Er kampen mot kiloene nytteløs?

DET ER IKKE SÅ LETT Å VINNE DENNE KAMPEN SOM DE SLANKE TROR!

DETTE er en krig som blir ført på mange fronter. En fastekur får kiloene til å rase av. Ved bare å holde seg til proteindrikker går en også fort ned. Noen løper og jogger dermed kiloene av seg. Andre går turer og taper kiloene saktere. De som teller kalorier, fører regnskap med det de spiser. Noen tyr til mer drastiske tiltak. Kjever er blitt låst fast for at viljesvake ikke skal gi etter for fristelsen til å spise. Operasjoner er blitt utført for å koble ut et stykke av tarmen (bypass-operasjoner), for å redusere størrelsen på magesekken og for å suge ut fettansamlinger. Med alle disse valgmulighetene må det da være mulig å lykkes.

Ja, men ikke i en håndvending! Fettceller som en gang er blitt beseiret, kommer stormende tilbake. Kilo som en er blitt kvitt, legger en på seg igjen, og i mange tilfelle flere enn det. Kampen svinger; midlertidige seirer etterfølges av skuffende nederlag. Kampen trekker i langdrag, en blir motløs og lei og får lyst til å gi opp. Det bør en ikke gjøre. Veien er lang og tung, men seieren venter dem som holder ut og ikke gir seg. Så vær innstilt på en dyst og husk at jo hardere du står på, jo bedre vil seieren smake. Allerede i starten av kampen mot fettet må du også ha den innstilling som gjør at du kan bevare din selvrespekt. Du må kanskje tåle å høre nedsettende bemerkninger, siden vi lever i et samfunn som er besatt av tanken på at man må være slank.

Du må stå imot fristelsen når ubetenksomme vertinner ber deg forsyne deg av noe du ikke bør spise. Du må avfinne deg med at hensynsløse kritikere fordomsfullt stempler deg som en fråtser.a De førstnevnte ødelegger opplegget ditt ved å være vennlige; de sistnevnte dømmer deg på forhånd på grunn av ditt utseende.

Du må ignorere uttalelsene til de uvitende som tror at det hele er så enkelt: «Hvis du ikke spiste så mye, hadde du ikke vært overvektig!» De får det til å høres så enkelt ut, men det er svært innviklet. Det er sant at du ikke legger på deg hvis du ikke spiser flere kalorier enn du forbrenner. Men i mange tilfelle blir ikke alle kaloriene forbrent. Av forskjellige grunner blir mange av dem lagret som fett i fettceller. Det kan bli en ensom kamp for de overvektige, hvis det ikke var for den oppmuntring de kan få av venner som er klar over hvor vanskelig kampen er. For det er neimen ikke så lett bestandig.

Men før du undersøker hvor innviklet kampen er, bør du overveie dette spørsmålet: Trenger du å slanke deg? Du merker kanskje slankepresset i dagens samfunn. Noen blir så tynne at de blir underernært, eller går så langt at de får anorexia nervosa eller bulimi. Forskere lar ikke bare selve vekten være grunnlaget for sin bedømmelse, men mener at andelen av fett i kroppen er en bedre rettesnor for hvorvidt en er overvektig. De definerer overvekt som fedme når 20—25 prosent av kroppsvekten hos menn er fett, og når 25—30 prosent av vekten hos kvinner er fett.

Det er klart at det er mangler ved høyde-vekttabeller som oppgir normalvekten med ett bestemt tall som bare er basert på høyden. Som en forsker sa: «Det som tabellene ikke forteller, er at to mennesker som er like høye og veier like mye, kan være svært forskjellige når det gjelder graden av fedme og den allmenne fysiske tilstand. Magert vev og muskler veier mer pr. volum enn fett, så vekt alene er ikke et særlig godt barometer for hvor sunn og frisk en er, eller hvor god form en er i.» Mer pålitelige veiledere, som riktignok også har sine mangler, er de tabellene som tar i betraktning alder, kjønn og kroppsbygning og oppgir som akseptabel vekt en vekt som gir rom for et visst avvik.

