Religionen og atomalderen

«Men de saktmodige skal arve landet [jorden, NW] og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 11.

 1. Hvilke spørsmål melder seg i vår tid, men hva forsikrer Skaperen oss om?

HVORDAN kommer det til å være på jorden om 100 år? Dette er et interessant spørsmål. Vil atomalderen ha gjort livet til våre barnebarn så usikkert at det kan bli gjort slutt på alt liv på jorden bare ved å trykke på en knapp? Vil jorden og dens omgivelser fremdeles være en kampplass for kommunistiske og kapitalistiske makter eller for etterfølgende makter? Eller vil jorden da være en fullstendig avsvidd, forkullet, radioaktiv klode? Ja, det er noen som til og med hevder at menneskeheten kommer til å bli utslettet i løpet av de nærmeste ti år! Vi kan imidlertid være sikker på én ting, og det er at om ti år, om 100 år eller om 1000 år vil både jorden og menneskeslekten fremdeles være til. De sanne profetiers Opphavsmann, jordens Skaper, forsikrer oss om dette når han sier om jorden at han «ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk». — Es. 45: 18.

 2. Hvilke betydelige forandringer har funnet sted i løpet av de siste 100 år?

² Hva kan en så vente vil skje nå i atomalderen, når det er så at jorden skal fortsette å være en bolig for folk? Vil forandringene i menneskenes anliggender fortsette å finne sted i et stadig hurtigere tempo, slik de har gjort det i de siste 100 år? I løpet av dette korte tidsrom har menneskene passert den tiden da det var alminnelig med hest og kjerre, og kommet inn i astronautenes tidsalder. Særlig siden 1914 har det vært omveltninger som har rystet hele verden. To verdenskriger har forårsaket store ødeleggelser på jorden. Riker er blitt omstyrtet, og store imperier har skrumpet inn. Den kommunistiske statsform, som framsto under den første verdenskrig, har bredt seg utover slik at den nå omfatter en tredjedel av jordens innbyggere, og de kommunistiske stater er engasjert i en maktkamp med kristenhetens kapitalistiske stater. Kristenheten har på sin side tatt ledelsen i å danne Folkeforbundet og senere De forente nasjoner idet den forhåpningsfullt har erklært: «Fred! Fred! Og det er dog ingen fred.» — Jer. 6: 14.

 3. I hvilken forstand har den verdslige religion kommet til kort?

³ Hvor underlig det enn kan høres ut for noen, er svarene på de viktige spørsmålene nå i atomalderen å finne i RELIGIONEN. Noen vil kanskje spørre: Hvordan kan det være tilfelle når religionen har kommet så sørgelig til kort i sine bestrebelser på å stoppe atomrustningskappløpet? Det er riktig at den verdslige religion er splittet og ineffektiv. Kristenheten har for en stor del vendt seg til menneskers materialistisk pregede teorier i stedet for til Guds Ord. (Jer. 2: 13) De mange sekter innen katolisismen, protestantismen og den såkalte hedenske verden fortsetter å være uenige med hverandre, og forvirringen blir enda større etter hvert som det oppstår mange nye religioner. Mens lagrene av atomvåpen stadig vokser, ser menneskene forgjeves hen til de sekteriske religioners ledere, akkurat som Esekiel profeterte at de ville komme til å gjøre: «Det skal komme redsel, og de skal søke frelse, men der er ingen. Ulykke på ulykke skal komme, og rykte på rykte skal oppstå, og de skal søke etter syn hos profeten, og lov skal ikke være å finne hos presten eller råd hos de gamle.» — Esek. 7: 25, 26.

