Lydia — en gjestfri tilbeder av Gud
HELT fra gammel tid av har den sanne Guds tjenere skilt seg ut ved sin gjestfrihet. (1. Mosebok 18: 1—8; 19: 1—3) En som er gjestfri, er en som gjerne tar imot gjester og besøkende, og denne egenskapen er den dag i dag et kjennetegn på den sanne kristendom. Gjestfrihet er faktisk et krav til alle som vil tilbe Gud på den måten han godkjenner. — Hebreerne 13: 2; 1. Peter 4: 9.
En som viste gjestfrihet på en eksemplarisk måte, var Lydia. Hun nødde de kristne misjonærene som besøkte Filippi, til å bo hos henne. (Apostlenes gjerninger 16: 15) Selv om Lydia bare blir kort omtalt i Bibelen, kan det lille som står om henne, være til oppmuntring for oss. På hvilken måte? Hvem var Lydia? Hva vet vi om henne?
«Purpurselger»
Lydia bodde i Filippi, den fremste byen i Makedonia. Men hun kom fra Tyatira, en by i et område som het Lydia, i den vestlige delen av Lilleasia. Noen mener derfor at «Lydia» kan ha vært et tilnavn hun fikk i Filippi, at hun med andre ord gikk for å være «lydieren», på samme måte som en kvinne som Jesus Kristus forkynte for, blir omtalt som «den samaritanske kvinnen». (Johannes 4: 9) Lydia solgte purpur eller varer som var farget med det fargestoffet. (Apostlenes gjerninger 16: 12, 14) Innskrifter som arkeologer har funnet, bevitner at det både i Tyatira og i Filippi fantes mennesker som drev med farging. Det er mulig at Lydia hadde flyttet på grunn av arbeidet sitt, enten for å drive for seg selv eller for å representere et tyatirsk firma.
Man kunne få fargestoffet purpur fra forskjellige kilder. Den dyreste purpuren ble utvunnet av bestemte bløtdyr som levde i havet. En romersk dikter i det første århundre, Martial, sa at en kappe av den beste purpur fra Tyrus (et annet senter hvor det ble framstilt purpur) kunne koste opptil 10 000 sestertier, det vil si 2500 denarer, som for en arbeider tilsvarte 2500 daglønner. Slike plagg var altså luksusartikler som bare noen få hadde råd til. Så det kan være at Lydia var velstående. Hvordan det nå enn var, så var hun i stand til å være gjestfri mot apostelen Paulus og hans reisefeller — Lukas, Silas og Timoteus og kanskje noen andre.
Paulus’ forkynnelse i Filippi
Omkring år 50 reiste Paulus for første gang til Europa og begynte å forkynne i Filippi.a Når han kom til en ny by, pleide han å oppsøke synagogen for først å forkynne for de jødene og proselyttene som var samlet der. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 13: 4, 5, 13, 14; 14: 1.) Noen mener at det ifølge romersk lov var forbudt for jødene å utøve sin religion innenfor Filippis «hellige grenser». Etter at misjonærene hadde vært der i «noen dager», gikk de derfor på sabbatsdagen utenfor byen, til et sted ved en elv hvor de «mente det var et bønnested». (Apostlenes gjerninger 16: 12, 13) Denne elven var etter alt å dømme Gangites. Der fant misjonærene bare kvinner, og en av dem var Lydia.
«En tilbeder av Gud»
Lydia var «en tilbeder av Gud», men hun var sannsynligvis en jødisk proselytt som søkte den religiøse sannhet. Selv om hun hadde en god jobb, var hun ikke materialistisk. Nei, hun satte av tid til åndelige gjøremål. «Jehova åpnet hennes hjerte helt, så hun gav akt på de ting som ble sagt av Paulus», og hun tok imot sannheten. Faktisk ble både ’hun og hennes husstand døpt’. — Apostlenes gjerninger 16: 14, 15.
Bibelen spesifiserer ikke hvem de andre i Lydias husstand var. Siden det ikke står noe om at hun hadde noen mann, kan det være at hun var enslig eller enke. Kanskje «hennes husstand» bestod av slektninger, men uttrykket kan også sikte til slaver eller tjenere. Uansett hvem det nå var hun bodde sammen med, så fortalte hun dem i hvert fall ivrig det hun hadde lært. Og så glad hun må ha blitt da de tok imot den sanne tro!
