har henrettet denne avskyelige skapningen i Harmageddon-slaget. Det er nok så at mange av kongene over nasjonene i Satans verden sover i verdslig ære og prakt i sine gravkammer, men Satan skal ikke bli forent med dem i en forherliget dødstilstand. Han er avskyelig, og derfor skal han ikke, i likhet med et menneske, bli lagt i en grav i jorda, som de legger steiner over. Det vil gå med ham som med et uønsket barn som blir født altfor tidlig. Han vil bli kastet vekk uten noen grav, lik blodbestenkte klær til døde soldater, lik en død kropp som ligger under en haug med drepte som er slått ned med sverdet, lik et foraktelig kadaver som kan tråkkes ned i støvet. Guds «kvinnes» Ætt, Kristus Jesus, skal knuse hodet på denne avskyelige Slangen. Satan kommer aldri mer til å bli nevnt med ære. Alle som blir oppmerksom på hans ynkelige ende, kommer til å snakke om hans store fall, og de kommer til å tale vanærende om ham, som spottesangen forutsier.

18. Hvordan viser spottesangen at det skal gå med Slangens ætt?

¹⁸ I Edens hage erklærte Gud at han ville sette fiendskap mellom sin «kvinne» og Slangen, og mellom hennes Ætt og Slangens ætt. (1 Mos. 3: 15) Og det vil ikke gå bedre med Slangens ætt enn med ham selv. Dette avkommet har det større Babylons konge ynglet. Det er med tanke på denne ætten og den «gyldne stad» som Satans organisasjon er, at den inspirerte spottesangen slutter med ordene: «Gjør et blodbad på hans sønner for deres fedres misgjerning! De skal ikke få reise seg og ta jorden i eie og fylle jorderike med byer.» (Es. 14: 21) Denne «gyldne stad» og de organisasjoner som er avhengig av den, skal aldri bli gjenopprettet på jorden. Satans ætt, hans etterkommere, som opprettholdt og drev disse organisasjonene, blir alle sammen slått ned. De vil ikke være i stand til å føre videre de tradisjoner og metoder som er blitt praktisert av deres far Satan og deres forgjengere i hans tjeneste. De skal aldri bli nevnt med ære i den rettferdige nye verden!

19. Hvordan skal Jehova utrydde av Babylon navn, levning, barnebarn?

¹⁹ At spottesangen skal bli oppfylt, det er sikkert. Jehovas vitner kan nå synge den med full overbevisning. Gud den allmektige, som inspirerte sangen, garanterer at den skal oppfylles til minste detalj på det større Babylon, dets konge og hele hans ætt. «Jeg vil reise meg mot dem, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og jeg vil utrydde av Babel både navn og levning, både barn og barnebarn, sier [Jehova]. Og jeg vil gjøre det til et hjem for pinnsvin og fylle det med vannpytter, og jeg vil feie det bort med ødeleggelsens feiekost, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Es. 14: 21—23) Når Harmageddon feier ødeleggende fram, skal Jehova Gud sope universet rent for det større Babylon, Djevelens usynlige og synlige organisasjon. For et blodbad det vil bli! I den nye verden kommer ingenting til å bære babyloniske navn. Ikke engang en levning av dens onde ætt skal overleve Harmageddon og komme inn i den nye verden. Ingen kommer til å reise den en ætt, og det vil heller ikke bli født noen slik ætt. En fullstendig utslettelse ligger foran den, og evig ødeleggelse blir dens skjebne. Da skal spottesangen tone ut i en stor finale ved sangens fullstendige oppfyllelse, som blir til en strålende opphøyelse av Jehova Gud og til evig velsignelse for velvillige mennesker gjennom Hans rike under Kristus Jesus.

«Ær Jehova med din eiendom»

ETTER som «pengekjærhet er en rot til alt ondt», var det da så at israelittene gjorde ondt da de søkte å få egyptisk gull og sølv den gangen de dro ut av Egypt? Krafset de etter bytte, hadde de lyst på materiell rikdom som kunne få dem til å fare vill fra Jehovas veger og bli gjennomstunget med mange piner? (1 Tim. 6: 10) Var det i virkeligheten et listig tyveri når de slik på fallrepet «lånte» av egypterne? Israelittene hadde jo ikke tenkt å vende tilbake til Egypt eller å betale noe tilbake til egypterne. En undersøkelse av israelittenes motiver renvasker dem, og viser at de ikke har gjort seg skyldig i noe straffbart. Den frikjenner dem også for enhver tanke om at de hadde en umettelig kjærlighet til penger, noe som kunne vært roten til framtidige onder eller piner.

Tenk på den historiske bakgrunn. Israelittene hadde vært i Egypt i to hundre og femten år, og i det siste hundreåret av den tiden var de blitt hardt undertrykt som ulønte slavearbeidere. Nå lå friheten foran dem, frigjøring fra trelldommen i Egypt, og Jehova Gud bestemte at de ikke skulle dra tomhendte ut. «Og Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og ba egypterne om smykker av sølv og gull og om klær. Og Herren ga folket yndest hos egypterne, så de gjerne ga dem det de ba om. Det var det bytte de tok av egypterne.» (2 Mos. 12: 35, 36) Her bruker den engelske King James oversettelsen uttrykket «lånte», men dens randbemerkning bruker ordet «forlangte», og flere moderne oversettelser sier,i likhet med vår norske, «ba». Og i stedet for å la det se ut som om egypterne «lånte ut» disse verdisakene, sier Amerikansk standard oversettelse at «de lot dem få det de ba om». Israelittene samlet bare inn en liten del av det de hadde til gode, og Jehova Gud forsvarte deres rettferdige sak.

Viste israelittene en selvisk kjærlighet til denne rikdommen de hadde samlet seg, så de dynget den opp? Spekulerte de med den for å fordoble den eller tredoble den? Nei; omkring tre måneder etterat de hadde samlet inn denne etterbetalte lønnen, ga de store bidrag til en teokratisk sak. «Moses sa til hele Israels barns menighet: Dette er det som [Jehova] har befalt: Ta ut en gave til [Jehova] av det I eier! Enhver som har hjertelag til det, skal komme med gaven til [Jehova], gull og sølv og kopper. Og de kom enhver hvis hjerte drev ham til det; og enhver hvis ånd tilskyndet ham, kom med gaver til [Jehova] til arbeidet på sammenkomstens telt og til all tjeneste der.» (2 Mos. 35: 4, 5, 21; 25: 1—3) De stilte ikke bare materiell rikdom til