 4. Har den røde religion noe middel til å sikre freden?

⁴ Likevel sier vi at løsningen på problemene ligger i RELIGIONEN. Sikter vi da til den røde religion, kommunismen? Nei, naturligvis ikke! Det er nok så at kommunismen over en stor del av jorden har tvunget de tradisjonelle religioner til å arbeide under jorden og erstattet dem med sin egen religion, som består i en dyrkelse av staten og i heltedyrkelse. Offentliggjorte fotografier av svære folkemengder i Moskva som ekstatisk hyller bilder av astronauter (for eksempel av «himmelbrødrene» som gjennomførte sin romferd i august 1962), viser hvor godt rotfestet den kommunistiske religion er. Den har dessuten kastet vrak på slike edle egenskaper som nåde, sannhet, rettferd og fred og skryter i stedet høylytt av sitt forsprang på det kjernefysiske område. (Sl. 85: 11) En kjent spaltist antydet nylig med følgende ord det som kunne komme til å skje: «Det faktum at både sovjetrusserne og kineserne bekjenner seg til den verdslige kommunistiske religion, er ingen grunn til at de ikke skulle kunne gå mot hverandre i en avgjørende konflikt. Vi bør ikke glemme hvor fryktelige de religionskriger har vært som er blitt utkjempet innen kristenheten. Vi som har, håper vi, kommet så langt at slike kriger ikke mer vil bryte ut, behøver ikke å bli overrasket over å se dem bryte ut blant kommunistene.»a Enten det kommer til å gå slik eller ikke, er det sikkert at den røde religion ikke har noe middel til å sikre freden.

 5. Hva skal skje med den verdslige religion?

⁵ Hvis RELIGIONEN er løsningen på problemene nå i atomalderen, må det være en religion som er helt forskjellig fra de tusenvis av sekter som strider mot hverandre innen kristenheten, den hedenske verden og den kommunistiske verden. Det er ikke bare det at disse verdslige religioner på ingen måte vil klare å skape fred på jorden, men det er også profetert om dem at de skal bli ødelagt sammen med de atommakter de pleier vennskap med. I en profeti i Åpenbaringen, kapittel 17, blir det sagt at det skjøge-aktige religionssystem rir på FN-«dyret», og at det skal bli ødelagt av de «horn» som stiger opp fra nettopp den organisasjonen som det støtter opp om den seiersglede som disse radikale «horn» måtte komme til å føle, vil bli av kort varighet, for det vil også komme til å råde fullstendig forvirring blant dem når Gud fullbyrder sin dom over dem i Harmageddon. (Åpb. 16: 14, 16; Hag. 2: 21, 22) Ve dem som tilber menneskelagde guder eller krigsguden, og som setter sin lit til interkontinentale ballistiske raketter, romskip og asteroidbomber! — Sl. 20: 8.

 6. Hvilken religion er det som kommer til å bringe løsningen på problemene og hva holder den fram?

⁶ Den RELIGION som kommer til å bringe løsningen på problemene, er ingen del av denne verden som er dømt til ødeleggelse. Den er ikke en ny religion. Den er langt eldre enn kommunismen, protestantismen, katolisismen, muhammedanismen og Østens gamle religioner. Den er menneskehetens opprinnelige religion, den religion som holder fram noe langt bedre enn tilintetgjørelse av menneskeslekten ved hjelp av kjernefysiske våpen, for den framholder troen på den allmektige Gud, som sier: «Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer, og akter du på hans sted, så er han borte. Men de saktmodige skal arve landet [jorden, NW] og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 10, 11.

 7. Hva er det som fører inn på den eneste vei til frelse?

⁷ Det er absolutt nødvendig nå i atomalderen å tro på Gud, Opphavsmannen til den sanne religion, for det fører inn på den eneste vei til frelse. «Men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» — Heb. 11: 6.

’Å tro at han er til’

 8, 9. a) Ved hvem har Gud sørget for en beretning om sine hensikter? b) Hvilken profet var den første som ble inspirert til å skrive, og hvordan var han skikket for denne oppgaven?

