Hvor sterk er din tro?
«Etter å være blitt opplyst, utholdt [I] en stor strid i lidelser, idet I . . . ble til et skuespill ved hån og trengsler.» — Heb. 10: 32, 33.
1. Hvorfor er det nødvendig for de kristne i vår tid å ha en sterk tro, og hvem tjener som et eksempel i denne henseende?
DET skal virkelig tro til for at en kristen skal kunne utholde lidelser, mishandling og pinsler og kunne holde stand når han blir utsatt for offentlig forhånelse på grunn av det han tror og forkynner om Guds rike. Og det skal også virkelig indre styrke til for at andre kristne skal kunne stå lojalt ved de trofaste menneskers side som blir forfulgt, og se den behandling de får fordi de ikke vil bryte sin ulastelighet. Jesus Kristus, deres store forbilde, holdt ut like til døden. Han sa: «Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» (Matt. 24: 13) Jesus kjente til mennesker som hadde lagt en slik storslagen tro for dagen før han ble et menneske for å frelse verden ved en gjenløsning. Den beretning om deres tro som finnes i Hebréerbrevets 11. kapittel, står som et vitnesbyrd den dag i dag. Tro er imidlertid ikke bare noe som hører fortiden til, noe som ble vist av mennesker som levde i den før-kristne tid, men det er noe også de kristne i vår tid må legge for dagen. Hvordan er det med deg i denne henseende? Er du blitt påvirket av alle de moderne ideer og vitenskapelige lærdommer og teorier som blir lansert i vår tid? Hvor sterk er din tro på Jehova Gud, på hans Sønn Kristus Jesus og på Bibelen, Guds skrevne Ord?
2. Hvilket dilemma blir mange i kristenheten stilt overfor?
2 I den vestlige verden eller kristenheten sier folk: «Jeg tror på Gud.» Det er meget lett å si. Men tror de virkelig på hva Jesus sa? Han sa for eksempel: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Mesteparten av dem som «tror» på Gud, sier at de tror på hva Jesus har sagt, men gir samtidig uttrykk for at de tror på læren om menneskets utvikling. Hvordan kan en som tror på at mennesket er blitt til ved en utvikling, samtidig tro på at mennesket er blitt skapt av Gud, og på at det falt i synd og ble underlagt døden? Og hvis han ikke tror på Bibelens beretning om skapelsen, hvorfor skulle han da tro på Kristus Jesus?
3, 4. a) Hvilken innstilling har enkelte prester til Bibelen? b) Fremmer kommentaren i The Interpreter’s Bible troen på Bibelen? Begrunn svaret.
3 Det er ikke uvanlig å høre prester si at skapelsesberetningen i Bibelen er en myte. Hvis de tror det, tror de ikke på Guds skrevne Ord, for hele Bibelen hviler på læren om at mennesket ble skapt av Gud. Tidsskriftet Redbook for august 1961 hadde følgende å si under overskriften «The Surprising Beliefs of Our Future Ministers» (Forbausende oppfatninger blant våre framtidige prester): «Pastor James A. Pike, som er biskop i den episkopale kirke i California, forskrekket nylig mange kirkegjengere i De forente stater da han sa at han ikke trodde på den bibelske beretningen om at Kristus ble født av en jomfru. Det er en primitiv religiøs myte . . . Da Dean Pike ble bedt om å nevne andre religiøse myter, nevnte han beretningen om Adam og Eva og Edens hage.» Når denne biskopen ikke tror på beretningen om Adam og Eva, kan han heller ikke tro på nødvendigheten av Kristi Jesu gjenløsningsoffer, ettersom det ikke kan være nødvendig med en gjenløsning slik han ser det. Pike gir seg på den måten ut for å ha større kunnskap enn Han som inspirerte nedskrivningen av Bibelen. Hvem tror du på? Tror du på Gud, eller lar du deg påvirke av hva et menneske sier?
4 Den australske avisen Pix skrev i nummeret for 21. oktober 1950 at biskop Barnes i Birmingham sa: «Det gamle testamente er fullt av ’folkeeventyr, mangelfull historie og mer eller mindre usiviliserte moralnormer’.» En annen uttalelse som viser hvordan presteskapet forkaster Bibelen, finner vi i brosjyren In the Beginning (I begynnelsen). Der står det: «Historiene om patriarkene ble ført videre fra munn til munn i mange hundre år før de ble skrevet ned. Vi bør ikke bli forbauset over at det av og til er uoverensstemmelser mellom dem, og vi er ikke nødt til å tro at alt hendte akkurat slik som det blir fortalt i 1 Mosebok.» Det er derfor ikke forbausende at mange prester i kristenheten kaller Bibelens beretning i 1 Mosebok om Sodoma og om hvordan Lot flyktet fra denne byen, for en «myte», til tross for at Jesus selv henviste til den. På side 626 i The Interpreter’s Bible heter det i kommentaren til 19. kapittel i 1 Mosebok: «Denne beretningen om ødeleggelsen av en by som engang skal ha ligget i nærheten av Dødehavet, sannsynligvis i sørenden, hører med til en gruppe meget uklare beretninger som muligens har en mytologisk bakgrunn (Se Genesis av Skinner, sidene 311 og 312), og den var antagelig velkjent i Hebron da israelittene slo seg ned der.» Bibelkritikerne, blant dem mange av prestene i vår tid, sier at Bibelens beretning om Lot har en mytologisk bakgrunn. Men trodde Jesus at denne bibelske beretningen var en myte? Nei, det gjorde han ikke. Han sa til sine disipler: «Kom Lots hustru i hu!» (Luk. 17: 32) Tror du på det Jesus sa, eller tror du på det bibelkritikerne sier? Vi for vår del tror på det Jesus sa, han som selv trodde «alt som før er skrevet».
5. Hvilket syn hadde Paulus på Bibelen?
5 Omkring år 56 skrev Paulus: «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» (Rom. 15: 4) Hvilket håp kan Bibelens beretning om Sodoma og Gomorra gi oss i vår tid?
Lot og Sodoma og Gomorra
6, 7. a) Beskriv de forhold som rådde i Sodoma, hvor Lot bodde b) Hva sa englene om denne byens framtid og om Lots framtid?