«Hun nødde oss»
Før misjonærene traff Lydia, måtte de kanskje nøye seg med å bo et sted som de måtte betale for selv. Lydia var glad for å kunne tilby et alternativt husvære. Men siden det står at hun måtte nøde Paulus og hans reisefeller, ser det ut som om de vegret seg litt. Hvorfor? Paulus ville ’forkynne det gode budskap uten at det kostet noe, for at han ikke skulle misbruke sin rett’ og ikke bli en byrde for noen. (1. Korinter 9: 18; 2. Korinter 12: 14) Men Lukas sier videre: «Da nå hun og hennes husstand var blitt døpt, bad hun inntrengende: ’Hvis dere har ansett meg for å være trofast mot Jehova, så kom inn i mitt hus og bli der.’ Og hun nødde oss til å komme.» (Apostlenes gjerninger 16: 15) Lydia var opptatt av å være trofast mot Jehova, og det å være gjestfri var tydeligvis et tegn på hennes tro. (Jevnfør 1. Peter 4: 9.) For et fint eksempel! Bruker også vi det vi eier, for å fremme det gode budskap?
Brødrene i Filippi
Som følge av det som skjedde i forbindelse med en demonbesatt tjenestepike, ble Paulus og Silas satt i fengsel, men etter at de hadde kommet ut, gikk de hjem til Lydia igjen, hvor de fant noen brødre. (Apostlenes gjerninger 16: 40) Det kan være at de troende i den nyopprettede menigheten i Filippi brukte Lydias hjem som et fast møtested. Det er logisk å tro at hjemmet hennes fortsatte å være et senter for den teokratiske virksomheten i byen.
Den varme gjestfriheten som Lydia tidlig viste, ble et kjennetegn på hele menigheten. Selv om filipperne var fattige, sendte de Paulus flere ganger det han trengte, og det var Paulus takknemlig for. — 2. Korinter 8: 1, 2; 11: 9; Filipperne 4: 10, 15, 16.
Lydia er ikke nevnt i det brevet som Paulus sendte til filipperne omkring år 60 eller 61. Bibelen forteller ikke hvordan det gikk med henne etter at det som står i Apostlenes gjerninger, kapittel 16, hadde hendt. Men den korte omtalen av denne dynamiske kvinnen gjør at vi får lyst til å ’følge gjestfrihetens vei’. (Romerne 12: 13) Så takknemlige vi er for at vi har kristne som Lydia blant oss! Den innstillingen de har, bidrar i høy grad til en varm og vennlig atmosfære i menighetene, til ære for Jehova Gud.
[Fotnote]
a Blant de fremste byene i Makedonia var Filippi en forholdsvis velstående militær koloni styrt av jus italicum (italisk lov). Denne loven garanterte filipperne omtrent de samme rettigheter som den de romerske borgerne hadde. — Apostlenes gjerninger 16: 9, 12, 21.
[Ramme på side 28]
Jødenes liv i Filippi
Livet kan ikke ha vært lett for jøder og jødiske proselytter i Filippi. Det kan være at folk hadde antijødiske holdninger, for like før Paulus besøkte byen, hadde keiser Claudius forvist jødene fra Roma. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 18: 2.
Paulus og Silas ble slept fram for magistratene etter at de hadde helbredet den tjenestepiken som hadde en spådomsdemon. Dermed mistet hennes herrer en god inntektskilde, og de utnyttet fordommene til de andre innbyggerne i byen ved å påstå: «Disse mennene, som er jøder, skaper stor uro i byen vår, og de forkynner skikker som vi ikke har lov til å anta eller følge, ettersom vi er romere.» Det førte til at Paulus og Silas ble slått med stokker og kastet i fengsel. (Apostlenes gjerninger 16: 16—24) Under slike forhold måtte en være modig for å tilbe Jehova, jødenes Gud, åpenlyst. Men Lydia var tydeligvis ikke redd for å skille seg ut.
[Bilder på side 27]
Ruiner i Filippi