Med håpet som anker og kjærligheten som drivkraft
«Nå forblir tro, håp, kjærlighet — disse tre; men den største av disse er kjærligheten.» — 1. KORINTER 13: 13.
1. Hvilken advarsel kommer apostelen Paulus med?
APOSTELEN PAULUS advarer oss om at vår tro, i likhet med et skip, kan forlise. Han snakker om å bevare «troen og en god samvittighet, som noen har kastet fra seg og lidd skipbrudd på sin tro». (1. Timoteus 1: 19) I det første århundre ble sjøfartøy bygd av tre. Det som avgjorde hvor sjødyktig et skip var, var kvaliteten på tømmeret og at det var gjort godt håndverk.
2. Hvorfor må troens skip være godt bygd, og hva krever dette av oss?
2 Det vi kan kalle vårt «troens skip», må holde seg flytende ute på det urolige havet som menneskeheten utgjør. (Jesaja 57: 20; Åpenbaringen 17: 15) Det må derfor være godt bygd, og om det skal bli det, avhenger av oss. Da «havet» i den jødiske og den romerske verden ble særlig stormfullt for de første kristne, skrev Judas: «Dere, elskede, ved å bygge dere selv opp på deres aller helligste tro og be med hellig ånd skal dere bevare dere selv i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet med evig liv for øye.» (Judas 20, 21) Siden Judas også snakket om å kjempe for ’den tro som var overgitt til de hellige’, kan det være at uttrykket «aller helligste tro» sikter til hele spektret av kristne lærespørsmål, deriblant det gode budskap om frelse. (Judas 3) Kristus er denne troens grunnvoll. Vår tro må være sterk for at vi skal kunne holde fast ved den sanne kristne tro.
Én type storm: folks frykt for sekter
3. Hvordan benytter noen seg av folks frykt for sekter?
3 I de senere år har det vært en rekke fryktelige tilfeller av masseselvmord, drap og terrorangrep som visse lukkede sekter har vært innblandet i. Det er forståelig at mange mennesker, deriblant oppriktige politiske ledere, har vist interesse for å beskytte uskyldige mennesker, særlig mindreårige, mot slike farlige sekter. «Denne tingenes ordnings gud», som utvilsomt står bak disse rystende forbrytelsene, har på den måten skapt det som noen kaller «sektfrykt», og han bruker dette mot Jehovas folk. (2. Korinter 4: 4; Åpenbaringen 12: 12) Noen har utnyttet denne situasjonen for å få folk til å sette seg opp mot vårt arbeid. I noen land har de satt i gang en kampanje for angivelig å beskytte folk mot «farlige sekter», men de navngir med urette Jehovas vitner som en av disse sektene og kommer derved med insinuasjoner mot oss. Dette har ført til at det i noen europeiske land er blitt vanskelig å forkynne fra hus til hus, og til at noen som studerte Bibelen med oss, har sluttet å studere. Det har i sin tur hatt en negativ virkning på noen av våre brødre.
4. Hvorfor bør ikke motstand ta motet fra oss?
4 Motstand burde imidlertid ikke ta motet fra oss. Det burde heller styrke vår overbevisning om at vi utøver den sanne kristendom. (Matteus 5: 11, 12) De første kristne ble beskyldt for å være en oppviglersk sekt, og de ble «motsagt overalt». (Apostlenes gjerninger 24: 5; 28: 22) Men apostelen Peter beroliget sine trosfeller ved å skrive: «Dere elskede, undre dere ikke over den ild som brenner blant dere, den som rammer dere som en prøve, som om det hendte dere noe merkelig. Fortsett tvert imot å fryde dere, da dere jo har del i Kristi lidelser, for at dere kan fryde dere og være jublende glade også under hans herlighets åpenbarelse.» (1. Peter 4: 12, 13) Og en som tilhørte det styrende råd i det første århundre, skrev: «Betrakt det bare som en glede, mine brødre, når dere møter forskjellige prøvelser, idet dere jo vet at den prøvde kvalitet av deres tro fører til utholdenhet. Men la utholdenheten øve sitt verk fullstendig, så dere kan være fullstendige og sunne i alle henseender og ikke mangle noe.» (Jakob 1: 2—4) Akkurat som stormvinder setter et fartøys sjødyktighet på prøve, vil stormer i form av motstand avsløre eventuelle svakheter i troens skip.
Trengsler fører til utholdenhet
5. Hvordan kan vi være sikker på at vår tro er stabil under trengsler?
5 De kristne kan ikke være sikker på at de er utholdende og har en stabil tro, før de har ridd stormer av og klart seg gjennom trengsler de har møtt. Vår utholdenhet vil «øve sitt verk fullstendig» i stormfullt hav bare hvis vi er ’fullstendige og sunne i alle henseender og ikke mangler noe’, en sterk tro innbefattet. Paulus skrev: «På alle måter anbefaler vi oss som Guds tjenere — ved å utholde mye, ved trengsler, ved nødssituasjoner, ved vanskeligheter.» — 2. Korinter 6: 4.
