Tilliten til Jehova hjalp meg til å se framover

FORTALT AV AGENOR DA PAIXÃO

Vårt eneste barn, Paulo, døde av bronkitt bare elleve måneder gammel. Tre måneder senere, 15. august 1945, døde min elskede kone av lungebetennelse. Jeg var 28 år gammel, og jeg var langt nede etter disse slagene. Men tilliten til Jehova og hans løfter hjalp meg til å se framover. Jeg skal fortelle litt om hvordan det gikk til at jeg fikk en slik tillit til Jehova.

JEG ble født i Salvador i delstaten Bahia i Brasil 5. januar 1917. Helt fra jeg var ganske liten, lærte mor meg å tilbe den katolske kirkes helgener. Hun pleide til og med å vekke brødrene mine og meg tidlig om morgenen for at vi skulle be sammen. Men hun og far gikk også på møter hvor de afrikansk-brasilianske voodooritualene, candomblé, ble fulgt. Jeg respekterte deres tro, men jeg hadde ingen tillit til den katolske kirkes helgener eller til candomblé. Jeg ble spesielt skuffet over de rasefordommene som jeg tydelig kunne se i disse religionene.

Med tiden fikk mine to eldre brødre seg arbeid og flyttet hjemmefra. Senere forlot far familien. Ni år gammel ble jeg derfor nødt til å finne meg arbeid for å hjelpe mor og min yngre søster. Samtaler som jeg hadde med en arbeidskamerat 16 år senere, ble et vendepunkt i mitt liv.

Jeg lærer å stole på Jehova

Jeg ble kjent med Fernando Teles i 1942. Han sa ofte at det er galt å tilbe helgener. (1. Korinter 10: 14; 1. Johannes 5: 21) I begynnelsen brydde jeg meg ikke så mye om det han sa. Men jeg likte hans oppriktighet og hans interesse for andre mennesker, uansett hvilken hudfarge de hadde, og jeg måtte beundre ham for hans bibelkunnskap. Jeg likte særlig godt det han sa om Guds rike og en paradisisk jord. (Jesaja 9: 6, 7; Daniel 2: 44; Åpenbaringen 21: 3, 4) Han la merke til at jeg var interessert, og gav meg en bibel og noe bibelsk litteratur.

Noen uker senere tok jeg imot et tilbud om å overvære et bibelstudium i den menigheten han var tilsluttet. De studerte boken Religion, som var utgitt av Watch Tower Bible and Tract Society. Jeg likte studiet og begynte å gå på alle møtene i Jehovas vitners menighet. Det jeg særlig likte, var at de overhodet ikke hadde noen rasefordommer, og at jeg ble godtatt med én gang. Det var omtrent på denne tiden jeg begynte å gå ut med Lindaura. Da jeg fortalte henne om det jeg lærte, begynte hun å bli med meg på møtene.

Noe annet som gjorde inntrykk på meg på møtene, var at det ble lagt så stor vekt på forkynnelsesarbeidet. (Matteus 24: 14; Apostlenes gjerninger 20: 20) Oppmuntret av pionerene, som heltidsforkynnerne blir kalt, begynte jeg å snakke med andre på toget på vei til og fra arbeidet. Når jeg traff noen som var interessert, spurte jeg om å få navnet og adressen for å prøve å bygge videre på den interessen som ble vist.

Jeg fikk stadig sterkere tillit til Jehova og til den organisasjonen han bruker. Etter å ha hørt et bibelsk foredrag om kristen innvielse ble jeg døpt i Atlanterhavet 19. april 1943. Den samme dagen var jeg for første gang med på å forkynne fra hus til hus.

To uker senere, 5. mai, giftet Lindaura og jeg oss. I august 1943 ble hun så døpt på det første stevnet som Jehovas vitner holdt i Salvador. Jehovas vitners årbok for 1973 skrev om dette stevnet: «Ved sin aksjon lyktes det presteskapet å få stanset det offentlige foredraget i Salvador, men det var først etter at en omfattende kunngjøring . . . hadde funnet sted.» Min tillit til Jehova ble styrket når jeg så hvordan han ledet sitt folk under hard forfølgelse.

Som jeg fortalte innledningsvis, døde min kjære kone, Lindaura, bare to år etter at hun var blitt døpt, og tre måneder etter at sønnen vår døde. Hun ble bare 22 år. Men min tillit til Jehova hjalp meg til å se framover i disse vanskelige månedene.