6 Lot var brorsønn til Abraham og bodde i byen Sodoma. En kveld i år 1919 f. Kr. kom to engler, som først hadde besøkt Abraham i Mamre ved Hebron, som lå vest for Salthavet, til byen Sodoma, som lå i «Siddim-dalen, der hvor Salthavet . nå er», sannsynligvis i den sørøstlige delen av det. (1 Mos. 14: 3) Lot satt i Sodomas port. Han innviterte englene med til sitt hjem og ba dem inntrengende om å overnatte hos ham. «Før de ennå hadde lagt seg, kom byens folk, mennene i Sodoma, både unge og gamle, hele folket fra alle kanter og omringet huset. Og de ropte på Lot og sa til ham: Hvor er de menn som er kommet til deg i natt? Før dem ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem! Da gikk Lot ut til dem i døren og lukket den etter seg og sa: Mine brødre, gjør da ikke så ond en gjerning!» (1 Mos. 19: 4—7) Disse mennene i Sodoma ønsket å bruke de to fremmede mennene for å tilfredsstille sine kjønnslige lyster. Da Lot nektet dem dette, ble de sinte, og hadde ikke englene trukket Lot inn i huset igjen, ville det ha gått ham ille.
7 Englene framholdt bestemt for Lot, hans hustru og to døtre at de måtte forlate den onde byen tidlig neste morgen. De sa til Lot: «Nå skal vi ødelegge dette sted, fordi et sterkt klagerop over dem er nådd opp til [Jehova], og [Jehova] har sendt oss for å ødelegge det.» Lot gjorde seg derfor i stand til å forlate byen. «Da nå morgenen grydde, skyndte englene på Lot og sa: Stå opp, ta din hustru og dine to døtre som er her, for at du ikke skal bli revet bort på grunn av alt det onde som er gjort her i byen! Og da han nølte, tok mennene ham og hans hustru og hans to døtre ved hånden, fordi [Jehova] ville spare ham; og de førte ham ut og slapp ham ikke før de var ute av byen.» Lot og hans familie ble nå oppfordret til å dra videre, og følgende ord ble rettet til Lot: «Fly for ditt livs [din sjels, NW] skyld, se deg ikke tilbake og stans ikke på hele sletten, fly opp i fjellene, for at du ikke skal bli revet bort!» — 1 Mos. 19: 13—17.
8, 9. Hvordan gikk forutsigelsen om Sodomas ødeleggelse i oppfyllelse?
8 Lot ønsket ikke å dø. Han ba Gud om å bevare hans sjel i live, men han var ikke i stand til å klatre opp i det fjellet som var blitt ham anvist. Han ba om å få lov til å fly til en nærliggende by, og der, sa han (NW): «skal min sjel leve videre». De dro så skyndsomt videre til byen Soar, og «solen var gått opp over jorden da Lot kom til Soar. Da lot [Jehova] det regne svovel og ild — fra [Jehova], fra himmelen — ned over Sodoma og Gomorra. Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken. Men Lots hustru, som fulgte etter ham, så seg tilbake; da ble hun til en saltstøtte». — 1 Mos. 19: 18—26.
9 Men hvordan var det med Lots onkel? «Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for [Jehovas] åsyn. Og han så utover Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han se at røyken steg opp fra landet som røyken fra en smelteovn.» — 1 Mos. 19: 27, 28.
10. Hva må Abraham uten tvil ha tenkt på da Sodoma ble ødelagt? Hvorfor?
10 Da Abraham så røyken stige opp, tenkte han uten tvil på hvordan det hadde gått med Lot. Dagen før hadde Abraham bedt Jehova om å spare byen hvis det bare var ti personer der som gjorde det som var rett, Men det kan ikke engang ha vært så mange som ti rettferdige personer i Sodoma, for byen ble ødelagt. Men «Gud [kom] Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen — dengang han ødela de byer som Lot hadde bodd i». — 1 Mos. 19: 29.
11. Hvorfor bør vi tro på beretningen om Sodoma og Gomorra i Bibelen?
11 Les hele beretningen om dette i din egen bibel i det 18. og 19. kapittel i 1 Mosebok. Er din tro på Guds Ord så sterk at du tror at Sodoma ble ødelagt på Guds befaling, og at Lot og hans døtre ble ført ut og nådde Soar i trygghet? Jesus trodde det, for han henviste til dette som noe som hadde funnet sted, og sa: «På samme vis — liksom det gikk i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygde; men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen — således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares.» — Luk. 17: 28—30.
Et forbilde for oss
12. Hvordan brukte Jesus de bibelske beretningene om Sodoma og om Noahs dager?
12 Jesus snakket med sine disipler om den tiden da hele denne onde, verdslige tingenes ordning, det nåværende Sodoma og Gomorra, skulle bli ødelagt. Den ødeleggelse av Sodoma og Gomorra som fant sted i fortiden, var et av de historiske forbilder Jesus brukte for å hjelpe sine trofaste etterfølgere til å få den rette forståelse av hva som skulle finne sted under hans annet nærvær, og til å «gi oss mer tro». (Luk. 17: 5, UO) For ytterligere å styrke deres tro henviste Jesus også til en annen historisk begivenhet som står nedskrevet i 1 Mosebok i Guds Ord. Han sa: «Og liksom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i menneskesønnens dager.» (Luk. 17: 26) Hva var det Jesus ville innprente i deres sinn som lyttet til ham, og hva var det han ville innprente i vårt sinn, ved å trekke fram disse forbildene? Det var befrielse! Men for at menneskene skulle kunne bli frelst, måtte de gå ut av denne verden og ikke være noen del av den. I vår tid finnes det en gruppe mennesker, en stor skare, som Lot og hans to døtre var et forbilde på. Disse menneskene ser vi nå fly ut av denne gamle verden som er dømt til en plutselig ødeleggelse. De setter pris på Guds kjærlige godhet, akkurat som Lot gjorde da han sa han var takknemlig for det Gud hadde gjort ’for å bevare hans sjel i live’. (1 Mos. 19: 19, NW) Av den grunn har de søkt beskyttelse i overensstemmelse med de foranstaltninger Gud har truffet. Det betyr at de må fly ut av vår tids Sodoma, ja, fly fort fra denne gamle verden nå i endens tid.
13, 14. Hvem ønsker vi å være lik, og hva bør vi derfor gjøre?
13 Vi må ikke være lik Lots hustru, som stoppet, så seg tilbake og ble til en saltstøtte. Hun kom aldri til Soar, men det gjorde Lot og hans to døtre. Der var de i trygghet. Lot hadde tro, og det var den som gjorde at han fikk overleve. I dag må mennesker av en god vilje ha den samme sterke tro for å kunne leve gjennom denne vanskelige tiden og Harmageddon-slaget og få komme inn i Guds nye, rettferdige verden. De må fortsette å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» Den bønnen vil bli oppfylt. De som gjør Guds vilje, vil finne fullstendig beskyttelse og lykke under Guds rike. — Matt. 6: 9, 10.