6. Hvorfor bør vi «juble mens vi er i trengsler», og hvordan styrker dette vårt håp?
6 De stormvinder som vi kanskje opplever fra tid til annen i form av trengsler, bør vi betrakte som anledninger vi får til å bevise at vårt skip, vår tro, er stødig og i god stand. Paulus skrev til de kristne i Roma: «La oss juble mens vi er i trengsler, ettersom vi vet at trengsel bevirker utholdenhet, utholdenhet i sin tur en godkjent tilstand, den godkjente tilstand i sin tur håp, og håpet fører ikke til skuffelse.» (Romerne 5: 3—5) Standhaftighet under trengsler fører til at vi får Jehovas godkjennelse. Det i sin tur styrker vårt håp.
Hvorfor noen lider skipbrudd
7. a) Hvordan hadde noen opplevd åndelig skipbrudd, slik Paulus’ ord viser? b) Hvordan har noen i vår tid veket av fra sannheten?
7 Da Paulus advarte mot det å lide «skipbrudd», hadde han i tankene noen som hadde «kastet fra seg» sin gode samvittighet og hadde mistet troen. (1. Timoteus 1: 19) To av dem var Hymeneus og Aleksander, som ble frafalne og vek av fra sannheten og talte spottende. (1. Timoteus 1: 20; 2. Timoteus 2: 17, 18) Frafalne som viker av fra sannheten i vår tid, slår «den tro og kloke slave» verbalt; de viser seg utakknemlige mot dem som har gitt dem åndelig mat. Noen ligner «den onde slave» ved at de på en måte sier: «Min herre drøyer.» (Matteus 24: 44—49; 2. Timoteus 4: 14, 15) De nekter for at enden for den nåværende, onde tingenes ordning er nær, og kritiserer den åndelig våkne slaveklassen for at den oppfordrer Jehovas folk til å bevare følelsen av at det haster. (Jesaja 1: 3) Slike frafalne lykkes i å ’undergrave troen hos noen’, blant annet ved å forårsake skipbrudd i åndelig forstand. — 2. Timoteus 2: 18.
8. Hva er årsakene til at noen har lidd skipbrudd på sin tro eller har senket troens skip?
8 Andre innviede kristne har lidd skipbrudd på sin tro ved å ’kaste fra seg’ sin samvittighet og følge verdens veier når det gjelder seksuell umoral og hemningsløs trakting etter nytelser og fornøyelser. (2. Peter 2: 20—22) Andre igjen senker troens skip fordi havnen, den nye tingenes ordning, etter deres mening ennå ikke ser ut til å vise seg i horisonten. Fordi de ikke kan regne seg fram til når visse profetier kommer til å gå i oppfyllelse, og skyver «Jehovas dag» langt foran seg, forlater de den rene tilbedelse. (2. Peter 3: 10—13; 1. Peter 1: 9) Snart befinner de seg igjen i det mørke, urolige vannet i den nåværende tingenes ordning. (Jesaja 17: 12, 13; 57: 20) Noen som har sluttet å komme sammen med den kristne menighet, mener fremdeles at den utøver den sanne religion. Men de mangler tydeligvis den tålmodighet og utholdenhet som er nødvendig for å vente på den nye verden som Jehova Gud har lovt. Livet i paradiset har ikke kommet fort nok for dem.
9. Hva gjør noen få innviede kristne, og hva bør dette få oss til å tenke over?
9 Noen få innviede kristne i noen deler av verden ser ut til å ha redusert seilføringen på troens skip. Skipet deres flyter fortsatt, men istedenfor å bevege seg ufortrødent framover i full tro har de sakket på farten. Noen som har vært tiltrukket av håpet om at paradiset snart skulle bli en realitet, har vært innstilt på å gjøre sitt ytterste for å oppnå liv i paradiset — de har vært ivrige i forkynnelsesarbeidet og kommet regelmessig på alle møtene og stevnene. Men så har de begynt å tenke at deres forhåpninger ikke kommer til å bli innfridd så tidlig som de hadde trodd, og har senket den prisen de er villige til å betale. Dette gir seg utslag i redusert forkynnervirksomhet, uregelmessig møtedeltagelse og villighet til å utebli fra deler av programmet på krets- og områdestevner. Andre bruker mer tid til avkobling og til å skaffe seg materiell komfort. Disse kjensgjerningene får oss til å tenke over hva som bør være drivkraften i vårt liv når vi har innviet oss til Jehova. Burde vår iver i tjenesten for ham være avhengig av håpet om at jorden snart skal bli et paradis?
