«Ær Jehova med din eiendom»

ETTER som «pengekjærhet er en rot til alt ondt», var det da så at israelittene gjorde ondt da de søkte å få egyptisk gull og sølv den gangen de dro ut av Egypt? Krafset de etter bytte, hadde de lyst på materiell rikdom som kunne få dem til å fare vill fra Jehovas veger og bli gjennomstunget med mange piner? (1 Tim. 6: 10) Var det i virkeligheten et listig tyveri når de slik på fallrepet «lånte» av egypterne? Israelittene hadde jo ikke tenkt å vende tilbake til Egypt eller å betale noe tilbake til egypterne. En undersøkelse av israelittenes motiver renvasker dem, og viser at de ikke har gjort seg skyldig i noe straffbart. Den frikjenner dem også for enhver tanke om at de hadde en umettelig kjærlighet til penger, noe som kunne vært roten til framtidige onder eller piner.

Tenk på den historiske bakgrunn. Israelittene hadde vært i Egypt i to hundre og femten år, og i det siste hundreåret av den tiden var de blitt hardt undertrykt som ulønte slavearbeidere. Nå lå friheten foran dem, frigjøring fra trelldommen i Egypt, og Jehova Gud bestemte at de ikke skulle dra tomhendte ut. «Og Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og ba egypterne om smykker av sølv og gull og om klær. Og Herren ga folket yndest hos egypterne, så de gjerne ga dem det de ba om. Det var det bytte de tok av egypterne.» (2 Mos. 12: 35, 36) Her bruker den engelske King James oversettelsen uttrykket «lånte», men dens randbemerkning bruker ordet «forlangte», og flere moderne oversettelser sier,i likhet med vår norske, «ba». Og i stedet for å la det se ut som om egypterne «lånte ut» disse verdisakene, sier Amerikansk standard oversettelse at «de lot dem få det de ba om». Israelittene samlet bare inn en liten del av det de hadde til gode, og Jehova Gud forsvarte deres rettferdige sak.

Viste israelittene en selvisk kjærlighet til denne rikdommen de hadde samlet seg, så de dynget den opp? Spekulerte de med den for å fordoble den eller tredoble den? Nei; omkring tre måneder etterat de hadde samlet inn denne etterbetalte lønnen, ga de store bidrag til en teokratisk sak. «Moses sa til hele Israels barns menighet: Dette er det som [Jehova] har befalt: Ta ut en gave til [Jehova] av det I eier! Enhver som har hjertelag til det, skal komme med gaven til [Jehova], gull og sølv og kopper. Og de kom enhver hvis hjerte drev ham til det; og enhver hvis ånd tilskyndet ham, kom med gaver til [Jehova] til arbeidet på sammenkomstens telt og til all tjeneste der.» (2 Mos. 35: 4, 5, 21; 25: 1—3) De stilte ikke bare materiell rikdom til rådighet for arbeidet med tabernaklet, men også tid og krefter. De ga så rundhåndet at arbeiderne kom til Moses og sa: «Folket bærer fram meget mer enn det trengs til det arbeid som [Jehova] har befalt å fullføre.» Beretningen fortsetter: «Da lot Moses rope ut i hele leiren: Ingen, hverken mann eller kvinne, skal lenger bære noe fram som gave til helligdommen! Så holdt folket opp med å bære fram gaver. Men det som var gitt, var nok til hele det arbeid som skulle fullføres, ja, mer enn nok.» — 2 Mos. 36: 1—7.

Israelittene brukte sin materielle eiendom til å skaffe et sted for teokratiske sammenkomster. En del av deres eiendom besto av det de hadde forlangt av egypterne fire måneder tidligere. Omtrent fire hundre og fem og seksti år etter dette ble israelittene igjen oppfordret til å gi bidrag til byggingen av et annet samlingssted. Denne gang var det et tempel som skulle bygges i Jerusalem av Salomo. David og de fremtredende menn og folket i sin alminnelighet ’ga frivillig sine gaver til Jehova’, for de hadde lagt sin kjærlighet i tilbedelsen av Jehova og et sted hvor de kunne utføre den. Ga de for å berike ham? La en av de største giverne, kong David, svare: «Deg, [Jehova], tilhører storheten og makten og æren og herligheten og majesteten, ja, alt i himmelen og på jorden; ditt, [Jehova], er riket, og du er opphøyd over alt og har alt i din makt. For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg.» — 1 Krøn. 29: 3, 6, 9, 11, 14.

