Hva sier Bibelen?

Er dødsstraff rett ifølge Guds lov?

«DØDSSTRAFF er IKKE rett ifølge Guds lov», sto det i en dramatisk overskrift i Toronto-avisen Star for 29. januar 1971. Skribenten som ga uttrykk for dette utvetydige syn, var en forhenværende prest i Canadas forente kirke. Mange religiøse grupper er av forskjellige grunner for opphevelse av dødsstraff. De som er motstandere av dødsstraff, synes som regel at det er en grusom straff. De som er for en slik straff, tror imidlertid at den virker avskrekkende på forbrytere.

Dette er unektelig et spørsmål som i høy grad har med følelsene å gjøre, for det dreier seg om livet, det dyrebareste et menneske eier. Hvem har de beste forutsetninger for å kunne avgjøre saken? Det har den suverene Livgiver, Jehova Gud. (Sl. 36: 10; Es. 42: 5) Jehova har også rett til å lage lover angående livet, som er en gave fra ham. Hans tanker og veier er naturligvis høyere enn menneskenes. (Es. 33: 22; 55: 8) Derfor forstår en kanskje ikke til å begynne med fullt ut hensikten med Guds lover, slik at en kan ha den rette verdsettelse av dem. Hans lover er imidlertid ikke ukjærlige, urettferdige eller ufullkomne. — Jer. 9: 24.

Det er ikke riktig å si at Jehova er en absolutt motstander av dødsstraff, selv om han riktignok ikke godkjenner alle henrettelser. Fordi Adam og Eva var ulydige mot Guds lov, ble de straffet med døden, slik Gud hadde sagt. (1 Mos. 2: 16, 17; 3: 17—19; 5: 5) Jehova fullbyrdet dødsdommen over dem som handlet urett, både ved den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid og ved det han lot komme over de ugudelige byene Sodoma og Gomorra. (2 Pet. 2: 5, 6) I det gamle Israel iverksatte Gud i enkelte tilfelle dødsstraff ved hjelp av mennesker som hadde fått bemyndigelse til å håndheve en slik straff. (2 Mos. 32: 27, 28; 4 Mos. 25: 1—11) I den kommende ’store trengsel’ vil dessuten Jesus Kristus fullbyrde dødsdommen over overmodige overtredere av Guds lov. — 2 Tess. 1: 6—9.

Verdslige myndigheter har i mange tilfelle betraktet mord som en av de forbrytelser som bør straffes med døden. Hva sier Guds lov om dette? Et av De ti bud lyder: «Du skal ikke slå i hjel.» (5 Mos. 5: 17) Den kristne apostelen Johannes skrev: «I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» (1 Joh. 3: 15; Åpb. 21: 8) Enkelte, som kanskje på grunnlag av sensasjonspregede avisartikler lar seg bli følelsesmessig engasjert, mener kanskje at det er grusomt å henrette mordere. Men er ikke mordernes voldshandlinger, som berøver andre livet, også grusomme? Ofte er det også slik at «morderen . . . slår i hjel den som er arm og fattig». (Job 24: 14) Og selv om en ikke bare kan la følelser avgjøre hvilket standpunkt en skal ta til dette spørsmålet, er det noe en ikke må se bort fra, og det er den sorg de etterlatte føler.

Noe som er sikkert, er at den allvise Livgiver tok alle vesentlige faktorer i betraktning da han opprinnelig fastsatte sin uforanderlige lov angående mord og dødsstraff. Jehova sa følgende til dem som hadde overlevd den verdensomfattende vannflommen, og han hadde da hele menneskeslekten i tankene: «For eders eget blod vil jeg kreve hevn; . . . Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.» — 1 Mos. 9: 1, 5, 6.

Den suverene Lovgiver ga derved verdslige myndigheter fullmakt til å henrette mordere. Når myndighetene henretter slike forbrytere, handler de som «Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er». (Rom. 13: 1, 3, 4) Dette gir naturligvis ikke personer som ikke har myndighet, rett til å’ ’ta loven i sin egen hånd’ og ved bruk av voldsmidler gjøre det av med en manndraper.

Selv om overlagt mord i henhold til Guds lov til Israel ble betraktet som en forbrytelse som fortjente å bli straffet med døden, inneholdt loven forskrifter som sørget for en barmhjertig behandling av en som hadde drept noen av vanvare. Han kunne bo trygt i en av landets tilfluktsbyer, men først etter at pålitelige menn hadde slått fast at dødsfallet skyldtes en ulykke. En som hadde drept noen av vanvare, ble ikke fengslet, men det krevdes av ham at han skulle utføre et nyttig arbeid som var til gagn både for ham selv og andre. — 4 Mos. 35: 9—34.

