Grip det håp som ligger foran dere
1, 2. Hvorfor bør vi tenke alvorlig over det å «gripe det håp som ligger foran oss»?
APOSTELEN Paulus skrev at «vi har i virkeligheten bare andel i Kristus hvis vi helt inntil enden standhaftig holder fast ved den tillit vi hadde i begynnelsen». (Hebreerne 3: 14, NW) Han talte også om nødvendigheten av å «gripe det håp som ligger foran oss». — Hebreerne 6: 18.
2 Du er kanskje nokså nylig blitt et av Jehovas vitner og er sikker i din overbevisning. Eller du har kanskje vært et kristent vitne i mange år og føler deg fast forankret i sannheten. Uansett hvordan det forholder seg, vet vi kanskje om noen som har sluttet å vandre på sannhetens vei, akkurat som tilfellet var i det første århundre. (Filipperne 3: 18; Apostlenes gjerninger 20: 30) Noen har kanskje gradvis mistet troen; de er blitt oppslukt av materielle interesser eller har gitt etter for fristelser og syndet.
3—5. Hvordan kan Brevet til hebreerne hjelpe oss med hensyn til vårt håp?
3 Hvordan kan vi hindre at noe slikt skjer med oss? La oss se litt nærmere på den veiledningen som blir gitt i Brevet til hebreerne. Vi vil da se hvor passende denne veiledningen er i vår tid. Mange vitner for Jehova har trofast holdt ut og er blitt styrket gjennom denne veiledningen.
4 Brevet til hebreerne ble skrevet til kristne som hadde «fått del i det himmelske kall». De var salvet med Guds ånd og hadde det sikre håp at de skulle følge Kristus, forløperen, inn i himmelen. Som en kan tenke seg, var ’dette håpet et trygt og fast anker for sjelen’. Likevel gjorde Paulus oppmerksom på nødvendigheten av å «gripe det håp som ligger foran oss». (Hebreerne 3: 1; 6: 18—20) Hvis det var så nødvendig for dem å gjøre det den gangen, hvor mye mer nødvendig er det ikke da for den salvede rest og den ’store skare’, som venter å overleve den kommende «store trengsel», å gjøre det nå! — Åpenbaringen 7: 9, 15.
5 I Brevet til hebreerne gjør Jehova oss oppmerksom på slike farer som det å ’gli bort’, å ’falle fra’, å ’bli sløv’, å ’vike tilbake til ødeleggelse’ eller å ’be seg fritatt’. (Hebreerne 2: 1; 6: 6, 12; 10: 39; 12: 25, NW) Brevet gir oss god veiledning som hjelper oss til å være «ivrig etter å bevare håpets fulle visshet helt til slutt» og til å være «det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live». — Hebreerne 6: 11; 10: 39, NW.
«Ikke det slaget som viker tilbake»
6. Hva hadde de kristne hebreerne vært utsatt for, men hva måtte de likevel gjøre?
6 Det var tydeligvis mange av de kristne hebreerne som var blitt forfulgt. De ’holdt ut i de lidelsene de hadde å kjempe med’. De ble for eksempel stilt til skue i et romersk teater eller brakte seg selv i fare ved å hjelpe dem som satt i fengsel. (Hebreerne 10: 32—34) Ikke desto mindre måtte de bestrebe seg på å unngå å bli «det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men [være] det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live». — Hebreerne 10: 39, NW.
7. a) Hvilken innvirkning kan muligheten av å bli forfulgt ha på en kristen? b) Hva bør du spørre deg selv om?
7 Det er således en fare for at en kristen kan opparbeide en viss frykt for forfølgelse, og dette kan få ham til å ’vike tilbake’ eller inngå kompromiss. Hvordan er det med oss? Vi har kanskje bare møtt begrenset motstand, for eksempel fra skolekamerater eller arbeidsfeller. Noen har også lidd fysisk overlast, for eksempel fra en ikke-troende ektefelle eller fra foreldre. Men i mange land er det nokså uvanlig at et vitne blir hardt forfulgt på grunn av sin tro. Dette kan gjøre et vitne mindre forberedt på hard forfølgelse og mer tilbøyelig til å ’vike tilbake’ når forfølgelsen kommer. Spør deg selv: ’Kan det tenkes at jeg etter å ha levd et komfortabelt liv ville bli fristet til å vike tilbake hvis jeg ble alvorlig truet, hvis jeg for eksempel mistet hjemmet eller arbeidet mitt eller ble avskåret fra familien eller satt i fengsel og utsatt for fysisk overlast?’