Håpet blir sammenlignet med et anker
10, 11. Hva sammenlignet Paulus vårt håp med, og hvorfor er dette en god sammenligning?
10 Paulus påpekte at Jehova hadde kommet med et løfte om at det skulle komme velsignelser gjennom Abraham. Så sa han: «Gud . . . trådte . . . til med en ed, for at vi som har søkt tilflukt, ved to uforanderlige ting [hans ord og hans ed] hvori det er umulig for Gud å lyve, skal ha en sterk oppmuntring til å gripe det håp som er holdt fram for oss. Dette håpet har vi som et anker for sjelen, et som er både sikkert og fast.» (Hebreerne 6: 17—19; 1. Mosebok 22: 16—18) Det håp som er holdt fram for de salvede kristne, er håpet om udødelig liv i himmelen. I dag har de aller fleste av Jehovas tjenere det strålende håp å få evig liv på en paradisisk jord. (Lukas 23: 43) Uten et slikt håp kan en ikke ha tro.
11 Et anker er en kraftig sikkerhetsanordning som er helt nødvendig for at et skip skal holdes på plass og hindres i å drive. Ingen sjøfarende vil våge å legge ut fra kai uten et anker. Paulus hadde lidd skipbrudd flere ganger og visste av erfaring at sjøfarendes liv ofte avhang av skipets anker. (Apostlenes gjerninger 27: 29, 39, 40; 2. Korinter 11: 25) I det første århundre hadde ikke skip noen motor som gjorde at kapteinen kunne manøvrere som han ville. Bortsett fra krigsskip som ble drevet fram ved hjelp av årer, var fartøyer stort sett avhengig av vinden for å bevege seg. Hvis et skip stod i fare for å drive på grunn, var kapteinens eneste utvei å kaste anker og ri stormen av, i tillit til at ankeret ikke skulle miste festet på havbunnen. Paulus sammenlignet derfor de kristnes håp med «et anker for sjelen, et som er både sikkert og fast». (Hebreerne 6: 19) Når vi kommer ut for storm i form av motstand eller møter andre trengsler, er vårt strålende håp som et anker som stabiliserer oss som levende sjeler, slik at troens skip ikke driver og havner på tvilens farlige sandbanker eller på frafallets katastrofale skjær. — Hebreerne 2: 1; Judas 8—13.
12. Hvordan kan vi unngå å trekke oss bort fra Jehova?
12 Paulus gav de kristne hebreerne denne advarselen: «Vokt dere, brødre, så det aldri hos noen av dere utvikles et ondt hjerte som mangler tro, ved at han trekker seg bort fra den levende Gud.» (Hebreerne 3: 12) I den greske teksten betyr «trekker seg bort» bokstavelig «å holde seg borte», det vil si å falle fra. Men vi kan unngå et slikt forlis. Troen og håpet vil sette oss i stand til å holde oss til Jehova, selv under de verste prøvelser. (5. Mosebok 4: 4; 30: 19, 20) Vår tro vil ikke være som et skip som blir kastet omkring av de frafalnes vinder, deres lærdommer. (Efeserne 4: 13, 14) Og med håpet som vårt anker vil vi som Jehovas tjenere kunne ri livets stormer av.
Kjærligheten og den hellige ånd som drivkraft
13, 14. a) Hvorfor er ikke håpets anker nok i seg selv? b) Hva bør være den drivkraften som motiverer oss til å yte Jehova hellig tjeneste, og hvorfor?
13 En kristen vil ikke gå framover mot den nye ordning hvis hans eneste motiv for å tjene Jehova er håpet om å leve evig på en paradisisk jord. I tillegg til å ha tro og beholde håpets anker som en stabiliserende faktor i livet må han ha kjærligheten som drivkraft. Paulus understreket det da han skrev: «Nå forblir tro, håp, kjærlighet — disse tre; men den største av disse er kjærligheten.» — 1. Korinter 13: 13.
14 Den kraften som motiverer oss til å yte hellig tjeneste, bør være en inderlig kjærlighet til Jehova; vi bør gjengjelde den ufattelig store kjærlighet han har vist oss. Apostelen Johannes skrev: «Den som ikke elsker, har ikke lært Gud å kjenne, for Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet tilkjennegitt i vårt tilfelle, fordi Gud utsendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle vinne liv ved ham. Når det gjelder oss, så elsker vi fordi han elsket oss først.» (1. Johannes 4: 8, 9, 19) Av takknemlighet mot Jehova bør det viktigste for oss ikke være å oppnå frelse for oss selv, men å bli vitne til helligelsen av hans hellige navn og hevdingen av hans rettferdige overherredømme.
