Sikkerhet innenfor tilfluktsbyene

 1. Hvorfor trenger vi et tilfluktssted i Harmageddon, og hvilket profetisk bilde har Gud gitt oss på dette?

HELE verden er beheftet med blodskyld. Samtidig med at kristenheten tilsynelatende gjør hva den kan for å skape internasjonal fred, går den i spissen med hensyn til å forberede alle tiders blodigste slag. Hvor kan vi søke tilflukt hvis vi ønsker å unngå å være delaktige i verdens blodskyld når Harmageddon kommer, slik at vårt liv ikke vil bli krevd av oss på grunnlag av Jehovas pakt om blodets hellighet? Jehova har tilveiebrakt det eneste sted hvor man kan finne tilflukt og redning, og han har gitt oss et profetisk bilde på det i og med de tilfluktsbyene han lot opprette i Israel.

 2. Hvilke fristeder var i bruk blant hedenske folkeslag, og hvorfor ble deres antall til slutt redusert?

² Disse byene kan ikke sammenlignes med de tilfluktssteder som var vanlige blant hedenske folkeslag. Disse stedene var religiøse hellige steder, og kunne være en lund, et tempel eller et alter, og de fikk asylrett, det vil si rett til å huse en ugjerningsmann og beskytte ham mot straff. Den beskyttende kraft disse stedene fikk, strakte seg ut over et anselig område omkring selve helligdommen, og den ble voktet med stor påpasselighet ved at det var forbundet med stor straff å unnlate å respektere den beskyttelse et slikt sted ga. Disse tilfluktssteder eller fredhellige steder var imidlertid på religiøst grunnlag åpne for både de straffskyldige og dem som hadde vært uheldige, og lot begge slags mennesker få husly og beskyttelse mot lovens håndhevere eller dem som ville ta loven i sin egen hånd og straffe ugjerningsmannen. Det berømte Artemistempel (Dianatempel) i Efesus var et hedensk asyl eller fredhellig sted, og dets privilegier i denne henseende ble større etter som tiden gikk. Det ble etter hvert svært mange fredhellige steder hos grekerne og romerne, men asylretten ble misbrukt, og dette førte til en stor økning i forbrytertallet. Den romerske keiser Tiberius, som regjerte på Jesu tid, lot foreta en omhyggelig granskning av virkningene av disse asylene, med den følge at deres antall ble redusert og at deres privilegier ble begrenset.

 3. Kunne man opprette stadig flere tilfluktsbyer i Israel? Når nevnte Jehova for første gang noe om et framtidig fredhellig sted for Israel?

³ Tilfluktsbyene i Israels land var begrenset i antall og innrømmet ikke den straffskyldige morder asyl, men bare den ufrivillige manndraper. Noen er av den oppfatning at israelittene under sin 40-årige vandring i ørkenen før de kom inn i Palestina, det lovte land, hadde et slikt fredhellig sted i tempeltjenernes eller levittenes leir, hvor også ypperstepresten og hans stab av underprester hørte hjemme. Første gang Jehova Gud nevnte noe om et framtidig fredhellig sted, var da han ga profeten Moses loven på Sinai berg. Han sa da: «Den som slår et menneske så det dør, han skal visselig late livet. Men hvis han ikke har stått ham etter livet, men det er Gud som har latt ham komme ut for hans hånd, da vil jeg sette deg et fristed som han kan ty til. Men om noen bærer seg så formastelig at at han dreper sin neste med svik, da skal du ta ham om det så var fra mitt alter: han skal dø.» — 2 Mos. 21: 12—14.