8. Hvilket råd i Brevet til hebreerne vil hjelpe oss til å holde ut under forfølgelse?
8 Når Paulus kommer inn på det å vise tro under motgang, oppfordrer han oss til å tenke over hvordan Jesus holdt ut. (Hebreerne 12: 2, 3) Så minner han oss om at hvis vi blir utsatt for hard forfølgelse, bør vi betrakte det som en form for gagnlig tukt. Det er naturligvis ikke Gud som forårsaker forfølgelsen; han bare tillater den. Likevel kan forfølgelsen hjelpe oss til å gjøre fremskritt når det gjelder visse nødvendige kristne egenskaper, for eksempel utholdenhet, tålmodighet, lojalitet og tillit til Jehova. — Hebreerne 12: 4—11; Jakob 1: 2—4.
9. a) Hvordan vet vi at ufullkomne mennesker kan utholde forfølgelse? b) Hva ble noen søstre i et kommunistland utsatt for i 1960-årene?
9 For at vi ikke skal tro at bare et fullkomment menneske i likhet med Jesus kan holde ut, fremhever Brevet til hebreerne en lang rekke ufullkomne menn og kvinner som holdt ut på grunn av sin tro. (Hebreerne 11: 35—40; 12: 1) Den «sky av vitner» som har holdt ut på grunn av sin tro, er blitt enda større i vår tid. I august 1982 trykte et sveitsisk blad en artikkel hvor en kvinne fortalte hva hun opplevde for omkring 20 år siden sammen med noen Jehovas vitner som satt fengslet i en arbeidsleir for kvinner i et kommunistland. Her følger noe av det hun forteller:
Bare de store kirkesamfunnene har en viss frihet, fordi de forkynner det staten tillater. Slik er det ikke med de mindre trossamfunnene, som holder møter i hjemmene. Den mest forfulgte gruppen er Jehovas vitner. Mange vitner er blitt idømt ti års fengsel fordi det er blitt funnet eksemplarer av Vakttårnet i deres hjem. Det er derfor forståelig at leirmyndighetene var sterkt opphisset over at vitnene på en eller annen måte fortsatt fikk litteratur i store mengder. Hver eneste fange var blitt kledd naken og ransaket, og klærne deres var blitt gransket til siste trevl. Alle de fangene som arbeidet ute på jordene, ble dessuten holdt under oppsikt av bevæpnede vakter og ransaket når de kom inn gjennom porten igjen. Likevel dukket det opp litteratur. Det var som om engler fløy over området om natten og kastet den ned. De fleste av vitnene var yngre kvinner. Første gangen de blir dømt, er fengselsstraffen fra fem til sju år; andre gangen er den minst ti år. Det var vitnene som hadde det verst i leiren. Når flere enn tre av dem møttes, fikk de ordre om å spre seg.
10. Hva hjelper Brevet til hebreerne oss til å være fast bestemt på når det gjelder forfølgelse?
10 Brevet til hebreerne sier om fortidens trofaste som ble forfulgt, at «verden var dem ikke verd», men at Jehova vil sørge for at de blir «gjort fullkomne» i det jordiske paradis. Hvem kan forlange mer? La oss derfor legge oss på sinne de trofaste eksempler vi har både fra fortiden og fra vår tid. I stedet for å ’vike tilbake til ødeleggelse’ må vi være fast bestemt på å ha «tro så sjelen blir bevart i live». — Hebreerne 11: 38, 40; 10: 39, NW.