⁸ Det er viktig å tro på den sanne Gud for å overleve. Gud forutsa vår tids vanskeligheter, og han tilveiebrakte derfor et grunnlag for troen ved å sørge for en helt igjennom overbevisende beretning om sine gjerninger og hensikter. ’Gud talte fordum mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene,’ og disse Guds ord ble nedskrevet i detaljer for at vi senere skulle kunne gjøre bruk av dem. (Heb. 1: 1) De er de ord som utgjør Bibelen. «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» — Rom. 15: 4.

⁹ Moses var den første profet Gud brukte til å lage en inspirert skrevet beretning slik den finnes i Bibelen. Hva var det som gjorde Moses skikket for denne oppgaven? Var det den gode opplæring han hadde fått «i all egypternes visdom», i betraktning av at Egypts sivilisasjon var en av de mest høytstående i fortiden? (Ap. gj. 7: 22) Denne opplæring ga ham uten tvil bakgrunnskunnskaper, men det som virkelig var av betydning, var den opplæring i gudsfrykt han fikk av sin egen hebraiske mor, Jokebed, under oppveksten. (2 Mos. 2: 1—10) Da han senere måtte ta standpunkt til om han skulle fortsette å nyte et behagelig, materialistisk liv i luksus i Faraos hus eller lide sammen med Guds forfulgte folk, valgte han «ved tro» det som ville bety vanskeligheter for ham. — Heb. 11: 23—28.

10. Hva samlet Moses, og under ledelse av hvem?

¹⁰ Moses trodde på Gud, og det han skrev, burde styrke vår tro. Under inspirasjon av Gud redigerte han de første skrifter som var blitt skrevet av mennesker, og samlet dem i det som nå er kjent som 1 Mosebok. Disse innbefattet «himmelens og jordens historie» og «boken med Adams historie», som var blitt nedskrevet av det første menneske på jorden. (1 Mos. 2: 4; 5: 1, NW) Ettersom Moses var «en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden», adlød han i ett og alt de befalinger Gud kom med ved hjelp av sin usynlige, virksomme kraft, og nedskrev en uforgjengelig, pålitelig beretning om de ting Gud skapte. Han var et av de troens mennesker som «talte fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd». — 4 Mos. 12: 3; 2 Pet. 1: 21, NW.

11. Hvilken kjensgjerning angående skapelsesberetningen styrker troen på Gud?

¹¹ Skapelsesberetningen av Moses har holdt stand mot angrep fra bibelkritikere i snart 3500 år! Alt dette bygger opp troen på Gud som den som har inspirert sitt Ord. Vitenskapen legger dessuten i dag fram det ene beviset etter det andre som støtter Guds egen beretning om skapelsen. Det må naturligvis også være slik, for den store Vitenskapsmann og Skaper av de lover som skaperverket er underlagt, gjorde ikke noen feil da han laget beretningen om skapelsen. Den nøyaktighet og uforanderlighet som særpreger beretningen i 1 Mosebok, er virkelig noe som bygger opp troen! — Mal. 3: 6.

12. Hvordan er det blitt bekreftet at det som sies i 1 Mosebok 1: 1, er sant?

¹² Det er en grunnsetning innen vitenskapen at den enkleste forklaring på et hvilket som helst fenomen vanligvis viser seg å være den korrekte. Hvor vakker og enkel er ikke den første uttalelse i Bibelen, og hvor mye ligger det ikke i den! «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» (1 Mos. 1: 1) Nå har riktignok noen forsøkt å anføre grunner for sine teorier om at universet aldri har hatt noen begynnelse, at det er uendelig i utstrekning og tid, at himmellegemene er eldre enn jorden, og så videre. De undersøkelser som i de senere år er blitt foretatt ved hjelp av et 100 tommers teleskop og menneskelagde satellitter, har tvunget bibelkritikerne til å anta samme synspunkt som Moses hadde for 3500 år siden. Gjennom studier av stjernehimmelen er en blitt klar over at universet utvider seg, at det sannsynligvis er mellom fem og seks milliarder år gammelt, og at galaksene fjerner seg mer og mer fra hverandre som følge av en opprinnelig, skapende eksplosjon! Denne første og meget kraftige kjernefysiske eksplosjon — hvis det i virkeligheten var det som fant sted — var et uttrykk for visdom og tjente et gagnlig formål, for det førte til at det ble frambrakt et veldig fysisk univers som var preget av orden og harmoni. Hvor små og ødeleggende er ikke de eksplosjoner som menneskene forårsaker nå i «atomalderen», i forhold til denne eksplosjon!