Styrket av åndelig virksomhet

I 1946, et år etter at jeg hadde mistet min kone og min sønn, ble jeg utnevnt til bibelstudietjener i den ene menigheten som da fantes i Salvador. Det samme året kom den teokratiske tjenesteskolen i gang i menighetene i Brasil, og jeg ble den første som ledet tjenesteskolen i delstaten Bahia. I oktober 1946 ble så Glade nasjoners teokratiske stevne holdt i São Paulo. Min arbeidsgiver, som jeg hadde vært ansatt hos i ti år, sa at han trengte meg, og la press på meg for å få meg til å la være å dra. Men etter at jeg hadde forklart hvor mye det betydde for meg å være til stede på dette stevnet, gav han meg en sjenerøs gave og ønsket meg god tur.

Stevnet ble holdt i en stor teaterbygning i São Paulo, og programmet ble framført på portugisisk — språket i Brasil — foruten på engelsk, polsk, russisk, tysk og ungarsk. På dette stevnet fikk vi vite at bladet Våkn opp! skulle begynne å komme ut på portugisisk. Stevnet gjorde så dypt inntrykk på meg — det var 1700 til stede på det offentlige foredraget — at jeg fylte ut en søknad om å få begynne som pioner 1. november 1946.

På denne tiden gjorde vi utstrakt bruk av fonografen i pionertjenesten. Foredraget «Beskyttelse» spilte vi ofte når vi besøkte folk. Etterpå sa vi: «For å beskytte oss mot en usynlig fiende må vi holde oss til en venn som også er usynlig. Jehova er vår beste venn, og han er mye mektigere enn vår fiende, Satan. Så vi må holde oss nær til Jehova for å beskytte oss mot Satan.» Deretter tilbød vi brosjyren Beskyttelse, som inneholdt flere opplysninger.

Jeg hadde ennå ikke vært pioner et helt år da jeg ble innbudt til å tjene som spesialpioner i Carioca menighet i Rio de Janeiro. Der ble vi noen ganger møtt med sterk motstand. En gang ble min partner, Ivan Brenner, regelrett angrepet av en som han banket på hos. Naboene ringte etter politiet, og alle ble tatt med til politistasjonen.

Under forhøret anklaget den rasende beboeren oss for å forstyrre husfreden. Politisjefen bad ham om å tie stille. Så snudde han seg mot oss og sa i en mild tone at vi bare kunne gå. Beboeren ble holdt tilbake og anklaget for overfall. Slike situasjoner styrket min tillit til Jehova.

En annen form for heltidstjeneste

Den 1. juli 1949 ble jeg til min store glede innbudt til å tjene på Betel, som Jehovas vitners avdelingskontorer kalles. Betel i Brasil lå den gang i rua Licínio Cardoso 330 i Rio de Janeiro. På den tiden var det bare 17 i hele Betel-familien. En tid var jeg tilsluttet en menighet i nærheten, Engenho de Dentro, men senere ble jeg utnevnt som presiderende tilsynsmann i den eneste menigheten i Belford Roxo, en by som ligger noen kilometer fra Rio de Janeiro.

Helgene var travle. Om lørdagene tok jeg toget til Belford Roxo, hvor jeg deltok i felttjenesten om ettermiddagen og så overvar den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet om kvelden. Jeg overnattet hos brødrene og deltok i felttjenesten neste formiddag. Søndag ettermiddag var jeg til stede på det offentlige bibelske foredraget og Vakttårn-studiet og kom tilbake til Betel klokken halv ti om kvelden. I dag er det 18 menigheter i Belford Roxo.

I 1954, etter at jeg hadde holdt på på den måten i tre og et halvt år, fikk jeg igjen i oppdrag å tjene i en menighet i Rio de Janeiro. Jeg ble utnevnt til presiderende tilsynsmann i São Cristóvão menighet. I de neste ti årene samarbeidet jeg med den menigheten.

Oppdrag på Betel

Den første oppgaven jeg fikk på Betel, gikk ut på å bygge en garasje til Selskapets eneste bil, en Dodge fra 1949, som vi kalte Sjokoladen på grunn av brunfargen. Da jeg var ferdig med garasjen, ble jeg satt til å arbeide på kjøkkenet, og der var jeg i tre år. Så ble jeg overført til trykkeriet, og der har jeg vært i over 40 år nå.

