Lærte kirken fra begynnelsen av at Gud er en treenighet?

Del 4: Når og hvordan oppstod treenighetslæren?

De tre første artiklene i denne serien viste at verken Jesus og disiplene eller de tidlige kirkefedrene framholdt treenighetslæren. (Vakttårnet for 1. november 1991, 1. februar 1992 og 1. april 1992) Denne siste artikkelen tar for seg hvordan treenighetslæren gradvis ble utformet, og hvilken rolle kirkemøtet i Nikaia i år 325 spilte.

I ÅR 325 innkalte den romerske keiser Konstantin biskopene til et kirkemøte i byen Nikaia i Lilleasia. Formålet var å bilegge den vedvarende religiøse striden om Guds Sønns forhold til Den allmektige Gud. Encyclopædia Britannica sier om resultatene av dette kirkemøtet:

«Konstantin var selv ordstyrer, ledet aktivt drøftelsene og foreslo personlig . . . den avgjørende formelen vedrørende Kristi forhold til Gud i den trosbekjennelsen som ble utarbeidet av kirkemøtet: ’av samme vesen [ho·mo·ouʹsi·os] som Faderen’. . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.»¹

Grep denne hedenske herskeren inn på grunn av sin bibelske overbevisning? Nei. En bok om den kristne læres historie sier: «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi.»² Det han forstod, var at religiøs uenighet truet enheten i hans rike, og han ville at striden skulle bilegges.

Ble treenighetslæren innført på kirkemøtet?

Innførte eller fastslo kirkemøtet i Nikaia treenighetslæren som en av kristenhetens læresetninger? Mange tror det. Men kjensgjerningene viser noe annet.

Den trosbekjennelsen som ble kunngjort av dette kirkemøtet, hevdet riktignok ting om Guds Sønn som ville gi forskjellige geistlige rom for å betrakte ham som likestilt med Gud Faderen i en viss forstand. Men det er opplysende å se hva den nikenske trosbekjennelse ikke sa. Slik den opprinnelig ble utgitt, lød hele trosbekjennelsen slik:

«Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, skaperen av alt synlig og usynlig.

Og på én Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, den enbårne, født av Faderen, det vil si av Faderens vesen, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, han som alt ble til ved, det som er i himmelen, og det som er på jorden, han som for oss mennesker og for vår frelses skyld steg ned og ble kjød, som ble menneske, led og sto opp igjen tredje dag, fór opp til himmelen, og skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Og på Den Hellige Ånd.»³

Sier denne trosbekjennelsen at Faderen, Sønnen og den hellige ånd er tre personer i én Gud? Sier den at de tre er likestilt i alder, makt, opphøydhet og visdom? Nei, det gjør den ikke. Det er på ingen måte noen treenighetsformel her. Vi kan ikke si at den opprinnelige nikenske trosbekjennelsen innførte eller fastslo treenighetslæren.

Denne trosbekjennelsen sidestiller i høyden Sønnen med Faderen når det gjelder å være «av samme vesen». Men den sier ikke noe slikt om den hellige ånd. Det eneste den sier, er at «vi tror . . . på Den Hellige Ånd». Dette er ikke kristenhetens treenighetslære.

Ikke engang nøkkelfrasen «av samme vesen» (ho·mo·ouʹsi·os) betyr nødvendigvis at kirkemøtet trodde at Faderen og Sønnen er én. New Catholic Encyclopedia sier:

«Det er tvilsomt om kirkemøtet hadde til hensikt å fastslå at Faderens og Sønnens vesen er numerisk identiske.»⁴

Selv om kirkemøtet hadde ment at Sønnen og Faderen er én, ville det ikke ha vært en treenighet. Det ville bare ha vært en toenig Gud, ikke en treenig, som treenighetslæren krever.

