Brylluper som er til ære for Jehova

Nedenstående artikkel om kristne brylluper ble opprinnelig skrevet i Etiopia på amharisk til veiledning for mange der i landet som nylig er blitt Jehovas vitner. Den dreier seg blant annet om visse lokale skikker som kanskje skiller seg fra de bryllupsskikkene du er fortrolig med. Du vil sannsynligvis finne det interessant å trekke sammenligninger. Artikkelen inneholder samtidig likevektig bibelsk veiledning som du vil finne det mulig å følge selv om bryllupsskikkene er annerledes der hvor du bor.

«KRISTNE brylluper som bringer glede» het en fin studieartikkel i Vakttårnet for 1. september 1984. Tittelen på den neste artikkelen i samme nummer var «Vis likevekt og oppnå glede i brylluper». (De som har planer om å gifte seg, kan også finne god veiledning i bøkene Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv, kapittel 2, og Ungdomstiden — benytt den på beste måte, kapitlene 19 og 20.)a Mange er blitt Jehovas vitner siden disse artiklene stod i bladet, og vi vil derfor repetere noen punkter som kan være spesielt nyttige på våre kanter. Vi vil også trekke fram andre passende punkter som kan hjelpe oss til å gjøre et bryllup til en begivenhet som er til ære for Jehova, som innstiftet ekteskapet.

Et spørsmål vi kan se på først, er dette: Når bør et bryllup finne sted? Bør datoen fastsettes slik at den faller i landets tradisjonsbestemte bryllupssesong? Ifølge gjeldende oppfatning visse steder vil et ekteskap som blir inngått på en annen tid av året, ikke bli lykkelig. Dette er en overtro uten grunnlag i virkeligheten, for mange ektepar som tjener Jehova i lykkelig forening, ble ikke gift i den tradisjonsbestemte sesongen. Vi tror ikke på noen skjebnegud som bringer lykke eller ulykke. (Jesaja 65: 11; Kolosserne 2: 8) Vi kan ikke hjelpe ikke-troende slektninger til å se forskjellen mellom sannhet og usannhet hvis vi bestemmer en bryllupsdato som samsvarer med deres overtro. Kristne kan gifte seg i en hvilken som helst måned.

Når det blir holdt en bryllupstale etter den obligatoriske borgerlige vielsen, vil det være forstandig at man ikke lar det gå flere dager mellom de to begivenhetene. Hvis paret ønsker at det skal bli holdt en bryllupstale i Rikets sal, bør de henvende seg til menighetens eldste god tid i forveien og be om å få disponere salen. De lokale eldste vil forsikre seg om at arrangementet i forbindelse med seremonien blir lagt opp slik at de kan ha ren samvittighet. Tidspunktet bør fastsettes slik at det ikke kolliderer med noen av menighetens arrangementer. Den broren som blir valgt til å holde bryllupstalen, vil på forhånd ha et møte med den vordende brudgommen og bruden og gi nyttige råd og forsikre seg om at det ikke er noen moralske eller juridiske hindringer i veien for ekteskapet, og at han kan akseptere de planene som er lagt for en eventuell selskapelig sammenkomst etterpå. Bryllupstalen bør vare en halv times tid og framføres på en verdig måte med vekt på begivenhetens åndelige sider. Bryllupstalen er avgjort viktigere enn en eventuell mottagelse etterpå.

Et kristent bryllup gir oss en fin anledning til å vise at vi «ikke er en del av verden». (Johannes 17: 14; Jakob 1: 27) Vår sans for god orden bør komme tydelig til uttrykk. Dette vil innebære at vi kommer presis og ikke lar folk vente, noe som kunne komme i konflikt med menighetens vanlige virksomhet. Dette er særlig noe bruden må være klar over, siden verdslige slektninger kanskje vil insistere på at hun må være sent ute — angivelig for at hun skal virke mer betydningsfull. Ved å være presis kan en moden kristen søster vise at åndelige egenskaper, for eksempel ydmykhet og hensynsfullhet, er viktige for henne. Når en fotograf er invitert til å forevige begivenheten, er det også viktig å legge vekt på god orden. Vi bør forlange at fotografen er pent kledd, at vedkommende (hvis det er en mann) er iført jakke, slips og pene bukser, og at han ikke forstyrrer talen når han tar bilder. Ingen må ta bilder under bønnen. Vår gode orden vil være til ære for Jehova og utgjøre et godt vitnesbyrd. Det er ikke nødvendig å tilpasse seg verdslige bryllupsskikker som ville overskygge begivenhetens egentlige betydning.

