noen av de mest oppsiktsvekkende miraklene hans lå faktisk ennå foran ham. — Se 1. Kongebok, kapittel 18.

Slik er det på mange måter også med Jehovas tjenere i dag. Vi får ikke mat på mirakuløst vis, og vi blir ikke brukt til å oppreise noen fra de døde; slike mirakler hører ikke vår tid til. Men Jehova selv har ikke forandret seg det aller minste siden Elias dager. — 1. Korinter 13: 8; Jakob 1: 17.

Vi kan også få oppgaver som kan ta motet fra oss, kanskje vanskelige og skremmende distrikter vi skal nå med vårt gudgitte budskap. Det kan være at vi opplever forfølgelse. Vi kan til og med sulte. Men for trofaste enkeltpersoner og for organisasjonen som et hele har Jehova gjentatte ganger bevist at han fremdeles veileder og beskytter sine tjenere. Han gir dem fremdeles kraft til å utføre en hvilken som helst oppgave han gir dem. Og han hjelper dem fremdeles til å utholde alle de prøvelser som kan komme over dem i denne vanskelige verden. — Salme 55: 23.

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Har du i likhet med Elia tro på at Jehova vil dekke sine tjeneres behov?