«Mindretallets synspunkt»

Trodde de biskopene som var i Nikaia, i sin alminnelighet at Sønnen er jevnbyrdig med Gud? Nei, det var motstridende oppfatninger. Én av dem ble representert av Arius, som lærte at Sønnen har en begynnelse i tid og derfor ikke er likestilt med Gud, men er underordnet i alle henseender. Athanasius derimot trodde at Sønnen er likestilt med Gud i en viss henseende. Og det fantes andre synspunkter.

Martin Marty sier angående kirkemøtets avgjørelse om å anse Sønnen for å være av samme vesen som Gud: «Nikaia representerte i virkeligheten mindretallets synspunkt; avgjørelsen var usikker, og den var uakseptabel for mange som ikke var av ariansk oppfatning.»⁵ En bok om kirkefedre sier likeledes at «det var bare et mindretall som inntok et klart formulert læremessig standpunkt imot arianismen, skjønt dette mindretallet halte seieren i land».⁶ Og den tidligere siterte boken om den kristne læres historie sier:

«Det som mange biskoper og teologer i Østen syntes var spesielt forkastelig, var det begrepet som Konstantin selv tok med i trosbekjennelsen, homoousios [«av samme vesen»], som i den påfølgende striden mellom ortodoksi og kjetteri ble det punkt som ble gjenstand for sterk uenighet.»⁷

Etter kirkemøtet fortsatte striden i flere tiår. De som var for den tanke å likestille Sønnen med Den allmektige Gud, ble til og med upopulære en tid. Martin Marty sier for eksempel om Athanasius: «Hans popularitet steg og falt, og han var så ofte i eksil [i årene etter kirkemøtet] at han praktisk talt ble en pendler.»⁸ Athanasius var flere år i eksil fordi politiske og kirkelige embetsmenn var imot hans oppfatning om at Sønnen var jevnbyrdig med Gud.

Det er derfor ikke riktig at kirkemøtet i Nikaia i år 325 innførte eller fastslo treenighetslæren. Det som senere ble treenighetslæren, eksisterte ikke på det tidspunkt. Den oppfatning at Faderen, Sønnen og den hellige ånd hver er sann Gud og likestilt i alder, makt, opphøydhet og visdom, men likevel bare én Gud — en treenig Gud — ble ikke utformet av dette kirkemøtet og heller ikke av tidligere kirkefedre. Som en bok om kirken i de tre første århundrer sier:

«Læren om treenigheten, som er så utbredt i vår tid, . . . får ingen støtte i Justinus’ [Justinus martyrs] skrifter, og denne iakttagelsen kan utvides til å omfatte alle de før-nikenske fedre, det vil si alle kristne skribenter i de tre århundrene etter Kristi fødsel. De taler riktignok om Faderen, Sønnen og den profetiske eller hellige Ånd, men ikke som jevnbyrdige, ikke som ett vesen, ikke som Tre i Én, i noen av de betydninger treenighetslærens tilhengere gir adgang til. Det stikk motsatte er tilfellet. Læren om treenigheten, slik den ble utlagt av disse fedrene, var vesensforskjellig fra vår tids lære. Dette hevder vi som en kjensgjerning som kan bevises like godt som noen annen kjensgjerning i den menneskelige tankes historie.»

«Vi utfordrer hvem som helst til å trekke fram en eneste betydningsfull skribent i de tre første århundrer som trodde på denne læren slik den er i dag.»⁹

Kirkemøtet i Nikaia representerte likevel et vendepunkt. Det åpnet døren for den offisielle godkjennelse av at Sønnen er likestilt med Faderen, og det banet veien for den senere trinitariske tanken. Boken Second Century Orthodoxy av J. A. Buckley sier:

«I hvert fall fram til slutten av det andre århundre forble den universelle kirke forent i én grunnleggende henseende; de godtok alle Faderens overhøyhet. De betraktet alle Gud Faderen, Den allmektige, som den som alene er høyest, uforanderlig, uutsigelig og uten begynnelse. . . .