13. Hvilke vitenskapelige oppdagelser bekrefter tydeligvis det som sies i 1 Mosebok 1: 2, 3?

¹³ «Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd [virksomme kraft, NW] svevde over vannene.» (1 Mos. 1: 2) Slik var tilstanden ifølge Moses skapelsesberetning noen milliarder år etter at den første skapelseshandling hadde funnet sted. Igjen har ateistiske vitenskapsmenn erklært seg uenige, både når det gjelder uttalelsen om at Gud brukte sin virksomme kraft, og uttalelsen om at det var «mørke over det store dyp». Vi kan for det første spørre: Hvis det ikke var Guds virksomme kraft som frambrakte alle mineraler og alt dyre- og planteliv på jorden, og som fikk alt dette skapte til å bære preg av en harmoni og en hensikt, hvilken annen fullkomment kontrollert kraft var det så? Hva det omtalte «mørke» angår, har de undersøkelser som er blitt foretatt ved hjelp av kraftige teleskoper, tvunget bibelkritikerne over på defensiven. Ved hjelp av disse teleskoper har en nå oppdaget at det finnes store stjernesystemer i likhet med vårt eget, mørke, såkalte diffuse tåker i verdensrommet, og det blir sagt at i dem dannes det senere en klar, skinnende sol som gir lys til nærliggende himmellegemer. Dette er i samsvar med Moses’ uttalelse: «Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys.» — 1 Mos. 1: 3.

14, 15. Hvilke andre kjensgjerninger angående skapelsen vitner om Skaperens opphøyde visdom?

¹⁴ Vi kunne fortsette vers for vers gjennom hele skapelsesperioden, alle de seks skapelsesdagene, tidsperioder som andre skriftsteder viser var på 7000 år hver.b Vitenskapen er nå i harmoni med Bibelen, for den bekrefter at det tørre land kom til syne, at jorden frambar vegetasjon, at lysene på himmelhvelvingen kom til syne, og at det ble skapt fiske-, fugle-, dyre- og menneskesjeler i den rekkefølge som Bibelen sier at det skjedde. Nøyaktige undersøkelser har ført til at vitenskapsmenn har måttet forkaste Darwins teorier til fordel for den store Vitenskapsmanns eldgamle uttalelse om at han skapte alle levende ting «hvert etter sitt slag», slik at de kunne forandre seg og formere seg bare innenfor de grenser han fastsatte. (1 Mos. 1: 11, 12, 21, 24, 25) Dette har ikke foregått ved noen slags mekanisk samlebåndsprosess, men har ført til en vidunderlig variasjon innenfor de enkelte slag.

¹⁵ Mennesket selv er det ypperste av alt som er skapt på jorden, og bærer vitnesbyrd om Guds enestående skaperevne. Mennesket ble skapt som en skapning som sto over dyrene, og fikk visdom ovenfra slik at det kunne glede seg over åndelige verdier og ha en sterk moralsk sans og være i stand til å vise kjærlighet til sin Skaper og sine medmennesker. Det var skapt på en slik vidunderlig måte at det fullt ut kunne utføre det oppdrag Gud ga det: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» (1 Mos. 1: 26—28) Mennesket ble skapt for å være på jorden, ikke på månen eller ute i verdensrommet.