14 Mennesker av god vilje som i vår tid virkelig søker dette rike, vil kunne bevare sin sjel i live. Guds profet sa: «Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag.» (Sef. 2: 3) De tør ikke se seg tilbake. Hvis de ser seg tilbake, vil også de bli ødelagt «på [Jehovas] vredes dag».
15. Hvordan så Peter på Bibelens beretning om Lot og Sodoma?
15 I likhet med Jesus trodde også Peter på beretningen om Lot. Hvilken rolle spiller det så om noen religiøse ledere ikke gjør det? Hør hvor kraftige ord Peter brukte da han snakket om mennesker som gjorde det som er ondt, og legg merke til hans tillit til at Jehovas dom kom over slike mennesker i fortiden, slik det blir fortalt i 1 Mosebok, Bibelens første bok. Han sa: «For så sant Gud ikke sparte engler da de syndet [i Noahs dager], men . . . overga dem til . . . varetekt til dom, og ikke sparte den gamle verden, men oppholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, . . . og la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og dermed har satt dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden, og fridde ut den rettferdige Lot, som plagedes ved de ugudeliges skamløse ferd — for den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte — så sant vet Herren [Jehova, NW] å utfri de gudfryktige av fristelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til [til avskjærelse på, NW] dommens dag.» (2 Pet. 2: 4—9) Peter hadde tro og var derfor overbevist om at Jehova Gud hadde gjort alt dette. Han skrev dette omkring år 64 og viste at han trodde på det, selv om det hadde gått 1980 år siden Sodoma ble ødelagt.
Troløshet i kristenheten
16, 17. Vis hvordan det rår vantro i kristenheten.
16 Selv om Jesus henviste til beretningen om Lot, tror mange av vår tids prester ikke på denne beretningen. Hva må de så tenke om Jesus? De kan ikke ha store tanker om ham, og heller ikke om Peter, for han henviste jo også til Sodoma da han beskrev de forhold som skulle råde ved verdens ende. Ærlige kristne som tar seg tid til å studere Bibelen og undersøke hva den sier, vil forstå at det som står der, er sannheten, og de vil bygge opp sin tro, noe som er forstandig, for vi må ’ha tro så sjelen blir bevart i live’. — Heb. 10: 39, NW.
17 Hvor sterk er din tro på Kristus Jesus? Tror du at han har levd? Tror du at han var Guds Sønn? Tror du at han døde for at menneskene skulle kunne vinne livet? Ja, tror du at han tilveiebrakte gjenløsningsofferet, og at ikke noe menneske kan få evig liv uten gjennom ham? Har du ikke lest 1 Timoteus 2: 5, 6? Der sies det: «For det er en Gud og en mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» Det kan være at du tror, men vet du at det finnes en rekke fremtredende prester som ikke tror på denne sannhet? Dr. Lyle Weatherhead, som var leder for en metodistkonferanse i Storbritannia, sa for eksempel: «Jeg tror ikke at det var Guds vilje at Kristus skulle bli korsfestet. Kristus kom til verden for å bli etterfulgt, ikke for å bli myrdet.» (Se Awake! for 22. april, 1958, side 27.) Det er slett ikke forbausende når vi hører en religiøs leder som Harry Emerson Fosdick si:
«Selvfølgelig tror jeg ikke på jomfrufødselen eller på den gammeldagse teorien om forsoning ved en stedfortreder, og jeg kjenner ingen intelligent kristen prest som gjør det. Vanskeligheten med disse fundamentalistene er at de mener at en som ikke er enig med dem i deres dogmatikk, ikke kan tro på de dype, vesentlige og evige sannheter i det kristne evangelium som omformer menneskenes liv og er det eneste håp i forbindelse med frelse gjennom Kristus i denne verden.» — Christian Beacon (Kristen opplysning) for 9. mai 1946, 11. årgang, nr. 13.
Når slike prester ikke tror på Kristus Jesus, ikke tror på at han ble født som Guds Sønn, og ikke tror at han døde som et sonoffer, hvorfor står de da opp i menighetene og hevder at de er kristne? Hvordan kan de bygge opp troen hos andre hvis de ikke selv har tro? Det er derfor ikke vanskelig å forstå at en prest i United Church, dr. theol. D. R. Keating, kunne si:
«I betraktning av kirkenes nåværende tilstand kan jeg ikke begripe hvorfor en person, og da spesielt en mann, vil bli medlem av kirken. Han må enten betrakte religion som en av livets ubetydelige, uvesentlige ting — som noe nyttig sosialt sett og uskadelig for ham selv — eller også nærer han illusjoner om hva han kommer til å finne. Han har kanskje lest det nye testamente og venter å finne dets ånd i kirkene. Jeg må innrømme at jeg for min del ikke kan tenke meg en kirke som jeg ville gjøre meg såpass umak for å besøke at jeg gikk over gaten, hvis jeg var lekmann.» — Avisen Tribune, Winnipeg, Canada, for 4. mars, 1961.
Hvordan kan en vente at folk skal ha tro på Gud og Kristus Jesus, når prestene står foran forsamlingene og sier, til folk at det er til ingen nytte at de kommer og lytter til deres prekener? Prestene skulle jo undervise menneskene i troen på Kristus som midlet til frelse.
18. Hva sier en luthersk biskop om den verden vi lever i?
18 New York-avisen Times for 11. mars 1960 gjenga følgende fra en preken av biskopen i den lutherske kirke i Hannover, Hanns Lilje: «Jordbunnen for kristendommen har forandret seg i vår tid, og denne forandringen er dypere og mer avgjørende enn folk flest er klar over. I alt som angår det praktiske liv lever vi i en ikke-kristen verden. Dette uttrykket bør brukes i sin nøyaktige betydning. Det er ikke en anti-kristen tid vi lever i. Vi lever i en ikke-kristen periode.» Lilje burde vite hva han snakker om, for han er en av lederne innen den lutherske kirke, og det han sier, er i virkeligheten at folk i kristenheten ikke er kristne. Hans kirke og bekjennelse utgjør en del av kristenheten, og han sier at «vi lever i en ikke-kristen periode».
19. a) Hva bør de kristne gjøre i betraktning av at kristenheten har sviktet? b) Hvordan får en tro?
