Dere eldste, døm med rettferdighet

«Når dere hører på en sak mellom deres brødre, skal dere dømme med rettferdighet.» — 5. MOSEBOK 1: 16, NW.

1. Hvordan er myndighet til å dømme blitt delegert, og hva innebærer dette for menneskelige dommere?

SOM den høyeste Dommer har Jehova gitt sin Sønn myndighet til å dømme. (Johannes 5: 27) Og som overhode for den kristne menighet benytter Kristus den tro og kloke slave-klasse og dens styrende råd til å utnevne eldste, som av og til må virke som dommere. (Matteus 24: 45—47; 1. Korinter 5: 12, 13; Titus 1: 5, 9) Som stedfortredende dommere er de forpliktet til å lære av de himmelske dommerne, Jehova og Kristus Jesus, og følge deres eksempel nøye.

Kristus — den eksemplariske dommer

2, 3. a) Hvilken profeti om Messias gjør oss kjent med Kristi egenskaper som dommer? b) Hva er det særlig viktig å merke seg i denne forbindelse?

² Følgende profeti ble nedskrevet om Kristus i egenskap av dommer: «[Jehovas] Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om [Jehova] og frykt for ham. Han skal ha sitt velbehag i [Jehovas] frykt, og han skal ikke dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører, men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden.» — Jesaja 11: 2—4, EN.

³ I denne profetien kan vi legge merke til de egenskapene som gjør at Kristus kan «dømme den bebodde jord i rettferdighet». (Apostlenes gjerninger 17: 31) Han dømmer i samsvar med Jehova Guds ånd, med hans visdom, forstand, råd og kunnskap. Legg også merke til at han dømmer i frykt for Jehova. «Kristi dommersete» representerer derfor «Guds dommersete». (2. Korinter 5: 10; Romerne 14: 10) Han er påpasselig med å dømme slik som Gud dømmer i enhver sak. (Johannes 8: 16) Han dømmer ikke bare på grunnlag av hvordan en sak fortoner seg ved første øyekast, eller på grunnlag av rykter. Han dømmer de saktmodige og de ringe med rettferdighet. For en enestående Dommer! Og for et utmerket eksempel for ufullkomne mennesker som i dag blir bedt om å påta seg en oppgave som dommer!

Jordiske dommere

4. a) Hva blir en av oppgavene til de 144 000 i Kristi tusenårsrike? b) Hvilken profeti viser at noen av de salvede kristne skulle bli utnevnt til å tjene som dommere allerede mens de er på jorden?

⁴ Bibelen viser at det forholdsvis lille antall salvede kristne, som begynte med de 12 apostler, skal være dommere sammen med Kristus Jesus i tusenårsriket. (Lukas 22: 28—30; 1. Korinter 6: 2; Åpenbaringen 20: 4) En rest av de salvede som tilhørte det åndelige Israel på jorden, ble selv dømt og gjenreist i 1918—1919. (Malaki 3: 2—4) Følgende profeti gjaldt denne gjenopprettelsen av det åndelige Israel: «Så vil jeg gi deg dommere igjen som dem du hadde før, og rådgivere som i den første tid.» (Jesaja 1: 26) På samme måte som i det kjødelige Israels «første tid» har Jehova gitt den gjenreiste resten rettferdige dommere og rådgivere.

5. a) Hvem ble ’satt til å være dommere’ etter gjenopprettelsen av det åndelige Israel, og hvordan blir de beskrevet i Åpenbaringen? b) Hvem assisterer nå de salvede tilsynsmennene i arbeidet med å dømme, og hvordan blir de opplært til å bli bedre dommere?

⁵ Til å begynne med var alle de ’vise menn’ som ble ’satt til å være dommere’, salvede eldste. (1. Korinter 6: 4, 5) I Åpenbaringen blir det framstilt som om Jesus holdt trofaste, respekterte salvede tilsynsmenn i sin høyre hånd, det vil si at de var underlagt hans kontroll og ledelse. (Åpenbaringen 1: 16, 20; 2: 1) Siden 1935 har de salvede fått lojal støtte av en stadig voksende «stor skare» som har håp om å få overleve «den store trengsel» og leve evig på en paradisisk jord. (Åpenbaringen 7: 9, 10, 14—17) Etter hvert som «Lammets bryllup» nærmer seg, blir flere og flere av disse menneskene utnevnt av det salvede styrende råd til å tjene som eldste og dommere i Jehovas vitners omkring 66 000 menigheter rundt omkring på jorden.a (Åpenbaringen 19: 7—9) De blir opplært ved spesielle kurs til å bære ansvar i den ’nye jords’ samfunn. (2. Peter 3: 13) Under Kurs i Rikets tjeneste, som ble holdt i slutten av 1991 i mange land, ble det lagt stor vekt på den rette måten å gå fram på når det er nødvendig å dømme i en sak. Eldste som tjener som dommere, er forpliktet til å etterligne Jehova og Kristus Jesus, som avsier sanne og rettferdige dommer. — Johannes 5: 30; 8: 16; Åpenbaringen 19: 1, 2.

