Spørsmål fra leserne

● Hvorfor var det forbudt ifølge Moseloven å spise fett? — USA.

Under den lov israelittene fikk, ble både blodet og fettet betraktet som noe som utelukkende tilhørte Jehova Gud. Loven sa: «Det skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt, hvor I så bor. Intet fett og intet blod skal I ete.» — 3 Mos. 3: 17.

Blodet representerte et menneskes eller et dyrs liv. Derfor sier Bibelen at «sjelen» er «i blodet». (1 Mos. 9: 4; 3 Mos. 17: 11, 14) Ettersom det bare er Jehova Gud som kan gi liv, tilhører livet eller det som representerer livet, nemlig blodet, med rette ham.

Fettet ble betraktet som den beste eller mest verdifulle del. Dette framgår tydelig av slike billedlige uttrykk som «landets fedme», «det beste [bokstavelig: fettet] av olje, og «det beste [bokstavelig: fettet] av most og korn». (1 Mos. 45: 18; 4 Mos. 18: 12] Forbudet mot å spise fett skulle derfor tydeligvis tjene til å innprente israelittene at det beste tilhørte Jehova og skulle frambæres som et offer til ham. Hvis en spiste fett, tilegnet en seg derfor urettmessig noe som var blitt helliget til Jehova. Det ville være et inngrep i hans rettigheter. Når det gjaldt fettet av et selvdødt eller sønderrevet dyr, kunne det imidlertid brukes til andre formål. — 3 Mos. 7: 23—25.

Mange bibelkommentatorer mener at denne bestemmelsen angående fett bare gjaldt dyr som var antagelige som offer. Men det finnes ting som tyder på at dette forbudet mot å spise fett gjaldt fett av alle dyr. Forbudet angående fett er knyttet sammen med forbudet angående blod. Og en kunne ikke bruke blodet av noe dyr til føde. (3 Mos. 17: 13, 14; 5 Mos. 12: 15, 16) Det er derfor rimelig at bestemmelsen angående fett også omfattet fettet av alle dyr.

En bør også legge merke til at selv om en på rette måte lot blodet renne ut av dyret, betydde ikke det at hvert eneste blodmolekyl hadde forsvunnet fra kjøttet. Men selv om det fantes en rest av blod igjen i kjøttet, gjorde ikke det kjøttet uegnet til føde. På samme måte betydde forbudet mot å spise fett heller ikke at kjøtt som inneholdt den minste smule fett, var uegnet som føde.

Forbudet mot fett utelukket naturligvis ikke at en kunne fore opp eller gjø får eller kveg som skulle slaktes. Bibelen omtaler flere slags «gjødde» dyr. (1 Kong. 4: 23) I betraktning av forbudet mot å bruke fett som fødemiddel, «gjødde» en tydeligvis ikke dyrene for å frambringe et lag fett på dem, men for at de skulle bli kjøttfulle, ikke magre.

Når det i 5 Mosebok 32: 14 sies at israelittene fikk «fett av lam og av vær», skal dette forstås billedlig. Uttrykket betegner det beste av hjorden (i likhet med uttrykket «kremen» av noe). I The Jerusalem Bible blir det derfor gjengitt med «beitenes kraftige føde». Ordene i Nehemias 8: 10: «Gå nå og et fete retter» skal forstås på samme måte. De «fete retter» betegner billedlig gode, saftige retter, som uten tvil innbefattet velsmakende ting som var tilberedt med vegetabilsk olje. James Moffatts oversettelse sier: «Spis de lekre stykker.» Enkelte ting, for eksempel kaker laget av korn, ble tilberedt i en gryte eller på en panne med fett. Dette var ikke animalsk fett, men vegetabilsk olje, ofte olivenolje. — 3 Mos. 2: 7, NW.

I motsetning til forbudet mot blod, som hele menneskeslekten har vært underlagt siden vannflommen på Noahs tid, gjelder Moselovens restriksjoner angående fødemidler ikke for de kristne i dag. (1 Mos. 9: 4) Under inspirasjon skrev apostelen Paulus: «La derfor ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til.» (Kol. 2: 16, 17) Likevel bør loven angående fett minne de kristne om at de til stadighet må gi Jehova Gud det beste. (Ordspr. 3: 9, 10) Dette gjelder alle sider ved den kristnes liv. Bibelens råd er: «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren.» — Kol. 3: 23, 24.

● Hva er en passende klesdrakt for en kvinne under dåpen?

Bibelen sier ikke noe om at en mann eller en kvinne skal bære et spesielt plagg under dåpen. Det er derfor opp til kvinnen selv å avgjøre hva som er passende. Mange kvinner synes at en sømmelig badedrakt kan brukes. I noen deler av verden har kvinnene på seg en kjole eller en sari når de blir døpt. En kvinne må naturligvis ta hensyn til at det er en alvorlig anledning, når hun bestemmer seg for hva hun skal ha på seg. Det sier seg selv at det ikke ville være passende å ha på en badedrakt som ville vekke oppsikt eller være altfor avslørende. Det ville heller ikke være passende å bruke en kjole som ville klistre seg til kroppen på en usømmelig måte når den ble våt. I samsvar med det som står i 1 Timoteus 2: 9, må hun velge en «sømmelig kledning, i tukt og ære».