19 Hvis ingen i dag følger i Kristi Jesu fotspor, er det virkelig på høy tid at det går ut en kraftig oppfordring om å fly ut fra kristenhetens falske, religiøse organisasjoner. Jesus sa at han ikke var noen del av denne verden, innbefattet dens religiøse system, selv om han var født under et religiøst system, jødenes religion. Han fordømte dets ledere som hyklere. Millioner av mennesker i vår tid blir automatisk tilsluttet et religiøst system fra fødselen av, men de som elsker sannhet, må tenke selv og deretter fly ut av kristenheten og tjene den sanne Gud, Jehova. Mange av de religiøse lederne tror ikke på beretningen om Adam og Eva, og noen fornekter til og med Kristus, men Paulus sa: «Liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.» (1 Kor. 15: 22) Paulus trodde således på både Adam og Kristus. Men det som Paulus her snakket om, nemlig om å bli ’levendegjort’, er ikke noe som vil bli tvunget på noen. For å kunne bli det er det nødvendig å legge tro for dagen. «Tro er den sikre forventning om ting som man håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses.» (Heb. 11: 1, NW) Paulus argumenterte: Hvordan kan en som ikke tror på Jehovas navn, oppnå frelse ved å påkalle hans navn? Og videre: Hvordan kan en som aldri har hørt om den sanne Gud, ha tro på ham? Han peker så på at hvis noen skal få en slik tro, må det være noen som forkynner, og han spør videre hvordan det kan være noen som forkynner, uten at noen blir utsendt. Han avslutter så med å si: «Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.» — Rom. 10: 13—17.
Studium av Guds Ord bygger opp troen
20. Nevn noen av de kjensgjerninger som sanne kristne har kjennskap til, og som de tror på.
20 De aller første kristne hadde tro på Kristus Jesus, for de så og hørte ham. De hadde en sikker forventning om de ting de håpet på. De visste at Jesus helbredet syke, åpnet blindes øyne, oppreiste døde, og at han selv ble oppreist fra døden av Jehova Gud. Hvilken ytterligere forsikring om sitt håp trengte de? Deres tro var basert på virkelige ting som hendte. Nå har vi den skrevne beretningen i Bibelen, Guds Ord. Vi vet hva som hendte mens Kristus Jesus levde på jorden. Vi har også en sikker beretning om hva apostlene gjorde. Vi ser at de kristnes tro er basert på sannheten om virkelige ting, ting som er blitt sett, som er blitt hørt, og som har inntruffet. De første kristne visste at de var under dødens forbannelse på grunn av Adams synd, og vi vet at det samme gjelder oss i dag, akkurat som Paulus forklarer det: «Derfor, liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) De kristne vet hvorfor mennesket dør, og de vet også at livet er en gave fra Gud gjennom Jesus Kristus, vår Herre. «For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 6: 23) Paulus visste dette, og han trodde det! Gjør du det? Hvis du gjør det, da har du tro på Guds skrevne Ord.
21. a) Hvem burde også tro disse kjensgjerninger? b) Hva er derfor grunnen til at så mange har mistet troen?
21 Hver eneste prest i kristenheten i dag burde også ha denne tro, men deres kraft til å bygge opp en slik tro er borte. De har vendt seg til menneskelige teorier, til utviklingslæren og til andre ting som doseres nå i romalderen. For dem er Bibelen bare en gammeldags bok. Det er derfor mye bedre å lytte til Jesus og til apostlene som kjente Guds hensikter, for det vil styrke vår tro. Jesus sa: «Det er umulig annet enn at forførelser må komme; men ve den som de kommer fra! Det var bedre for ham om det var hengt en kvernstein om hans hals, og han var kastet i havet, enn at han skulle forføre en av disse små.» (Luk. 17: 1, 2) Hvor mange mennesker som har hatt en del tro, er ikke blitt vendt bort fra Gud og Kristus av vantro prester! Det er noe Gud vil holde disse prestene ansvarlig for.
22. Hvordan vil det gå med slike som faller fra troen?
22 Sanne kristne vil tro på Bibelen, Guds Ord, og på Kristi Jesu offer. Paulus advarer alle som fornekter troen, og sier: «For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.» (Heb. 10: 26, 27) Kristus kommer ikke til å dø igjen for å frelse dem som engang hadde kunnskap om ham og trodde på ham, og som anerkjente ham som sin gjenløser. Hvis de kaster vrak på troen og forkaster Gud, hans Ord og hans Sønn, kommer ikke Gud til å gjøre noen foranstaltning for å gjenløse dem igjen. Det er ikke mer tilbake noe offer for synder. Det eneste som venter slike mennesker, er en fryktelig dom. Husk Sodoma og Gomorra! De som er vantro, vil ikke være i stand til å fly, slik Lot og hans to døtre gjorde. De vil gå til grunne i den voldsomme ødeleggelsen. Noen forsøker nok å unnfly, men de ser seg tilbake mot det motbilledlige Sodoma, akkurat som Lots hustru så seg tilbake og ble til en saltstøtte, og noen vil dø i et forgjeves forsøk på å unnfly i selve Harmageddon-slaget. — 1 Mos. 19: 26; 2 Pet. 3: 10—13.
De første kristnes tro
23, 24. Hva sier H. G. Wells om den forskjell som har utviklet seg mellom den første tids kristendom og kirken fra år 325 av?
23 Kristenhetens prester i vår tid må ta ansvaret for at troen er blitt svekket, for gjennom de forskjellige religionssamfunn som er blitt organisert siden år 325, har kristenheten kommet stadig lenger vekk fra den sanne kristendom og Bibelens lære. Moderne historikere innrømmer dette. I boken The Outline of History (Oversikt over historien) sier H. G. Wells: «Dette årstallet, 325 e. Kr., er et meget viktig årstall i vår historie. Det var det året det første alminnelige (økumeniske) konsilet for hele den kristne verden ble holdt. . . . Det markerer den kristne kirkes og kristendommens inntreden på skueplassen i det menneskelige samfunn slik den er alminnelig kjent i verden i dag. Det var det året den kristne lære fikk en eksakt utformning i Den nikenske trosbekjennelse.
24 «Det er nødvendig å gjøre leseren oppmerksom på den dyptgående forskjellen mellom denne fullt utviklede kristendom fra kirkemøtet i Nikea og Jesus fra Nasarets lære. Alle kristne mener at den sistnevnte er innbefattet i den førstnevnte, men det er et spørsmål som ligger utenfor vårt kompetanseområde å avgjøre. Én ting er imidlertid sikkert, og det er at den lære Jesus fra Nasaret forkynte, var en profetisk lære av det nye slag som begynte med de hebraiske profeter. Den var ikke prestelig, den hadde ikke noe innvigd tempel og ikke noe alter. Den hadde ikke noen ritualer eller seremonier. Dens offer var et ’sønderbrutt og sønderknust hjerte’. Dens eneste organisasjon var en organisasjon av forkynnere, og dens viktigste oppgave var forkynnelsen. Men den nybakte kristendom fra det fjerde århundre var hovedsakelig en prestelig religion av et slag som verden hadde vært fortrolig med i årtusener, selv om den bevarte Jesu lære i evangeliene som sin kjerne. Sentret i dens omhyggelig utarbeidede ritual var et alter, og messeofferet ved en innvigd prest utgjorde en viktig del av tilbedelsen. Og den hadde en hurtig voksende organisasjon av diakoner, prester og biskoper.» — Tredje utgave, sidene 522 og 523.