Dommere som «ferdes med frykt»

6. Hvorfor må de eldste som tjener i et dømmende utvalg, «ferdes med frykt»?

⁶ Hvis Kristus selv dømmer i frykt for Jehova og med hjelp av hans ånd, bør selvfølgelig ufullkomne eldste gjøre det i enda høyere grad! Når de blir satt til å tjene i et dømmende utvalg, må de «ferdes med frykt» og be om at «Faderen, som dømmer upartisk», må hjelpe dem til å dømme rettferdig. (1. Peter 1: 17) De må huske at de har å gjøre med folks liv, med deres «sjeler», og at de «skal avlegge regnskap». (Hebreerne 13: 17) I betraktning av dette er det helt klart at de også må stå til regnskap overfor Jehova for eventuelle feil som de begår i egenskap av dommere, og som det er mulig å unngå. I en kommentar til Hebreerne 13: 17 skriver J. H. A. Ebrard: «Det er hyrdens plikt å våke over de sjelene som er betrodd i hans varetekt, og . . . han må avlegge regnskap for dem alle, også for dem som er gått tapt på grunn av feil fra hans side. Dette er et alvorlig ord. Enhver ordets tjener må tenke over at han frivillig har påtatt seg dette uhyre ansvarsfulle embete.» — Jevnfør Johannes 17: 12; Jakob 3: 1.

7. a) Hva bør dommere i vår tid huske, og hva bør de ta sikte på? b) Hvilken lærdom bør de eldste trekke av Matteus 18: 18—20?

⁷ Eldste som tjener som dommere, må huske at de virkelige dommere i alle saker er Jehova og Kristus Jesus. Husk hva som ble sagt til dommerne i Israel: «Det er ikke for mennesker dere feller dom, men for [Jehova]. Han er hos dere når dere dømmer. La nå frykt for [Jehova] være over dere! . . . Dette må dere gjøre; ellers fører dere skyld over dere.» (2. Krønikebok 19: 6—10) De eldste som dømmer i en sak, bør i ærbødig frykt gjøre sitt ytterste for å oppnå at Jehova virkelig er ’hos dem når de dømmer’. Deres avgjørelse bør nøyaktig avspeile den måten Jehova og Kristus betrakter saken på. Det de i symbolsk forstand ’binder’ (finner skyldig) eller ’løser’ (finner ikke skyldig) på jorden, bør være det som allerede er blitt bundet eller løst i himmelen — slik det framgår av det som står skrevet i Guds inspirerte Ord. Hvis de ber til Jehova i Jesu navn, vil Jesus være «midt iblant dem» og hjelpe dem. (Matteus 18: 18—20; se fotnoten i NW, referanseutgaven; Vakttårnet, 15. februar 1988, side 9) Den atmosfæren som rår når de eldste i et dømmende utvalg behandler en sak, bør vise at Kristus virkelig er midt iblant dem.

Hyrder på heltid

8. Hva er de eldstes viktigste ansvar overfor hjorden, i samsvar med det eksempel de har i Jehova og Jesus Kristus? (Jesaja 40: 10, 11; Johannes 10: 11, 27—29)

⁸ De eldste er ikke dommere på heltid. De er derimot hyrder på heltid. De skal helbrede, ikke straffe. (Jakob 5: 13—16) Det greske ordet for tilsynsmann (e·piʹsko·pos) har i bunn og grunn med beskyttelse og omsorg å gjøre. I en ordbok heter det: «Når uttrykket [e·piʹsko·pos] blir brukt som et supplement til hyrde [i 1. Peter 2: 25], hentyder det til den hyrdegjerning som består i å våke over eller vokte.» (Theological Dictionary of the New Testament) Ja, de eldstes viktigste ansvar er å våke over sauene og vokte dem, å holde dem innenfor hjorden.

