«Jehova er i sitt hellige tempel»
«Men [Jehova] er i sitt hellige tempel; vær stille for hans åsyn, all jorden.» — Hab. 2: 20.
1. Hva har det betydd for religionene at Jehova har vært nærværende i sitt tempel siden slutten av den første verdenskrig?
HAR du noensinne undret deg over hvorfor det har vært så mange vansker å kjempe med på det religiøse område siden den første verdenskrig sluttet i 1918? Det kommer av at «[Jehova] er i sitt hellige tempel» og at all jorden ikke har vært stille for hans åsyn. I forbindelse med at han er nærværende i sitt tempel, foregår nå den mest gjennomgripende religiøse renselse, og de religiøse systemer kan ikke fortsette å gå fram på samme måte som før uten at det om kort tid får ødeleggende følger. (Sl. 11: 4—6) Hvor er da Jehovas tempel, og hvordan kan vi se at han er nærværende der, slik at vi i ærbødighet kan være stille for hans åsyn?
2. Hvilket ansvar betrodde Jehova medlemmene av Levi stamme i forbindelse med tjenesten i det forbilledlige tempel?
2 Jehova Gud har bare ett tempel i universet. Engang hadde han sitt eneste tempel på jorden, og det befant seg i flere hundre år. I den hellige stad Jerusalem i Juda land. Dit brakte alle israelittene sine personlige offer som skulle frambæres på det eneste alteret av Guds ordinerte presteskap, som besto av en yppersteprest og hans mange underprester. De tilhørte alle Levis sønn Arons familie. Prestene hadde sine assistenter, levittene, menn av Levi stamme. Prestene og levittene var forpliktet til å bevare tilbedelsen av Jehova Gud ren og usmittet. De hadde ikke bare fått i oppdrag å tjene ved templet i forbindelse med ofringene og høytidene, men også å lære folket Guds lov og opplyse Israels stammer om hans vilje.
3, 4. Hva var Jehovas pakt med Levi? Hvem var det som fordervet den, og hvordan?
3 Gud gjorde en pakt der han ga uttrykk for sin vilje med Levi stamme, nemlig at tempeltjenesten skulle være et privilegium som utelukkende var forbeholdt dem, og at han skulle være deres arv, etter som de ikke fikk noe land i Israel. Denne pakten med Levi ble spesielt omtalt i Jehovas anerkjennende ord om Pinehas, ypperstepresten Arons sønnesønn, som djervt tok affære da avgudsdyrkelse og umoral snek seg inn i Israel: «Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, har avvent min vrede fra Israels barn, fordi han brente av min nidkjærhet iblant dem, så jeg ikke gjorde ende på Israels barn i min nidkjærhet. Derfor skal du si: Se, jeg gjør min pakt med ham at det skal gå ham vel; med ham og hans etterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn.» — 4 Mos. 25: 10—13.
4 Jehova ga en nærmere beskrivelse av denne pakt med Levi da han sa følgende til prester som forsømte sin plikt: «Og nå kommer dette bud til eder, I prester! Da skal I kjenne at jeg har sendt eder dette bud, forat det skal være min pakt med Levi, sier [Jehova], hærskarenes Gud. Den pakt jeg hadde med ham, lovte ham liv og lykke; det ga jeg ham forat han skulle frykte meg, og han fryktet meg og var forferdet for mitt navn. Sannhets lov var i hans munn, og urett ble ikke funnet på hans lepper; i fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. For en prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er [Jehovas], hærskarenes Guds sendebud [eller engel]. Men I har veket av fra veien og har fått mange til å støte an mot loven; I har fordervet Levi-pakten, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Mal. 2: 1, 4—8.
5, 6. a) Når og hvordan tilkjennega Jehova fra først av sitt nærvær i sitt tempel? b) Hvordan ble hans nærvær symbolisert etterat Israel gikk inn i det lovte land?