16. Hvorfor kan ikke Gud, Skaperen, være opphavsmannen til den religiøse forvirring på jorden?

¹⁶ Hele skaperverkets harmoni og oppbygning vitner i sannhet om en ordenens Gud. Mange mennesker vil med overbevisende kraft hevde at det eksisterer en Gud, og de baserer sine slutninger på den orden de ser i hans skaperverk. På lignende måte burde de kunne se at den forvirring som rår innenfor de mange religiøse sekter og trossamfunn på jorden i dag, er et tydelig bevis for at disse religioner ikke er av Gud. «Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.» (1 Kor. 14: 33) Guds hensikt var derfor at menneskene på jorden bare skulle ha en religion, en realistisk, praktisk religion som ville forene alle mennesker som barn omkring sin himmelske Far. Denne religion skulle de ikke utøve ved et formvesen eller ved å holde mystiske messer, men ved å tjene Gud, Skaperen, i takknemlighet og kjærlighet i samsvar med hans vilje. — 1 Joh. 2: 17.

17. Hvordan oppsto den falske religion, og hvilke frukter har den frambrakt?

¹⁷ Det første menneske var til å begynne med en lydig sønn av Gud. Det beklagelige er at han senere med overlegg sluttet å tro på Gud, vraket den sanne religion og fulgte en opprørsk, sekterisk handlemåte. Som følge av dette har de fleste mennesker falt som offer for falsk religion, som har gjort det vanskelig for dem å identifisere den sanne Gud og hans religion. (2 Kor. 4: 4) Den falske religions mange frukter har ført til alle de problemer som menneskene har å kjempe med nå i atomalderen. — Matt. 7: 15—20.

18. Hvilken uvitenhet gjør seg gjeldende i forbindelse med Gud, Skaperen?

¹⁸ Det er mange mennesker i dag som erkjenner at det finnes en Gud, en Skaper. Men spør dem om hva hans navn er, og de kan ikke si deg det. De er forvirret med hensyn til hans identitet. Noen sier at han er Jesus Kristus. Bibelen sier imidlertid at Jesus er «det trofaste og sanndrue vitne, begynnelsen til det Gud skapte». (Åpb. 3: 14, NW) Andre hevder at Skaperen, Jesus og «Den Hellige Ånd» er en treenighet, det vil si tre guder i én gud, og at Jesus i virkeligheten var et gudmenneske da han var på jorden. Bibelen sier imidlertid at Jesus bare var et menneske da han var på jorden: «For det er en Gud og en mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.» (1 Tim. 2: 5) Troen på et slikt «gudmenneske» stammer i virkeligheten fra hedendommen. Den var fremtredende i den romerske religionen, hvor keiseren ble opphøyd og betraktet som en inkarnert gud. Den har mye til felles med den nettopp avskaffede keisertilbedelse i Japan hvori keiseren ble beskrevet som «arahito-Gami», som betyr «Gud i menneskes skikkelse». I betraktning av den verdensomfattende forvirring som rår med hensyn til å identifisere den sanne Gud og Skaper, er det av betydning for troen at han blir identifisert ved sitt navn.

Å tro hvem han er

19. Hva er Guds navn, og hvordan herliggjorde Moses det?

¹⁹ Moses skrev ikke bare den trosstyrkende skapelsesberetning, men han skrev også mye om Skaperen, Gud, og hans fryktinngytende navn. Ved en anledning lot Gud Moses stille seg i en fjellkløft, og da han gikk forbi Moses, ropte han ut sitt navn. Var det «Herre, Herre»? Nei! Det var «[Jehova, Jehova]», og Jehova fortsatte med å beskrive de fremragende egenskaper som hans navn står for. (2 Mos. 33: 21—34: 7) Ved slutten av en lang rekke trosstyrkende opplevelser hadde Moses en meget god grunn til å herliggjøre Jehova ved hans navn: «For [Jehovas] navn] vil jeg forkynne; gi vår Gud ære! Klippen — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» — 5 Mos. 32: 3, 4.