En bryllupsfest er ingen betingelse for en vellykket ekteskapsinngåelse, men det er bibelsk sett heller ikke noe å innvende mot en slik gledesfest. Men når sanne kristne arrangerer et slikt selskap, bør det være annerledes enn verdslige fester som er preget av overdådighet, overdreven drikking, fråtseri, vill musikk, uanstendig dans og til og med slagsmål. I Bibelen blir «vill festing» regnet med til kjødets gjerninger. (Galaterne 5: 21) Det er lettere å ha full kontroll over selskapet når det ikke er altfor stort. Det er ikke nødvendig å reise et telt for å tilpasse seg populære skikker. Hvis noen ønsker å bruke et telt av hensyn til plass- eller værforhold, er det en personlig sak.

Erfaringen har vist at en god måte å begrense antall gjester på, er å benytte skriftlige innbydelser. Det er bedre å invitere enkeltpersoner enn hele menigheter, og som kristne ordensmennesker bør vi respektere de grensene som settes. Skriftlige innbydelser hjelper oss også til å unngå å komme i forlegenhet ved at en utstøtt dukker opp ved bryllupsfesten, for hvis det skjer, vil mange brødre og søstre kanskje foretrekke å forlate selskapet. (1. Korinter 5: 9—11) Hvis et par inviterer ikke-troende slektninger eller bekjente, vil de sikkert passe på å begrense antallet, slik at de «som er beslektet med oss i troen», er i flertall. (Galaterne 6: 10) Noen har valgt å invitere verdslige bekjente og ikke-troende slektninger til vielsestalen i stedet for til selskapet etterpå. Hvorfor? Fordi det har forekommet at verdslige slektninger har skapt en så pinlig situasjon i et selskap at mange brødre og søstre har følt at de ikke kunne fortsette å være til stede. Noen par har foretrukket å ha bare en liten middag med den nærmeste familie og noen nære kristne venner.

I samsvar med Johannes 2: 8, 9 vil det være praktisk å utvelge en som kan være «festens leder». Brudgommen vil da ønske å velge en pålitelig kristen som vil passe på at alt foregår på en ordentlig måte og i samsvar med høye normer. Hvis vennene kommer med gaver, bør det gjøres uten en «iøynefallende framvisning» av dem. (1. Johannes 2: 16) Musikken kan være god og stemningsfull uten at den er skjemt av tvilsomme tekster, høyt lydnivå eller ville rytmer. Mange har funnet det best å la en eldste på forhånd få høre den musikken som skal spilles. Dans kan innebære fallgruver, for mange tradisjonelle danser stammer fra fruktbarhetsdanser og har innslag av upassende sensualitet. Når tiden er inne til at bryllupskaken skal skjæres opp og serveres med champagne, har det av og til vært et signal for verdslige mennesker til å la alle hemninger fare. For å unngå problemer har mange kristne par bestemt at det ikke skal serveres alkohol i deres bryllup.

Ettersom vi ønsker å ære Jehova, vil vi unngå å tiltrekke oss overdreven oppmerksomhet ved en iøynefallende praktutfoldelse. Til og med i verdslige publikasjoner har noen tatt til orde mot den utbredte tendensen til ekstravaganse. Det ville virkelig være uklokt av et par å sette seg i gjeld for å kunne ha et overdådig bryllup, slik at de siden er nødt til å spinke og spare i årevis for å kunne betale utgiftene i forbindelse med den ene dagen. Bryllupsklærne bør selvfølgelig være moderate og velordnede, slik det sømmer seg for dem som gjerne vil ære Gud. (1. Timoteus 2: 9, 10) I en artikkel som het «Rimelighet bør være et trekk ved kristne brylluper» (The Watchtower for 15. januar 1969), finner vi følgende interessante bemerkninger om bryllupsantrekk:

