Silas — en kilde til oppmuntring

HELT fra begynnelsen av den kristne historie har virksomheten til trofaste, reisende tilsynsmenn vært viktig, både for å oppmuntre Guds folks menigheter og for å utbre det gode budskap til de fjerneste delene av jorden. Silas var en av de første tilsynsmennene som ble utnevnt. Han var profet og et fremtredende medlem av menigheten i Jerusalem. Han spilte en nøkkelrolle i forkynnelsesarbeidets viktige utvikling, og han var en av de første misjonærene som forkynte det gode budskap i det europeiske distriktet. Hva var det som gjorde at Silas var spesielt godt kvalifisert til å gjøre alt dette? Og hvilke av hans karaktertrekk gjør vi vel i å etterligne?

Spørsmålet om omskjærelse

Det potensielt splittende spørsmålet om omskjærelse oppstod omkring år 49. For å få løst denne saken måtte det styrende råd i Jerusalem sende ut klare retningslinjer til de kristne. Slik er forholdene da Silas, også kalt Silvanus, dukker opp i den bibelske beretningen. Han kan ha vært en av de beslutningstagerne som siden ble valgt ut som sendebud av «apostlene og de eldste», for å overbringe avgjørelsen deres til ’brødrene i Antiokia og Syria og Kilikia’. I Antiokia overleverte Silas og Judas (Barsabbas) sammen med Barnabas og Paulus de opplysningene de hadde med seg. De fortalte tydeligvis muntlig hva som stod i brevet, hva som hadde skjedd på møtet i Jerusalem, og hvilke konklusjoner de var kommet fram til. I tillegg «oppmuntret de brødrene med mang en tale og styrket dem». Det lykkelige utfallet ble at de kristne i Antiokia ’gledet seg’. — Apostlenes gjerninger 15: 1—32.

Da dette grunnleggende spørsmålet skulle avgjøres, spilte altså Silas en betydningsfull rolle. Men det var ikke et lett oppdrag han fikk. Det var umulig å vite hvordan menigheten i Antiokia kom til å reagere på avgjørelsen. Derfor «trengtes det en med stor visdom og takt til å redegjøre for det apostlene hadde skrevet i sitt brev,» sier en kommentator. Det at Silas ble valgt til dette vanskelige oppdraget, forteller oss noe om hva slags person han må ha vært. Man kunne stole på at han ville gi en nøyaktig framstilling av det styrende råds retningslinjer. Han må også ha vært en klok tilsynsmann som kunne øve en forsonende innflytelse da menigheten var truet av uoverensstemmelser.

Reiser sammen med Paulus

Det er uvisst om Silas drog tilbake til Jerusalem etter dette oppdraget. Hvordan det enn var, valgte Paulus, etter en uenighet mellom ham og Barnabas på grunn av Johannes Markus, Silas, som da var i Antiokia, til å være med på en ny reise for igjen å besøke de byene hvor Paulus hadde forkynt under sin første misjonsreise. — Apostlenes gjerninger 15: 36—41.

Det kan være at Silas ble valgt på grunn av hans positive innstilling til oppdraget i forbindelse med ikke-jødene, og fordi han som profet og talsmann for det styrende råd kunne tale med autoritet da han forklarte deres avgjørelser for de troende i Syria og Kilikia. Resultatet var enestående. Apostlenes gjerninger forteller: «Som de nå reiste gjennom byene, overgav de dem som var der, de forordninger som var blitt vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem, for at de skulle overholde dem. Derfor fortsatte menighetene virkelig å bli gjort faste i troen og å vokse i tall fra dag til dag.» — Apostlenes gjerninger 16: 4, 5.

Misjonærene drog videre, og to ganger omdirigerte den hellige ånd dem fra deres planlagte rute. (Apostlenes gjerninger 16: 6, 7) Underveis, i Lystra, slo Timoteus følge med dem, etter uspesifiserte «forutsigelser» angående ham. (1. Timoteus 1: 18; 4: 14) Gjennom et syn som viste seg for Paulus, som også hadde gaven å profetere, ble reisefellene ledet til å seile til Makedonia i Europa. — Apostlenes gjerninger 16: 9, 10.

Slått og satt i fengsel

I Filippi, «den fremste byen i distriktet», gjennomgikk Silas en uforglemmelig ildprøve. Paulus drev ut en spådomsånd av en slavepike. Da eierne hennes skjønte at de var blitt berøvet en inntektskilde, grep de fatt i Silas og Paulus og slepte dem fram for byens magistrater. Dette førte til at disse to måtte gjennomgå ydmykende behandling. De ble framstilt i all offentlighet som ugjerningsmenn, fikk ytterkledningene sine revet av og ble slått med stokker på torget. — Apostlenes gjerninger 16: 12, 16—22.

Slik pryl var ikke bare en fryktelig straff som presset menneskelig utholdenhet til bristepunktet, men i tilfellet med Paulus og Silas, var denne straffen også ulovlig. Hvorfor? Fordi det ifølge romersk lov var forbudt å slå romerske borgere. Paulus var romersk borger, og det var sannsynligvis Silas også. Paulus og Silas ble kastet i fengsel etter at de hadde fått «mange slag», og føttene deres ble satt fast i blokken. Dette var «et grusomt redskap,» forklarer Gustav Stählin. «Fangenes ben kunne spres så langt fra hverandre som man ønsket, slik at fangene ikke klarte å sove.» Til tross for dette og til tross for at ryggene deres helt sikkert var fulle av vonde sår, «holdt Paulus og Silas bønn og lovpriste Gud med sang» midt på natten. — Apostlenes gjerninger 16: 23—25.