Det går fem hundre år, og ennå en gang tar israelittene av sin eiendom for å ære Herren ved å hjelpe til med å gjenopprette den sanne tilbedelse av ham i Jerusalem. I sytti år hadde landet ligget øde, og templet var jevnet med jorden. Men nå var fangenskapet i Babylon gått over i historien, og i året 537 f. Kr. utropte kong Kyros av Persia frihet for jødene, frihet til å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Jehovas tempel. Til dem som ikke vendte tilbake for å ta aktiv del i gjenreisingsarbeidet, sa Kyros: «Enhver som er tilbake på et sted der han oppholder seg som en fremmed, skal la menneskene på sitt sted hjelpe seg med sølv og gull og gods og lastdyr, foruten med frivillige gaver til Guds hus som er i Jerusalem.» (Esras 1: 1—4, En am. overs.) De jødene som ble tilbake, ga store bidrag i gull og sølv, gods og lastdyr, og selv kong Kyros fremmet saken ved å gi tilbake de karene som Nebukadnesar hadde tatt fra templet mange år tidligere.

I templet ble det gjort i stand en plass for frivillige gaver. Der kunne en gi det en var i stand til, uten å tiltrekke seg offentlig oppmerksomhet eller gjøre seg bemerket. (Mark. 12: 41—44) Paulus samlet bidrag ved forskjellige anledninger til hjelpearbeid og andre teokratiske formål. (1 Kor. 16: 1—4; 2 Kor. 9: 1—15) Slike innsamlinger på nasjonen Israels tid og i apostlenes dager var teokratiske og ble velsignet av Gud, men begjærlige mennesker har grepet idéen med penge-innsamlinger og misbrukt dem for sin egen griskhets skyld. Profeten Mika anklaget ’prester som lærer for betaling, og profeter som spår for penger’, og Esaias fordømte de ’falske hyrder, som lik grådige hunder aldri blir mette, men alltid vender seg, hver til sin egen vinning’. — Mika 3: 11; Es. 56: 11.

Nåtidens religioner i kristenheten har også gitt pengeinnsamlinger et frastøtende preg. Under påskudd av forskjellige ofringer har prestene latt kollektbøssen gå rundt flere ganger under sine «gudstjenester». Noen krever til og med inngangspenger til kirkene. Det er klekket ut mange planer for å hjelpe soknebarna av med pengene deres. Ikke engang lotterispill har de holdt seg for gode til å bruke. De driver forretning med Guds gunst, selger bønner, avlat, syndsforlatelse og skjærer ned reisetiden fra «skjærsilden» til himmelen hvis de får en godtgjørelse i penger. Billetter til himmelen kan ikke kjøpes for penger. Kristus Jesus viste hvor vanskelig det ville være for en rik å komme dit. (Matt. 19: 24) Tenk nå tilbake på den hendelsen som er omtalt i begynnelsen av denne artikkelen. Husker du hvor gavmildt og rikelig israelittene bidro til byggingen av tabernaklet i ørkenen? De ga så rikelig at Moses måtte be dem holde opp med sine foræringer, og enda kjøpte ikke deres gaver Guds gunst og velsignelse. Deres gaver kjøpte ikke engang adgang til Løftets land for dem. Alle de voksne av dem, på noen få nær, ble jo nektet å komme inn på grunn av sin syndighet på andre områder. Deres bidrag skaffet dem ikke forlatelse og guddommelig gunst.

