Spørsmål fra leserne
● Det siste året har jeg hatt visse økonomiske vanskeligheter, og ettersom jeg har lest en del av Deres publikasjoner, har jeg begynt å undres på om det ville være riktig av meg å begjære konkurs. Sier Bibelen noe om dette? — H. P., USA.
Bibelen sier naturligvis ikke noe om vår tids konkurslover. Den viser at en person som ikke betalte sin gjeld, ble kastet i fengsel. (Matt. 18: 23—34) Men på grunnlag av det den sier, kan vi få et visst begrep om hvordan de kristne bør se på slike spørsmål. La oss derfor først se på hva «konkurs» er ifølge de gjeldende lover. Deretter kan vi se hva Bibelen sier om dette emnet, og avgjøre hva den råder oss til.
Mange land i vår tid har spesielle konkurslover. Selv om disse kan variere fra sted til sted, har de vanligvis en tosidig hensikt: For å beskytte forretningsmenn mot personer som kanskje pådrar seg en stor gjeld og så nekter å betale det de har forpliktet seg til, er det vedtatt lover som gir fordringshavere rett til å få skyldnere erklært konkurs mot sin vilje, slik at deres aktiva blir solgt og det beløp som derved blir skaffet, blir fordelt mellom fordringshaverne. På den annen side finnes det også lover som beskytter ærlige mennesker som ufrivillig kommer i en slik situasjon at de ikke kan etterkomme fordringshavernes krav. De kan da selv inngi konkursbegjæring. Hvis det skjer, blir deres aktiva brukt til å betale fordringshaverne så langt de rekker, men de får beholde enkelte ting, kanskje for eksempel sitt hjem. De kan så begynne på nytt igjen uten å ha truselen om ytterligere krav fra tidligere fordringshavere hengende over seg.
Disse lovene tjener altså til beskyttelse for begge parter i et forretningsforetagende eller i forbindelse med andre økonomiske transaksjoner. At det er nødvendig med en slik beskyttelse, framgår av opprinnelsen til ordet «bankerott», som er et synonym til ordet «konkurs». Det kommer fra de italienske ordene banco rotto, som betyr «istykkerslått benk» og hentyder til den skikk en hadde i middelalderen at en kjøpmann som ikke kunne betale sin gjeld, fikk sine benker eller disker slått i stykker. Enda strengere var det i romersk rett, i de «Tolv tavlers lov». Her kunne fordringshaverne som en siste utvei skjære skyldnerens legeme i stykker og ta hver sin del.
De barmhjertige lover Jehova ga Israel, står virkelig i skarp kontrast til disse byene. Når en av hebreerne ga en av sine landsmenn som var blitt fattig, et lån, tok han ikke rente. (3 Mos. 25: 35—38) Hvis en fordringshaver gikk til en som sto i gjeld til ham, for å ta pant, kunne han ikke bare gå inn i huset og ta det han hadde lyst på. Nei, det var skyldneren som valgte ut pantet. Han kunne ikke ta en håndkvern eller en kvernstein i pant, for det var ting som den andre trengte for å kunne opprettholde livet. Hvis noens kappe ble tatt som pant, måtte den leveres tilbake om kvelden, slik at han kunne sove i den og holde varmen. (5 Mos. 24: 6, 10—13; Esek. 18: 5—9) Det var riktignok slik at en israelitt som var fullstendig ute av stand til å betale sin gjeld, midlertidig kunne miste sin arvelodd og bli nødt til å selge seg selv som trell, men han skulle få sin jord tilbake i jubelåret. Den som solgte seg selv som trell, skulle ikke settes til nedverdigende trellearbeid, men skulle behandles som en dagarbeider, med respekt. I det sjuende året for hans tjeneste, eller i jubelåret, hvis det kom først, skulle han få sin frihet tilbake og dessuten de ting han trengte for å kunne begynne et nytt liv. — 3 Mos. 25: 39—41; 5 Mos. 15: 12—15.
Denne vennlige behandling fra fordringshavernes side ville tilskynde skyldnerne til å gjøre sitt ytterste for å gjengjelde denne vennligheten og betale sin gjeld. Jødene ble oppfordret til å overveie saken før de ga sitt ord på noe eller gjorde et løfte. Når de så hadde avgitt et løfte, ville det da være stor sannsynlighet for at de kunne holde det. (Pred. 5: 1, 3—6; 5 Mos. 23: 21—23) Hvis en person gikk med på å betale en gjeld i visse avdrag eller innen en bestemt dato, måtte han gjøre sitt ytterste for å holde sitt ord, selv om det ville bety at han måtte gi avkall på visse bekvemmeligheter til han hadde gjort det. Jehova Gud viste at det var like viktig at de som skyldte noen penger, betalte sin gjeld, som at fordringshaverne unngikk å legge en grisk innstilling for dagen. Han beskriver den mann som han har behag i, som en «som holder sin ed, om det skader ham selv, som ikke tar renter når han låner ut penger». — Sl. 15: 4, 5, UGT.
Det var dessverre noen griske jødiske fordringshavere som ignorerte den barmhjertige og hensynsfulle ånd som preget Guds lov. De behandlet sine skyldnere på en hårdhjertet måte og gjorde menn, kvinner og barn til treller, og med tiden ble det alminnelig å kaste dem som ikke kunne betale sin gjeld, i fengsel. — 2 Kong. 4: 1; Esek. 18: 12, 13; Amos 8: 4—6; Matt 5: 25, 26.