Jehovas lov til israelittene krevde også dødsstraff for kriminell forsømmelighet og for forskjellige urette handlinger som forårsaket stor skade enten fysisk, mentalt eller åndelig. Gud viste således kjærlig omtanke for folket i sin alminnelighet. Hvis israelittene hadde holdt hans lover, ville de som nasjon betraktet ha stått høyt hevet over de hedenske nasjoner, som hadde sunket dypt og praktiserte slike avskyelige ting som blodskam, sodomi og bestialitet. (2 Mos. 21: 29; 3 Mos. 18: 6—30; 20: 10—23) I og med dødsstraffen ble slike som gjorde seg skyldig i grov umoral, ryddet av veien, og med dem muligheten for at de kunne få andre med seg i sine fordervelige handlinger. Det at hensynsløse mordere ble henrettet, hindret dem dessuten i å ta enda flere liv.

Noen vil kanskje spørre om det virkelig er slik at dødsstraff virker avskrekkende på forbrytere. Gud, som er vel kjent med hvordan menneskene er skapt, sier at det gjør det. Angående en frafallen kan vi lese: «Du skal steine ham, så han dør, fordi han søkte å føre deg bort fra Herren [Jehova, NW] din Gud, . . . og hele Israel skal høre det og frykte, så det ikke mer blir gjort så ond en gjerning mellom eder.» — 5 Mos. 13: 6—11.

Det har forekommet at verdslige myndigheter har henrettet personer uten å ha rett til det, bare på grunn av noen småforseelser. Dette må de selv bære ansvaret for når de skal stå fram for Ham «som dømmer hele jorden». (1 Mos. 18: 25) Undertiden er også uskyldige blitt straffet med døden. Dronning Jesabel i Israel sørget for eksempel for at Nabot ble falskelig anklaget for å ha bannet Gud og kongen. Han ble følgelig henrettet for noe han ikke hadde gjort. (1 Kong. 21: 1—16) Guds rettferdige lov krevde imidlertid at et ondsinnet vitne selv skulle bøte med det som han planla å ta fra den han anklaget. Når en betrakter Jehovas lov om «liv for liv» på rette måte, er det ikke noe ved denne loven som viser mangel på respekt for livet, men den viser i stedet hvor høyt Gud verdsetter livet. — 5 Mos. 19: 15—21.

Jehova er ikke ansvarlig for slike grove krenkelser av rettferdigheten som fører til at noen med urette blir straffet med døden, for han er rettferdig. (5 Mos. 32: 4; Es. 40: 14) Han kan dessuten gi en som de verdslige myndigheter med urette har dømt til døden, liv igjen ved å oppreise ham fra de døde. (Ap. gj. 24: 15) De to ugjerningsmennene som var pelfestet på hver sin side av Jesus Kristus, var blitt dømt til døden av romerne på grunn av tyveri. Tyveri var ikke i seg selv en forbrytelse som ble straffet med døden ifølge Moseloven, men en av disse ugjerningsmennene innrømmet likevel: «Vi får igjen hva våre gjerninger har forskyldt.» Denne ugjerningsmannen ba Jesus om å komme ham i hu når han kom i sitt rike, og Kristus ga ham følgende løfte: «Du skal være med meg i Paradis.» Han ga således denne forbryteren en forsikring om at han ville få en oppstandelse når paradiset var blitt opprettet her på jorden. (Luk. 23: 32—43, vers 43 fra NW; Matt. 27: 38) Jehova er selvfølgelig den som kommer til å avgjøre hvorvidt de enkelte som er blitt straffet med døden i århundrenes løp, skal bli gjenreist til liv eller ikke.

Vi ser altså at dødsstraff for overlagt mord var en del av den guddommelige lov som gjelder for hele menneskeheten. Det at israelittene i det gamle Israel når Guds lover ble overholdt, med rette ble dømt til døden for visse grove forbrytelser, skyldtes ikke en ukjærlig guddoms ubarmhjertige og grusomme innfall. Dødsstraff virket avskrekkende på forbrytere og var til beskyttelse for folket. Vi vet også at Jehova ikke lar det gå upåaktet når verdslige myndigheter med urette dømmer noen til døden, og at han heller ikke er ufølsom overfor det som skjer. De kristne kan dessuten se fram til den tiden da denne kjærlige og barmhjertige Gud skal innføre slike forhold her på jorden at døden — og til sist også behovet for å idømme dødsstraff — ikke skal være mer. — Es. 25: 8, 9.