«Bring hele tienden til forrådshuset»

«Prøv meg på denne måten . . . Da skal jeg åpne himmelens luker.» — MALAKI 3: 10.

1. a) Hva oppfordret Jehova sitt folk til i det femte århundre før vår tidsregning? b) Hva ble resultatet av Jehovas komme til templet for å holde dom i det første århundre etter vår tidsregning?

I DET femte århundre før vår tidsregning hadde israelittene vært troløse mot Jehova. De hadde holdt tilbake tiende og hadde kommet til templet med dyr som var uegnet som offergaver. Likevel lovte Jehova at han ville utøse velsignelse i rikt mål hvis de brakte hele tienden til forrådshuset. (Malaki 3: 8—10) Omkring 500 år senere kom Jehova til templet i Jerusalem for å holde dom, representert ved paktens sendebud, Jesus. (Malaki 3: 1, NW) Som nasjon betraktet ble Israel funnet for lett, men de enkeltpersoner som vendte tilbake til Jehova, ble rikt velsignet. (Malaki 3: 7) De ble salvet til å bli Jehovas åndelige sønner, en ny skapning, «Guds Israel». — Galaterne 6: 16; Romerne 3: 25, 26.

2. Når skulle Malaki 3: 1—10 få sin andre oppfyllelse, og hva blir vi oppfordret til å gjøre i den forbindelse?

² Nesten 1900 år etter dette, i 1914, ble Jesus satt på tronen som konge i Guds himmelske rike, og de guddommelig inspirerte ordene i Malaki 3: 1—10 skulle nå få sin andre oppfyllelse. I forbindelse med denne store begivenheten blir kristne i dag oppfordret til å bringe hele tienden til forrådshuset. Hvis vi gjør det, vil også vi bli velsignet i rikt mål.

3. Hvem var det sendebud som beredte veien for Jehova a) i det første århundre? b) før den første verdenskrig?

³ Jehova sa følgende om sitt komme til templet: «Se, jeg sender mitt sendebud, og han skal rydde vei foran meg.» (Malaki 3: 1, NW) Døperen Johannes oppfylte denne profetien i det første århundre da han kom til Israel og forkynte at folket måtte angre sine synder. (Markus 1: 2, 3) Ble det utført et forberedende arbeid i forbindelse med Jehovas annet komme til sitt tempel? Ja. I tiårene før den første verdenskrig stod bibelstudentene fram på verdens skueplass. De holdt fram Bibelens rene lære og avslørte løgner som vanærer Gud, for eksempel treenighetslæren og læren om et brennende helvete. De kunngjorde også at hedningenes tider ville ende i 1914. Mange var lydhøre overfor disse sannhetens lysbærere. — Salme 43: 3; Matteus 5: 14, 16.

4. Hvilket spørsmål måtte avgjøres på Herrens dag?

⁴ I 1914 begynte en periode som Bibelen kaller «Herrens dag». (Åpenbaringen 1: 10) Avgjørende begivenheter skulle finne sted på den dagen. Det skulle blant annet bli vist hvem som er «den tro og kloke slave» som skulle bli satt «over alt det [Herren] eier». (Matteus 24: 45—47) I 1914 var det et stort antall kirkesamfunn som hevdet at de var kristne. Hvilken gruppe ville bli anerkjent av Herren, Jesus Kristus, som hans tro og kloke slave? Det spørsmålet skulle bli avgjort når Jehova kom til templet.

Jehova kommer til det åndelige tempel

5, 6. a) Til hvilket tempel kom Jehova for å holde dom? b) Hvilken dom fikk kristenheten av Jehova?

⁵ Til hvilket tempel kom Jehova? Åpenbart ikke til et bokstavelig tempel i Jerusalem. Det siste av disse templene ble ødelagt i år 70 e.v.t. Jehova har imidlertid et større tempel som ble forbilledlig framstilt ved templet i Jerusalem. Paulus omtalte dette større templet og viste hvor storslått det egentlig er, med et hellig sted i himmelen og en forgård her på jorden. (Hebreerne 9: 11, 12, 24; 10: 19, 20) Det var til dette store, åndelige tempel Jehova kom for å holde dom. — Jevnfør Åpenbaringen 11: 1; 15: 8.