Da disse skribentene og lederne i det andre århundre døde, gled kirken . . . sakte, men sikkert mot det punkt . . . hvor all denne stykkevise undergravingen av den opprinnelige tro kulminerte på kirkemøtet i Nikaia. Der prakket et lite, eksplosivt mindretall sin falske lære på et føyelig flertall, og med de politiske myndigheter i ryggen tvang, overtalte og skremte det dem som bestrebet seg på å bevare sin tros ufordervede renhet.»¹⁰

Kirkemøtet i Konstantinopel

I år 381 bekreftet kirkemøtet i Konstantinopel den nikenske trosbekjennelse. Og det tilføyde noe mer. Det kalte den hellige ånd «Herre» og «levendegjører».^10a Den utvidede trosbekjennelsen av 381 (som i alt vesentlig er den som blir brukt i kirkene i dag, og som blir kalt «Den nikenske trosbekjennelse») viser at det nå var like før kristenheten formulerte en fullt utviklet treenighetslære. Men heller ikke dette kirkemøtet utformet denne læren fullstendig. New Catholic Encyclopedia sier:

«Det er interessant at 60 år etter det første kirkemøtet i Nikaia unngikk det første kirkemøtet i Konstantinopel [år 381] homoousios i sin definisjon av Den Hellige Ånds guddom.»¹¹

«Religionshistorikere har vært forundret over den åpenbare milde uttrykksformen i denne trosbekjennelsen, for eksempel at den ikke bruker ordet homoousios om Den Hellige Ånd; den sier ikke at den er av samme vesen som Faderen og Sønnen.»¹²

Dette samme oppslagsverket innrømmer: «Homoousios forekommer ikke i Skriften.»¹³ Nei, Bibelen bruker ikke det ordet, verken om den hellige ånd eller om Sønnen — den sier ikke at den hellige ånd og Sønnen er av samme vesen som Gud. Dette var et ubibelsk uttrykk som bidrog til at den ubibelske, ja, antibibelske, treenighetslæren ble til.

Til og med etter kirkemøtet i Konstantinopel gikk det flere hundre år før treenighetslæren ble antatt i hele kristenheten. New Catholic Encyclopedia sier: «I Vesten . . . ser det ut til at det var en alminnelig taushet med hensyn til det første kirkemøtet i Konstantinopel og dets trosbekjennelse.»¹⁴ Dette verket viser at kirkemøtets trosbekjennelse ikke ble alminnelig godtatt i Vesten før i det sjuende eller det åttende århundre.

Religionshistorikere erkjenner også at Den athanasianske trosbekjennelse, som ofte blir sitert som en standarddefinisjon av treenighetslæren og til støtte for den, ikke ble skrevet av Athanasius, men av en ukjent forfatter mye senere. The New Encyclopædia Britannica sier:

«Trosbekjennelsen var ukjent for den østlige kirke inntil det 12. århundre. Siden det 17. århundre har historikerne stort sett vært enige om at Den athanasianske trosbekjennelse ikke ble skrevet av Athanasius (død 373), men sannsynligvis ble avfattet i Sør-Frankrike i det femte århundre. . . . Trosbekjennelsen synes å ha hatt størst innflytelse i det sørlige Frankrike og i Spania i det sjette og det sjuende århundre. Den ble brukt i kirkens liturgi i Tyskland i det niende århundre og noe senere i Roma.»¹⁵

Hvordan den oppstod

Treenighetslæren begynte sin langsomme utvikling i løpet av en periode på flere hundre år. De trinitariske oppfatningene til slike greske filosofer som Platon, som levde flere hundre år før Kristus, snek seg gradvis inn i kirkens lære. Som den tidligere siterte boken om kirken i de tre første århundrer sier:

«Vi hevder at treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt; at den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre; at den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper; at det på Justinus’ tid og lang tid deretter var en alminnelig utbredt lære at Sønnen hadde en særskilt natur og underordnet stilling, og at bare de første skyggelignende konturene av treenighetslæren da var blitt synlige.»¹⁶