20. Hvorfor er dette navnet av så stor betydning?

²⁰ Som denne inspirerte beretningen av Moses viser, hadde Gud et enestående navn. På det hebraiske språk er det skrevet יהוה og det antas at det er blitt uttalt i likhet med den romanistiske formen Jahve. På engelsk blir det uttalt Jehovah, på spansk Jehová, på japansk Ehoba og på norsk Jehova. Selv om uttalen varierer fra språk til språk, er navnet lett gjenkjennelig på ethvert språk, og det tjener til å skille universets Herre og all skapnings Gud ut fra alle underlegne herrer og guder som er kjent både i bibelsk og verdslig historie. Navnet har sin egen spesielle betydning: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være.» (2 Mos. 3: 14, NW) Jehova herliggjorde sitt navn på en forbilledlig måte da han utfridde Israel fra Egypt som et folk for sitt navn og slo Egypt med ødeleggende plager og til sist ødela dets hær i Rødehavet. Det var ikke noe merkelig at «da fryktet folket [Jehova]; og de trodde på [Jehova] og på hans tjener Moses». — 2 Mos. 14: 28—31; Ap. gj. 15: 14.

21. Hvordan viser mange trossamfunn i dag at de ikke bryr seg om dette navnet?

²¹ Det er imidlertid mange trossamfunn i dag, særlig i kristenheten, som hevder at de tror på Bibelen, men som ikke viser noen tro på Jehova, Bibelens Skaper og Gud. De sier at de tror på Gud, men de ønsker ikke å ha Jehova som sin Gud. De er enig i det Moses skrev om skapelsen, men de er ikke enig i det han skrev om Gud. De foretrekker å tilbe en mystisk treenighet av guder, en «inkarnert gud» eller en navnløs «Herre». De har så lite til overs for navnet «Jehova» at de til og med fjerner det fra sine moderne bibeloversettelser. Det at de erstatter navnet «Jehova» med ordene «Herre» eller «Gud», er ingen oversettelse. Det er en fortolkning. Det er å «ta noe fra» Guds Ord og er et direkte brudd på Jehovas befaling gjennom Moses i 5 Mosebok 4: 2.

22. Hva anga en oversettelseskomité som grunn for at den ikke ville bruke navnet i sin oversettelse, men er dette en gyldig grunn?

²² Den komitéen på ti mann som ble utvalgt av Kirkenes felleskomité i Storbritannia, erklærer således gjennom sin leder, professor Godfrey R. Driver, at i sin nye oversettelse av Det gamle testamente i Bibelen vil navnet «Jehova» ikke forekomme. Hvorfor ikke? Nei, fordi «ordet ’Jehova’ bare (er) en solecisme som skriver seg fra 1502», sier Driver.c Hvis «Jehova» er en «solecisme» (en forvanskning av eller en avvikelse fra det opprinnelige, ifølge Webster), ville det ikke da være ærligere av oversetterne å skrive navnet i dets opprinnelige form? Navnet «Jehovah» på engelsk og dets tilsvarende former på andre språk er blitt anerkjent fordi de har vært brukt så lenge. Hvor latterlig er det ikke å si at navnet nå bør fjernes fordi uttalen ikke er den helt korrekte! Hvis en skulle være konsekvent, måtte da også navnet «Jesus» bli fjernet, for «Jesus» er en solecisme av det greske ordet som tilsvarer det hebraiske «Jehoshua». Dette ville igjen føre til at vi måtte bruke «han», «hun» eller et annet identitets-ødeleggende pronomen eller fellesnavn i stedet for mange andre navn hvis opprinnelige uttale ikke er blitt gjengitt i oversettelsen. Med tiden vil kanskje noen av disse oversetterne utgi en bibel hvor de har fjernet alle navn, av frykt for å uttale dem galt!