⁶ Når skjedde dette? Sterke vitnesbyrd viser at det skjedde i 1918.a Hva ble resultatet? Når det gjelder kristenheten, fant Jehova en organisasjon med blodige hender, et fordervet religiøst system som hadde prostituert seg i sitt forhold til denne verden. Det hadde alliert seg med de rike og undertrykt de fattige, og det hadde framholdt hedenske læresetninger istedenfor å utøve ren tilbedelse. (Jakob 1: 27; 4: 4) Gjennom Malaki hadde Jehova advart: «Jeg vil være rask til å vitne mot dem som driver med trolldom, mot dem som bryter ekteskapet, mot dem som sverger falskt, og mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enker og farløse.» (Malaki 3: 5) Kristenheten hadde gjort alt dette og det som verre er. I 1919 kunne man tydelig se at Jehova hadde dømt den til ødeleggelse sammen med resten av Babylon den store, den falske religions verdensrike. Fra da av gikk følgende oppfordring ut til rettsindige mennesker: «Gå ut fra henne, mitt folk.» — Åpenbaringen 18: 1, 4.

7. Hvem ble av Jesus anerkjent som hans tro og kloke slave?

⁷ Hvem var så den tro og kloke slave? I det første århundre begynte det med den lille gruppen som reagerte positivt på det forkynnelsesarbeidet som ble utført av døperen Johannes og av Jesus, paktens sendebud. I vårt århundre var det den lille gruppen på noen få tusen som reagerte positivt på bibelstudentenes forberedende arbeid i årene forut for 1914. De gjennomgikk harde prøvelser under den første verdenskrig, men de viste at deres hjerte var vendt mot Jehova.

Et renselsesarbeid

8, 9. På hvilke måter trengte den tro og kloke slave å bli renset i 1918, og hvilket løfte hadde Jehova gitt når det gjaldt dette?

⁸ Men også denne gruppen trengte å bli renset. Noen av dem som hadde sluttet seg til den, viste seg å være fiender av troen og måtte lukes bort. (Filipperne 3: 18) Andre var ikke villig til å påta seg det ansvar som er forbundet med å tjene Jehova, og de drev bort. (Hebreerne 2: 1) Dessuten var det ennå noen babylonske skikker som måtte ryddes vekk. Den tro og kloke slave måtte også renses organisasjonsmessig sett. Man måtte lære å innta en rett, nøytral holdning til denne verden. Og etter hvert som verden ble mer og mer fordervet, var det nødvendig å kjempe en hard kamp for å holde moralsk og åndelig urenhet utenfor menighetene. — Jevnfør Judas 3, 4.

⁹ Ja, en renselse var nødvendig, og Jehova hadde gitt et kjærlig løfte angående den regjerende Jesus: «Han skal sitte og smelte og rense sølvet [sitte som en som lutrer og renser sølv, NW]. Han skal rense levittene, lutre dem som gull og sølv, så de kan bære fram for [Jehova] offergaver på rett vis.» (Malaki 3: 3) Gjennom paktens sendebud har Jehova siden 1918 oppfylt sitt løfte og renset sitt folk.

10. Hvordan er de ofre som Guds folk har båret fram, og hva har Jehova oppfordret sitt folk til?

¹⁰ Kristi salvede brødre og den store skare som senere sluttet seg til dem i Jehovas tjeneste, har alle sammen hatt gagn av at Jehova har opptrådt som en som lutrer og renser sølv. (Åpenbaringen 7: 9, 14, 15) Som organisasjon betraktet har de båret fram — og bærer fremdeles fram — offergaver på rett vis. Deres ofre ’gleder Jehova, som i eldgamle dager, i fordums år’. (Malaki 3: 4) Det var til dem Jehova rettet denne profetiske oppfordringen: «Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten, sier [Jehova], Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål.» — Malaki 3: 10.

Ofre og tiende

11. Hvorfor er ofringene under den mosaiske lovpakten ikke lenger nødvendige?

¹¹ På Malakis tid kom Guds folk med bokstavelige ofre og en bokstavelig tiende, for eksempel i form av korn, frukt og husdyr. Også på Jesu tid frambar trofaste israelitter bokstavelige ofre ved templet. Men etter Jesu død ble alt dette forandret. Loven ble opphevet, noe som innbefattet en opphevelse av påbudet om å bære fram spesielle materielle ofre og å gi tiende. (Efeserne 2: 15) Jesus oppfylte det profetiske forbildet som ofrene under Loven utgjorde. (Efeserne 5: 2; Hebreerne 10: 1, 2, 10) På hvilken måte kan så de kristne bære fram ofre og gi tiende?

