Månen — hva ble oppdaget?
ALLEREDE på forhånd var det klart at når mennesker dro til månen og tilbake igjen, ville de få visse overraskende opplysninger. Fra et vitenskapelig synspunkt var det mange overraskelser. En av dem hadde å gjøre med månen selv, som en hadde trodd var et forholdsvis enkelt himmellegeme.
Men det viste seg at det er den ikke. Dr. R. J. Allenby, som er assisterende leder for sentret for utforsking av månen ved NASA (den amerikanske sentraladministrasjon for sivil flyteknisk forskning og romvirksomhet), sier: «Det mest betydningsfulle vi har lært, er sannsynligvis at månen er et svært komplisert legeme — ikke bare den enkle ’kulen’ som mange trodde. Apollo-ferdene har sendt en mengde vitenskapsmenn tilbake til tegnebrettene. Det vil ta mange år å komme fram med nye begreper som blir alminnelig godtatt.»
En rekke oppdagelser
Ettersom månen ikke bare er en enkel «kule», kan en spørre: Hva så med den utbredte teori som går ut på at månen opprinnelig ble slynget ut fra jorden? En nylig offentliggjort vitenskapelig rapport sier: «Den oppfatning at månen ble revet løs fra jordens øverste lag, er i realiteten blitt motbevist av de oppdagelser som ble gjort på Apollo-ferdene.» — New York Times, 4. desember 1972.
Med hensyn til månens sammensetning brakte Apollo 16-ferden på det rene at månematerialet er rikt på aluminium og kalsium. Det var jern i fri tilstand i månesteinene. Steinprøver fra Apollo 11 brakte for dagen 68 av de kjente grunnstoffene. Månesteinene består i alt vesentlig av de samme råstoffer som steiner på jorden. Det er imidlertid en forskjell — hva mengdeforhold angår.
Det viste seg for eksempel at det var fire ganger så mye uran i forhold til kalium i månesteinene som i typiske steiner på jorden. Det viste seg videre å være mer enn dobbelt så mye titan i månesteiner som i de mest titanholdige steiner på jorden. Det var ikke selve grunnstoffene, men de kombinasjoner av grunnstoffer som ble funnet i månesteinene, som var høyst «ujordiske». Som en måneforsker uttrykte det: «Alfabetet er det samme, men grammatikken er annerledes.»
En oppdagelse som ble gjort på Apollo 12-ferden i 1969, var at månen har et magnetfelt. Noen månemagnetisme var ikke blitt oppdaget på tidligere, ubemannede romferder.
Det viste seg at temperaturen på månen varierte fra minus 173 til pluss 121 grader celsius. Da en boret et hull et stykke ned i månen, fant en at temperaturen stiger jevnt jo dypere en kommer, cirka en grad pr. 17 centimeter. Men en er fortsatt i tvil om hvorvidt månens kjerne er delvis smeltet eller forholdsvis kald. Seismiske observasjoner tydet på at kjernen er delvis smeltet. Målinger som ble gjort med magnetometre på månens overflate og i bane rundt månen, har imidlertid fått enkelte vitenskapsmenn til å tro at månens indre er forholdsvis kaldt.
Når det gjelder søkingen etter utviklet liv utenfor jorden, er det i forbindelse med måneferdene ikke blitt funnet noe som helst som har den minste likhet med liv. Mikroskopiske studier ble foretatt i et forsøk på å finne noe levende, tidligere levende eller fossilt materiale. Ingenting av denslags ble funnet på månen.
Har du noen gang lurt på hvor gammel månen er? Steiner som ble tatt med fra månen under de første Apollo-ferdene, ble anslått til å være mellom 3,3 og 3,7 milliarder år gamle. En stein på størrelse med en sitron ble imidlertid anslått til å være 4,6 milliarder år gammel. Månejorden ble anslått til å være mellom 4,2 og 4,9 milliarder år gammel. Science World for 16. februar 1970 sa således: «En rekke forskere bekreftet at månen er omkring 4,6 milliarder år gammel. Jorden og meteorittene er omtrent like gamle.»
Det er nå således alminnelig enighet om at månen er like gammel som hele resten av solsystemet, jorden innbefattet. Dette er en bemerkelsesverdig bekreftelse av det som Bibelen sier i 1 Mosebok 2: 4, og som viser at jorden og himmelen ble dannet innenfor den samme generelle tidsperiode.