25. Hvem i dag ser ’forskjellen mellom den fullt utviklede kristendom fra kirkemøtet i Nikea og Jesus fra Nasarets lære’?
25 Denne historikeren skrev dette i 1920, og han så «den dyptgående forskjellen mellom denne fullt utviklede kristendom fra kirkemøtet i Nikea og Jesus fra Nasarets lære». Alle mennesker i vår tid som er kjent med Bibelen og Kristi liv, kan tydelig se den dyptgående forskjellen mellom det Jesus og apostlene gjorde, og det kristenhetens presteskap gjør. For 1900 år siden hadde de kristne en sterk tro. Hvor er denne troen i kristenheten i dag? Guds bok, Bibelen, blir av mange ansett som et fint litterært verk, men De ti bud blir bare sett på som noe som skal leses, ikke som noe en skal leve etter.
26. a) Hva sa Paulus om hvordan det gikk med dem som brøt Moseloven? b) Nevn noen av de ting Moses skrev om under Jehovas ledelse.
26 La oss lytte til hva Paulus har å si: «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord; hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han ble helliget ved, og har hånt nådens Ånd?» (Heb. 10: 28, 29) Synes du det var en «altfor streng» straff for dem som brøt Moseloven? Er du enig med dem som sier at det Moses skrev, for eksempel om Adam, Lot, Sodoma og Messias (Kristus), ikke er noe annet enn myter? Tror du Moses tok feil da han skrev: «Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. . . . Du skal ikke begjære din nestes hus . . . hustru . . . tjener . . . eller noe som hører din neste til.»? Det var også Moses som skrev: «Du skal ikke misbruke [Jehovas], din Guds navn; for [Jehova] vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.» Moses skrev ikke dette på steintavlene, men i 2 Mosebok 20: 1—17, men Jehova ledet ham til å skrive alt sammen til gagn for oss.
27. Hvordan oppmuntret Paulus Timoteus hva tro på Bibelen angår?
27 Paulus var overbevist om at Jehova sto bak nedskrivningen av Bibelen. Full av tro skrev han til en ung kristen: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» (2 Tim. 3: 16, 17) Ja, Paulus trodde på Bibelen. Han trodde på det den lærte.
28. Hva sa Paulus for å oppmuntre dem han skrev til, til å holde fast ved troen?
28 Det skal en sterk tro til for å være en kristen nå i de siste dager og for å tro på det som er skrevet i Bibelen, men det finnes mennesker som har en slik tro, og de dyktiggjør seg til å forkynne et budskap om Guds rike til tross for hån og spott fra presteskapets side. Paulus visste at de kristne skulle komme til å møte vanskeligheter i forbindelse med sin tjeneste på grunn av motstand fra regjeringer og vantro religiøse ledere, ikke bare i hans tid, men også i framtiden. Han kom derfor med følgende påminnelse til de kristne: «Men kom i hu de gamle dager, da I, etter å være blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser, idet I dels ble til et skuespill ved hån og trengsler, dels led med dem som hadde det således. For også fangene hadde I medynk med, og fant eder med glede i at eders gods ble røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom.» — Heb. 10: 32—34.
Trofaste kristne i vår tid
29, 30. Vis forskjellen mellom den uttalelse en dr. Baillie har kommet med, og det Jehovas vitner fikk erfare under den annen verdenskrig og også har fått erfare siden.
29 I apostlenes dager ble tusenvis av mennesker opplyst av sannheten fra Guds Ord, og de vandret i Kristi Jesu fotspor og fikk oppleve det Paulus beskrev. De lærte en ny måte å leve på, og dette brakte dem virkelig tilfredshet, men også en del motstand. Dette er noe de kristne i vår tid må huske på. Akkurat som de kristne før i tiden ble opplyst og holdt ut en stor strid i lidelser, så må også de kristne i vår tid holde ut. Det er ikke lett å være en sann kristen. Dr. Baillie ved Union Theological Seminary i USA sa følgende om kristendommens nåværende stilling: «Det som har vært på prøve i alle disse årene, er ikke kristendommen i det hele tatt. Det er ennå ikke blitt gjort noe forsøk på å følge en kristen levemåte, og så lenge det ikke er blitt gjort, vet vi ikke noe om det. . . . Kanskje verden ikke lenger forfølger kristne fordi det ikke lenger finnes noen kristne.»
30 Vi spør: Har dr. Baillie lagt merke til Jehovas vitners virksomhet i de siste 45 år? Det er sant at hvis han bare ser på de protestantiske og katolske trossamfunn, så vil han ikke finne at noen blir forfulgt. Men hva skal vi si om den lille gruppen av kristne vitner for Jehova som på Hitlers tid befant seg i Tyskland, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, ja, over hele verden under den annen verdenskrig, innbefattet De forente stater og Canada? Og hvordan har de det i dag? Hva er det som foregår i Øst-Tyskland, i Polen, i Sovjet og i kristenhetens katolske Spania? I disse land utholder Jehovas vitner «en stor strid i lidelser», og Jehovas vitner i andre deler av verden har «medynk» med dem som er i fengsel.
31. Hvorfor har Jehovas vitner over hele verden måttet utholde lidelser?
31 Jesus sa om sanne kristne: «Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» (Matt. 24: 13) Sanne kristne vil være utholdende under lidelser, for mennesker som lever i samsvar med de prinsipper Jesus levde etter, vil stå fast når de blir utsatt for «hån og trengsler» på grunn av at de er kristne. Jehovas vitner er blitt anbrakt i konsentrasjonsleirer, er blitt drept i gasskamre, er blitt utsultet og blitt kastet i fengsel i de fleste land i kristenheten. Deres arbeid var dessuten forbudt i årevis i mange land i kristenheten. Hvorfor? Ene og alene fordi de ønsket og krevde å få leve et kristent liv, og de var villige til å utholde en stor strid i lidelser for å få gjøre dette. De ble ikke alle sammen kastet i konsentrasjonsleir, men mange av disse kristne som hadde medynk med dem som var i fengsel, fant seg med glede i at deres gods ble røvet. Les beretningen om Jehovas vitners historie i vår tid slik den blir fortalt i boken Jehovah’s Witnesses in the Divine Purpose, og du vil få vite om den forfølgelse de ble utsatt for fra presteskapets og de politiske ledernes side i Tyskland, Hellas, Polen, Den dominikanske republikk, Quebec, ja, i alle deler av verden. De fortsetter imidlertid fremdeles å forkynne om Guds rike i alle disse landene i dag.