12. Hvilke åndelige ofre bærer de kristne fram?

¹² For dem er ofrene i første rekke av åndelig karakter. (Jevnfør Filipperne 2: 17; 2. Timoteus 4: 6.) Paulus omtalte for eksempel forkynnelsesarbeidet som et offer da han sa: «La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.» Han pekte på en annen type åndelig offer da han skrev: «Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for i slike ofre finner Gud velbehag.» (Hebreerne 13: 15, 16) Når foreldre oppmuntrer barna sine til å begynne i pionertjenesten, kan det sies at de ofrer dem til Jehova, omtrent slik som Jefta ofret sin datter som «brennoffer» til Gud, som hadde gitt ham seier. — Dommerne 11: 30, 31, 39.

13. Hvorfor er ikke de kristne forpliktet til å gi en bokstavelig tiendedel av sin inntekt?

¹³ Men hva med å gi tiende? Er de kristne forpliktet til å legge til side en tiendedel av sin inntekt og gi dette til Jehovas organisasjon, på tilsvarende måte som det blir gjort i noen av kristenhetens kirkesamfunn? Nei. Det er ikke noe skriftsted som holder fram en slik regel for de kristne. Da Paulus samlet inn bidrag til nødstilte i Judea, sa han ikke at de kristne burde gi en bestemt prosentdel av det de hadde. Han sa derimot: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» (2. Korinter 9: 7) Da Paulus snakket om dem som hadde spesielle tjenesteoppgaver, gav han uttrykk for at han var innstilt på å arbeide for å forsørge seg selv, selv om det var noen som fullstendig berettiget ble underholdt av frivillige bidrag. (Apostlenes gjerninger 18: 3, 4; 1. Korinter 9: 13—15) Det ble ikke gitt tiende for dette formålet.

14. a) Hvorfor symboliserer ikke tienden det at vi gir Jehova alt vi eier og har? b) Hva symboliserer tienden?

¹⁴ Det er tydelig at tienden symboliserer noe for de kristne. Symboliserer tienden — ettersom tallet ti i Bibelen ofte står for jordisk fullstendighet — at vi gir Jehova alt vi eier og har? Nei. Vi innvier oss jo til Jehova og symboliserer det ved vanndåpen, og det er da vi gir ham alt vi eier og har. Etter at vi har innviet oss, har vi ikke noe som ikke allerede tilhører Jehova. Men Jehova lar den enkelte disponere over sine ressurser. Tienden står derfor for den delen av våre ressurser som vi bruker i Jehovas tjeneste. Den er et uttrykk for vår kjærlighet til ham og viser at vi anerkjenner det faktum at vi tilhører ham. Vår tids tiende trenger ikke å være akkurat en tiendedel av det vi disponerer over. Noen ganger vil den være mindre. Andre ganger vil den være større. Hver enkelt gir etter som hjertet tilskynder ham til, og etter som omstendighetene hans tillater.

15, 16. Hva er innbefattet i den åndelige tienden?

¹⁵ Hva er innbefattet i denne åndelige tienden? For det første gir vi Jehova av vår tid og våre krefter. Den tid vi bruker på møter, på å overvære stevner og i felttjenesten er alt sammen noe som blir gitt til Jehova — det er en del av vår tiende. Den tid og de krefter vi bruker på å besøke syke og på å hjelpe andre er også en del av tienden. Det samme gjelder det å være med på bygging av Rikets saler og å ta del i vedlikehold og rengjøring av Rikets sal.

¹⁶ Tienden innbefatter også våre økonomiske bidrag. Med den bemerkelsesverdige økningen i Jehovas organisasjon i de siste årene har også de økonomiske forpliktelsene økt. Det trengs nye Rikets saler, nye og større avdelingskontorer og flere stevnehaller, i tillegg til at det som allerede er bygd, må vedlikeholdes. Å dekke omkostningene i forbindelse med dem som har stilt seg til rådighet for å utføre spesiell tjeneste — og som ofte har brakt store personlige ofre for å kunne gjøre det — utgjør også en kolossal utfordring. I 1991 ble det brukt over 40 millioner dollar bare på å dekke utgifter vedrørende misjonærer, reisende tilsynsmenn og spesialpionerer, og alt dette ble skaffet til veie ved hjelp av frivillige bidrag.

17. Hvor stor bør egentlig vår åndelige tiende være?

¹⁷ Hvor stor bør så vår åndelige tiende være? Jehova fastsetter ikke en bestemt prosentdel. Men troskap overfor vår innvielse, ekte kjærlighet til Jehova og til brødrene og en følelse av at det haster, ettersom vi skjønner at mange liv står på spill, ansporer oss til å bære fram hele vår åndelige tiende. Vi føler oss tilskyndt til å tjene Jehova i størst mulig utstrekning. Hvis vi skulle spare oss eller bare motvillig gi av oss selv og våre ressurser, ville det være ensbetydende med å rane fra Gud. — Jevnfør Lukas 21: 1—4.