9, 10. a) Hvordan framhevet Paulus de eldstes første plikt, og hvilket spørsmål er det nærliggende å stille? b) Hva innebærer Paulus’ ord i Apostlenes gjerninger 20: 29, og hvordan kan de eldste forsøke å redusere antallet av saker som må behandles av et dømmende utvalg?

⁹ Da apostelen Paulus talte til de eldste fra menigheten i Efesos, la han vekt på det som var det vesentlige: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, til å være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet av sin egen Sønn.» (Apostlenes gjerninger 20: 28) Paulus retter oppmerksomheten mot hyrdegjerningen, ikke mot det å straffe. Noen eldste kan med fordel tenke over følgende spørsmål: ’Kunne vi redusere den betydelige mengde tid som går med til å sitte i dømmende utvalg og undersøke og behandle saker, hvis vi brukte mer tid og krefter på hyrdearbeidet?’

¹⁰ Paulus advarte riktignok mot «undertrykkende ulver». Men var det ikke så at han anklaget dem for å unnlate å «behandle hjorden med skånsomhet»? (Apostlenes gjerninger 20: 29) Og framgår det ikke av hans ord at de eldste skulle behandle hjordens øvrige medlemmer «med skånsomhet», selv om han lot det være underforstått at de trofaste tilsynsmennene skulle ekskludere disse ’ulvene’? Når en i hjorden blir åndelig syk og uvirksom i tjenesten, hva er det da han eller hun trenger — å bli slått eller å bli helbredet, å bli straffet eller å bli røktet? (Jakob 5: 14, 15) De eldste bør derfor sette av tid til regelmessig å utføre hyrdearbeid. Det kan gi det glederike resultat at de kommer til å bruke mindre av sin tid til tidkrevende behandling av saker som gjelder kristne som er blitt overlistet av synd. Det de eldste først og fremst bør være interessert i, er å være en kilde til lindring og trøst og derved fremme freden, roen og tryggheten blant Jehovas folk. — Jesaja 32: 1, 2.

Godgjørende hyrder og dommere

11. Hvorfor må de eldste som tjener i et dømmende utvalg, være upartiske, og hvorfor trenger de «visdommen ovenfra»?

¹¹ Hvis det ble utført et mer energisk hyrdearbeid før en kristen rakk å begå et feiltrinn, er det mulig at antall saker blant Jehovas folk som må behandles av et dømmende utvalg, kunne reduseres. (Jevnfør Galaterne 6: 1.) Men på grunn av menneskelig synd og ufullkommenhet kan det likevel bli nødvendig at kristne tilsynsmenn av og til må behandle saker som gjelder overtredelser. Hvilke prinsipper bør de la seg lede av? Prinsippene har ikke forandret seg siden Moses’ tid eller de første kristnes tid. De ordene Moses rettet til dommerne i Israel, har fremdeles sin gyldighet: «Når dere hører på en sak mellom deres brødre, skal dere dømme med rettferdighet . . . Dere må ikke være partiske når dere dømmer.» (5. Mosebok 1: 16, 17, NW) Upartiskhet er et karakteristisk trekk ved «visdommen ovenfra», den visdommen som er av så avgjørende betydning for eldste som tjener i dømmende utvalg. (Jakob 3: 17; Ordspråkene 24: 23) Denne visdommen vil hjelpe dem til å skjelne mellom svakhet og ondskap.

12. I hvilken forstand må dommere ikke bare være rettferdige, men også gode?

¹² De eldste må «dømme med rettferdighet», i overensstemmelse med Jehovas normer for rett og galt. (Salme 19: 10) Men samtidig med at de bestreber seg på å være rettferdige, bør de også forsøke å være gode, med tanke på hvordan Paulus skjelner mellom disse begrepene i Romerne 5: 7, 8. Et bibelsk oppslagsverk har følgende kommentar til disse versene i artikkelen «Rettferdighet»: «Bruken av det greske uttrykket viser at en person som er kjent for eller utmerker seg ved sin godhet, er en som er godhjertet (tilbøyelig til å gjøre godt mot eller handle til gagn for andre) og godgjørende (en som aktivt legger slik godhet for dagen). Han er ikke bare opptatt av å gjøre det som rettferdigheten krever, men strekker seg ut over dette fordi han drives av omtanke for andre og av et ønske om å gagne og hjelpe dem.» (Insight on the Scriptures, bind 2, side 809; se også Hjælp til forståelse af Bibelen, side 1078.) Eldste som ikke bare er rettferdige, men også gode, vil behandle overtredere med vennlig omtanke. (Romerne 2: 4) De bør vise barmhjertighet og medlidenhet. De bør gjøre hva de kan for å hjelpe overtrederen til å forstå nødvendigheten av å angre, selv om det til å begynne med ikke ser ut til at han reagerer positivt på deres bestrebelser.