Før Platons tid var triader, treenigheter, alminnelige i Babylon og Egypt. Og de bestrebelser kirkens menn gjorde seg for å tiltrekke ikke-troende i den romerske verden, førte til at noen av disse oppfatningene gradvis ble innlemmet i kristendommen. Det førte til slutt til at man godtok den oppfatning at Sønnen og den hellige ånd er likestilt med Faderen.a

Det tok til og med tid før ordet «treenighet» ble godtatt. Det var i den siste halvdelen av det andre århundre at Teofilus, biskop av Antiokia i Syria, skrev på gresk og introduserte ordet tri·asʹ, som betyr «triade» eller «treenighet». Så innførte den latinske skribenten Tertullianus i Kartago i Nord-Afrika ordet trinitas, som betyr «treenighet», i sine skrifter.b Men ordet «tri·asʹ» står ikke i de inspirerte kristne greske skrifter, og ordet «trinitas» forekommer ikke i den latinske bibeloversettelsen Vulgata. Ingen av disse uttrykkene var bibelske. Men ordet «treenighet», som er basert på hedenske oppfatninger, snek seg inn i kirkenes litteratur og ble etter det fjerde århundre en del av deres dogme.

Det var følgelig ikke slik at lærde menn gransket Bibelen grundig for å se om den framholdt en slik lære. Nei, for en stor del var det heller verdslig politikk og kirkepolitikk som fastslo doktrinen. Jaroslav Pelikan henleder i sin bok The Christian Tradition oppmerksomheten på «de ikke-teologiske faktorene i debatten, hvorav mange igjen og igjen så ut til å være rede til å avgjøre utfallet av den, bare for å bli tilbakekalt av andre krefter som var like viktige. Lærespørsmål så ofte ut til å være offeret for — eller produktet av — kirkepolitikk og personlighetskonflikter».¹⁷ Professor E. Washburn Hopkins ved Yale universitet uttrykte det på denne måten: «Den endelige, ortodokse definisjon av treenigheten var i stor utstrekning et spørsmål om kirkepolitikk.»¹⁸

Så ufornuftig treenighetslæren er sammenlignet med Bibelens enkle lære, som går ut på at Gud står over alle, og at det ikke er noen som er likestilt med ham! Som Gud sier: «Hvem vil dere ligne meg med og stille opp som min likemann? Hvem vil dere måle meg med som om vi var like?» — Jesaja 46: 5.

Hva den representerte

Hva var det denne gradvise utformingen av treenighetslæren representerte? Dette hørte med til det frafallet fra den sanne kristendom som Jesus forutsa. (Matteus 13: 24—43) Apostelen Paulus hadde også forutsagt at det skulle komme et frafall:

«Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» — 2. Timoteus 4: 3, 4, NO.

En av disse mytene var treenighetslæren. Noen andre myter som ikke hadde noe med kristendommen å gjøre, men som oppstod etter hvert, var: læren om menneskesjelens udødelighet, om skjærsilden, om limbus og om et brennende helvete med evig pine.

Hva er så treenighetslæren? Den er i virkeligheten en hedensk lære som bare går for å være en kristen lære. Satan fremmet denne læren for å bedra folk, for at de skulle bli forvirret med hensyn til hvem Gud er, og gjøre Gud mystisk for dem. Det fører til at de også er mer villig til å godta andre falske religiøse oppfatninger og en urett handlemåte.

«På deres frukter»

I Matteus 7: 15—19 sa Jesus at vi kunne skille mellom falsk og sann religion på denne måten:

«Vær på vakt mot de falske profeter, som kommer til dere i saueham, men som innvendig er glupske ulver. På deres frukter skal dere kjenne dem. En plukker vel ikke druer av torner eller fikener av tistler? På lignende måte frambringer hvert godt tre god frukt, mens hvert råttent tre frambringer verdiløs frukt . . . Hvert tre som ikke frambringer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.»

Tenk på ett eksempel. Jesus sa i Johannes 13: 35: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» Og i 1. Johannes 4: 20, 21 sier Guds Ord:

«Hvis noen sier: ’Jeg elsker Gud’ og likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, kan ikke elske Gud, som han ikke har sett. Og dette budet har vi fra ham, at den som elsker Gud, skal også elske sin bror.»