La oss ikke ’gli bort’
11. Hvordan kan en som har vært en kristen i mange år, stå i fare for å ’gli bort’?
11 Som Brevet til hebreerne viser, er det også en fare for at vi kan ’gli bort’. (Hebreerne 2: 1) Tenk over hvordan det kan skje. En person — det kan være hvem som helst av oss — ble en gang en kristen og hadde en beundringsverdig begeistring. Han tok villig del i felttjenesten, selv på et tidspunkt da han bare hadde begrenset bibelsk kunnskap. (Apostlenes gjerninger 3: 1—9; 8: 39; 13: 48, 49) Etter noen år skulle hans begeistring ha utviklet seg til en brennende nidkjærhet og dyp hengivenhet. Men har den det? Betrakter han den kristne tjeneste som en måte å vise Gud kjærlighet på og som et middel til å hjelpe andre, slik han selv er blitt hjulpet? Eller er tjenesten blitt et rutinearbeid? Hvis han har barn, oppmuntrer han dem da regelmessig og begeistret til å bli heltidstjenere? Eller er heltidstjenesten noe han bare nevner av og til og med mindre overbevisning enn når han snakker om barnas videre utdannelse, om det å få seg et godt betalt arbeid eller skaffe seg et velutstyrt hjem? — Åpenbaringen 2: 4.
12. a) Hva viser Brevet til hebreerne vil hjelpe oss til å unngå å ’gli bort’? b) Hvilke spørsmål bør vi tenke nærmere over?
12 Noe som vil hjelpe oss til å unngå å gli bort, er at vi «viser de ting vi har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet». (Hebreerne 2: 1, NW) Noen av de kristne hebreerne kom til kort hva dette angår. Etter at de hadde ’lært om Kristus’, søkte de ikke å «nå fram til modenhet». På et tidspunkt da de ’burde ha vært lærere’, var de ikke kommet lenger enn til «de første og grunnleggende ting». (Hebreerne 5: 12 til 6: 2) Hvordan er det med oss? Henger vi bare med, eller gjør vi fremskritt ved å vie vårt personlige studium oppmerksomhet? Forsøker vi å lese litt i Bibelen hver dag? Studerer vi kristne publikasjoner med virkelig interesse? Snakker vi med andre om de nye ting vi lærer? Hjelper vi barna våre til å gjøre fremskritt, slik at de ikke bare stadig «må ha melk» fra Guds Ord? Kan de ut fra Bibelen forklare sannheten om sjelen, oppstandelsen, treenighetslæren, et jordisk paradis og så videre? Gjør de det nå i felttjenesten, eller står de på det samme nivå som i fjor? — 1. Peter 3: 15.
13. Hva kan vi lære av de søstrene som satt i fengsel, med hensyn til studium?
13 Artikkelen sa om de vitner som satt i fengsel:
I sin sparsomme fritid gikk de inn for å lære skriftsteder utenat. De gikk også inn for å lære fremmede språk, særlig engelsk, fransk og tysk. Den litteraturen de fikk tak i, var av og til på disse språkene, og de som lærte dem, kunne så oversette innholdet for andre søstre.
Det er de færreste av oss som blir tvunget til å arbeide i mange timer og får svært lite å spise. Vi kan spørre oss selv: Er vi like ivrige etter å bruke vår fritid til å vise «de ting vi har hørt, men enn vanlig oppmerksomhet»?
La oss ikke ’falle fra’
14. Hva kan skje selv med mennesker som har vært kristne i lang tid?
14 Etter at vi i Brevet til hebreerne er blitt oppfordret til å fortsette å gjøre fremskritt blir vi advart om at de som «engang har fått lyset», kan ’falle fra’ og kanskje komme i den situasjon at det er umulig for dem å vende om. (Hebreerne 6: 4—8) Ja, kristne som har tjent Gud i mange år, til og med salvede kristne som har «fått del i Den Hellige Ånd», kan falle for visse fristelser i den nåværende ordning.