Den rette holdning når et dømmende utvalg behandler en sak

13. a) Hva er det en eldste ikke opphører å være når han virker som dommer? b) Hvilken veiledning som Paulus gav, gjelder også når et dømmende utvalg behandler en sak?

¹³ Når en situasjon krever at et dømmende utvalg har et møte for å behandle en sak, bør tilsynsmennene ikke glemme at de fremdeles er hyrder som tar seg av Jehovas sauer under ledelse av «den gode hyrde». (Johannes 10: 11) Den veiledning Paulus gav angående det å yte vanlig hjelp til sauer som er i vanskeligheter, gjelder like fullt når et dømmende utvalg behandler en sak. Han skrev: «Brødre, selv om et menneske begår et eller annet feiltrinn før han er klar over det, skal dere som har åndelige kvalifikasjoner, i en mildhetens ånd forsøke å bringe et slikt menneske i den rette tilstand, mens du holder øye med deg selv, for at ikke også du skal bli fristet. Fortsett å bære hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.» — Galaterne 6: 1, 2.b

14. Hvordan bør tilsynsmenn betrakte møter som blir holdt av dømmende utvalg, og hvilken holdning bør de ha til en overtreder?

¹⁴ Eldste som tjener i et dømmende utvalg, må ikke betrakte seg selv som opphøyde dommere som kommer sammen for å utmåle straff. De bør derimot betrakte et slikt møte som en side ved hyrdearbeidet. En som tilhører Jehovas hjord, er i vanskeligheter. Hva kan de gjøre for å redde ham eller henne? Er det for sent å hjelpe denne sauen som har kommet bort fra hjorden? Vi håper ikke det. De eldste bør ha et positivt syn på det å vise barmhjertighet der hvor det vil være på sin plass. Det er ikke slik å forstå at de skal tøye Jehovas normer hvis noen har begått en alvorlig synd. Men hvis de er oppmerksom på eventuelle formildende omstendigheter, kan det hjelpe dem til å vise barmhjertighet, hvis det er mulig. (Salme 103: 8—10; 130: 3) Noen overtredere er dessverre så gjenstridige i sin holdning at de eldste er nødt til å vise fasthet, men aldri hardhet. — 1. Korinter 5: 13.

Hensikten med at et dømmende utvalg behandler en sak

15. Hva bør først bringes på det rene når det oppstår et alvorlig problem mellom enkeltpersoner?

¹⁵ Når det oppstår et alvorlig problem mellom enkeltpersoner, vil forstandige eldste først finne ut om de impliserte parter har forsøkt å ordne opp i saken selv, i den ånd som kommer til uttrykk i Matteus 5: 23, 24 og Matteus 18: 15. Hvis de ikke har klart det, vil det kanskje være tilstrekkelig at en eller to eldste gir dem veiledning. Det er bare nødvendig å danne et dømmende utvalg hvis det er begått en alvorlig synd som kunne føre til utstøtelse. (Matteus 18: 17; 1. Korinter 5: 11) Det må være et godt bibelsk grunnlag for å nedsette et slikt utvalg. (Se Vakttårnet for 15. september 1989, side 18.) Når det skal nedsettes et dømmende utvalg, bør det bestå av de eldste som er best kvalifisert til å ta seg av den bestemte saken.

16. Hva forsøker de eldste i et dømmende utvalg å oppnå når de behandler en sak?

¹⁶ Hva forsøker de eldste i et dømmende utvalg å oppnå når de behandler en sak? For det første er det jo umulig å dømme med rettferdighet uten å kjenne sannheten. Akkurat som i Israel må en alvorlig sak ’undersøkes nøye’. (5. Mosebok 13: 14; 17: 4) Et av formålene med en slik undersøkelse er å finne ut av sakens fakta. Men dette kan og må gjøres i kjærlighet. (1. Korinter 13: 4, 6, 7) Når sakens fakta er kjent, vil de eldste gjøre det som er nødvendig for å beskytte menigheten. De vil holde Jehovas høye normer i hevd og sørge for at hans ånd kan strømme uhindret i menigheten. (1. Korinter 5: 7, 8) Men en av hensiktene med å behandle en sak er å frelse en synder som er i faresonen, så sant det er mulig. — Jevnfør Lukas 15: 8—10.