5 Den første som bygde et tempel for Jehova, var den levittiske profet Moses, Arons bror. Da Moses hadde fullført byggingen av templet eller tabernaklet og satt det opp i ørkenen i 1512 f. Kr., fant det sted en betydningsfull begivenhet. Beretningen sier: «Således fullendte Moses verket. Da dekket skyen sammenkomstens telt, og [Jehovas] herlighet fylte tabernaklet. Og Moses kunne ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og [Jehovas] herlighet fylte tabernaklet.» (2 Mos. 40: 33—35; 1 Sam. 1: 9; 3: 3; 2 Sam. 22: 7) Dette mirakel var et symbol på at Herren Jehova var kommet til sitt tempel og nå befant seg i sitt hellige tempel. Åtte dager senere, eller den første dagen etterat vigslingen av ypperstepresten Aron og hans sønner, underprestene, var fullført, utførte de for første gang offerhandlinger for seg selv og for Israels folk. Da disse handlinger nådde sitt høydepunkt, kom det et annet tegn fra himmelen: «Aron løftet sine hender over folket og velsignet dem; og så steg han ned, etterat han hadde ofret syndofferet og brennofferet og takkofferet [fellesskapsofrene, NW]. Deretter gikk Moses og Aron inn i sammenkomstens telt, og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte [Jehovas] herlighet seg for hele folket, og det gikk ild ut fra [Jehovas] åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret; og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt.» Dette tegn på Guds godkjennelse av de ofrene Aron og hans sønner hadde frambåret, viste at Jehova hadde anerkjent deres vigsling til prestedømmet i samsvar med den pakt han hadde inngått med Levi. Skyen som hvilte over tabernaklet, tjente som et tegn på at Jehova var i sitt hellige tempel. — 3 Mos. 9: 22—24, 1; 2 Mos. 40: 1, 12—17, 31, 32, 36, 38.
6 Da Israels folk trettini år senere gikk over Jordan-elven og bosatte seg i det lovte land, var det ikke lenger nødvendig å flytte tabernaklet fra sted til sted, og skystøtten forsvant og holdt seg ikke lenger over tabernaklet. Jehovas nærvær i sitt hellige tempel ble imidlertid symbolisert ved hans pakts ark, den hellige kiste som hadde to kjeruber av gull på lokket, og som inneholdt hellige gjenstander. Denne arken sto i tabernaklets innerste rom eller det aller helligste, og over lokket på arken skinte det et mirakuløst lys. «Jeg vil åpenbare meg i skyen over nådestolen [lokket, NW],» sa Jehova. (3 Mos. 16: 2) Derfor var det slik at «når Moses gikk inn i sammenkomstens telt for å tale med ham, da hørte han røsten tale til seg fra nådestolen ovenover vitnesbyrdets ark mellom de to kjeruber [på nådestolen].» (4 Mos. 7: 89) Hvert år på soningsdagen gikk ypperstepresten inn der og sprengte soningsblod foran arken, og på den måten trådte han fram for Jehovas åsyn i det aller helligste. — Heb. 9: 7.
7, 8. Hvordan ble Jehovas nærvær på en synlig måte tilkjennegitt i Salomos tempel etterat det var fullført?
7 Da tabernaklet eller sammenkomstens telt hadde gjort tjeneste i det lovte land i 446 år, ble det erstattet av et tempel av tre, sten og edle metaller og juveler, som ble reist på Moria berg i Jerusalem. Kong Salomo, Davids sønn, brukte over sju år på å bygge det. Den dagen det praktfulle nye templet skulle innvies, var tiden kommet til at symbolet på Jehovas nærvær skulle føres inn i det innerste rom i dette imponerende byggverket. Om dette leser vi: «Prestene bar [Jehovas] pakts-ark inn på dens plass i husets kor, i det Aller-helligste.» Hva skjedde så? «Så skjedde det at da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen [Jehovas] hus. Og for skyens skyld kunne prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for [Jehovas] herlighet fylte [Jehovas] hus.» I enda større grad enn det at paktens ark ble anbrakt i det innerste rommet, var denne mirakuløse skyen et tegn på at Jehova var kommet og var i sitt hellige tempel. Jehovas nærvær ble likevel vist på en synbar måte ved begge symboler, både ved at arken befant seg i det aller helligste og ved at den strålende skyen fylte det hellige hus. — 1 Kong. 8: 6, 7, 9—11.