32. Hvordan skiller sanne kristne seg ut fra dem som hører til kristenhetens religiøse organisasjoner, hva det å ikke ’kaste bort sin frimodighet til å tale’ angår?
32 Sanne kristne må være sterke, og selv om forfølgelsen blir voldsom, må de fremdeles lytte til og følge det råd Gud inspirerte Paulus til å skrive ned: «Kast derfor ikke bort eders frimodighet [til å tale, NW], som har stor lønn! For I trenger til tålmod, for at I, når I har gjort Guds vilje, kan oppnå det som er lovt.» (Heb. 10: 35, 36) Jehovas vitner vil ikke gi opp sin frimodighet til å tale på grunn av forfølgelse. Jesus lukket ikke sin munn på grunn av den makt som politikerne og de religiøse menneskene på hans tid hadde. De religiøse lederne måtte drepe ham for å hindre ham i å tale og forkynne det gode budskap om Guds rike. Sanne kristne i vår tid følger det eksempel Jesus satte. De religiøse organisasjonene i kristenheten adlyder derimot de politiske ledernes befalinger. Mange steder har prestene gjort seg til talerør for de styrende. Prestene har kastet bort sin frimodighet til å tale om Guds rike for å tilfredsstille de verdslige, politiske lederne. De kristne kan ikke gå på akkord, for de vet at ’deres frimodighet til å tale har stor lønn’.
33. Hvorfor forlater mange mennesker kristenhetens religiøse organisasjoner, og hvem ligner de når de gjør det?
33 Hundretusener av mennesker forlater kristenhetens falske religiøse organisasjoner fordi disse organisasjonene ikke har noe løfte å holde fram. Ja, hvilket løfte skulle disse organisasjonenes ledere kunne holde fram for menneskene? De forkaster Bibelen. De har ingen ’sikker forventning om ting som de håper på’. Men de som søker sannheten, har fått kunnskap og forståelse gjennom Guds Ord, og de har tro på at Guds rike er nær. De tror det Paulus skrev, selv om det ble skrevet for 1900 år siden. «For ennå er det bare så kort en stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.» (Heb. 10: 37) Det har ikke drygd med Kristi Jesu komme. Hans annet nærvær er blitt tydelig tilkjennegitt siden 1914.a Enden er nær! Det er nå tid til å fly ut av vår tids Sodoma, akkurat som Lot og hans to døtre på sin tid flyktet ut av den onde byen. De som ønsker å leve i Guds nye verden, må fly ut av Djevelens organisasjon og finne sikkerhet i Jehovas organisasjon. Gud vil sørge for et sikkert sted for alle disse under Harmageddon-slaget. Tror du at Gud vil gjøre dette for det? Lot og hans to døtre hadde tro, og de kom til Soar og fikk leve videre.
34. Hvordan viser Jehovas vitner at de ’lever ved tro’?
34 Hvor sant er ikke Guds Ord: «Men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham.»! (Heb. 10: 38) Jehovas vitner i vår tid må leve ved tro, men denne tro er en sikker forventning med full tillit til framtiden, for Guds Ord forteller dem hva framtiden vil bringe. De ser at ting har inntruffet og fremdeles inntreffer som en oppfyllelse av Guds Ord. Dette er derfor ikke en tid da de som kjenner Guds Ord, skulle unndra seg og vende tilbake til den gamle verdens onde organisasjon, for Gud vil ikke ha behag i et slikt menneske. Paulus var en besluttsom og målbevisst mann som hadde sterk tro, og derfor kunne han også styrke andres tro. Med overbevisning sa han: «Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» — Heb. 10: 39, NW.
Vi gransker vår tro
35. Hvilke spørsmål krever et svar når vi gransker vår tro?
35 Hva slags tro har du? Er den en tro som er så svak at du viker tilbake så fort du blir stilt på en prøve eller kommer ut for en eller annen vanskelighet, eller er den en sterk tro som er bygd på et solid grunnlag, på Guds Ord? Er din tro så sterk at den vil føre til at ’din sjel blir bevart i live’?
36. Hvordan hjelper Filippenserne 4: 9 oss til å bygge opp en sterk tro?
36 I sitt brev til filippenserne skrev Paulus: «Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det; og fredens Gud skal være med eder.» (Fil. 4: 9) Hva lærte de første kristne av Paulus? Hva hørte de? Hva så de? Hva hadde de mottatt? I Paulus så de i sannhet et eksempel på en trofast kristen, på en som var innvigd til Jehova Gud og vandret i Kristi Jesu fotspor. De kjente ham som en mann som var villig til å gå igjennom alle slags lidelser, forfølgelser og vanskeligheter og endog bli stilt ansikt til ansikt med døden uten å vike tilbake. De leste hans brev hvor han fortalte om alt det han måtte gjennomgå på grunn av budskapet om Kristus. De visste at Paulus trodde at Kristus Jesus ofret sitt liv for at menneskene skulle kunne bli frelst, og at Paulus viste sin tro ved å forkynne om Guds rike med Kristus som Konge. Dette er bare noen få av de ting de kristne har lært av Paulus. Gjennom sine mange brev og sitt samvær med andre bygde Paulus opp den nødvendige tro hos dem. Det Paulus forkynte og levde etter, det lærte, hørte, så og mottok disse første kristne vitner for Jehova. Hvordan er det så i dag? Vil dere som i dag er trofaste etterfølgere av Kristus Jesus, også handle i overensstemmelse med disse ting? Hva vil det føre til hvis dere gjør det? «Fredens Gud skal være med eder.»
37. Hvordan kan vi i dag få Guds fred, og hvem er det beste eksempel hva det å vise sann kjærlighet angår?
37 Hvordan kan noen i dag få Guds fred? De kan først og fremst få det ved å dra ut av denne onde tingenes ordning og dernest ved helt og fullt å innvie seg til å gjøre Jehova Guds vilje. Moses skrev: «Jeg, Jehova din Gud, er en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» (2 Mos. 20: 5, NW) Derfor må du som en kristen tjene Gud av hele ditt hjerte, av hele ditt sinn, av hele din sjel og av hele din styrke. Dette vil bevise at du har virkelig kjærlighet til din Far i himmelen. Glem heller ikke at det er et annet bud du også må følge, nemlig budet om å elske din neste som deg selv. Det beste eksemplet på denne slags kjærlighet har du i Guds Sønn Jesus Kristus. Hvis du ønsker å bli en kristen, må du bli så lik ham som mulig. Du vil ønske å etterligne ham i alt det han gjorde. For å kunne gjøre det må du lese om ham og finne ut alt du kan om hans liv og arbeid. Disse opplysningene vil du finne i Bibelen, Guds skrevne Ord.
