Det onde

Definisjon: Det som er moralsk dårlig, alt som er skadelig eller ødeleggende.

Hvorfor er det så mye ondt i verden?

Det er ikke Guds skyld. Han gav menneskeheten en fullkommen start, men menneskene har valgt å ignorere Guds krav og selv bestemme hva som er godt, og hva som er ondt. (5. Mos. 32: 4, 5, EN; Fork. 7: 29; 1. Mos. 3: 5, 6) Fordi de har gjort dette, har de kommet under innflytelse av onde, overmenneskelige krefter. — Ef. 6: 11, 12.

1. Joh. 5: 19, LB: «Hele verden er i den ondes vold.»

Åp. 12: 7—12: «Da brøt det ut en krig i himmelen . . . Draken kjempet sammen med sine engler, men ble overvunnet, og de kunne ikke lenger ha noen plass i himmelen. Den store drake ble styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden; han ble kastet ned på jorden og hans engler med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: ’. . . Derfor skal dere juble, himler og dere som bor i dem! Men ulykkelige jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.’» (Verden har hatt økt grunn til å være ulykkelig etter at Satan ble kastet ut av himmelen etter Guds rikes fødsel. Se vers 10.)

2. Tim. 3: 1—5: «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud. I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft.» (Dette er fruktene av flere århundrer med frafall fra den sanne tilbedelse. Disse forholdene har utviklet seg fordi folk som har hevdet å være religiøse, har ignorert det Guds Ord sier. De har fornektet den positive kraft som sann gudsfrykt kan utgjøre i ens liv.)

Hvorfor tillater Gud det onde?

Av og til kan vi kanskje synes at det beste ville være å fjerne alle som er onde. Vi lengter etter en slutt på det onde, men vi har opplevd det i forholdsvis kort tid sammenlignet med den tiden det onde har eksistert. Hvordan må ikke Jehova Gud føle det? I flere tusen år har folk gitt ham skylden for de dårlige forholdene de har opplevd, ja, de har til og med forbannet ham. Men det er ikke Gud som står bak de dårlige forholdene, men Satan og onde mennesker. Jehova har makt til å ødelegge det onde. Han må derfor ha hatt gode grunner til å vise en slik tilbakeholdenhet. Bør det overraske oss at Jehova takler situasjonen på en annen måte enn vi kanskje synes ville ha vært best? Han har mye større erfaring enn menneskene, og han har et mye videre syn på situasjonen enn noen av oss. — Jevnfør Jesaja 55: 8, 9; Esekiel 33: 17.

Det ville ikke ha vært noe ondt i verden hvis Gud ikke hadde gitt fornuftutstyrte skapninger en fri vilje. Men Gud har gitt oss evnen til å velge å være lydige mot ham fordi vi elsker ham, eller til å være ulydige. (5. Mos. 30: 19, 20; Jos. 24: 15) Skulle vi ønske at det var annerledes? Er det ikke til større glede for foreldre at barna er lydige mot dem fordi barna er glad i dem, enn at barna er lydige fordi de blir tvunget til det? Burde Gud ha tvunget Adam til å være lydig? Ville vi egentlig ha vært lykkeligere hvis vi hadde levd i en verden hvor vi ble tvunget til å være lydige mot Gud? Før Gud tilintetgjør denne onde ordning, lar han folk få vise hvorvidt de virkelig ønsker å leve i samsvar med hans rettferdige lover eller ikke. Når hans fastsatte tid kommer, vil han tilintetgjøre de onde. — 2. Tess. 1: 9, 10, NV.

I sin visdom lar Gud det gå en viss tid, slik at viktige stridsspørsmål kan bli avgjort: 1) I Eden ble det reist et spørsmål om hvorvidt Jehovas styre var rettferdig og rettmessig. (1. Mos. 2: 16, 17; 3: 1—5) 2) Det ble stilt spørsmålstegn ved alle Guds himmelske og jordiske tjeneres ulastelighet. (Job 1: 6—11; 2: 1—5; Luk. 22: 31) Gud kunne ha tilintetgjort opprørerne (Satan, Adam og Eva) øyeblikkelig, men det ville ikke ha avgjort disse spørsmålene. Makt beviser ikke at en har rett. De stridsspørsmålene som ble reist, var moralske spørsmål. Gud lot det gå en viss tid, ikke for å bevise noe for seg selv, men for at alle skapninger med en fri vilje selv skulle kunne se de dårlige fruktene av opprøret mot hans styre, og for at de skulle få anledning til å vise hvor de selv stod i disse viktige spørsmålene. Når disse viktige stridsspørsmålene var blitt avgjort, skulle Gud aldri mer tillate noen å forstyrre freden. En grunnleggende forutsetning for god orden, harmoni og trivsel i hele universet er at Jehovas navn blir helliget, at alle fornuftutstyrte skapninger ærer ham i oppriktighet. (Se også sidene 341, 342, under overskriften «Satan Djevelen».)