 4. Hva vil det si at man skulle ta en morder om det så var fra Jehovas alter?

⁴ Den siste uttalelsen kan bety at ikke engang en mann som er prest og tjener ved Guds alter, skal behandles som en skyldfri mann hvis han har fart med svik og begått et overlagt mord, men at han skal føres bort og henrettes. Den kan også bety at hvis en hvilken som helst forsettlig morder tyr til alteret som et fristed og griper fatt i et av dets horn i håp om å bli beskyttet fordi alteret er hellig, så skal han like fullt føres bort og henrettes som han fortjener. Hverken ved sin lov eller ved hellige ting i sin organisasjon beskytter Gud forsettlige forbrytere. Dette har vi eksempel på i tilfellet med hærføreren Joab. Mens David var konge, gjorde Joab seg skyldig i å utgyte uskyldig blod fordi han lot seg drive av hevngjerrighet og misunnelse. I tillegg til dette begikk han den forbrytelse å støtte en tronraner som ville bemektige seg Davids trone, i stedet for å støtte ham som Gud hadde utsett til tronen, nemlig Davids sønn Salomo. Da han som hadde villet rane tronen, ved en senere anledning viste at han fremdeles tok sikte på tronen, og kong Salomo lot ham drepe, flyktet hærføreren Joab og grep fatt i alterets horn og nektet å fjerne seg derfra. Han sa: «Nei, her vil jeg dø.» Derfor lot også kong Salomo ham henrette der, idet han sa: «[Jehova] skal la hans blod komme tilbake på hans hode fordi han hugg ned to menn som var rettferdigere og bedre enn han, og drepte dem med sverdet, så min far David ikke visste om det.» (1 Kong. 2: 28—34) Ingen som myrder eller deltar i blodsutgytelse med vilje, kan vente at Jesus Kristus, offeret på Jehovas store alter, skal gjøre soning for hans forbrytelse eller hans delaktighet i en forbrytelse.

 5. Hvor mange tilfluktsbyer skulle det være, og hvorfor var ikke disse byene ganske alminnelige byer?

⁵ I det førtiende år av sin vandring nådde israelittene fram til Moabs sletter øst for Jordan-elven, på motsatt side av byen Jeriko. Da behaget det Jehova Gud å befale dem å opprette seks tilfluktsbyer, tre på østsiden av elven og tre på vestsiden. Disse byene var ikke ganske alminnelige byer, men de tilhørte Jehovas spesielle tjenere som var knyttet til hans tempel. Én av disse byene, Hebron, var en by for prester, og de andre fem tilhørte levittene. Etter som disse byene var tilfluktssteder hvor flyktningene kunne være i trygghet for blodhevneren, fikk de en hellig status. Om uttagelsen av byene leser vi: «Så helliget de Kedes . . . og Sikem . . . og Kirjat-Arba, det er Hebron, . . . Beser . . . Ramot . . . [og] Galon.» (Jos. 20: 7, 8) Tilfluktsbyene hadde derfor Guds spesielle anerkjennelse, og deres stilling som fristeder fortjente å bli respektert.

 6. Hva skulle tilfluktsbyene forhindre, og hva ville følgen blitt hvis israelittene hadde prøvd å tilsidesette eller omgå denne loven?

⁶ Formålet med tilfluktsbyene var at de skulle forhindre at landet ble besudlet med uskyldig blod, ikke blodet til den som ble drept av vanvare, men blodet til den som drepte av vanvare og ikke var skyldig i å ha noen urett hensikt: «Forat der ikke skal utøses uskyldig blod i det land som [Jehova] din Gud gir deg til arv, så det kommer blodskyld over deg.» (5 Mos. 19: 10) Hvis israelittene hadde unnlatt å iverksette loven om tilfluktsbyene og hadde prøvd å tilsidesette den eller omgå den, ville for øvrig dette også ha ført til at landet ble besudlet med den uskyldiges blod, enten han ble drept med overlegg eller av vanvare. «I skal ikke vanhellige det land I bor i; for blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for det blod som utøses der, uten ved dens blod som utøser det. Du skal ikke gjøre det land I bor i, urent, det land i hvis midte jeg bor; for jeg er [Jehova], som bor midt iblant Israels barn.» — 4 Mos. 35: 33, 34.

 7. Hvem ble gjort i Guds bilde i den hensikt å hevne utgytt blod, og hvor kunne en manndraper søke tilflukt for å slippe vekk fra ham?

⁷ Jehova anerkjente den rett den nærmeste slektning av den uskyldige drepte hadde til å slå i hjel manndraperen når han kom over ham. Jehova anerkjente den nærmeste slektningen som blodhevner og tilkjente ham derved rett og myndighet til å henrette. På den måten skapte Gud blodhevneren «i Guds bilde», for Gud selv har rett og myndighet til å henrette mordere. (1 Mos. 9: 6) Guds lov sa: «Blodhevneren kan drepe manndraperen; når han treffer på ham, kan han drepe ham.» (4 Mos. 35: 19) En mann kunne imidlertid komme til å drepe et annet menneske eller volde en annens død ved et ulykkestilfelle, av vanvare, uten å ha hatt ondt i sinne. Til beskyttelse for slike mennesker tilveiebrakte Gud tilfluktsbyene, slik at de som kom til å drepe noen av vanvare, kunne spare livet til de kom for retten og fikk bevist at de ikke hadde hatt til hensikt å drepe og ikke hadde båret på morderisk hat. (Jos. 20: 9) Den uskyldige manndraper kunne altså flykte til tilfluktsbyen i sitt område. «Da skal I velge ut noen byer som skal være tilfluktssteder for eder, forat en manndraper som av vanvare slår noen i hjel, kan fly dit. Disse byer skal I ha til tilfluktssteder for manndraperen når han flykter for blodhevneren, forat han ikke skal dø før han har stått til doms for menigheten. Og de av eders byer som I skal gi til tilfluktssteder, skal være seks i tallet.» — 4 Mos. 35: 11—13.