Også i vår tid finnes det fordringshavere som behandler sine skyldnere på en svært urimelig måte. En kristen kan på grunn av uforutsette omstendigheter komme i den situasjon at han er ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser. (Pred. 9: 11) Det kan imidlertid være at han kan betale sin gjeld hvis han får mer tid på seg. I et slikt tilfelle vil det være rimelig om fordringshaverne blir enige om å gjøre visse innrømmelser overfor den som er blitt insolvent på grunn av omstendigheter som han ikke selv har vært herre over, for eksempel sykdom eller et ulykkestilfelle. På den måten vil de kunne få sin betaling. Men hvis de er ubarmhjertige og legger press på skyldneren og prøver å berøve ham hver eneste øre ved å gå rettens vei, kan han bli tvunget til selv å søke rettens bistand. For å beskytte seg kan han bli tvunget til å erklære seg konkurs, ettersom det jo faktisk er det han er. Fordringshaverne kan tvinge ham til å gå den eneste vei de tilsynelatende anerkjenner, og benytte seg av konkurslovene.
Det ville imidlertid ikke være riktig av en kristen å ty til konkurs som en lettvint måte å komme ut av en ubehagelig situasjon på, enten denne har oppstått på grunn av manglende forutseenhet fra hans egen side eller på grunn av uheldige omstendigheter. Det ville ikke være moralsk riktig av de kristne, som sier: «Vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett fram i alle stykker.» (Heb. 13: 18) De kristne bør behandle sine fordringshavere på samme måte som de ønsker at andre skal behandle dem selv hvis de skylder dem penger. (Matt. 7: 12) Hvis en har satt seg i gjeld, må en gjøre sitt ytterste for å betale den. Husk at Gud har behag i den «som holder sin ed, om det skader ham selv». — Sl. 15: 4, UGT.
Noen har til og med etter at de av retten er blitt fritatt for å betale sin gjeld, følt at de for sin samvittighets skyld må prøve å betale den ettergitte gjeld så sant deres tidligere fordringshavere er villige til å ta imot betaling. Her, som i så mange andre situasjoner, kommer altså den kristnes samvittighet inn i bildet. Hver og en må selv avgjøre hva han skal gjøre, men han må alltid bestrebe seg på å bevare en god samvittighet. — 1 Tim. 1: 5.
Alt dette understreker betydningen av at en grundig tenker gjennom en forretningstransaksjon før en treffer en avtale, og at en ikke lever over evne. Et inspirert ordspråk lyder: «Den flittiges tanker fører bare til vinning, men hastverk bare til tap.» (Ordspr. 21: 5) Jesus understreket at en mann som skulle bygge et tårn, først burde sette seg ned og regne etter hva det ville koste, slik at han kunne være sikker på at han ville ha nok penger til å kunne fullføre byggverket. (Luk. 14: 28—30) Hver og en må selv avgjøre hvor stor gjeld han eventuelt skal sette seg i. Men hvor mange materielle ting trenger vi egentlig for å kunne opprettholde livet og være tilfredse? Ville det være et uttrykk for «den visdom som er ovenfra», hvis en på grunn av et sterkt ønske om materiell luksus handlet slik at en kom i en vanskelig økonomisk situasjon? (Jak. 3: 17; Luk. 12: 15—21) Hvor mye bedre er det ikke å ha den innstilling som Paulus ga uttrykk for med ordene: «Når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye»! — 1 Tim. 6: 8.
● Hvis Isak var villig til å tjene som et offer, hvorfor måtte da Abraham binde ham? — J. D., USA.
I den bibelske beretning leser vi om Abraham og Isak: «Og da de kom til det sted Gud hadde sagt ham, bygde Abraham et alter der og la veden til rette; så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret ovenpå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.» — 1 Mos. 22: 9, 10.
Både Abraham og Isak blir i Hebreerne, kapittel 11, omtalt som menn med tro og som sanne tilbedere av Jehova Gud. Når Jehova påbød disse trofaste mennene å gjøre noe, var de derfor villige til å adlyde. Vi kan av den grunn trekke den slutning at Isak var villig til å bli brukt som et offer, ettersom Jehova hadde påbudt at han skulle ofres.
Det at 1 Mosebok 22: 9 sier at Abraham bandt Isak, bør ikke få oss til å trekke en annen slutning. Det støtter tvert imot den oppfatning at Isak frivillig lot seg ofre. Ifølge den jødiske historieskriveren Flavius Josephus var Isak 25 år da dette hendte. (Antiquities of the Jews, bok I, kapittel XIII, avsnitt 2) Hvis han var det, må Abraham ha vært omkring 125 år gammel. Det er tydelig at den alderstegne Abraham ikke overmannet sin unge og sterke sønn for å binde ham. Hvis Isak ikke hadde vært villig til å la seg ofre i lydighet mot Gud og sin far, kunne han utvilsomt ha satt seg til motverge. At han lot seg binde, viser at han var villig til å tjene som et offer. Han visste at Jehova hadde utført et mirakel ved å gi hans foreldre forplantningsevnen tilbake, og derfor satte han uten tvil sitt håp til oppstandelsen, slik som hans far gjorde. — Heb. 11: 19.
Selv om en person var villig til å tjene som et offer, kunne han ufrivillig komme til å reagere voldsomt når offerkniven ble brukt. Det at Abraham bandt Isak, ville hindre eller begrense slike voldsomme bevegelser. Det er i denne forbindelse interessant å merke seg den beskrivelse dr. Edersheim gir av ofring av et lam i forgården til Herodes’ tempel. Han skriver: «Deretter bandt offerpresten, som var omgitt av sine hjelpere, lammet til den andre av ringene på alterets nordside . . . Offerdyrets føtter var bundet sammen, det vil si framfoten var bundet sammen med bakfoten på hver side.» (The Temple, side 132) Og det virkelige «Guds lam», som ble forbilledlig framstilt ved Abrahams offer, ble naglet til en torturpel, idet han frivillig ga seg selv som et offer. — Joh 1: 29; Heb. 10: 9, 10.