Mange tror at fettcellene er svært late og bare ligger rundt omkring i kroppen og tar opp plass, altfor stor plass. Fettvev er mer enn et depot for lagring av triglyserider (fettstoffer). Cirka 95 prosent av fettvevet er nøytralt fett, mens de resterende fem prosent er delt i byggematerialer, blod og blodkar og levende celler som er virksomme i kroppens stoffskifte. Disse cellene kan være svært grådige. De snapper til seg næringsstoffer i det blodet som sirkulerer gjennom kapillærene i fettvevet, og omdanner dem til fett. Bestemte hormoner bidrar enten til å bygge opp fett eller til å spalte fettet i fettsyrer som går over i blodet, for å dekke kroppens energibehov. Til enkeltes fortvilelse er ikke fettcellene deres late, men arbeider overtid!

Før trodde man at fettcellene i kroppen ikke økte i antall, bare i størrelse. Nyere forskning har vist at det ikke er tilfellet. Som én vitenskapelig kilde sier: «Fettvevet oppnår først større lagringskapasitet ved at fettinnholdet i det lagrede fettet, triglyserid, blir større, og senere, når tilgjengelige fettceller er helt fylt, ved at det dannes nye fettceller.» Når fettcellene nesten er tomme, er de svært små, men etter hvert som de blir tilført mer fett, kan diameteren bli ti ganger så stor, det vil si at volumet blir tusen ganger så stort.

Det er visse fettdepoter i kroppen hvor fettet lett samler seg. Et slikt depot hos menn er rundt mageregionen, og hos kvinner er det hoftene og lårene det går ut over. De som plages med det og slanker seg, ser at det er på disse stedene fettet holder seg lengst. Forskere har funnet at det på fettcellenes overflate er små molekyler som kalles alfa- og betareseptorer. Alfareseptorene stimulerer ansamlingen av fett, mens betareseptorene fremmer nedbrytningen av fett. De reseptorene som stimulerer ansamlingen, dominerer på fettcellene på hoftene og lårene hos kvinner og i bukregionen hos menn. En kvinne ble kvitt 15 prosent av kroppsfettet, men så å si ikke noe av fettet på hoftene og lårene. En mann gikk drastisk ned i vekt, men beholdt kulemagen.

Å telle kalorier er ikke en så enkel slankemetode som mange tror. Kalorier er ikke like. Hvis du spiser karbohydrater som inneholder 100 kalorier, kan du lagre 77 av dem som kroppsfett, mens 23 blir forbrent når du fordøyer karbohydratene. Men hvis du spiser en smørklatt som inneholder 100 kalorier, blir 97 lagret som fett — bare tre blir forbrukt til fordøyingen. Grunnen er at spisefett allerede er ganske likt kroppsfett kjemisk sett, så det lagres som det mye lettere. Å telle kalorier er bare en del av det hele. Det har også en del å si hvor disse kaloriene kommer fra. Kalori for kalori er fete matvarer mer fetende og mindre nærende enn karbohydrater. I en undersøkelse la menn som spiste for mye karbohydratrik kost, på seg 13,5 kilo på sju måneder, mens menn som spiste for mye fett, la på seg 13,5 kilo på tre måneder.

Hvis en går på en diett som består av proteindrikker, går en raskt ned i vekt, men denne metoden medfører ofte komplikasjoner. I 1970-årene virket man til fremme for proteinrike drikker, og i slutten av 1977 hadde det inntruffet omkring 60 dødsfall som ble tilskrevet dette. Man antok at mange av disse dødsfallene skyldtes ventrikkelflimmer, det vil si hurtige og uregelmessige sammentrekninger av hjertekamrene. Nyere kurer av dette slaget er blitt forbedret ved tilføyelse av karbohydrater, fettstoffer, vitaminer og mineraler, ikke bare proteiner. Likevel har slike dietter som tilfører kroppen lite energi og gir raskt vekttap, sine ulemper.