Pengene er blitt en gud for mange, særlig nå i de «siste dager». Bibelen gjør ikke vesen av de rike, men sier: «Og nå, I rike: Gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder! Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett; eders gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal være til vitnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild; I har samlet skatter i de siste dager!» (Jak. 5: 1—3) I annet kapitel fordømmer disippelen Jakob kristne menigheter som hadde falt for den dårlige skikk å vise partiskhet overfor de rike og tilsidesette de fattige med smålig forakt. Oppsamlet rikdom vil ikke redde sin eiermann i de «siste dager», ikke mer enn gullet og sølvet som jødene drev avguderi med, reddet dem den gangen Jerusalem falt. Om dette leser vi:

«Alle hender skal synke, og alle knær skal bli som vann. Og de skal binde sekk om seg, og redsel skal legge seg over dem, og alle ansikter skal dekkes av skam, og alle deres hoder skal være skallet. Sitt sølv skal de kaste på gatene, og sitt gull skal de akte for urent; deres sølv og deres gull skal ikke kunne berge dem på [Jehovas] vredes dag; de skal ikke kunne mette seg eller fylle sin buk med det. For det har vært et anstøt til misgjerning for dem.» «Hverken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på [Jehovas] vredes dag; ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært; for han vil gjøre ende, ja, brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden.» — Esek. 7: 17—19 og Sef. 1: 18.

GUDS GUNST KAN IKKE KJØPES

Selv om det romersk-katolske hierarki tildeler kardinalembetet med en stor prislapp på og ellers krever penger for hva de påstår å være begunstigelser fra Gud, så kan de ikke finne noe eksempel på slik religiøs handel hos apostelen Peter, han som de så ofte kaster smuss på ved å omtale ham som den første pave. Peters handlemåte var stikk motsatt av deres. Det blir vist i tilfellet med Simon, som ønsket å kjøpe en av Guds gaver. Vi leser i Apostlenes gjerninger 8: 18—21: «Men da Simon så at ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse, kom han til dem med penger og sa: Gi også meg denne makt at den som jeg legger mine hender på, må få den hellige ånd! Men Peter sa til ham: Ditt sølv være forbannet, både det og du selv, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger! Du har ikke del eller lodd i dette ord; for ditt hjerte er ikke rett for Gud.»

Det går klart fram av ovenstående at penger ikke kan kjøpe Guds gunst eller kjøpe befrielse fra Jehovas vrede i de «siste dager». Likevel kan det gis bidrag til organisasjoner som trofast fremmer Jehovas rikes interesser. Hva gagner det den som yter bidrag? For å ta én ting, så kan han dermed vise klokskap i bruken av sitt materielle gods, noe som ville være en antydning om at han også vil bruke andre eiendeler eller egenskaper på en klok måte til ære for Jehova. Dette blir vist i Lukas 16: 9—11: «Bruk mammon, selv om den er uærlig, for å gjøre dere venner, så at de, når dere dør, kan hilse dere velkommen i de evige boliger. Den som er trofast i smått, er også trofast i stort, og den som er uærlig i det små, er også uærlig i stort. Så hvis dere ikke er trofaste med den uærlige mammon, hvordan kan dere da bli betrodd sanne rikdommer?» — Moffatt.

Andre oversettelser, for eksempel Amerikansk standard oversettelse, En amerikansk oversettelse og vår norske oversettelse gjengir teksten litt annerledes. De antyder at det er mammon eller pengene som svikter, i stedet for å si at personene dør. Prinsippet blir imidlertid det samme i begge tilfelle, nemlig at klok anvendelse av materiell eiendom vil gjøre Gud og Kristus vennlig stemt, og vil vise at når en bruker penger trofast, så kan en også bli betrodd de sanne rikdommer. Sanne rikdommer er Rikets interesser, den forrett å vise sin ustraffelighet overfor Gud og ha del i å opphøye Ham. Penger er småting i sammenligning med slike rikdommer; for er det ikke så at Gud allerede eier denne materielle jord og alt som er på den, og at også de uendelige himler er hans? En klok anvendelse av mammon vil anbefale oss som mottagere av de sanne rikdommer. Dette vil i sin tur åpne vegen for oss til å få bo evig i Jehovas nye verden. Å gi mammon er derfor ikke nok; de sanne rikdommer må behandles på en klok måte.

Det faktum at pengegaver i seg selv ikke er tilstrekkelig for å vinne frelse, blir dessuten klart vist av Kristus Jesus. En ung mann kom engang til Jesus og spurte: «Mester! hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?» Høydepunktet i Jesu svar var: «Gå bort og selg det du eier, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg meg!» Den unge mannen gikk bedrøvet bort, for han var meget rik. Dette viser to ting: Det var ikke bare nødvendig at den unge mannen brukte sin mammon eller de pengene han hadde, på en uselvisk måte, men det var også nødvendig for ham å følge Jesus. Det betydde å forkynne evangeliet om Riket. Uten tvil var den kloke bruken av pengene bare begynnelsen, den måtte bli etterfulgt av en aktiv forkynnelse etter Kristi eksempel. — Matt. 19: 16—22.