38. Hvordan kan vi vite at det ikke er nødvendig med en teologisk utdannelse for å være skikket til å være en sann tjener for Jehova?
38 Det er ikke nødvendig å være utdannet ved et universitet eller en presteskole for å følge i Kristi Jesu fotspor. Hvis det hadde vært nødvendig med en slik høyere utdannelse, ville ikke Peter og Johannes ha kunnet være Kristi Jesu apostler. Disse to mennene var alminnelige mennesker som hadde et sunt sinn. De satte pris på og elsket sannheten. De var menn som lyttet til og lærte av sin lærer Jesus Kristus. Da deres oppstandne Lærer forklarte dem hvorfor han hadde dødd på torturpelen, var de ikke av det slaget som viker tilbake, men de var klar til å ta fatt på sin oppgave, og på pinsedagen forkynte de de ting de hadde hørt, og som de trodde på. Den bibelske beretningen sier derfor at da medlemmene av det jødiske Sanhedrinet «så Peters og Johannes’ frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de seg, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus». (Ap. gj. 4: 13) Det er den ånd en person legger for dagen, den nidkjærhet og hengivenhet han viser, og den kunnskap han har, som teller, og ikke et eksamensvitnesbyrd eller diplom som henger på en vegg. Disse menn hadde tilegnet seg sann kunnskap, for de hadde vært med Jesus og lært sannheten. De var fryktløse når de forkynte sannheten. De hadde ingen universitetsutdannelse, og de hadde ikke gått på noen av datidens rabbinerskoler. De var ordinert som Guds tjenere av Gud, ikke av mennesker. Ordningen med at det kreves en spesiell utdannelse for å kunne bli ordinert som prest i kristenheten, kan spores tilbake til år 325 og Den nikenske trosbekjennelse, men ikke tilbake til Kristus Jesus og Guds Ord.
39. a) Hva må alle kristne være og hvordan viser H. G. Wells at det var tilfelle blant de første kristne? b) Viser det eksempel Paulus satte at de første kristnes menighet var en forkynnende organisasjon? Hvordan?
39 Dette burde være til virkelig oppmuntring for mennesker i alle deler av verden som elsker Bibelen, og det burde hjelpe dem til å ta opp den kristne tjeneste. Hvis Peter og Johannes, som var fiskere, kunne representere Gud som hans ordinerte tjenere på jorden, skulle det ikke være noe i veien for at hvem som helst som elsker sannheten i Guds Ord, og som er hengitt til Gud og har innvigd sitt liv til hans tjeneste, også kan gjøre det. Alle de første kristne var Ordets tjenere, og de studerte Guds skrevne Ord. Det er innlysende at enhver som blir en kristen, også må bli en forkynner av det gode budskap. Vanskeligheten i kristenheten i dag er at prester og predikanter er de eneste som blir anerkjent som Ordets forkynnere, og at deres menigheter består av mennesker som bare lytter. Det har funnet sted en utvikling i kristenheten som har ført til en oppdeling i prester og lekfolk, og som nevnt viser H. G. Wells i The Outline of History at han så «den dyptgående forskjellen mellom denne fullt utviklede kristendom fra kirkemøtet i Nikea og Jesus fra Nasarets lære». Han sier om den første tids kristendom: «Dens eneste organisasjon var en organisasjon av forkynnere, og dens viktigste oppgave var forkynnelsen.» Sanne kristne er klar over at organisasjonen må virke på samme måte nå. Alle i Jehovas vitners organisasjon er ordinerte Ordets tjenere, og deres viktigste oppgave er forkynnelsen, som de blir opplært til å delta i. De bruker bibelske prekener i sitt arbeid fra dør til dør og på sine hjemmebibelstudier. De kristne i vår tid må gjøre akkurat som Jehovas vitner i apostlenes dager, som gikk fra hus til hus og holdt prekener for menneskene i deres hjem og studerte Bibelen sammen med dem. Paulus sa: «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller lære dere offentlig og fra hus til hus.» (Ap. gj. 20: 20, NW) H. G. Wells viste at fra år 325 av har kristenhetens religiøse ledere utformet omfattende ritualer i tilknytning til en altertjeneste, har innført ordningen med vigslede diakoner, biskoper og prester, opprettet messen og begynt å oppføre templer eller kirkebygninger. For en forskjell på det og den måten de sanne kristne tilba den allmektige Gud Jehova på!
Enhver må legge tro for dagen
40. a) Hva er resultatet blitt av den handlemåte kristenhetens ledere har fulgt? b) Hvordan beskriver en religiøs leder det behov som finnes i vår tids religiøse organisasjoner?
40 Kristenhetens ledere er selv ansvarlige for den stilling de befinner seg i i dag. De har gjort sine millioner av kirkegjengere, lekfolket, ubrukbare hva det å spre kristendommen angår. Prestene har lært dem å lytte og å utføre visse seremonier i sine kirkebygninger hver uke. De pålegger ikke sin hjord plikten til å forkynne om Kristus og fortelle andre om det gode budskap om Guds rike. Det finnes enkelte prester som er klar over den feil som er begått. Pastor John Heuse, som er leder for Trinity Parish i New York, hadde følgende å si i en forelesning over emnet: «Hvilken funksjon har kirken?»:
«Ingen kirke vil kunne fullføre sin sanne funksjon hvis det ikke finnes en liten gruppe entusiastiske og virkelig omvendte kristne i selve dens ledelse. Vanskeligheten i de fleste menigheter i dag er at ingen, ikke engang presten, er virkelig omvendt. Men til og med der hvor det finnes en virkelig hengiven og selvoppofrende prest i forsamlingens midte, vil det ikke hjelpe stort før vi får et samfunn av virkelig omvendte menn og kvinner.» — Reader’s Digest for juni 1962.
41. a) Hvem må ta ansvaret for at det finnes svake sognebarn? b) Hva er slike mennesker ikke blitt opplært i?