8 Kong Salomo lovpriste da Jehovas trofasthet og velsignet alt folket som var til stede ved templet. Han sto foran det store alter, som dyreofrene til Gud var lagt på, og ba en lang bønn for Jehovas utvalgte folk og for framtidige tilbedere fra fremmede land. Deretter tilkjennega Jehova at han hadde hørt Salomos bønn: «Da Salomo hadde endt sin bønn, falt det ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofrene, og [Jehovas] herlighet fylte huset. Og prestene kunne ikke gå inn i [Jehovas] hus; for [Jehovas] herlighet fylte [Jehovas] hus. Alle Israels barn så hvorledes ilden falt ned, og [Jehovas] herlighet kom over huset; da kastet de seg ned på gulvet med ansiktet mot jorden og tilba og lovet [Jehova], fordi han er god, og hans miskunnhet varer evindelig.» (2 Krøn. 7: 1—3) Den ild som kom ned fra himmelen og satte fyr på veden på det nye alteret og fortærte ofrene på det, var et tegn på at Jehova hadde anerkjent templet og dets alter. Den var et tegn på at han anerkjente overføringen av tilbedelsen av seg fra det gamle tabernakel til dette hellige hus på Moria berg. Han var nå nærværende i sitt tempel på samme måte som han hadde vært nærværende i tabernaklet.
9. På hvilke andre måter ble Jehovas nærvær i Salomos tempel tilkjennegitt?
9 Det er ikke så å forstå at Jehova var bokstavelig til stede i det materielle tempel, liksom han heller ikke var legemlig til stede i det mer beskjedne tabernakel Moses bygde. Hverken templet eller tabernaklet kunne romme universets store Gud. Salomo bekjente selv dette ved innvielsen av templet, for han sa i sin bønn: «Men bor da Gud virkelig hos menneskene på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd!» (2 Krøn. 6: 18) Jehova var bare nærværende i det hellige tempel på Moria berg i Jerusalem i den forstand at han sendte sin kraft ut fra sin himmelske trone og lot virkningen av den bli synlig i templet i form av den strålende skyen og den ild som kom ned fra himmelen. Han var også nærværende i templet i den forstand at han holdt sin oppmerksomhet rettet mot det og hørte de bønner som ble bedt der eller som ble rettet mot dette sted av troende mennesker som ba med ansiktet vendt mot det. Salomo sa selv i sin innvielsesbønn: «Men du vil allikevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, [Jehova] min Gud, og høre på det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn, så dine øyne må være opplatt mot dette hus dag og natt — det sted hvorom du har sagt at du vil la ditt navn bo der — så du hører på den bønn som din tjener ber, vendt mot dette sted.» (2 Krøn. 6: 19, 20) Og Jehova selv sa senere følgende til Salomo i Gibeon: «Jeg har helliget dette hus som du har bygd, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager.» — 1 Kong. 9: 3.
Herren (ha-A·don’) kommer til sitt tempel
10. Når og hvorfor sluttet Jehova å være nærværende i Salomos tempel, og hva førte det til?
10 Den tid kom da Jehova trakk seg tilbake fra Salomos tempel fordi prestene og levittene med overlegg holdt ved med å forderve «Levi-pakten» og fordi Israels folk brøt alle lovene i Jehovas pakt med dem. Da han ikke lenger var nærværende, var det ikke noe som kunne hindre Babylons hærer i å ødelegge templet i 607 f. Kr. Noen av dem som tilhørte dette folket som tilsmusset templet, overlevde ødeleggelsene og ble ført som fanger til Babylon. Sytti år senere grep Jehova atter inn fordi en trofast levning av dem ba vendt mot det sted hvor templet i Jerusalem hadde stått, og fordi de la for dagen at de hadde et inderlig ønske om å gjenoppta den rene tilbedelse der, og han utfridde dem fra fangenskapet i Babylon. Han førte dem tilbake til Juda og Jerusalem forat de der skulle gjenoppbygge templet og gjenopprette den guddommelige tilbedelse i renhet. Under ledelse av stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva ble så templet og dets alter gjenoppbygd og Jehovas tilbedelse gjenopptatt på det gamle stedet. Det templet som den angrende og gjenopprettede levning bygde, kunne ikke måle seg med Salomos tempel i ytre prakt. Ikke desto mindre var det i forbindelse med dette gjenoppbygde tempel at Jehova Gud lot profeten Malakias uttale den siste profeti før den kristne tidsalder. Malakias’ profeti inneholder blant annet denne bemerkelsesverdige uttalelse: «Se, jeg sender mitt bud [eller engel], og han skal berede veien foran meg; og Herren som dere søker, skal brått komme til sitt tempel, og paktens Engel, som dere fryder dere over, se, han kommer, sier hærskarenes Jehova.» — Mal. 3: 1, Da.