Ikke anbrakt i sin bane ved en tilfeldighet
Et fremtredende trekk ved månen som menneskenes romferder har brakt for dagen, er dette: Det er helt umulig at månen kan ha vært anbrakt i sin bane ved en tilfeldighet. William Roy Shelton skriver om denne oppdagelsen i boken Winning the Moon:
«Det er viktig å huske at noe måtte anbringe månen i eller i nærheten av dens nåværende, sirkelformede bane rundt jorden. Akkurat som et Apollo-fartøy som kretser rundt jorden hvert 90. minutt i en avstand av 160 kilometer, må ha en hastighet på grovt regnet 28 800 kilometer i timen for å holde seg i sin bane, var det noe som måtte gi månen den nøyaktige hastighet som dens vekt og høyde krevde. Den kunne for eksempel ikke ha blitt slynget ut fra jorden i en eller annen vilkårlig hastighet eller retning. Dette oppdaget vi da vi begynte å prøve å bringe kunstige satellitter ut i bestemte baner. Vi oppdaget at hvis ikke satellitten kom opp i en bestemt høyde i en bestemt hastighet og i en bestemt kurs som gikk parallelt med jordens overflate, ville den ikke ha den nødvendige sentrifugalkraft til å kunne opprettholde den hårfine balansen med jordens tyngdekraft som ville gjøre det mulig for den å holde seg i den ønskede bane.
«Om kvelden den 5. mars 1958 var jeg for eksempel til stede på gamle Cape Canaveral for å se på oppskytingen av Explorer 2, som ifølge planen skulle bli den andre vellykte amerikanske satellitt. Alt virket nøyaktig som planlagt, helt til det fjerde og siste trinn forsøkte å oppnå den nødvendige, nøyaktige hastighet og høyde. Denne gangen ble ikke den vanskelige kombinasjonen oppnådd, og vår planlagte satellitt styrtet snart tilbake inn i jordens atmosfære. . . .
«Den hastighet en planlagt satellitt må ha for å kunne holde seg i en bestemt bane, forandrer seg hver gang høyden eller vekten blir forandret, og gjenstander som befinner seg lenger borte fra jorden, krever mer tid til å kretse rundt jorden. For månen med dens avstand og vekt er den tiden, som kalles omløpstiden, cirka 27,3 dager. Poenget — og det blir sjelden påpekt når en drøfter månens opprinnelse — er at det er i aller høyeste grad usannsynlig at en gjenstand bare ville tumle inn i den rette kombinasjon av faktorer som kreves for at den skal kunne holde seg i en bestemt bane. ’Noe’ måtte anbringe månen i dens høyde og bane og gi den dens hastighet. Spørsmålet er: Hva var dette noe?»
«Dette noe» identifiseres
Er «dette noe» som anbrakte månen i en bestemt bane, en uintelligent kraft? Vi må ikke bare tenke på månen når vi ser ut i verdensrommet, men på alle himmellegemene. Vi ser materie i bevegelse. Hvordan kan dette ha seg, i betraktning av at et materielt legeme som blir overlatt til seg selv, ikke beveger seg? Og for at materie skal kunne settes i bevegelse, må det få et puff, ikke sant? Denne kraft som puffer materien, må dessuten komme fra et sted utenfor materien, ettersom materien ikke kan sette seg selv i gang.
Når vi iakttar disse materielle legemer i verdensrommet, legger vi merke til den interessante ting at de beveger seg i sirkler. Og deres bevegelser i sine baner er så enestående regelmessige og nøyaktige at menneskene kan navigere ved å iaktta solen, månen, planetene og stjernene. Lang tid i forveien kan de beregne nøyaktig hvilken stilling et himmellegeme vil ha på et gitt tidspunkt. World Book Encyclopedia sier: «Skipets navigatør har med seg en bok som kalles en nautisk almanakk. Denne boken oppgir den nøyaktige posisjon for hvert himmellegeme på nøyaktige tidspunkter og datoer. Den forteller hvilken posisjon himmellegemet vil ha hvis det skulle falle rett ned på jorden. Ved å iaktta en stjernes retning eller retningsvinkel og ved å måle dens høydevinkel over horisonten kan navigatøren beregne hvor langt borte han er fra stjernens posisjon på jorden.»
Når vi tar alt dette i betraktning — materie i bevegelse, nøyaktige sirkelbevegelser og så videre — tyder det på at det er en ytre kraft som regulerer og leder det hele; ja, at det finnes en som vet nøyaktig hvilken hastighet og høyde et himmellegeme må ha for å kunne holde seg i en bestemt bane. Det må finnes en Lovgiver som styrer denne ellers ubevegelige materies bevegelse. Det må finnes en intelligens som får disse legemene, for eksempel månen, til å bevege seg og holde seg i sine baner.
