Spørsmål fra leserne
Jesus formante: «Anstreng dere kraftig for å komme inn gjennom den trange dør, for mange, sier jeg dere, skal forsøke å komme inn, men ikke være i stand til det.» (Lukas 13: 24) Hva mente han, og hvilken anvendelse får dette i dag?
Vi kan lettest forstå dette interessante skriftstedet ved å se på rammen rundt det. Omkring seks måneder før sin død var Jesus i Jerusalem under den årlige feiringen av gjeninnvielsen av templet. Han omtalte seg selv som hyrde for Guds sauer og slo fast at jødene i sin alminnelighet ikke var blant disse sauene fordi de ikke ville lytte. Da han sa at han var «ett» med sin Far, tok jødene opp steiner for å steine ham. Han kom seg unna og drog til Perea på den andre siden av Jordan. — Johannes 10: 1—40.
Der var det en mann som spurte: «Herre, er de som blir frelst, få?» (Lukas 13: 23) Dette var et betimelig spørsmål, for jødene på den tiden mente at det bare var et begrenset antall som ville gjøre seg fortjent til frelse. I betraktning av den innstillingen de hadde, er det ikke vanskelig å forestille seg hvem de mente ville utgjøre disse få. Men de tok sørgelig feil, slik den senere utvikling skulle vise.
Jesus hadde vært blant dem i omkring to år, og i løpet av den tiden hadde han undervist, utført mirakler og gjort kjent for dem at de hadde mulighet til å bli arvinger til det himmelske rike. Med hvilket resultat? De, og særlig deres ledere, var stolte av at de var etterkommere av Abraham, og at de var betrodd Guds lov. (Matteus 23: 2; Johannes 8: 31—44) Men de ville ikke kjennes ved den gode hyrdes røst og reagere positivt på den. Det var som om en dør hadde vært holdt åpen for dem, og den fremste lønnen for å gå gjennom den var å få del i Riket. Men de avslo. Bare noen forholdsvis få, hovedsakelig fra de lavere samfunnslag, lyttet til Jesu sannhetsbudskap, reagerte positivt og holdt seg til ham. — Lukas 22: 28—30; Johannes 7: 47—49.
På pinsedagen i år 33 var det de sistnevnte som var i den stilling at de kunne bli salvet med ånd. (Apostlenes gjerninger 2: 1—38) De var ikke blant dem som ifølge Jesus øvde urettferdighet, og som skulle gråte og skjære tenner fordi de ikke hadde grepet den muligheten de hadde fått. — Lukas 13: 27, 28.
I det første århundre var det altså jødene i sin alminnelighet, og særlig de religiøse lederne, som utgjorde de «mange». De hevdet at de ønsket å oppnå Guds gunst — men bare på grunnlag av sine egne normer og veier, ikke Guds. Derimot var det noen forholdsvis «få» som reagerte positivt fordi de var oppriktig interessert i å få del i Riket, og disse ble salvede medlemmer av den kristne menighet.
La oss nå se på den utvidede anvendelsen i vår tid. Utallige mennesker som tilhører kirkesamfunnene i kristenheten, har lært at de kommer til himmelen. Men deres higen etter dette er ikke basert på Bibelens virkelige lære. I likhet med jødene i fortiden ønsker de å oppnå Guds gunst på sine egne premisser.
Det har imidlertid vært noen forholdsvis få i vår tid som ydmykt har reagert positivt på budskapet om Riket, har innviet seg til Jehova og har oppnådd hans gunst. Dette har ført til at de er blitt «rikets sønner». (Matteus 13: 38) Innbydelsen til å bli slike salvede «sønner» gikk ut fra pinsedagen i år 33 av. På grunnlag av hvordan Gud har handlet med sitt folk, har Jehovas vitner lenge ment at medlemmene av den himmelske klasse i bunn og grunn er blitt kalt. De som har lært Bibelens sannhet å kjenne i de senere årene, har derfor forstått at det er muligheten til å leve evig på en paradisisk jord som nå står åpen. Disse er etter hvert blitt mange flere enn den minkende rest av salvede kristne, som har utsikter til å komme til himmelen. Lukas 13: 24 får ikke sin viktigste anvendelse på dem som ikke har et himmelsk håp, men dette verset inneholder avgjort god veiledning til dem.
Da Jesus oppfordret oss til å anstrenge oss kraftig, sa han ikke at han selv eller hans Far la hindringer i veien for oss. Men vi forstår av Lukas 13: 24 at Guds krav utelukker dem som ikke er verdige. Uttrykket «anstreng dere kraftig» overbringer tanken om å kjempe, om å gjøre sitt aller beste. Vi kan derfor spørre oss selv: «Gjør jeg mitt aller beste?» Lukas 13: 24 kan omskrives slik: ’Jeg må anstrenge meg kraftig for å komme inn gjennom den trange dør, for mange skal forsøke å komme inn, men ikke være i stand til det. Så anstrenger jeg meg virkelig kraftig? Er jeg som en idrettsmann på et stadion i oldtiden, en som gav alt for å vinne seiersprisen? En slik idrettsmann ville ikke være halvhjertet eller makelig anlagt. Er jeg det?’
Jesu ord antyder at noen vil prøve å ’komme inn gjennom døren’ når det passer dem — i det bedagelige tempoet de foretrekker. Det kan være at enkeltpersoner blant Jehovas vitner har en slik innstilling. Noen tenker kanskje som så: «Jeg vet om nidkjære kristne som har anstrengt seg i årevis og har brakt mange ofre, men da de døde, hadde enden for denne onde ordning fremdeles ikke kommet. Så kanskje jeg heller skulle slakke litt av på tempoet og leve et mer normalt liv.» Det er lett å begynne å tenke slik, men er det egentlig klokt? Tenkte for eksempel apostlene slik? Slett ikke. De gav alt for den sanne tilbedelse — helt til de døde. Paulus kunne si: «Det er [Kristus] vi forkynner . . . Med dette for øye arbeider jeg virkelig hardt og anstrenger meg i samsvar med hans virksomhet som virker i meg med kraft.» Senere skrev han: «Med dette for øye arbeider vi hardt og anstrenger oss, fordi vi har satt vårt håp til en levende Gud, som er en Frelser for alle slags mennesker, særlig for trofaste.» — Kolosserne 1: 28, 29; 1. Timoteus 4: 10.
Vi vet at Paulus gjorde helt rett i å anstrenge seg. Så tilfredsstillende det ville være for enhver av oss å kunne si som Paulus: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen.» (2. Timoteus 4: 7) I tråd med Jesu ord i Lukas 13: 24 kan vi derfor alle spørre oss selv: «Er jeg flittig og arbeidsom? Ja, viser jeg klart og tydelig at jeg legger meg på hjertet Jesu formaning: ’Anstreng dere kraftig for å komme inn gjennom den trange dør’?»