11. I hvilken henseende var det tempel som ble gjenoppbygd av Serubabel i Jerusalem, annerledes enn Salomos tempel?
11 Det tempel som ble gjenoppbygd av levningen under ledelse av stattholder Serubabel, hadde ikke Jehovas pakts ark i sitt innerste eller aller helligste rom. Ingen herlig sky hadde fylt det da det ble innvigd i 516 f. Kr., og ingen ild kom ned fra himmelen og fortærte ofrene på alteret. Likevel var Gud atter nærværende i templet, og den rene tilbedelse av ham ble på nytt praktisert som i Mose dager.
12—14. Hvorfor var Jehovas plutselige komme til sitt tempel forutsagt, og når fant det sted?
12 Hvorfor sa da Malakias omkring sytti år senere at ’Herren [ha-A’don’] som dere søker, brått skal komme til sitt tempel, og paktens Engel, som dere fryder dere over’? Det skyldtes at prestene som tjente ved templet, i mellomtiden hadde begynt å ringeakte Jehovas alter og tjeneste og tilsmusse den pakt han hadde gjort med Levi. Dessuten var folket blitt materialistisk fordi prestene forsømte sine gudsgivne plikter. Folk flest spekulerte på om det var umaken verdt å tilbe og tjene Jehova, og om han virkelig var nærværende i sitt tempel og la merke til det som foregikk under det religiøse hykleris skalkeskjul. De trettet Gud ved at de stadig gjentok: «Hver den som gjør ondt, er god i [Jehovas] øyne, og i sådanne har han velbehag, eller: Hvor er Gud, han som dømmer?» (Mal. 2: 17) Hvis han ble trett av å høre slik respektløs, spottende tale, burde han ikke da til slutt gjøre noe ved det, ta affære? Jo. Når de spurte: «Hvor er Gud, han som dømmer?» så skulle de også få vite hvor han er når han hastig kommer til sitt tempel for å holde dom.
13 Den Herre de forega å søke, og som brått kommer til sitt tempel, er Jehova Gud selv. Han er den A·don’ (hebraisk) eller den Mester som templet tilhører, som har knyttet sitt navn til det, og som kommer til det sted hvor han formentlig blir tilbedt. Når han kommer denne gang, kommer han imidlertid ikke alene, men sammen med «paktens engel». På grunn av alvoret ved den dommen som skal finne sted når Jehova er kommet sammen med sin paktens engel, lovte han at han i sin barmhjertighet skulle sende sitt bud i forveien, og at dette bud skulle rydde vei for hans åsyn. Hvis det ikke var brakt orden i forholdene blant dem som tilba i hans tempel, før hans komme til templet, sto hele folket i fare for å bli utslettet liksom Sodoma og Gomorra, som ble døpt i ild fra himmelen.
14 Denne profetien om Herren Jehovas komme til sitt tempel sammen med sin pakts engel, ble ikke oppfylt på Serubabels tempel. Etter Serubabels tempel ble det imidlertid bygd et større og finere tempel av edomitten Herodes den store, da han fra Roma ble utnevnt til konge over Juda og Jerusalem. Malakias’ profeti fikk en oppfyllelse i forbindelse med dette tempel, og det som skjedde ved den anledning, tjener som et forbilde på begivenheter nå i det tjuende århundre.
15, 16. a) I hvilken forstand kom templets Herre, Jehova, brått til sitt tempel etterat Johannes døperen hadde gjort sitt forberedende arbeid? b) Ved hvem og når ble det gitt uttrykk for Jehovas dom i templet?
15 Jesus Kristus gjorde selv oppmerksom på hvem som var det bud som beredte veien på hans tid. Det var døperen Johannes, som på den tiden hadde fullført sin gjerning og var fengslet og snart skulle halshugges. «Det er ham det er skrevet om: Se, jeg sender mitt bud for ditt åsyn; han skal rydde din vei for deg.» (Matt. 11: 10) Johannes begynte å forkynne og døpe om lag seks måneder før Jesus sto fram, og forberedte en liten levning av israelitter til å ta imot ham. Dette betyr ikke at Jesus var den Herre som brått kommer til sitt tempel. Jesus er ikke Jehova, templets Herre. Han er Jehovas «paktens engel», som ledsager ham til templet, og den omtalte pakt er den pakt Jehova inngikk med den trofaste Abraham da han sa: «I din ætt [eller: ditt avkom] skal alle jordens folk velsignes.» (1 Mos. 22: 18) Etter som det bud som forberedte veien, var kommet, måtte det være på Jesu tid Herren Jehova brått skulle komme til templet for å vise hvor den dømmende Gud er. Det er ikke så å forstå at den dømmende Gud måtte komme personlig og på en synlig måte til templet. Det gjorde han jo heller ikke da han kom til tabernaklet i ørkenen ved Sinai berg, eller da han kom til Salomos tempel i Jerusalem. Men Jesus Kristus, velsignelsens pakts engel, kom på en synlig måte til Jehovas tempel på den tiden. Han kom som den synlige representant for Herren Jehova, og Jehova var med ham i og med at han ga Jesus sin ånd da han kom til templet i Jerusalem i 33 e. Kr.