Vi skjønner således at denne kraft som står bak materiens bevegelse, ikke bare kan være et uintelligent «noe». Det må være en intelligent Konstruktør som har anbrakt alle disse materielle legeme i et bestemt forhold til hverandre og koordinerer deres bevegelser, slik at de ikke kolliderer. Albert Einstein sa en gang: «Det er nok for meg å studere mysteriet med det bevisste liv som forplanter seg i all evighet, å tenke på universets vidunderlige struktur, som vi bare kan få et svakt begrep om, og i ydmykhet prøve å forstå bare en uendelig liten del av den intelligens som åpenbarer seg i naturen.»
Hele «naturen», som verdslige vitenskapsmenn kaller det, vitner altså om intelligens. Og der hvor det er intelligens, må det også være en person med personlighet. Og denne Person, som er den store kraft som står bak den i seg selv livløse materiens bevegelse, ga materien det første «puffet» og ledet den inn i dens sirkelformede bane. Når vi tenker over hvilke store legemer som er i bevegelse, forstår vi at denne person må være svært mektig.
Bibelen kaller denne personen «Gud». Salmisten i gammel tid erkjente at himmelen måtte ha en Konstruktør og Skaper: «Himlene forteller Guds ære.» Og den kristne apostelen Paulus kom til samme konklusjon da han sa: «Hvert hus blir jo gjort av noen; men den som har gjort alt, er Gud.» — Sl. 19: 2; Heb. 3: 4.
Det er om denne intelligente Person, som avgjorde hvilket forhold det skulle være mellom solen og månen og jorden, Bibelen sier: «Gud gjorde de to store lys, det største til å råde om dagen og det mindre til å råde om natten, og stjernene.» — 1 Mos. 1: 16.
Skapt til å være et ’mindre lys’
En annen viktig oppdagelse som ble gjort, var at månen ble skapt til å være et ’mindre lys’. Utforskningen av månen åpenbarte det som ble kalt «overraskende store mengder glass».
En undersøkelse av månens overflate har fått forskerne til å anslå at cirka 50 prosent av månens «jord» består av ørsmå glasspartikler. Glasset forekommer i forskjellige former. Noe er rundt; noe er ellipseformet; noe har form som vanndråper og noe som manualer. Glassbitenes størrelse varierer fra ørsmå fnugg til svært små kuler, og de er usedvanlig strålende når lyset skinner på dem.
Selv månesteinene ble tydeligvis dannet slik at de kunne reflektere lys, for de er fulle av små fordypninger som har et glassaktig belegg. Forskeren W. R. Shelton sa at da han første gang fikk se månesteiner, så han en stein på størrelse med en sitron som var besatt med glassfragmenter: «Selve steinen lignet grå trekull. En mann i nærheten av meg sa at hvis han hadde kommet over den på en parkeringsplass, ville han ikke ha umaket seg med å ta den opp. Men det ville jeg ha gjort. Min interesse ville øyeblikkelig ha blitt vakt av de skinnende fragmentene som stirret opp på meg, nesten som om de var levende.» — Winning the Moon.
Ja, noen av de glassaktige sfæroidene blinket i de grå månesteinene som ørsmå diamanter! Og noen av steinene er dekket av glassdråper og ser ut som om de er glassert.
Det er ganske påfallende at så mye av månens overflate består av glass, i betraktning av at svært lite glass forekommer i naturlig tilstand i jordskorpen. Hvorfor er det da så mye glass på månen? Fordi Bibelen viser at Gud skapte månen for at den skulle tjene som et ’mindre lys’ eller et ’nattlys’. De ørsmå glassperlene virker på samme måte som glassperlene i refleksmerker langs veiene, som lyser klart når de innfanger bilenes frontlys. Steinenes glassering og det glassaktige belegget i fordypningene i steinene bidrar også til å gi månen evnen til å reflektere lys.
De oppdagelser som ble gjort i forbindelse med månen, bekrefter i virkeligheten det Bibelen sier om den: At den ble skapt av Gud, og at den skulle tjene til gagn for menneskene og som et lys.
Men menneskene har sendt romsonder forbi månen, ja, til og med til andre planeter. Hva har disse prosjektene brakt for dagen?
[Bilde på side 6]
Av sine romferder har menneskene lært at nøyaktighet med hensyn til høyde og hastighet er nødvendig for at en rakett skal kunne anbringes i en bane rundt jorden. Hva så med månens bane rundt jorden? Den krever også en nøyaktighet som ikke kan ha blitt oppnådd ved en tilfeldighet
[Bilde på side 8]
Menneskene har lært at slike glassholdige sfærolitter eller kulesteiner (denne er forstørret 3300 ganger) utgjør cirka 50 prosent av «jorden» på månens overflate