skal være en sonegave for deg i alles øyne som er sammen med deg, og for alle har du nå fått oppreisning.»

Ifølge Bibelens beretning var ikke Sara en skyldig ektefelle. Abraham overlot henne ikke med overlegg til kong Abimelek forat han skulle begå ekteskapsbrudd med hans vakre hustru Sara, og slik at han etterpå skulle kunne innkreve såkalte «bøter» av Abimelek som den som hadde krenket henne. Abraham kan ikke tas som noe eksempel for polygamister i vår tid som skaffer seg flere medhustruer utelukkende for å benytte dem til prostitusjon, slik at de kan kreve bøter for samme medhustru om og om igjen.

Da Abraham lot kong Abimelek ta Sara bort fra seg, gjorde han det for å beskytte sitt eget liv. Hvis det var blitt kjent at Sara var hans hustru, kunne Abraham blitt drept av filistrene, og de kunne tatt Sara fra ham med makt for Abimeleks seksuelle behags skyld. Sara var sin mann Abrahams halvsøster, og de var blitt enige om at mens de var i fiendelandet Kana’an, skulle hun alltid si at han var hennes bror, slik at ingen skulle ha noen grunn til eller unnskyldning for å drepe Abraham for å få hans hustru. Da kong Abimelek førte Sara bort, trodde han derfor bare at hun var Abrahams søster, og han visste ikke at hun var hans hustru.

I en drøm fortalte Gud kong Abimelek at han hadde tatt Abrahams hustru, men at han ikke hadde tillatt Abimelek å røre henne. Gud befalte nå Abimelek å føre Sara tilbake til Abraham fordi Abraham var Guds profet, og Abraham ville så be til Gud for Abimelek slik at han skulle få fortsette å leve, og slik at kvinnene i hans hus igjen skulle få føde barn.

Det småfe og storfe og de treller og trellkvinner som kong Abimelek ga Abraham da han brakte Sara tilbake, tjente ikke som noen betaling for at han hadde hatt seksuell omgang med henne. Abimelek ga denne gaven til Abraham som en erstatning for at han for en tid hadde berøvet ham for hans hustru. De tusen sekel sølv som Abimelek ga til Abraham, utgjorde heller ikke noen slags «bøter». Kong Abimelek sa til Sara at disse pengene var en gave til hennes «bror», at de skulle tjene som en sonegave for henne i alles øyne som fikk kjennskap til det inntrufne, og at de skulle vise at hun var uskyldig og at kongen selv hadde gitt henne full oppreisning og bevitnet at hun var en moralsk kvinne. Abraham tok ikke imot disse pengene som «bøter» for at Abimelek hadde benyttet hans hustru på en umoralsk måte. Hvis Abraham med vilje hadde prisgitt sin hustru Sara til utukt bare forat han skulle kunne innkreve «bøter», ville ikke Gud ha sagt til Abimelek at Abraham kunne henvende seg til Gud og be ham lege Abimelek slik at Abimeleks hustru og hans tjenestekvinner kunne bli fruktsommelige igjen. — 1 Mos. 20: 6, 7.

Det finnes følgelig ikke noe grunnlag for å hevde at Bibelen inneholder eksempler som viser at man kan prisgi sin hustru til utukt for å tjene penger på det.

Hvis derfor en kristen mann tilgir sin hustru som har begått ekteskapsbrudd og tar henne tilbake til seg, burde det ene og alene være fordi han har barmhjertighet med henne og ikke fordi han høster noen økonomisk vinning på grunn av hennes umoralske handling. På den måten renser han seg i Guds og menneskers øyne og viser at han ikke ga sitt samtykke til eller så gjennom fingre med sin hustrus umoralske handling i håp om å oppnå materiell vinning. Han kan derfor ikke bli utstøtt av menigheten på grunn av at hans hustru har handlet umoralsk. Han kan med ren samvittighet henvende seg til Gud i bønn og be om at Gud må lege hans hustru åndelig talt og hjelpe henne til å være en trofast hustru for ettertiden.

Lik de første kristne

● I sin bok Church, State and Freedom (Kirke, stat og frihet) framhever forfatteren Leo Pfeffer Jehovas vitner som en enestående gruppe. De utmerker seg ved at de følger Kristus på samme måte som de første kristne gjorde. Pfeffer skriver: «I forbindelse med Jehovas Vitner har problemet i stor utstrekning dreid seg om å forene fred og fordragelighet med religiøs frihet. Siden Mormonkirkens første tid er det sannsynligvis ingen sekt som har vært . . . offer for offentlighetens hat og forfølgelse i så stor grad som Jehovas Vitner. Mormonernes vanskelighet skyldtes deres ukonvensjonelle syn på ekteskapet; bortsett fra denne ene eksentrisitet var de ganske respektable, og straks dette problem ble løst, ble denne Kirke av Siste Dagers Hellige godtatt og tildelt sin plass blandt alle andre ærverdige trossamfunn. Slik er det ikke med Vitnene. . . . Deres aggressive misjonærtaktikk minner om de metoder som de første kristne benyttet, og den måten de blir tatt imot på av de ikke-troende, minner om det som hendte med de første kristne.»