Illustrasjon: Sett at noen beskyldte deg for at du misbrukte din rolle som familiefar, og at han sa dette til hele nabolaget. Sett at han sa at barna dine ville få det bedre hvis de traff sine egne avgjørelser, uavhengig av deg, og at ingen av dem var lydige mot deg av kjærlighet, men på grunn av de materielle goder du gav dem. Hvordan ville du best kunne tilbakevise disse anklagene? Ville beskyldningene bli glemt av folk i nabolaget hvis du skjøt ham som kom med de falske anklagene? Nei, men ville det ikke ha vært et fint svar om du gav barna anledning til å være dine vitner, til å vise at du er en rettferdig og kjærlig familiefar, og at de bor hjemme hos deg fordi de er glad i deg? Hvis noen av barna dine trodde på din motstander, reiste hjemmefra og ødela livet sitt ved å begynne å følge en annen livsførsel, ville det bare få ærlige iakttagere til å forstå at det ville ha vært bedre for barna å følge din veiledning.

Har det på noen måte vært til gagn for oss at Gud har tillatt det onde helt fram til nå?

2. Pet. 3: 9: «Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.» (Fordi han har vært tålmodig helt fram til i dag, har vi fått anledning til å omvende oss og vise at vi ønsker å underordne oss under Jehovas rettferdige herredømme istedenfor å treffe våre egne avgjørelser med hensyn til godt og ondt.)

Rom. 9: 14—24: «Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke! . . . Og enda Gud ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, har han tålmodig båret over med de kar som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne [det vil si, han lot de onde få leve en viss tid]. Han gjorde det for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er for de kar som han ville vise miskunn, og som var gjort ferdige for herligheten [det vil si, han ville bruke tiden til å vise miskunn mot bestemte mennesker i samsvar med sin hensikt]. Også oss har han kalt til å være slike kar, ikke bare blant jødene, men også blant de andre folk.» (Gud utsatte altså tilintetgjørelsen av de onde for at det skulle gå så lang tid at han kunne velge ut mennesker som han ville herliggjøre sammen med Kristus som medlemmer av det himmelske rike. Har det vært urettferdig mot noen at Gud har gjort dette? Nei, dette er en del av Jehovas ordning for å velsigne alle slags mennesker, som vil få anledning til å leve evig på en paradisisk jord. Jevnfør Salme 37: 10, 11, NV.)

Noen sier . . .

Hvorfor tillater Gud alt det onde?

Du kan svare: Det er et godt spørsmål. Mange trofaste tjenere for Gud har vært foruroliget på grunn av alt det onde som har skjedd omkring dem. (Hab. 1: 3, 13) Så kan du kanskje si: 1) Det er ikke fordi Gud er likeglad med det som skjer. Han forsikrer oss om at han har fastsatt en tid da han skal kreve de onde til regnskap. (Hab. 2: 3) 2) Men hva må vi gjøre for å være blant dem som overlever, når den tiden kommer? — Hab. 2: 4b; Sef. 2: 3.

Eller du kan si: Det var fint at du tok opp det spørsmålet. Dette er et problem for mange oppriktige mennesker. Jeg har noen svært interessante opplysninger her som besvarer det spørsmålet. (Les så sammen noen av punktene på sidene 87—89.)

Nå har det gått så mange år at jeg ikke tror at Gud kommer til å gjøre noe for å forandre på forholdene

Du kan svare: Det er hyggelig å høre at du tror på Gud. Det er virkelig sant at det skjer mye ondt, og det hele begynte lenge før vår tid. Men har du tenkt over dette . . . ? (Bruk det som står i avsnitt 1 på side 87 om hvor lenge Gud har tålt det onde.)

Eller du kan si: Du er sikkert enig i at en som er i stand til å bygge et hus, også vil klare å gjøre det ryddig i det. . . . Ettersom Gud skapte jorden, skulle det ikke være vanskelig for ham å rydde opp i forholdene på den. Hvorfor har han ventet så lenge? Jeg har et svar her som jeg synes er tilfredsstillende. La meg høre hva du mener. (Les så sammen det som står på sidene 87—89.)