 8. Hvilken ordning i den katolske kristenhet var tilfluktsbyene ikke et bilde på, og hvorfor ble denne ordningen til slutt avskaffet?

⁸ Jehovas lovpakt med det kjødelige Israel hadde bestemmelser om bokstavelige tilfluktsbyer. Jehovas nye pakt med det åndelige Israel gjør det mulig å finne tilflukt ved hjelp av en lignende ordning. Israelittenes tilfluktsbyer var derfor et forbilde på noe godt som skulle komme i framtiden, noe som hadde med Kristus å gjøre. (Kol. 2: 16, 17; Heb. 10: 1) Hva var de et forbilde på? Ikke på de romersk-katolske kirker og deres enemerker hvor lovovertredere tidligere kunne få asyl. Da de som utga seg for å være kristne, begynte å anta hedenske skikker og gi dem et kristent utseende, overtok kristenheten også den hedenske skikk å tilkjenne hellige steder asylrett. Allerede mens Konstantin var Romerrikets hersker, ble de romersk-katolske kirker gjort til asyler hvor uheldige mennesker kunne søke tilflukt når de ble forfulgt av lovens håndhevere eller av mektige, hevngjerrige fiender. Kirkemøtet i Toledo i 681 bestemte at asylretten skulle utvides til å gjelde tretti skritt fra hver kirke. Etter den tiden gjaldt dette kirkelige privilegium i hele den katolske kristenhet, og slik fortsatte det å være, i det minste i Italia, så lenge paven forble uavhengig og beholdt sine besittelser. Denne kirkelige anmasselse medførte imidlertid at det ble overført myndighet fra den borgerlige øvrighet til presteskapet og at loven og den tilbørlige rettspleie ble motarbeidet. Den hjalp de skyldige eller dem som sympatiserte med de skyldige, til å misbruke privilegiet. Oppslagsverket Encyclopedia Americana sier: «Det var de misbruk denne ordningen medførte ved at rettferdigheten ble krenket, som ga støtet til at den ble avskaffet i alle kristne land.» — Bind 24 under oppslagsordet «Sanctuary».

 9. Når har tilfluktsbyene fått sitt motbilledlige motstykke, og hvorfor er det nå så stort behov for den motbilledlige tilfluktsby?

⁹ De forbilledlige tilfluktsbyer har fått sitt motstykke etterat Guds rike ble født i himlene i 1914 e. Kr., for dette rike skal sørge for at alle de menneskers blod som er blitt drept i urettferdighet, blir hevnet. Den tid nærmer seg raskt da uskyldig blod skal hevnes, og det er stort behov for den motbilledlige tilfluktsby, for siden 1918, da Herren Jehova kom til det åndelige tempel sammen med sin pakts engel, har domsprosessen vært i gang for å avgjøre menneskehetens blodskyld.

10. Hva er den motbilledlige tilfluktsby i vår tid? Hvor er den å finne, og hvem er den opprettet til gagn for?

¹⁰ Hva er den motbilledlige tilfluktsby i vår tid? Akkurat som de forbilledlige tilfluktsbyene tilhørte dem som tjenstgjorde i templet, Jehovas yppersteprest medregnet, må den motbilledlige tilfluktsby være Jehovas foranstaltning for å beskytte oss fra døden når vi har brutt den guddommelige pakt om blodets hellighet, en foranstaltning som innebærer at vi må holde oss til Jehovas Yppersteprest Jesus Kristus og får nyte godt av hans aktive tjeneste. Denne beskyttelsesordning er å finne innen Jehovas teokratiske organisasjon av hans folk. Den er bare beregnet på dem som er forbilledlig framstilt ved de menneskene som kom til å drepe ved et ulykkestilfelle eller av vanvare: «Når noen dreper sin neste av vanvare og uten å ha hatet ham i forveien, . . . da kan han fly til en av disse byer og berge livet. For blodhevneren kunne ellers i sin brennende vrede forfølge manndraperen og, hvis veien var for lang, nå ham igjen og slå ham i hjel, skjønt han ikke var skyldig til døden, fordi han ikke hadde båret hat til ham i forveien.» — 5 Mos. 19: 4—6.

