Alderdommens problemer

DET er i virkeligheten ingen som ønsker å bli gammel. Det kan nok være at vi skulle ønske å ha den erfaring og den visdom som et langt liv kan gi, men vi ønsker ikke å merke de alvorlige begrensninger en høy alder kan innebære for både kropp og sinn. Vi ser heller ikke fram til det som følger — til døden. Hvis vi kunne velge, ville vi sannsynligvis ønske å kunne forbinde de grå hårs visdom med ungdommens vitalitet. Det var det Ponce de León for flere hundre år siden hadde i tankene da han søkte etter «Ungdommens kilde» i Florida.

Kan aldringsprosessen stanses? Er det mulig for den som er blitt gammel, å bli ung igjen? Vil den visdom som kommer med årene, en dag kunne kombineres med ungdommens styrke og det for bestandig? Vi svarer, fylt av overbevisning: JA! Når vil det så skje? Den tiden er langt nærmere enn du kan tenke deg, noe vi vil forklare senere i dette bladet.

Men før den tiden kommer at de gamle blir unge igjen, må vi kjempe med de problemer som knytter seg til alderdommen. Det er noe vi må se i øynene.

De «gylne år»?

Noen har kalt alderdommen de «gylne år». Den som ikke er plaget av sykdom, som ikke nærer frykt, og som ikke ser tilbake på sitt liv med sorg, kan virkelig i alderdommen oppleve en slik ro og trygghet som den patriarken Abraham tydeligvis opplevde, for Bibelen sier at han «døde i en god alderdom, gammel og tilfreds». — 1. Mos. 25: 8, NW.

Andre derimot ser ikke på alderdommen som de «gylne år», men betrakter den som en sørgelig tid. En fremtredende person som var blitt 70 år, ble spurt om hvordan han betraktet alderdommen. Han svarte: «Som et skibbrudd.» Han sammenlignet det å bli gammel med et skip som blir kastet opp på stranden og slått i stykker av vinden og bølgene. Eller som Boston-psykologen dr. Rebecca Black uttrykte det:

«Folk blir forledet til å tro at når de går av med pensjon, vil de få oppleve en lykkelig tid, men det blir gjort svært lite for å forberede dem på pensjonsalderens realiteter — og denne tiden blir i stedet ofte en ulykkelig tid.»

Det er således mange forskjellige forestillinger som knytter seg til alderdommen. Noen tenker på at deres ungdoms styrke da vil være tapt, at kreftene vil bli stadig mindre, og at de til slutt kanskje må dø i ensomhet. Andre tenker på at når de er blitt gamle, vil de ha utrettet noe i livet, og de vil nyte respekt og bli vist ære.

Det var disse motstridende tankene Daniel Calahan, som er knyttet til et institutt for samfunnsforskning, ga uttrykk for i en lederartikkel da han var blitt 46 år. Han sa:

«For den som nettopp har nådd en alder av 46 år, er tanken på alderdommen, som hurtig nærmer seg, forbundet både med spenning og med frykt.

Barna mine vil snart være voksne, og jeg kan igjen leve mitt eget liv. Det virker forlokkende.

Men jeg er ikke helt overbevist om at det vil bli så spennende, når jeg betrakter enkelte av de eldre som jeg ser omkring meg, og som bruker en god del av sin ekstra fritid på sykebesøk og til å overvære gamle venners begravelse, og som ikke riktig vet hva de skal gjøre i den tiden de har til rådighet . . .

Mange av de eldre befinner seg på pleiehjem, disse smarte institusjonene som er opprettet for å forhindre at de eldre skal gå i veien i hjemmet. Muligheten for at jeg kan komme til å ende mine dager på et av disse stedene — og sitte der og stirre på veggene eller se på fjernsynsapparatene, som stadig står på — skremmer meg. Men noe som skremmer meg nesten like mye, er selve aldringsprosessen.»

Flere blir eldre

I enkelte henseender har den moderne vitenskap gjort problemene for dem som er gamle og dårlig stilt, større. Hvordan det? Ved at legevitenskapen har forlenget livet, men ikke har tenkt så mye på hva slags liv eldre mennesker lever. I De forente stater kan en for eksempel forvente at et barn som blir født i dag, skal leve 24 år lenger enn et barn som ble født i 1900. Men hva har en oppnådd med det hvis de eldre må leve en kummerlig tilværelse i disse ekstra årene?

Fordi flere oppnår en høy alder, øker de problemer som er knyttet til alderdommen. Bare i De forente stater finnes det nå over 24 millioner mennesker på over 65 år. Praktisk talt hver eneste familie er berørt av alderdommen, ettersom en familie hvor ikke minst ett av medlemmene er på over 65 år, er en unntagelse. Folketellingskontoret melder at av de amerikanere som er over 65 år, er det over fem millioner kvinner som bor alene. Omkring en og en halv million menn bor også alene.

Fordi eldre mennesker i mange land lever lenger og det er flere av dem enn tidligere, er det virkelig et problem hva disse menneskene skal gjøre med sitt liv. Mange eldre lever like lenge etter at de er blitt 65, som de gjorde før de ble voksne. Hva skal de gjøre med all denne tiden?

Noe som øker problemet, er det forhold at sinnet ikke svekkes så hurtig som kroppen. En gruppe psykologer hevder at sinnet når sin største yteevne når mennesket er omkring 60 år, og at det deretter svekkes bare svært langsomt. Det er derfor et problem hvordan en skal holde sinnet opptatt i den tiden da kroppen ikke lenger reagerer slik som den gjorde tidligere.

Problemer for andre

Alderdommens problemer er naturligvis ikke bare noe som berører de eldre selv. Yngre medlemmer av familien blir også stilt overfor deres problemer. Bladet Business Week sier:

«Nest etter det å oppdra tenåringer og finansiere deres høyere utdannelse er det største familieproblem folk på over 35 år i ledende stillinger blir stilt overfor, å dra omsorg for sine gamle foreldre.

En mann i New York som er ansatt i et forsikringsselskap, sier: ’Det å dra omsorg for min gamle mor på 91 år har skapt store problemer for oss — både i følelsesmessig og i økonomisk henseende.’ Hans reaksjon er bare altfor typisk.»

Alderdommen er således virkelig et problem. Og stadig flere mennesker må se det i øynene. Hvordan kan de gjøre det og være «tilfreds», slik som Abraham var? Hva kan de gjøre? Hva kan yngre mennesker gjøre for sine gamle foreldre?

Og det viktigste spørsmålet av alle: Kan de som er blitt gamle, få sin ungdoms styrke tilbake?