Legg også merke til følgende interessante opplysning fra en annen kant. Merk deg Monsignor Fulton J. Sheens handlemåte og se hvor forskjellig den er fra den stilling Kristus Jesus inntok. I New York Times for 28. mars 1949 sto det en artikkel om denne mektige, glattungede presten da han samlet inn millioner av dollar til katolsk veldedighet. Vi siterer: «Han sa at godgjørenhet ikke består i å ’gi avkall på’ noe, men i ’å bytte bort timelig rikdom med åndelig rikdom’. De som nyter godt av de midler som blir gitt til katolsk veldedighet, forklarte han, vil bli ’særlige talsmenn — forsvarere i Guds rike’ for mennesker som gir bidrag for å få sin sak fremmet. ’Katolikkene i New York blir ikke bedt om å gi avkall på 2 500 000 dollar,’ sa Msgr. Sheen. ’Katolsk veldedighet driver ingen innsamlingskampanje. Det blir utført en byttehandel. Denne uken er helgenverdighet til salgs. Denne uke er det billigsalg i Guds rike.’» Men «helgenverdighet» er ikke til salgs, tross Sheens bedrageriske uke med «billigsalg». Katolikkene i New York kan ikke kjøpe seg inn i Riket, ikke mer enn den unge mannen for nitten hundre år siden kunne det.

Som framholdt i Ordspråkene 3: 9, kan kristne ’ære Jehova med sin eiendom’. (Am. stand. overs.) Det er en del av deres tjeneste for Gud — men bare en del. De må vise sin fulle hengivenhet til Gud og Kristus ved å tjene med hele sitt hjerte og sinn, hele sin sjel og styrke. Dette betyr ikke bare klok og uselvisk bruk av materielt gods, men trofast bruk av tiden, av mentale krefter og fysisk energi. I likhet med israelittene gir de kristne i vår tid finansielle bidrag til å leie eller vedlikeholde lokaler og møtesteder. I likhet med de jøder på Kyros’ tid som ikke vendte tilbake til Jerusalem, dekker de sin del av utgiftene med å utvide forkynnelsen av evangeliet i andre land. De hjelper nødlidende brødre, enten direkte, eller gjennom organisert hjelpearbeid, slik de første kristne gjorde under Paulus’ overoppsyn. Men i tillegg til alt dette går de energisk fram i Kristi Jesu fotspor, og følger den vegen han har stukket ut ved å forkynne Riket.

Ikke i noen av disse teokratiske krav er Jehova Gud begjærlig eller grådig. Av dem som har meget, fordres det meget; likevel øker ikke det rikdommen til universets store eier. Hans utbytte er akkurat like stort fra dem som har lite og som det kreves lite av, enten det er materielle midler, tid eller krefter. Hans glede over vår fulle og hele hengivenhet består i at den beviser at Satan er en løgner, for han hånte Gud og påsto at han ikke klarte å ha trofaste mennesker på jorden som uselvisk var Ham hengiven. «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» (Ordsp. 27: 11) Vi kan og bør ’ære Herren med vår eiendom’ så langt vi er i stand til det, men vi må likevel ikke falle i den religiøse snaren å tenke at penger vil kunne kjøpe frelse for oss. Husk at det å gi tiende ikke var den eneste befalingen til Israel under loven; det var bare ett av de mange kravene. Derfor må vi nå vise vår hengivenhet for Jehova på mange forskjellige områder hvis den skal være hel og full. Framfor alt må vi forkynne evangeliet om det opprettede rike. Og hvis vår materielle eiendom kan bli brukt til å fremme dette arbeid mens vi er opptatt med det, kan vi glede oss over at vi derved ’ærer Jehova med vår eiendom’.

[Jehova] er god og rettvis; derfor lærer han syndere vegen. Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin veg. — Salme 25: 8, 9.