Kollektiv blodskyld

11. Etter hvilken tid er det blitt utgytt mer blod enn noensinne før, og på grunn av hvilket stort stridsspørsmål?

¹¹ Etterat Guds rike ved Kristus ble født i 1914, er det blitt utgytt mer blod enn noensinne før i menneskenes historie, ikke bare i tilfelle av individuelle mord og uaktsomme drap, men i større grad i kollektive drap, i de to største blodbad menneskene noensinne har opplevd, nemlig de to verdenskrigene. På begge sider prøver deltagerne i disse vanvittige nedslaktninger av mennesker å rettferdiggjøre seg og toe sine hender og rense dem fra blodskyld ved hjelp av forskjellige argumenter de fører i marken for å unnskylde seg selv. Men vi vet at det var stridsspørsmålet om verdensherredømmet som fikk begge sider til å delta i massenedslaktningen, til tross for at Jehovas folk både forut for 1914 og spesielt etter 1914 gjorde dem oppmerksom på at «de fastsatte tider for folkeslagene» endte det året, og at Guds rike da ble opprettet. Disse krigene var totale, for hele nasjoner ble mobilisert og alle deres borgere måtte yte sitt bidrag for å muliggjøre krigføringen og hjelpe til med å vinne seier, og dessuten ble sivilbefolkningens sentrale bosteder bak frontene bombet som strategiske mål.

12. Hvilke skriftsteder bør derfor de verdslige organisasjoner som prøver å rettferdiggjøre seg selv, huske, og hvorfor er ikke de religiøse systemer rene i denne henseende?

¹² De nasjoner og verdslige organisasjoner som ikke har noen skyldfølelse overfor Gud, bør derfor huske Paulus’ ord: «Jeg er meg ikke bevisst at det skulle være noe imot meg. Dette gjør likevel ikke at jeg er rettferdiggjort, men den som ransaker meg, er Jehova.» (1 Kor. 4: 4, NW) De bør også huske ordspråket: «Alle en manns veier er rette i hans egne øyne, men [Jehova] veier hjertene.» (Ordspr. 21: 2) Og de bør huske de apostoliske ord: «For ikke den som anbefaler seg selv, er godkjent, men den mann som Jehova anbefaler.» (2 Kor. 10: 18, NW) Innfor Gud, livgiveren og livets bevarer, har hele menneskeheten en altomfattende blodskyld på seg både de som direkte voldte blodsutgytelsen, og de som støttet opp om den moralsk eller materielt. I denne henseende er de religiøse systemers kjortelfliker ikke rene, for mens disse massakrene pågikk, viste det seg at de religiøse lederne i alle de krigførende nasjonene, til og med kristenhetens presteskap, ba til sine religiøse guder om at himmelen måtte velsigne deres egne militærstyrker. De profetiske ord som ble stilet til det troløse Jerusalem, gjelder derfor kristenheten: «Det finnes endog blod av uskyldige fattigfolk på dine kjortelfliker.» — Jer. 2: 34.

13. Hvilken forbilledlig illustrasjon har Jehova gitt med hensyn til hvordan han legger et felles ansvar på folk når blodsutgytelse finner sted under visse forhold?