Mye av det utstyret vi hadde på trykkeriet, var brukt når det kom til oss. I mange år hadde vi for eksempel en gammel digeltrykkpresse som vi kalte Sara, etter Abrahams kone. Den var blitt brukt i mange år på trykkeriet ved Selskapet Vakttårnets hovedsete i Brooklyn i New York. I 1950-årene ble den så sendt til Brasil. Her har den, i likhet med Abrahams kone, Sara, vært «fruktbar» i høy alder ved å produsere Vakttårnet og Våkn opp!

Jeg har aldri sluttet å undre meg over hvordan produksjonen ved trykkeriet her i Brasil stadig har økt. I hele 1953 trykte vi 324 400 blad, mens vi nå trykker over tre millioner blad hver måned!

Betel-hjemmet

Det har vært spennende å følge med og se hvordan det stadig har vært behov for utvidelser ved Betel-hjemmet. I 1952 bygde vi et toetasjes trykkeri bak boligbygningen i Rio de Janeiro. I 1968 ble Betel så flyttet til en ny bygning i São Paulo. Da vi flyttet inn der, hadde vi rikelig med plass til Betel-familiens 42 medlemmer. Vi trodde virkelig at denne bygningen ville være stor nok for all framtid. Men i 1971 ble det oppført to femetasjes tilbygg, og et trykkeri ved siden av ble kjøpt, ombygd og knyttet til dette komplekset. Men fordi det stadig ble flere forkynnere bare i løpet av noen år — i 1975 passerte vi 100 000 — trengte vi mer plass.

Det ble derfor oppført et nytt bygningskompleks omkring 15 mil fra São Paulo, i nærheten av den lille byen Cesário Lange. I 1980 flyttet Betel-familien, som da talte 170 medlemmer, dit. Siden har Rikets arbeid hatt en enorm vekst. Det er nå over 410 000 som regelmessig deltar i forkynnelsesarbeidet i Brasil! For å kunne dekke alle disse forkynnernes åndelige behov har vi måttet bygge nye trykkerier for å trykke bibelsk litteratur og nye boligbygninger for dem som arbeider på Betel. Betel-familien har nå omkring 1100 medlemmer!

Dyrebare privilegier

Jeg betrakter tjenesten på Betel som et dyrebart privilegium. Da jeg var yngre, hendte det at jeg tenkte på å gifte meg igjen, men jeg valgte å konsentrere meg helt og fullt om tjenesten på Betel og forkynnelsesarbeidet. Her har jeg hatt den glede å kunne tjene side om side med utallige ungdommer i trykkeriet og lære dem opp. Jeg har forsøkt å behandle dem som om de var mine egne sønner. Deres iherdighet og uselviskhet har vært til stor oppmuntring for meg.

Jeg har også satt pris på å kunne dele rom med forskjellige brødre i årenes løp. I noen tilfeller har det naturligvis budt på visse utfordringer fordi vi har hatt forskjellig personlighet. Men jeg har lært meg til ikke å vente fullkommenhet av andre. Jeg har prøvd å la være å ta meg selv så høytidelig og ikke gjøre en mygg til en elefant. Når man kan le av sine egne feil, er det lettere å overse andres.

Noe annet som har betydd mye for meg, er at jeg har kunnet overvære to store internasjonale stevner i USA. Det første var stevnet «Det evige gode budskap», som ble holdt på Yankee Stadium i New York i 1963, og det andre var «Fred på jorden», som ble holdt samme sted i 1969. Mens jeg var der, hadde jeg den glede å besøke Jehovas vitners internasjonale administrasjonssenter i Brooklyn.

I ti år hadde jeg også, sammen med flere andre brødre på Betel, det privilegium å lede drøftelsen av dagsteksten om morgenen. Men det aller største privilegiet, et som virkelig har vært til glede og oppmuntring for meg, er at jeg har kunnet gjøre oppriktige mennesker kjent med budskapet om Riket og dermed etterligne vår Mester, Jesus Kristus.

I de senere år har jeg måttet venne meg til å leve med Parkinsons sykdom. Brødrene og søstrene på sykestuen på Betel gir meg kjærlig stell og pleie. Min bønn er at Jehova må gi meg styrke til å fortsette å gjøre mitt beste for å fremme den sanne tilbedelse.

[Bilde på side 23]

Avdelingskontoret i Brasil, hvor jeg bor

[Bilde på side 23]

Min kone, som døde i 1945, og jeg