Velsignet i rikt mål

18, 19. Hvordan er Jehovas folk blitt velsignet fordi de har båret fram hele tienden?

¹⁸ Siden 1919 har Jehovas folk gavmildt gitt av sin tid, sine krefter og sine midler for å dekke behovene i forbindelse med forkynnelsesarbeidet. De har virkelig brakt hele tienden til forrådshuset. Som følge av det har Jehova oppfylt sitt løfte og øst ut velsignelse i rikt mål. Dette har framgått svært tydelig av deres tallmessige vekst. De få tusen salvede som tjente Jehova da han kom til sitt tempel i 1918, har vokst i antall inntil i dag, da de salvede og deres medarbeidere, de andre sauer, teller godt over fire millioner i 211 forskjellige land. (Jesaja 60: 22) De er også blitt velsignet med en stadig mer utvidet forståelse av sannheten. Det profetiske ord er blitt gjort sikrere for dem. Deres tillit til gjennomføringen av Jehovas hensikter er blitt solid grunnfestet. (2. Peter 1: 19) De er virkelig et folk som er «opplært av [Jehova]». — Jesaja 54: 13.

¹⁹ Gjennom Malaki forutsa Jehova enda en velsignelse: «De som frykter [Jehova], talte da sammen, og [Jehova] lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter [Jehova] og ærer hans navn.» (Malaki 3: 16) Av alle de organisasjoner som hevder at de er kristne, er det bare Jehovas vitner som både ærer Jehovas navn og priser det blant nasjonene. (Salme 34: 4) Hvor glade er de ikke for å bli forsikret om at Jehova husker deres trofasthet!

20, 21. a) Hvilket lykkelig forhold kan sanne kristne glede seg over? b) Hvilket skille blir klarere og klarere når det gjelder de kristne?

²⁰ Den salvede rest er Jehovas spesielle folk, og den store skare, som strømmer til for å slutte seg til dem, høster sammen med dem alle de velsignelser som den rene tilbedelse bringer. (Sakarja 8: 23) Gjennom Malaki lover Jehova: «Den dagen jeg gjør mitt verk, sier [Jehova], Allhærs Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham.» (Malaki 3: 17) For en velsignelse det er at Jehova har en slik kjærlig omtanke for dem!

²¹ Ja, forskjellen mellom sanne kristne og falske kristne blir mer og mer tydelig. Mens Jehovas folk anstrenger seg for å følge hans normer, synker kristenheten dypere og dypere ned i den urenhetens sump som tilhører denne verden. Jehovas ord har virkelig vist seg å være sanne: «Da skal dere igjen se forskjell på rettferdige og ugudelige, på dem som dyrker Gud, og dem som ikke dyrker ham.» — Malaki 3: 18.

22. Hvilke velsignelser kan vi være sikker på å få hvis vi fortsetter å bære fram hele tienden?

²² Snart vil regnskapets dag komme for falske kristne. «Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier [Jehova], Allhærs Gud.» (Malaki 4: 1) Jehovas folk vet at han vil beskytte dem når den tid kommer, slik han beskyttet sin åndelige nasjon i år 70 e.v.t. (Malaki 4: 2) Hvor glade er de ikke for å ha denne forvissningen! La oss derfor, hver enkelt av oss, fram til den tid vise vår verdsettelse av Jehova og vår kjærlighet til ham ved å bringe hele tienden til forrådshuset. Da kan vi være sikker på at han vil fortsette å velsigne oss i rikt mål.

[Fotnote]

Kan du forklare dette?

◻ Når kom Jehova til templet sammen med paktens sendebud i vår tid?

◻ Hvem er den tro og kloke slave, og hvilken renselse trengte de etter 1918?

◻ Hvilke åndelige ofre bærer sanne kristne fram for Jehova?

◻ Hva er den tienden som de kristne blir oppfordret til å bringe til forrådshuset?

◻ Hvilke velsignelser får Guds folk når de gir åndelig tiende?

[Bilde på side 15]

Vår åndelige tiende innbefatter det å bruke våre krefter og våre midler til å bygge Rikets saler

[Bilde på side 16]

Fordi Jehova velsigner sitt folk, er det blitt nødvendig å oppføre mange bygninger, deriblant Rikets saler og stevnehaller