¹³ Vi må huske at rettferdighetens Gud legger et felles ansvar på menneskene når blodsutgytelse finner sted under visse forhold. Dette presiserte han i den lov han ga Israel angående et drept menneske hvis drapsmann aldri ble funnet: «Når der i det land [Jehova] din Gud gir deg til eie, blir funnet et drept menneske liggende på marken, og ingen vet hvem som har slått ham i hjel, da skal dine eldste og dine dommere gå ut og måle hvor langt det er fra den drepte til de byer som ligger deromkring. Og de eldste i den by som er nærmest den drepte,» den by som sannsynligvis var den skyldige, måtte ta med seg en ung kvige som aldri var blitt brukt til arbeid, og bryte nakken på den i en utilsådd dal hvor det rant en bekk, og dette måtte de gjøre i påsyn av de levittiske prester, «for dem har [Jehova] din Gud utvalgt til å tjene ham og til å velsigne i [Jehovas] navn, og etter deres ord skal enhver tvist og enhver skade avgjøres». De eldste i vedkommende by skulle deretter vaske sine hender over kvigen som de hadde knekket nakken på, og de måtte da si: «Våre hender har ikke utøst dette blod, og våre øyne har ikke sett det. Ta skylden bort fra ditt folk Israel, som du har forløst, [Jehova], og la ikke uskyldig blod komme over ditt folk Israel!» Først da, sier Guds lov, «får de soning for dette blod. Således renser du deg for uskyldig blod; for du skal gjøre det som er rett i [Jehovas] øyne». — 5 Mos. 21: 1—9.

14. Hvorfor er da alle folk i vår tid delaktige i et felles ansvar for det blod som har vætet jorden?

¹⁴ Alle folk, spesielt nå i denne tiden med total krigføring, nasjonal mobilisering og internasjonale vennskapsavtaler, pakter og handelstraktater, er derfor delaktige i et felles ansvar for det blod som har vætet jorden, og som er blitt utgytt fordi nasjonene har nektet å anerkjenne Jehovas universelle overhøyhet og bøye seg i ydmykhet for Jehovas innsatte konge Jesus Kristus, for derved å søke han gunst.

15. Hvem i vår tid tilsvarer manndraperen i fortidens Israel som drepte uten å vite om det eller uten å ha hatet den drepte på forhånd? Hvordan det?

¹⁵ Hvem kan i dag stå fram og si at de ikke har pådratt seg blodskyld, hverken direkte eller ved sin tilknytning til direkte skyldige, hverken i krigstid eller i fredstid? Noen har kanskje begått drap ved skjødesløs bilkjøring eller ved andre ulykkestilfelle eller med overlegg. Senere har de angret, og selv om loven kan ha pålagt de skyldige en straff som de må sone for å gi «keiseren hva keiserens er», har de bønnfalt om barmhjertighet fra Guds, Livgiverens side. Andre har kanskje vært med på kollektiv nedslaktning av mennesker fordi de var overbevist om at det var deres plikt, eller fordi deres religiøse ledere og lærere hadde fått dem til å tro at det var Guds vilje og at de derved kunne yte Gud hellig tjeneste. Senere har de bekjent at de har tatt feil, og innsett sitt behov for guddommelig barmhjertighet. Den hets kristenhetens presteskap og andre religiøse ledere har drevet mot Jehovas vitner, har påvirket mange til å forfølge Hans vitner, med det resultat at tusenvis av dem har måttet dø på grunn av sin ustraffelighet overfor Gud. Nå erkjenner disse forfølgerne at de har vært feil underrettet og ført bak lyset, og de forstår at de trenger Guds barmhjertighet, akkurat som Saulus fra Tarsus gjorde. Kanskje er vi oss alle bevisst at vi en eller annen gang har pådratt oss samfunnsansvarlighet for tap av menneskeliv ved bruk av vold. Vi føler oss overbevist om at vi ikke ville ha gjort det eller vært medskyldig i det hvis vi hadde visst bedre og vært bedre underrettet. Det skjedde helt av vanvare eller uten overlegg fordi vi manglet kunnskap og forståelse av Guds lov og vilje. Alle slike mennesker kan sammenlignes med en manndraper i fortidens Israel ’som drepte sin neste av vanvare og uten å ha hatet ham i forveien’.

16. a) Hva er flukten til en tilfluktsby et bilde på? b) Hvilke folkeslag var Israels tilfluktsbyer beregnet på?

¹⁶ Flukten til en tilfluktsby er et bilde på at vi begir oss av sted hurtigst mulig, enten vi er innvigd til Gud eller ikke, og vi bekjenner overfor ham at vi har begått den synd å pådra oss blodskyld, og bønnfaller ham om å vise oss barmhjertighet ved sin store Yppersteprest, Jesus Kristus, som har tilveiebrakt gjenløsningsofferet for hele menneskeheten. Deretter prøver vi å vise Gud at vår omvendelse er ekte, ved at vi holder fast ved hans foranstaltning og ikke forlater hans teokratiske organisasjon. Vi må huske hvem tilfluktsbyene i fortiden var beregnet på, for å kunne forstå hvem som kan nyte gagn av deres motbilde i vår tid. Jehovas lov sa: «De skal være tilfluktssteder. Både for Israels barn og for de fremmede og innflyttede som bor iblant dem, skal disse seks byer være tilfluktssteder, så hver den som av vanvare slår noen i hjel, kan fly dit.» «Dette var de byer som ble fastsatt til tilfluktssteder for alle Israels barn og for de fremmede som oppholder seg blant dem, så hver den som av vanvare slår noen i hjel, kan fly dit og ikke skal dø for blodhevnerens hånd, før han er blitt stilt fram for menigheten.» — 4 Mos. 35: 14, 15; Jos. 20: 9.