15. Hvordan har noen falt fra i forbindelse med sex og med forretningsvirksomhet?
15 Noen har falt fra på grunn av kjødets begjær eller ønsket om å bli rik. (1. Johannes 2: 16) Det er naturligvis seksuelt begjær med i spillet når unge mennesker har kjønnslig omgang før ekteskapet. Men la oss ta for oss en annen side. Noen som er gift, er blitt trett av sin ektefelle og har truffet en annen person som de synes er mer tiltrekkende, en person som de kan føre mer interessante samtaler med, eller som har oppnådd større suksess i denne verden. Dette har dessverre resultert i umoral og skilsmisser og til inngåelse av nye ekteskap på ubibelsk grunnlag. Andre har ’falt fra’ på grunn av materielle tillokkelser. De er blitt involvert i forretningsmetoder som er opplagt uærlige, eller som ignorerer myndighetenes krav med hensyn til bevillinger og skatter. (Matteus 22: 21) Noen har støttet risikable pengeforetagender eller framholdt muligheten for lettjente penger som frister andre til å utnytte sine brødre. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 33; 2. Tessaloniker 3: 10, 11.) Disse bestrebelsene har, i tillegg til at de ofte har overskygget Rikets interesser, undertiden resultert i sårede følelser og ordstrid og til og med i beskyldninger om bedrageri. Det Bibelen sier, har vist seg å være sant: «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer.» — 1. Timoteus 6: 9.
16. Hvordan var de søstrene som satt i fengsel, et godt eksempel med hensyn til å motstå fristelser?
16 Hvis vi ydmykt erkjenner at vi ikke er så sterke at vi ikke kan falle, bør det få oss til å være fast bestemt på ikke å gi etter for fristelser og synde. (Romerne 12: 3; 1. Korinter 10: 12) Søstrene i arbeidsleiren er et godt eksempel for oss:
Noen av dem ble én etter én tatt med til en stor by hvor det var forretninger, kinoer og annen underholdning. To menn fra sikkerhetspolitiet tok for eksempel en søster med seg inn i en forretning hvor det var utstilt en masse matvarer. De sa til henne: ’Velg det du har lyst på.’ Hun svarte at hun ikke trengte noe. Det var grusomt å vise fram hyller med ferskt brød og nybakte kaker til et utslitt menneske som hadde fått lite å spise i flere år. De forsøkte å friste henne med andre ting i store forretninger og på kinoer. De beholdt henne der i flere uker og lovte henne frihet hvis hun ville gi avkall på sin tro, men det var forgjeves. De klarte bare å bryte ned én søster. Noen måneder senere kom hun tilbake til leiren. Hun hadde lagt på seg og var nå iført elegante klær. Hun holdt et to timer langt foredrag for sine tidligere søstre, som ikke engang hilste på henne. Sikkerhetspolitiet mente øyensynlig at dette var et svært genialt påfunn, og at søstrene nå ville stille seg i kø og gi avkall på sin tro. De oppnådde bare det stikk motsatte.
17. Hvilken innstilling bør vi ha til de fristelser vi blir stilt overfor?
17 Mener du at du også kunne ha holdt stand hvis du var blitt stilt overfor slike fristelser? Men hva med de fristelser du blir stilt overfor? Paulus skrev: «Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Dere skal oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter ’i dag’, for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.» (Hebreerne 3: 12, 13) For å unngå å falle fra er det nødvendig at vi konsentrerer oss om «i dag».
Legg tro for dagen «i dag»
18. Hvorfor kom israelittene ikke inn til Guds hvile?
18 Paulus baserte sin uttalelse om «i dag» på et sitat fra Salme 95: 7—11. (Hebreerne 3: 7—11) Som disse skriftstedene nevner, hadde israelittene på Moses’ tid forherdet sitt hjerte. De viste mangel på tro da de hørte rapporten fra Josva og Kaleb om det lovte land. (4. Mosebok 13: 17 til 14: 38) Til tross for at israelittene da kunne ha oppnådd fred og velsignelser på Guds fortsatte hviledag, nektet de på grunn av sitt forherdede hjerte og sin vantro å dra inn i landet og bosette seg der. Gud lot dem derfor vandre omkring i ørkenen i 40 år. — Hebreerne 3: 17—19.
