Teologene tar anstøt av Guds navn
HVORDAN kan prester og teologiske autoriteter ta anstøt av Guds navn?
Det at Guds navn er blitt fjernet fra Bibelen, har for det første ført til en alvorlig feil når det gjelder et lærespørsmål. Som det ble påpekt i den forrige artikkelen, var det tydeligvis «en eller annen gang omkring begynnelsen av det annet århundre» at en begynte å erstatte Guds navn i Det nye testamente med «Herren» eller «Gud». Dette skapte et problem: Hvilken Herre var det tale om?
Det finnes enkelte vers i de hebraiske skrifter som handler om Jehova, men som blir sitert i Det nye testamente i forbindelse med Sønnen. (Es. 40: 3 — Matt. 3: 3 — Joh. 1: 23; Joel 3: 5 — Rom. 10: 13; Sl. 45: 6, 7 — Heb. 1: 8, 9) Dette er forståelig, for Jesus var Faderens fremste representant. På lignende måte blir til og med en engel omtalt som om han var Jehova, fordi han tjente Jehova som hans representant. (1 Mos. 18: 1—33) Men hva har det at Guds navn er blitt utelatt, ført til?
Tidsskriftet Journal of Biblical Literature sier:
«Mange steder hvor det var lett å skjelne mellom Gud og Kristus, må det at tetragrammet er blitt utelatt, ha resultert i en god del tvetydighet. . . . Når det først hadde oppstått forvirring på grunn av at Guds navn var blitt forandret i sitatene, spredte forvirringen seg til andre deler av NT, til deler hvor det ikke dreide seg om sitater i det hele tatt.»
Artikkelforfatteren er tydeligvis klar over at dette kan ha bidratt til utviklingen av treenighetslæren, for han reiser spørsmålet:
«Var denne forandring av teksten årsak til de kristologiske uoverensstemmelser [uoverensstemmelser om Kristi natur] som senere oppsto innen kirken, og var de avsnitt i NT som var aktuelle i forbindelse med disse uoverensstemmelsene, identiske med avsnitt som i den nytestamentlige tid overhodet ikke skapte noen problemer? . . . Er [de nåværende kristologiske] studier basert på den tekst i NT som fantes i det første århundre, eller er de basert på en forandret tekst som representerer en tid i kirkehistorien da det ble skapt forvirring i teksten med hensyn til forskjellen mellom Gud og Kristus og kirkens menn fikk en uklar forståelse?»
At Guds navn ble utelatt i Det nye testamente, kan derfor ha bidratt til at treenighetslæren ble godtatt, en lære som overhodet ikke ble framholdt i den bibelske grunntekst.
Noe annet som har fått teologene til å ta anstøt, er uttalen av navnet. På hebraisk blir det skrevet med fire konsonanter, vanligvis translitterert JHVH (på engelsk ofte YHWH). I det gamle Israel lærte en person uttalen av Guds navn slik den ble overlevert fra tidligere tider. Men på et eller annet tidspunkt etter år 70 e. Kr. gikk tydeligvis den nøyaktige uttalen tapt. Da jødiske avskrivere senere føyde vokalpunkter til konsonantene for å hjelpe leseren, brukte de tegnene for Adonay (Herren) og Elohim (Gud), noe som resulterte i formen «Jehova».
Mange hebraiskkyndige forskere foretrekker nå uttalen «Jahve». Likevel er det ingen i vår tid som med sikkerhet kan si hvordan for eksempel Moses uttalte Guds navn.
I Vetus Testamenten (okt. 1962) sa dr. E. C. B. Maclaurin: «Det bør gjentas at det ikke finnes noe avgjørende tidlig vitnesbyrd om at navnet noen gang ble uttalt Yahweh, men det finnes en mengde tidlige vitnesbyrd til fordel for Hu’, Yah, Yo-, Yau-, -yah og kanskje -yo.» Dr. M. Reisel sier i The Mysterious Name of Y.H.W.H. at «vokaliseringen av tetragrammet opprinnelig må ha resultert i YeHūàH eller YaHūàH». Kanniken D. D. Williams fra Cambridge sier også at «kjensgjerningene tyder på, nei, praktisk talt fastslår at Jahve ikke var den riktige uttalen av tetragrammet, . . . Navnet ble sannsynligvis uttalt JĀHÔH». — Zeitschrift für die alttestamentliche Wissenschaft, 54. årgang.
De fleste språk har en tradisjonell måte å skrive og uttale Guds navn på. På italiensk sier en Geova, på fijiansk Jiova, og på norsk sier vi Jehova. Hvorfor skal noen insistere på at alle i dag skal bestrebe seg på å etterligne en eller annen gammel hebraisk uttale som ikke engang autoritetene er enige om? Som professor Gustav Oehler i Tübingen sa i en bok etter at han hadde tatt opp forskjellige måter å uttale navnet på:
«Fra nå av kommer jeg til å bruke ordet ’Jehova’, ettersom dette navnet nå har vunnet innpass i vårt ordforråd og ikke kan erstattes, like lite som det ville være mulig å erstatte den vanlige uttaleformen ’Jordan’ med den mer korrekte formen ’Jarden’.»
Dette er et fornuftig syn, for det gjør det mulig å bruke en utbredt, kjent uttale som fremdeles tydelig identifiserer den Skaper og Gud som oppfordrer oss til å bruke hans navn. (Es. 42: 8; Rom. 10: 13) Mange teologer har imidlertid valgt å strides om spissfindigheter, og resultatet er blitt at de har falt i den snare å unnlate å bruke Guds navn.