17. Hvem var altså de første som benyttet seg av ordningen med guddommelig beskyttelse for mennesker som hadde drept av vanvare? Hvordan det?

¹⁷ Lemmene på det åndelige «Kristi legeme», menigheten av salvede kristne, trenger altså også denne foranstaltning, for de er de motbilledlige «Israels barn». De tilhører det åndelige Israel. Den opprinnelige del av denne levningen opplevde den første verdenskrig, og i løpet av de årene den raste, ble de ført i fangenskap under den babyloniske verden fordi de ble grepet av frykt for mennesker i høye stillinger, og deres handlemåte var ikke fullstendig ren fra de ting som tilhører denne verden. De stilte seg ikke fullstendig nøytralt med hensyn til denne verdens dødbringende konflikter. Vi vet ikke med bestemthet hvor stor blodskyld Jehova i sitt tempel tilregnet dem. Men etterat han befridde dem fra fangenskapet i Babylon i 1919, angret de alle sine synder de hadde begått i enhver henseende, og de bekjente sin skyld og gikk inn for å rense sin tilbedelse av Jehova under hans ledelse ved Kristus. Etter den tiden, og særlig fram til 1931, har dessuten tusenvis av mennesker som avgjort var besudlet med blodskyld, fått høre budskapet om Riket og om det forestående Harmageddon-slag, og de har etter hvert flyktet til den motbilledlige tilfluktsby. De angret og vendte seg til Gud for å få barmhjertighet. I tro på hans Yppersteprest, Jesus Kristus, innvigde de seg helt og holdent til Gud for å gjøre hans vilje i all framtid og for å holde seg strengt innenfor hans barmhjertige ordning og derved bli beskyttet når alle som er beheftet med blodskyld, blir henrettet i Harmageddon. I denne tiden, da ’trengselsdagene ble forkortet for de utvalgtes skyld’, var det de åndelige israelitter som i første rekke benyttet seg av den guddommelige beskyttelse for uforsettlige manndrapere.

18. Hvilke andre mennesker er den motbilledlige tilfluktsby åpen for i overensstemmelse med forbildet, og hva viser dette med hensyn til tiden for oppfyllelse av forbildet?

¹⁸ Fortidens tilfluktsbyer var imidlertid også «for de fremmede og innflyttede» i Israel. Etter som disse ikke var israelitter var de et bilde på dem som ikke tilhører det åndelige Israel, dem som ikke er av den åndelige levning i våre dager, men som likevel omvender seg til det åndelige Israels Gud og ønsker å benytte seg av hans barmhjertige ordning ved hans Yppersteprest. De har fått øynene opp for den blodskyld som hviler på hele verden, og de ønsker ikke lenger å være delaktig i den eller å sone straffen for den sammen med denne verden i Harmageddon. Derfor flykter også de fra den forestående domsfullbyrdelse og søker inn i den motbilledlige tilfluktsby under Ypperstepresten Jesus Kristus. Ved å flykte dit viser de at deres anger og omvendelse er oppriktig, og at de stoler på at Gud vil vise barmhjertighet og spare deres liv ved Kristus. Hvordan? Ved at de innvier seg til Gud for å være hans vilje underlagt fra nå av og til evig tid. I dag omfatter derfor den nye verdens samfunn ikke bare levningens medlemmer, men også hundretusenvis av flyktninger av den klassen som «de fremmede» og de «innflytede» var et bilde på, og de vil derved bli beskyttet når dødsdommen over dem som har blodskyld, blir fullbyrdet. Herren Jesus har siden 1931 samlet disse «andre får» til seg for å gjøre dem til «én hjord» sammen med levningen av det åndelige Israel. Dette bidrar også til å vise at det profetiske bilde med tilfluktsbyene får sin oppfyllelse nå i tiden etter 1914.