41 Hvis feil er dette? Det er prestene som må ta ansvaret. De har ikke prøvd å få sine sognebarn til å bli kristne som ’utholder en stor strid i lidelser’. Deres sognebarn ønsker ikke å ’bli til et skuespill ved hån og trengsler’ for Kristi skyld. De vil ikke være lik de første kristne, som var villige til å gå i fengsel fordi de forkynte det gode budskap om Guds rike. Hvorfor har ikke kristenheten frambrakt slike kristne? Fordi menneskene i kristenheten ikke ’har tro så sjelen kan bli bevart i live’. De vet ikke hva den kristne gjerning består i, og de har heller aldri fått lære det. Menneskene i kristenheten er ikke blitt opplært til å stå fram for det som er rett. Hvordan skulle de vel ha fått lære det? Jesus sa: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» (Matt. 15: 14) De som hører til kristenhetens hjorder, har ikke fått lære hva kristendom er, hva som er sannhet. Og hvordan kan noen vente at de skal vite det, når en av deres egne prester sier: «Jeg må innrømme at jeg for min del ikke kan tenke meg en kirke som jeg ville gjøre meg såpass umak for å besøke at jeg gikk over gaten, hvis jeg var lekmann.» (Se side 127.) Det er da også en hel del menn og kvinner som ikke går i kirken. De som ikke besøker kirkene, har høyst sannsynlig oppdaget hvilken tilstand kirkene befinner seg i, til og med før denne presten gjorde det.
42. Hvorfor vil ikke økumeniske konsiler kunne forene de forskjellige religionssamfunnene?
42 La bare alle overhodene for de forskjellige religiøse organisasjonene i verden komme sammen med pave Johannes XXIII til et økumenisk konsil. La dem forsøke å forene alle de forskjellige protestantiske og katolske religiøse organisasjonene til én sterk organisasjon. De vil imidlertid aldri kunne gjøre sine medlemmer til sanne kristne. Det må noe mer til enn en sammensveising av de religiøse organisasjonene for å gjøre menneskene til sanne kristne. Det som må til, er Guds velsignelse og hans ånd og Ord, og det er nødvendig at menneskene på sin side har tro. Kristenhetens ledere har forvillet seg altfor langt vekk fra Guds Ord, fra sannheten, til å kunne finne veien tilbake. Altfor mange prester har valgt seg ut enkelte små deler av Bibelen som de tror på, og har så kassert resten som myter. Som en erstatning for det de har kassert, gir de sine hjorder sine egne idéer, og som Paulus sa, gir de «seg av med eventyr og endeløse ættetavler, som mer fører til stridigheter enn til å tjene som Guds husholdere i troen». — 1 Tim. 1: 4.
43. Hva er Bibelen for de sanne kristne?
43 De sanne kristne vet gjennom et studium av Bibelen at hele Bibelen er en bok som driver de kristne til handling, til tjeneste og tro, en sannhetens bok, ja, i sannhet den allmektige Guds, Jehovas, Ord. Da Kristus Jesus var på jorden for 1900 år siden, viste han at han trodde på de beretningene som er nedskrevet i de hebraiske skrifter, og han siterte fra Bibelens bøker. Vil du så undervise andre i de samme ting som Jesus dengang underviste menneskene i? Tro på Guds Ord! Studer det! «Forkynn ordet!» lyder befalingen til de kristne. Følg så denne befalingen «i gunstige tider og i vanskelige tider». — 2 Tim. 4: 2, NW.
44, 45. Hvordan vil en sterk tro gi seg til kjenne?
44 Du tror at «med hjertet tror en til rettferdighet, men med munnen kunngjør en offentlig til frelse». (Rom. 10: 9, 10, NW) Er så din tro sterk nok til å få deg til å stå fram som en kristen og til å forkynne sannheten om Guds løfter om Riket, menneskehetens eneste håp? Eller er du lik en spesiell gruppe såkalte Kristi etterfølgere som Jakob beskrev som ’ordets hørere, som dårer seg selv’? Han sa videre: «For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil: han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.» — Jak. 1: 22—24.
45 Logikken i det Jakob sier, er slående. Han sier: «For liksom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.» (Jak. 2: 26) Troen driver de kristne til å uttale seg, til å forkynne. Troen er ikke noe dødt, men noe som driver til handling. De som har tro, lar andre få vite hva de tror. Troen får dem til å forkynne fra hus til hus. En som er en tjener for Gud og tror på ham, må være virksom. En som kjenner Guds Ord, vil forkynne det. En som har tro, vil ikke frykte for å vitne. Peter sa: «Vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder, dog med saktmodighet og frykt.» (1 Pet. 3: 15) En som har tro på Gud og på Bibelen, vil være rede til å forsvare seg for alle og enhver.
46. Hvem valgte Jesus til å være verdens lys, og hvilket eksempel satte han for dem?
46 Da Jesus talte til jøder som ventet på Messias, tok han ikke ut de skriftlærde og fariseerne til å være verdens lys. Han valgte alminnelige mennesker, mennesker som hadde tro. Du husker sikkert at han sa: «I er verdens lys; en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules; og en tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset. La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» (Matt. 5: 14—16) Det Jesus her sa i sin Bergpreken, var en oppfordring til både menn og kvinner. For en velsignelsesrik tjeneste forkynnelsen er! Jesus oppfordret alle som lyttet, til å ta fatt på denne tjenesten, til å representere Guds rike og til å arbeide for det. Han sa: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» (Matt. 6: 33) Han lærte rettferdselskende mennesker hvordan de skulle be. Han viste dem nødvendigheten av å hellige hans Fars navn, Jehova, og å be om at Guds rike måtte komme, slik at hans vilje kunne skje på jorden, slik den skjer i himmelen. (Matt. 6: 9—15) For å kunne holde ved i denne tjenesten er det nødvendig for hver enkelt av de kristne å ha virkelig tro på Jehova Gud, på hans Sønn Jesus Kristus og på hans Ord.
47. Hva bør alle nå gjøre for å kunne ’bevare sjelen i live’?
47 Hvis du har en slik tro, vil det føre til at ’din sjel vil bli bevart i live’. Fly derfor ut av denne gamle verden, som er dømt til å bli ødelagt, slik Sodoma engang var, og vær lik Lot og hans to døtre. Gå av sted! Bli en forkynner av det gode budskap! Betenk deg ikke på å utholde ’en stor strid i lidelser ved å bli til et skuespill ved hån og trengsler’. (Heb. 10: 32, 33) Tjen Gud som en sann kristen og vær sterk i din tro! Ja, tro på hans Ord, og du vil oppnå evig liv i den nye, rettferdige verden.
[Fotnote]
a Ytterligere opplysninger om Kristi annet nærvær finnes i boken «Gud er sanndru», kapittel 19, side 242.