Dette forteller oss mer om Silas’ personlighet. Han var glad fordi de led for Kristi navns skyld. (Matteus 5: 11, 12; 24: 9) Under det tidligere besøket i Antiokia var det tydeligvis denne innstillingen som hadde gjort at Silas og hans følgesvenner på en virkningsfull måte klarte å oppmuntre og styrke menigheten og få sine medkristne til å fryde seg. Den glede som Paulus og Silas følte, må ha økt da de på grunn av et jordskjelv ble mirakuløst utfridd av fengselet, og da de hjalp den fangevokteren som hadde tenkt å begå selvmord, og hans familie til å vise tro på Gud. — Apostlenes gjerninger 16: 26—34.

Verken Paulus eller Silas lot seg skremme av at de var blitt prylt og kastet i fengsel. Da det ble sendt beskjed om at de skulle frigis, forventet magistratene at Paulus og Silas skulle snike seg skamfulle ut av Filippi, men det nektet de å gjøre. De holdt stand og fikk nå overtaket på disse arrogante og tyranniske embetsmennene. «Offentlig, uten at vi var dømt, prylte de oss, menn som er romere, og kastet oss i fengsel; og nå kaster de oss ut i hemmelighet?» spurte Paulus. «Nei takk! La dem heller komme selv og føre oss ut.» Fordi magistratene var redde for konsekvensene, så de seg tvunget til å be inntrengende om at de to måtte forlate byen. — Apostlenes gjerninger 16: 35—39.

Etter at Paulus og Silas således hadde understreket sine rettigheter som romere overfor myndighetene, etterkom de magistratenes anmodning — men ikke før de hadde tatt farvel med vennene sine. I harmoni med det som nå var et karakteristisk trekk ved hele denne forkynnelsesreisen, «oppmuntret» Silas og partneren hans igjen brødrene og drog så av sted. — Apostlenes gjerninger 16: 40.

Fra Makedonia til Babylon

Paulus, Silas og deres følgesvenner mistet ikke motet på grunn av det som ellers kunne ha vært en negativ opplevelse, men de fortsatte videre til nye misjonsmarker. I Tessalonika møtte de igjen vanskeligheter. Fordi Paulus oppnådde gode resultater da han forkynte på tre sabbater, hisset skinnsyke motstandere opp en pøbelflokk. Misjonærene gjorde klokest i å forlate byen om natten. Så de drog av sted til Berøa. Da motstanderne fikk vite hva Paulus og hans følgesvenner utrettet i denne byen, kom de dit helt fra Tessalonika. Paulus fortsatte alene, mens Silas og Timoteus ble igjen i Berøa for å ta seg av gruppen av nyinteresserte. (Apostlenes gjerninger 17: 1—15) Silas og Timoteus ble gjenforent med Paulus i Korint. De hadde med seg gode nyheter og muligens en gave fra trofaste venner i Makedonia. Dette må ha gjort det mulig for den fattige apostelen å slutte med verdslig arbeid, noe han hadde begynt med i mellomtiden, og igjen være energisk opptatt i heltidsforkynnelsen. (Apostlenes gjerninger 18: 1—5; 2. Korinter 11: 9) I Korint var også Silas og Timoteus kjent som evangelister og som Paulus’ følgesvenner. Så det er tydelig at de ikke begynte å ta det med ro i den byen heller. — 2. Korinter 1: 19.

Fordi pronomenet «vi» blir brukt i brevene til tessalonikerne — som begge ble skrevet fra Korint i denne tiden — har man antatt at Silas og Timoteus var med på skrivingen. Men den tanke at Silas var involvert i skrivingen, baserer seg først og fremst på det Peter sier om et av brevene sine. Han sier at han skrev sitt første brev fra Babylon «gjennom Silvanus, en trofast bror». (1. Peter 5: 12, 13) Dette kan ganske enkelt bety at det var Silvanus som overbrakte brevet, men det at stilen i Peters to brev er så forskjellig, kan tyde på at han brukte Silas til å skrive det første brevet, men ikke det andre. Så det kan være at Silas hadde det teokratiske privilegium å være sekretær, og fikk derved bruke en av sine mange evner.

Et eksempel til etterfølgelse

Når vi tar et objektivt blikk på det vi vet at Silas gjorde, blir vi imponert. Han er et enestående eksempel for vår tids misjonærer og reisende tilsynsmenn. Uselvisk tilbakela han store avstander selv om det kostet ham mye. Han gjorde det ikke for å oppnå prestisje eller materielle fordeler, men for å hjelpe andre. Målet hans var å oppmuntre dem med klok og taktfull veiledning, godt forberedte og varme taler og med sin iver i felttjenesten. Hvis du på lignende måte bestreber deg på å være positiv — også når du møter motgang — vil du også være en kilde til oppmuntring for dine trosfeller, uansett hvilken rolle du har blant Jehovas organiserte folk.

[Kart på side 29]

(Se den trykte publikasjonen)

Paulus’ andre misjonsreise

Storhavet

Filippi

Amfipolis

Tessalonika

Berøa

Aten

Korint

Troas

Efesos

Antiokia

Ikonium

Lystra

Derbe

Cæsarea

Jerusalem

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.