19. Når og hvordan kan vi komme inn til Jehovas hvile?
19 Guds store sabbatsdag eller hviledag fortsetter. (1. Mosebok 1: 31 til 2: 3) Paulus skrev at ’løftet om å få komme inn til Guds hvile er ennå ikke oppfylt’. (Hebreerne 4: 1, 9) De kristne kan derfor nå komme inn til eller bli i denne «hvile». Hvordan? Ved å vise tro, ikke på fortidens Josva, men på den større Josva, vår leder, Jesus. Vi må også slutte å gjøre gjerninger som vitner om mangel på tro, slike gjerninger som folk som ikke virkelig tror at det vil komme en ny ordning, gjør. Deres liv dreier seg om avkobling eller fornøyelser. De ønsker kanskje å «være noe» ved for eksempel å oppnå en bestemt stilling eller en tittel. Eller de heller til den filosofi som går ut på å forsøke å leve som et «bra» menneske.
20, 21. a) Hvilke gjerninger må vi unngå? b) Hvilken god gjerning bør vi ta del i? Hvordan var de søstrene som satt i fengsel, et eksempel?
20 Hvis vi har tro på Jesus og på det som ligger foran Guds folk, bør vi vise det ved vår handlemåte. Paulus skrev: «Den som kommer inn til [Guds] hvile, får jo hvile fra sine gjerninger.» (Hebreerne 4: 10) I stedet for å gjøre gjerninger som vitner om mangel på tro, eller slike gjerninger som en som forsøker å rettferdiggjøre seg selv, gjør, må vi gjøre gjerninger som gjenspeiler vår tro.
21 En viktig kristen gjerning er å tale om Jehova Gud og hans Sønn. Paulus oppfordret de kristne til å «holde fast ved bekjennelsen» av Jesus. (Hebreerne 4: 14) Dette kan og bør vi naturligvis gjøre på kristne møter når vi der kommer med en offentlig bekjennelse av vårt håp. (Hebreerne 10: 23—25) Men denne «bekjennelsen» bør også innbefatte en bekjennelse for utenforstående av vår tro og vårt håp. Vi bør i virkeligheten føle oss forpliktet til å bære fram «lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser [Guds] navn». (Hebreerne 13: 15; 1. Korinter 9: 16) Forfatteren av den artikkelen som ble nevnt tidligere, forteller om en samtale hun hadde med en søster:
Jeg sa at myndighetene satte dem i fengsel, ikke på grunn av deres tro, men fordi de forkynte for andre, og at hvis de satt alene hjemme og bad i stillhet, ville ingen vite om det. Hun svarte: ’Det er sant, men vi er forpliktet til å snakke med andre og vinne nye brødre og søstre. Vi kan ikke være selvopptatt og bare forberede oss til vårt eget liv på jorden under tusenårsriket. Alle mennesker må få vite hvordan det vil bli å leve da.’
22. Hva kan du være overbevist om ifølge Brevet til hebreerne?
22 Som du kan se, er et av hovedpunktene i Brevet til hebreerne at vi må ’streve etter å komme inn til Guds hvile, så ingen er ulydig og faller’. (Hebreerne 4: 11) Vi kan ha den store tilfredshet å være i denne hvilen nå og ha det sikre håp å få fortsette å være i den når alle som lever på jorden, tilber Gud. Det er ingen tvil om at Jehova er villig til å velsigne og bevare dem som ved å vise tro og lydighet går inn til hans hvile nå. Han «lønner dem som søker ham». (Hebreerne 11: 6) Hvis det hersker noen tvil, er det med hensyn til oss. Men heller ikke vi behøver å være i tvil. Ved å vise tro og utholdenhet og med Guds hjelp kan vi «gripe det håp som ligger foran oss». — Hebreerne 6: 18.
Kan du besvare disse spørsmålene?
□ Hva har du spesielt lært av Brevet til hebreerne?
□ Hva kan du lære av noen søstre som satt i fengsel?
□ Hva oppfordrer Hebreerne 2: 1 (NW) deg til å gjøre for å unngå å gli bort?
□ Hvordan kan du komme inn til Guds hvile?
[Uthevet tekst på side 22]
Mange vitner er blitt idømt ti års fengsel fordi det er blitt funnet eksemplarer av Vakttårnet i deres hjem
[Uthevet tekst på side 23]
Det var vitnene som hadde det verst i leiren. Når flere enn tre av dem møttes, fikk de ordre om å spre seg
[Bilde på side 25]
Israelittene hørte Josvas og Kalebs rapport, men viste mangel på tro. De kunne derfor ikke få komme inn til Guds hvile i det lovte land