15. Hvilken sammenheng er det mellom vår kjærlighet til Jehova og spørsmålet om hans overherredømme?
15 Jehova ønsker at vi skal tjene ham fordi vi elsker ham, ikke bare paradiset. Bibelleksikonet Insight on the Scriptures (eller Indsigt i Den Hellige Skrift)a sier: «Det er til Jehovas ære at hans overherredømme og den støtte som hans skapninger gir det, først og fremst er grunnlagt på kjærlighet. Han ønsker som sine undersåtter bare dem som har kjærlighet til hans overherredømme på grunn av hans gode egenskaper og fordi hans overherredømme er rettferdig, og som foretrekker dette herredømme framfor noe annet. (1Kt 2: 9) På grunn av sin kunnskap om ham og om hans kjærlighet, rettferdighet og visdom, som de forstår langt overgår deres egen, velger de å tjene under hans overherredømme framfor å prøve å være uavhengige. (Sl 84: 10, 11)» — Bind 2, side 275 (engelsk), eller bind 2, side 105 (dansk).
16. Hvordan er kjærligheten til Jesus en drivkraft i vårt liv?
16 Som kristne viser vi også at vi har kjærlighet til Jesus, for han har vist oss kjærlighet. Paulus skrev: «Kristi kjærlighet tvinger oss, for slik har vi dømt: at én døde for alle; altså hadde alle dødd; og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde for dem og ble oppreist.» (2. Korinter 5: 14, 15) Kristus er selve den grunnvollen som vårt åndelige liv, vår tro og vårt håp er bygd på. Vår kjærlighet til Kristus Jesus styrker vårt håp og stabiliserer vår tro, særlig i tider med prøvelser. — 1. Korinter 3: 11; Kolosserne 1: 23; 2: 6, 7.
17. Hvilken dynamisk kraft gir Jehova oss, og hvordan viser Apostlenes gjerninger 1: 8 og Efeserne 3: 16 hvor viktig den er?
17 Selv om det først og fremst er vår kjærlighet til Gud og til hans Sønn som er drivkraften i vårt liv som kristne, gir Jehova oss også noe annet som driver oss og gir oss energi og styrke til å gå framover i tjenesten for ham. Det er hans virksomme kraft, hans hellige ånd. Det hebraiske og det greske ordet som er gjengitt med «ånd», siktet i sin grunnbetydning til luftens dynamiske bevegelse, slik som vinden. Slike seilskip som dem Paulus reiste med, var avhengige av vindens usynlige kraft for å komme dit de skulle. På lignende måte trenger vi kjærlighet og Guds usynlige virksomme kraft for at troens skip skal få oss til å bevege oss framover i tjenesten for Jehova. — Apostlenes gjerninger 1: 8; Efeserne 3: 16.
Framover mot målet!
18. Hva vil hjelpe oss til å utholde alle framtidige prøver på vår tro?
18 Det kan være at vår kjærlighet og vår tro blir hardt prøvd før vi kommer fram til den nye tingenes ordning. Men Jehova har gitt oss et anker «som er både sikkert og fast» — vårt strålende håp. (Hebreerne 6: 19; Romerne 15: 4, 13) Når bølger av motstand eller andre prøvelser slår mot oss, kan vi bli stående hvis vi har god forankring i og med vårt håp. Etter at én storm har gitt seg, men før en ny bryter ut, bør vi være fast bestemt på å befeste vårt håp og styrke vår tro.
19. Hvordan kan vi sørge for at vårt troens skip holder stø kurs og kommer i havn?
19 Før Paulus nevnte vårt «anker for sjelen», sa han: «Vi ønsker at hver enkelt av dere skal vise den samme flid [sette opp tempoet, NW, fotnoten], så dere kan ha håpets fulle visshet helt inntil enden, for at dere ikke skal bli trege, men være etterlignere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.» (Hebreerne 6: 11, 12) La oss, drevet av kjærlighet til Jehova og til hans Sønn og med kraft fra den hellige ånd, holde stø kurs til vi og vårt troens skip kommer fram til havnen — Guds lovte, nye verden.
[Fotnote]
a Utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap.
Repetisjonsspørsmål
◻ Hvilken advarsel kom Paulus med angående vår tro?
◻ Hvordan har noen opplevd åndelig skipbrudd, og hvordan setter andre ned tempoet?
◻ Hvilke gudgitte egenskaper må vi ha i tillegg til å ha tro?
◻ Hva vil gjøre det mulig for oss å komme fram til Guds lovte, nye verden?
[Bilde på side 16]
Troens skip må være godt bygd for å kunne ri livets stormer av
[Bilde på side 17]
Vår tro kan komme til å lide skipbrudd
[Bilde på side 18]
Håpet er et anker for vårt liv som kristne