16 Etterat Johannes hadde døpt Jesus i Jordan-elven, ble Jesus åndsavlet da Jehovas røst fra himmelen sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent,» og han ble salvet til å være konge ved at Jehovas ånd dalte ned over ham, symbolisert ved en due. (Matt. 3: 13—17, NW) Tre og et halvt år senere red Jesus inn i den kongelige by Jerusalem som en konge på sin kroningsdag. Han stevnet mot templet, men ble ikke mottatt av ypperstepresten og salvet til å være jødenes konge og deretter hyllet av alle prestene og levittene. Nei, de tilsmusset Levipakten. De aksepterte ikke Jehovas store Lam som ble ofret for menneskehetens synder, og sannhetens lov var ikke i deres munn. De ble vrede og protesterte da mange gutter i templet hyllet Jesus og ropte: «Hosianna Davids sønn!» (Matt. 21: 15, 16) Etter som disse prester og levitter ikke grep inn overfor pengevekslerne og dem som solgte fugler og dyr i templet, måtte Jesus gjøre det, og han drev dem ut og sa: «Er det ikke skrevet [i Esaias 56: 7]: Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk? Men I har gjort det til en røverhule.» (Mark. 11: 15—17) Det var Jehovas ord Jesus siterte ved den anledning, og på den måten var Jehova med sin pakts engel da han kunngjorde denne dom i templet og i det minste renset det for denne religiøse kremmervirksomhet.
17, 18. Hvordan ble det noen få dager senere gitt ytterligere uttrykk for Jehovas dom i Jerusalems tempel?
17 Dagen etter kunngjorde Jesus at Jehova skulle forlate eller trekke seg tilbake fra templet og ikke lenger være nærværende der. Han henvendte seg til de skriftlærde og fariseerne og folket i Jerusalem og sa: «Se! deres hus blir forlatt og overlatt til dere selv.» Forat det ikke skulle herske noen tvil om at dette betydde at Herodes’ tempel skulle bli ødelagt akkurat som Salomos tempel ble ødelagt av babylonierne i 607 f. Kr., sa Jesus videre til sine disipler da de gikk omkring i templet og beså seg: «Ser I ikke alt dette? Sannelig sier jeg eder: Her skal ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned.» (Matt. 23: 38, NW; 24: 1, 2) De prester som ringeaktet Levi-pakten, sa faktisk ved sine gjetninger to dager senere: «Hvor er Gud, han som dømmer?» De overga Guds pakts engel til de uomskårne romere forat de skulle henrette ham ved å henge ham på et tre lik en forbrytersk slave, til offentlig spott og spe.
18 Gud, han som dømmer, så at disse presters og levitters hender ville være røde av blod fra hans pakts engel når de gikk tilbake til sine plikter i templet. Da hans pakts engel i dødsøyeblikket stønnet fram sine siste ord: «Det er fullbrakt,» og «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd,» kom Jehova selv til templet ved at han rettet sin kraft direkte mot det aller helligste. Denne gang lot han ikke en herlig sky fylle huset, og heller ikke lot han ild komme ned fra himmelen på mirakuløst vis og fortære dyreofrene på templets alter — nei, han fikk jorden under tempelbyen til å skjelve og klippene til å revne, og han hindret solen i å skinne på templet, og spjæret helligdommens forheng langsetter på midten. Dette forhenget var ni meter høyt, og revnet nå som skjørt papir fra øverst til nederst til tross for at det var dobbelt og flere tommer tykt, og derved avslørte han at det innerste rommet ikke inneholdt paktens ark. — Matt. 27: 50, 51; Joh. 19: 30; Luk. 23: 45, 46.