Den drastiske kalorireduksjonen i hurtigslankekurer nedsetter stoffskiftet. Stoffskifteprosessene begynner å forløpe langsommere innen 24 timer, og etter to uker kan stoffskiftet være nedsatt med hele 20 prosent. En lege som fikk spørsmål om kalorifattige dietter som består av proteindrikker, sa om dette: «Stoffskiftet vil fungere langsomt med så få kalorier, og du blir irritabel og trett. Og opptil 70 prosent av det langsiktige vekttapet vil gjelde muskler, ikke fett.» De som slanker seg, ønsker å bli kvitt fett, ikke muskler. I kroppen er det først og fremst muskelvev som forbrenner kalorier. Når du mister muskelvev, nedsettes basalstoffskiftet (også kalt hvilestoffskiftet) — den energiproduksjon som går med til å opprettholde kroppsfunksjonene, for eksempel åndedrettet og reparasjonen av celler. Dette utgjør omtrent 60 til 75 prosent av kroppens energiforbruk.

Det er denne nedgangen i stoffskiftet som gjør at en ofte slutter å gå ned i vekt etter noen få uker med streng diett. En kvinne som hadde holdt vekten nede ved å leve på slankediett siden hun var 16 år, la på seg 11 kilo da hun fikk sitt første barn, men gikk fort ned igjen. Så gikk hun opp 22 kilo etter at hun hadde fått barn nummer to, og klarte ikke å gå ned igjen. Hun forteller: «Jeg gikk til en slankeklinikk, hvor jeg bare fikk 500 kalorier om dagen. Jeg tok av fire og en halv kilo den første måneden, én kilo den andre måneden og ingenting de to neste månedene, selv om jeg fulgte opplegget nøye. Da kaloriinntaket ble økt til 800 om dagen, gikk jeg opp en kilo hver uke, til jeg hadde lagt på meg igjen de fem—seks kiloene jeg hadde slitt sånn med å bli kvitt. Noe så ergerlig!»

I tillegg til at stoffskiftet nedsettes, kan et enzym, lipoprotein-lipase, som regulerer fettlagringen, bli mer aktivt med å lagre fett etter en hurtigslankekur. Av disse to grunnene legger noen på seg igjen når de går tilbake til normal kost. De fleste legger faktisk på seg de kiloene de har tatt av. Det gjelder 95 prosent av dem som lider av alvorlig fedme, og 66 prosent av hele gruppen sett under ett. Men det meste av dette er fett, ikke muskler, og det betyr et nedsatt stoffskifte som oppmuntrer til mer lagring av fett.

En forsker merket seg at de som hadde gått ned i vekt etter tidligere slankekost og gått opp igjen, hadde større vanskeligheter med å gå ned igjen når de begynte med slankekost igjen senere. «Kan det være at slankediettene hindrer senere vekttap?» undret han. Det ble foretatt undersøkelser med fete rotter. Den første gangen de ble satt på diett, tok det 21 dager før de gikk ned fra overvekt til normal vekt, og da de sluttet med dietten, tok det 45 dager før de var like fete igjen. Den andre gangen de ble satt på diett, tok det 46 dager før de gikk ned til normal vekt, og bare 14 dager før de hadde lagt på seg igjen. Det tok altså dobbelt så lang tid å gå ned, mens det gikk tre ganger så fort å gå opp igjen!

Er det slik med mennesker også? Hundre og elleve pasienter som ble satt på kalorifattig kost, gikk gjennomsnittlig ned 1,4 kilo i uken, men da de fulgte den samme dietten for andre gang, gikk de ned bare én kilo i uken. Oppfølgingsundersøkelser av to andre grupper bekreftet disse resultatene.

Mange av ekspertene kaller fedme en sykdom og sier at det ligger i genene, at det er arvelig, og at det er noe i kroppen som gjør at en er bestemt til å være fet. Men ikke alle forskere er enig i fedmeteoriene. Publikasjonen Annals of the New York Academy of Sciences sier at overvekt i seg selv, uansett hva grunnårsaken er, kan være ansvarlig for forandringene i kroppens kjemi: «Når en først er blitt overvektig, kan det være at fedmen blir stabilisert av sekundære stoffskifteforandringer som den selv setter i gang.»