17. a) Hvordan bør en som står anklaget for noe, bli behandlet på et møte med et dømmende utvalg, og i hvilken hensikt? b) Hva vil det kreve av medlemmene av et dømmende utvalg?

¹⁷ En som står anklaget for noe, skal behandles som en av Guds sauer, og aldri annerledes. Han eller hun bør behandles med mildhet. Hvis det er blitt begått en synd (eller flere synder), vil de rettferdige dommerne ta sikte på å hjelpe synderen til å forandre sin innstilling, til å forstå hva som er galt med det han har gjort, til å angre og dermed til å bli reddet ut av «Djevelens snare». Det vil kreve «lærekunst» og ’veiledning med mildhet’. (2. Timoteus 2: 24—26; 4: 2) Hva om synderen da blir klar over at han har syndet, og virkelig føler et stikk i hjertet og ber Jehova om tilgivelse? (Jevnfør Apostlenes gjerninger 2: 37.) Hvis utvalget er overbevist om at han oppriktig ønsker å få hjelp, vil det vanligvis ikke være noen grunn til å utstøte ham. — Se Vakttårnet for 1. mai 1983, side 31, avsnitt 1.

18. a) Når må et dømmende utvalg vise fasthet ved å utstøte en overtreder? b) I betraktning av hvilken sørgelig situasjon bør de eldste anstrenge seg for å hjelpe sauer som kommer på avveier?

¹⁸ Når medlemmene av et dømmende utvalg på den annen side står overfor et klart tilfelle av hårdnakket frafall, overlagt opprør mot Jehovas lover eller ren ondskap, er det deres plikt å beskytte menighetens øvrige medlemmer ved å utstøte den overtrederen som ikke angrer. Det dømmende utvalg er ikke forpliktet til å ha en rekke møter med overtrederen eller legge ordene i munnen på ham i et forsøk på å få ham til å angre, hvis det er tydelig at han ikke er oppriktig bedrøvet.c I de senere år har antall utstøtelser over hele verden ligget på omkring én prosent av forkynnertallet. Det vil si at for hver gruppe på omkring hundre sauer som holder seg i hjorden, er det én som går tapt — iallfall midlertidig. Er det ikke hjerteskjærende å se at titusener på nytt blir ’overgitt til Satan’ hvert år, i betraktning av all den tid og alle de anstrengelser det krever å føre et menneske inn i hjorden? — 1. Korinter 5: 5.

19. Hva bør eldste som tjener i et dømmende utvalg, aldri glemme, og hva vil de ha som mål?

¹⁹ Når de eldste i et dømmende utvalg forbereder en sak, bør de huske at de fleste tilfellene av synd i menigheten dreier seg om svakhet, ikke om ondskap. De bør aldri glemme Jesu illustrasjon om den bortkomne sauen, som han avsluttet med disse ordene: «Jeg sier dere at på samme måte vil det være større glede i himmelen over én synder som angrer, enn over nittini rettferdige som ikke trenger å angre.» (Lukas 15: 7) Jehova ønsker ikke «at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2. Peter 3: 9) Måtte dømmende utvalg over hele verden med Jehovas hjelp gjøre sitt ytterste for å vekke glede i himmelen ved å hjelpe overtredere til å forstå nødvendigheten av å angre og igjen begynne å gå på den smale veien som fører til evig liv. — Matteus 7: 13, 14.

[Fotnoter]

Repetisjonsspørsmål

◻ Hva bør de eldste først og fremst være opptatt av, i overensstemmelse med Jehovas og Jesu Kristi eksempel som hyrder?

◻ Hvordan kan de eldste forsøke å redusere antall saker som må behandles av et dømmende utvalg?

◻ I hvilken forstand må dommere ikke bare være rettferdige, men også gode?

◻ Hvordan skal en overtreder behandles under et møte med et dømmende utvalg, og hvorfor?

◻ Hvorfor er utstøtelse en siste utvei?

[Bilde på side 16]

Når det blir utført hyrdearbeid på et tidlig tidspunkt, kan det bli færre saker å behandle i dømmende utvalg

[Bilde på side 18]

Når de eldste i et dømmende utvalg behandler en sak, bør de forsøke å tilrettevise en overtreder i en mildhetens ånd