«Ens bryllup er en spesiell anledning, og det er derfor vanlig at man tar sikte på at ens utseende vitner om glede og virker tiltalende. Men dette betyr ikke at det er nødvendig å ha et spesielt slags antrekk. De som skal gifte seg, gjør vel i å tenke over både den lokale stil, hva antrekket vil koste, og sin personlige smak. . . . Men ville det være rimelig å kjøpe så kostbare antrekk at det ville bety en økonomisk byrde for dem selv eller andre? . . . Noen bruder har med glede brukt samme kjole som en kjær venninne eller slektning. Andre har hatt stor glede av å sy sin egen brudestas. Kanskje har de på den måten kunnet skaffe seg en kjole som også kunne brukes ved andre anledninger i framtiden. Det er også helt i orden om et brudepar gifter seg i sine peneste vanlige klær. . . . Andre som kunne ha råd til å holde et overdådig bryllup, foretrekker kanskje å gifte seg ’i all stillhet’ på grunn av de vanskelige tidene vi lever i.»

Når det gjelder brudeparets eventuelle følge (brudgommens venner og brudens brudepiker), bør det ikke være for mange av dem. De bør heller ikke tiltrekke seg utilbørlig oppmerksomhet ved sitt antrekk og sin atferd. En som er utstøtt, kan bli tillatt å være til stede under talen i Rikets sal, men som det ble sagt i Vakttårnet for 1. september 1984 angående brudeparets følge: «Det vil ikke være passende å velge noen som er utstøtt, eller som lever på en måte som er sterkt i strid med bibelske prinsipper.»

Selv om Jesus var til stede ved et bryllup, kan vi ikke forestille oss at han ville godkjenne den skikken som nå er så populær, at en hel bilkortesje kjører omkring i byen med støy og bråk. Det har til og med forekommet at politiet har bøtelagt bilførere som har tutet med hornet i en bryllupsprosesjon. (Se Matteus 22: 21.) De kristne bør kort sagt heller gi uttrykk for ’den visdommen som er hos de beskjedne’, enn å kopiere overdådige fester og den slags handlinger som er typiske for folk i denne verden. — Ordspråkene 11: 2.

Hvordan bør vi så se på det å gå i brylluper til naboer, verdslige arbeidskamerater eller fjerne slektninger og bekjente? De enkelte kristne må selv avgjøre hvordan de vil stille seg til dette. Det er bra å huske at tiden vår er dyrebar, siden vi trenger tid til vår tjeneste, til personlig studium og til andre gjøremål i familien og i menigheten. (Efeserne 5: 15, 16) I helgene har vi møter og felttjeneste som vi ikke ønsker å forsømme. (Hebreerne 10: 24, 25) Mange brylluper kolliderer med tidspunktene for stevner eller spesielle tjenestearrangementer i forbindelse med Herrens aftensmåltid. Vi bør ikke la oss hindre i å anstrenge oss like iherdig for å kunne overvære Herrens aftensmåltid som våre brødre andre steder i verden gjør. Før vi fikk kjennskap til sannheten, brukte vi mye tid sammen med verdslige mennesker, og kanskje under forhold som var til vanære for Gud. (1. Peter 4: 3, 4) Nå prioriterer vi annerledes. Det er alltid mulig å lykkønske et verdslig par ved å sende et kort eller avlegge en liten visitt en annen dag. Noen har benyttet slike anledninger til å avlegge et vitnesbyrd og lese noen skriftsteder som passer for nygifte.

Et bryllup hvor det blir lagt større vekt på de åndelige sider enn på verdslige skikker, vil være til ære for Jehova. Kristne som passer på at de holder seg atskilt fra verden og dens overtro og utskeielser, som ikke lar et bryllup komme i veien for sin vanlige teokratiske virksomhet, og som viser måtehold i stedet for å forsøke å briljere, vil ha glede av begivenheten. De vil også kunne se tilbake på begivenheten med god samvittighet og ha gode minner. Måtte alle våre kristne brylluper være preget av visdom og rimelighet og tjene som et vitnesbyrd for oppriktige iakttagere.

[Fotnote]

[Bilde på sidene 24 og 25]

De kristne følger ikke slavisk alle lokale bryllupsskikker