Den ovennevnte publikasjonen betviler også teorien om at en er bestemt til å bli overvektig, og sier at den «kommer med lite som støtter den ene eller den andre hypotesen». Problemer med kjertlene blir også oppgitt som grunner til overvekt, særlig problemer med skjoldbruskkjertelen, som spiller en viktig rolle i reguleringen av stoffskiftet. Noen mener imidlertid at svikt i skjoldbruskkjertelen kan skyldes at en spiser for mye. En lege i Texas, dr. Riggle, sier om dette: «Skjoldbruskkjertelen styrer stoffskiftet, og det gjør hypofysen også. Men vi må huske at mennesker som tillegger seg dårlige spisevaner og får i seg lite næring, er årsak til at disse kjertlene ikke får de næringsstoffene de trenger for å fremstille sine produkter. Så problemene med kjertlene kan begynne med et dårlig kosthold.»

Den enkle grunnen som så mange, også fedmeforskere, forbinder med fedme, er at en spiser for mye: «For de fleste overvektige mennesker er imidlertid ansamlingen av overflødige kilo og fettvev sannsynligvis et tegn på en lang og ofte snikende prosess: de inntar flere kalorier i løpet av et tilstrekkelig antall dager enn de kalorier som forbrukes til muskelarbeid eller i stoffskiftet.» (Annals of the New York Academy of Sciences, 1987, side 343) De helsemessige farene de dermed utsetter seg for, er alvorlige:

«Fedme er forbundet med en rekke helsemessige risikoer. Det kan svekke både hjerte- og lungefunksjonen, svekke de endokrine kjertlenes funksjoner og medføre følelsesmessige problemer. Høyt blodtrykk, svekket evne til å omsette glukose og for høyt kolesterolinnhold er vanligere hos overvektige enn hos dem med normal vekt. Det er derfor ikke overraskende at fedme kan bidra til sykdom og død hos personer som har høyt blodtrykk, har hatt slag, har type II-diabetes, visse krefttyper eller sykdom i galleblæren. I det lange løp blir fedme også betraktet som en uavhengig risikofaktor når det gjelder hjerteåreforkalkning.» — JAMA, den amerikanske legeforenings tidsskrift, 4. november 1988, side 2547.

Dette høres ille ut, ikke sant? Kampen mot kiloene er en kamp som bør vinnes. Hva kan hjelpe deg til å vinne kampen, hvis du er overvektig?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 4]

FETTCELLENE HOS DE OVERVEKTIGE ER IKKE LATE, MEN ARBEIDER OVERTID

[Uthevet tekst på side 5]

KAN DET VÆRE AT SLANKEDIETTER HINDRER SENERE VEKTTAP?

[Uthevet tekst på side 6]

DE HELSEMESSIGE RISIKOENE ER ALVORLIGE

[Oversikt på side 7]

HØYDE-VEKTTABELL

Høyde Vekt, kg

MENN

164 56,3 62,5 68,8

166 57,5 63,9 70,3

168 58,8 65,3 71,9

170 60,1 66,8 73,4

172 61,4 68,2 75,0

174 62,6 69,6 76,6

176 63,9 71,0 78,1

178 65,2 72,4 79,7

180 66,5 73,9 81,2

182 67,8 75,3 82,8

184 69,0 76,7 84,4

186 70,3 78,1 85,9

188 71,6 79,5 87,5

190 72,9 81,0 89,1

192 74,1 82,4 90,6

KVINNER

150 47,1 52,4 57,6

152 48,3 53,7 59,1

154 49,5 55,0 60,6

156 50,7 56,4 62,0

158 52,0 57,7 63,5

160 53,2 59,1 65,0

162 54,4 60,4 66,5

164 55,6 61,8 67,9

166 56,8 63,1 69,4

168 58,0 64,4 70,9

170 59,2 65,8 72,4

172 60,4 67,1 73,8

174 61,6 68,5 75,3

176 62,8 69,8 76,8

178 64,0 71,1 78,3

[Rettigheter]

Basert på tabell i Medisinsk Leksikon, bind 2, side 165. Middelvekten er beregnet av et stort materiale menn og kvinner i 25—30-årsalderen.