23. Hva er det som egentlig ligger til grunn for denne uvilje mot å bruke navnet?

²³ Hvorfor er det over hele verden en slik motvilje mot å bruke Guds navn? Det er en vektig grunn for det. De store religionssystemer innen kristenheten har nemlig sluttet å stole på Skaperen, Jehova Gud. De håper i stedet at Vestens politiske nasjoner og deres atomvåpen skal kunne hjelpe dem til å overleve. De har valgt seg sin egen religion, slik at de skal slippe å være ansvarlig overfor Jehova, Bibelens Gud. På den måten har de tatt parti for den gud som er en motstander av Jehova, og som er opphavsmannen til jordens mange religiøse sekter, han som Jehovas fremste vitne, Kristus Jesus, omtalte som «løgnens far». (Joh. 8: 44) De viser derved at de ikke er skikket til å få del i den velsignelse som Moses profetisk ga det kristne folk av åndelige israelitter løfte om: «Salig [lykkelig, NW] er du, Israel! Hvem er som du, et folk som har sin frelse i [Jehova], ditt hjelpende skjold og ditt høye sverd!» — 5 Mos. 33: 29.

24. Hvorfor kan «Guds Israel» bli omtalt som lykkelig?

²⁴ Ja, lykkelig er i dag dette «Guds Israel», som består av de kristne vitner for Jehova. De har i sannhet «sin frelse i Jehova», og de ser tillitsfullt fram til den tiden da deres «høye sverd» vil løse alle problemer nå i atomalderen ved å knuse de krigerske nasjoner sammen med deres djevelske ødeleggelsesredskaper i Harmageddon-krigen. I tro synger de en seierssang, slik Moses gjorde ved Jehovas mirakuløse seier ved Rødehavet. «[Jehova] er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse; han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham. [Jehova], hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning? [Jehova] skal være konge i all evighet.» — 2 Mos. 15: 2, 11, 18.

25. Hva er innholdet av ’Moses’ og Lammets sang’?

²⁵ Ja, Jehova skal være konge i all evighet. Han har allerede opprettet sitt himmelske rike, noe han gjorde i 1914 ved å innsette sin Sønn, Kristus Jesus, Guds lam, på tronen. Kristi etterfølgere, hvorav mange er blitt oppreist for å få del med ham i Rikets herlighet, synger nå «Moses’, Guds slaves, sang og Lammets sang, og sier: ’Store og vidunderlige er dine gjerninger, Jehova Gud, den Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, evighetens Konge. Hvem skulle ikke virkelig frykte deg, Jehova, og herliggjøre ditt navn, fordi du alene er trofast? For alle folkeslag skal komme og tilbe foran deg, fordi dine rettferdige domsavsigelser er blitt åpenbart’». — Åpb. 15: 3, 4, NW.

26. Hva tror mennesker av god vilje i vår tid?

²⁶ Også i vår tid tar mennesker av god vilje med glede imot den sanne religion, tilbedelsen av Jehova, og er travelt opptatt med å vitne om hans rettferdige domsavsigelser. De har også tro på at Guds lams offer vil føre til velsignelser i form av evig liv for dem. Det vil bli et lykkelig, fruktbringende liv på jorden, hvor de vil samarbeide med Gud og utføre hans vilje ved å forvandle jorden til et paradis. Den sanne religion, tilbedelsen av og tjenesten for Jehova, vil således føre til evig glede for dem som overlever Harmageddon, og for deres barn og deres barnebarn. Det vil også føre til glede for deres fedre og deres fedres fedre og for alle de andre som har gått ned i menneskehetens felles grav i løpet av de mange tusen år det har eksistert mennesker på jorden, og som Jehova har til hensikt å bringe tilbake til livet igjen ved en oppstandelse. (Joh. 5: 28, 29) Alle som velger å utøve den sanne religion på jorden, vil i all evighet få glede seg over å prise det største av alle navn — JEHOVA. — 2 Mos. 3: 15.

[Fotnoter]

[Bilder på side 560]

Vitenskapen er nå i harmoni med Bibelens skapelsesberetning