Anvend grunnprinsippet om at de sanne kristne må ha innbyrdes kjærlighet, på det som har skjedd i mange konflikter, deriblant de to verdenskrigene i vårt århundre. Folk som har tilhørt samme religionssamfunn i kristenheten, har kjempet mot hverandre på slagmarken og slaktet hverandre ned på grunn av nasjonalistiske uoverensstemmelser. Hver side har hevdet å være kristen, og hver side har fått støtte fra sitt presteskap, som har påstått at Gud har vært på deres side. Det at «kristne» har kjempet mot «kristne» og slaktet hverandre ned, er råtten frukt. Det er ikke kristen kjærlighet, men et brudd på Guds lover. — Se også 1. Johannes 3: 10—12.

Regnskapets dag

Frafallet fra kristendommen førte altså ikke bare til ugudelige trosoppfatninger, som treenighetslæren, men også til en ugudelig handlemåte. Men det skal komme en regnskapets dag, for Jesus sa: «Hvert tre som ikke frambringer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.» Det er grunnen til at Guds Ord kommer med denne formaningen:

«Gå ut fra henne [falsk religion], mitt folk, hvis dere ikke vil ha del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke vil få del i hennes plager. For hennes synder har hopet seg opp, helt til himmelen, og Gud har husket hennes urettferdige gjerninger.» — Åpenbaringen 18: 4, 5.

Gud vil om kort tid få de politiske myndigheter til å vende seg mot falsk religion; han vil ’inngi dem i hjertet’ å gjøre det. De vil «gjøre henne øde og . . . spise hennes kjøtt og brenne henne fullstendig opp med ild». (Åpenbaringen 17: 16, 17) Falsk religion med sine hedenske filosofier om Gud vil bli tilintetgjort for bestandig. Gud vil faktisk si det samme til dem som utøver falsk religion, som Jesus sa på sin tid: «Deres hus blir overlatt til dere selv.» — Matteus 23: 38.

Den sanne religion vil overleve Guds dommer, så endelig vil all ære bli gitt ham som Jesus sa er «den eneste sanne Gud». Det er han som salmisten viste hvem er, da han sa: «Du, hvis navn er Jehova, du alene er Den høyeste over hele jorden.» — Johannes 17: 3; Salme 83: 19, NW.

Henvisninger:

1. Encyclopædia Britannica, 1971, bind 6, side 386.

2. A Short History of Christian Doctrine av Bernhard Lohse, 1963, side 51.

3. Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, 1972, sidene 20, 21.

4. New Catholic Encyclopedia, 1967, bind VII, side 115.

5. A Short History of Christianity av Martin E. Marty, 1959, side 91.

6. A Select Library of Nicene and Post-Nicene Fathers of the Christian Church av Philip Schaff og Henry Wace, 1892, bind IV, side xvii.

7. A Short History of Christian Doctrine, side 53.

8. A Short History of Christianity, side 91.

9. The Church of the First Three Centuries av Alvan Lamson, 1869, sidene 75, 76, 341.

10. Second Century Orthodoxy av J. A. Buckley, 1978, sidene 114, 115.

10a. Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, 1972, side 24, samt fotnoten.

11. New Catholic Encyclopedia, 1967, bind VII, side 115.

12. Ibid., bind IV, side 436.

13. Ibid., side 251.

14. Ibid., side 436.

15. The New Encyclopædia Britannica, 1985, 15. utgave, Micropædia, bind 1, side 665.

16. The Church of the First Three Centuries, side 52.

17. The Christian Tradition av Jaroslav Pelikan, 1971, side 173.

18. Origin and Evolution of Religion av E. Washburn Hopkins, 1923, side 339.

[Fotnoter]

[Bilde på side 22]

Gud vil få de politiske myndigheter til å vende seg mot falsk religion

[Bilde på side 24]

Den sanne religion vil overleve Guds dommer