Det virkelige tempel hvor han er nærværende
19. Når og hvordan ble det tilkjennegitt at Jehova fullstendig og for godt hadde forlatt det forbilledlige tempel?
19 Trettisju år senere ble både det innerste rommet og hele testen av templet i Jerusalem rasert av ild som ble påsatt av de romerske erobrere, og de sørget for at det ikke ble sten tilbake på sten der, akkurat som Jesus hadde forutsagt. De 97 000 jøder som overlevde den fire måneder lange beleiringen av Jerusalem, ble ført «fangne til alle folkeslag», byen ble ødelagt, prestenes og levittenes og kongefamiliens slektsregistre ble tilintetgjort eller gikk tapt på annen måte, og de kjødelige jøder rundt omkring på jorden hadde ikke lenger noe tempel og et fungerende presteskap som kunne påvise sin rett til å tjene som prester. Jehova hadde i sannhet forlatt deres hellige hus.
20. Hva kom i stedet for det ødelagte materielle tempel i Jerusalem?
20 Men hadde ikke Jehova heller noe tempel lenger? Kunne han aldri mer være nærværende i sitt hellige tempel? Jo, han hadde nemlig bygd opp et varig, åndelig tempel i stedet for det forgjengelige, materielle tempel på Moria berg i Jerusalem. Jehova Gud oppreiste sitt åndelige tempels «hjørnesten» på den tredje dag etterat han brakte forhenget i helligdommen til å revne i to. Hvordan gjorde han så det? Den allmektige Gud gjorde dette ved å gjenreise sin Sønn, sin pakts engel, fra de døde til liv i himmelen. Jehova oppreiste ham som en kongelig prest i likhet med Melkisedek, i overensstemmelse med den ed han hadde svoret, men med guddommelig natur. I kraft av det menneskelige offer Jesus Kristus hadde frambåret som en slik prest, var han nå Jehovas kongelige Yppersteprest, og ved sitt offers fortjeneste kunne han gjøre soning for menneskehetens synder og opptre som en mellommann mellom Gud og mennesker. Jehova Gud bodde ved sin hellige ånd i Jesus, den levende «hjørnesten» i det åndelige tempel, og han trengte derfor ikke lenger det materielle tempel av livløse stener i Jerusalem.
21, 22. Hvem er det åndelige tempels hjørnesten og «levende stener»?
21 Førti dager senere steg Jesus Kristus opp til sin Fars himmelske trone, og han førte da med seg livsverdien av sitt menneskelige offer. Jehova Gud aksepterte det og plaserte sin Yppersteprest på det himmelske Moria berg eller Sions berg som den dyrebare «hjørnesten». Etter som den herliggjorte Jesus bare var den grunnleggende hjørnesten, er det tydelig at Jehova Gud ikke hadde til hensikt å bruke utelukkende Jesus som sitt levende, åndelige tempel. På pinsedagen, bare ti dager senere, begynte derfor Jehova å bygge sitt åndelige tempel på Jesus, den levende hjørnesten. Han benyttet Ypperstepresten Jesus til å utføre byggearbeidet på dette åndelige hus, og Jesus ble således en motbilledlig Salomo. Det var på pinsedagen Jehova Gud avlet Jesu trofaste apostler og disipler ved den hellige ånd for å gjøre dem til sine åndelige sønner. Da utgjøt han ved Jesus sin hellige ånd over dem, og salvet dem derved som medlemmer av et «kongelig presteskap» under Ypperstepresten Jesus Kristus. Han gjorde dem til «levende stener» som skulle føyes sammen med hjørnestenen Jesus.
22 Derfor sier apostelen Peter til alle salvede kristne: «Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygd som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, . . . I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» — 1 Pet. 2: 4—6, 9; Ap. gj. 2: 1—36.
23. Hva er hensikten med det åndelige tempel?
23 Fra pinsedagen av har derfor Jehova bodd i sitt hellige åndelige tempel av «levende stener». Ved apostelen Paulus sier han følgende til de kristne av presteklassen: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds ånd bor i dere?» «Kristus Jesus selv er grunnhjørnestenen. I forening med ham vokser hele bygningen, som er harmonisk sammenføyd, til et hellig tempel for Jehova. I forening med ham blir dere også bygd opp sammen til et sted der Gud kan bo ved ånden.» — 1 Kor. 3: 16 og Ef. 2: 20—22, NW.
24. a) Hvorfor kunne man etter apostlenes død ikke merke noen framgang i oppbygningen av det åndelige tempel blant menneskene? b) Hvilken forandring har funnet sted med hensyn til templets «levende stener» i det århundre som er gått?
24 Ved utløpet av det første århundre var Kristi tolv apostler døde. Det kom da et frafall fra den rene tro som kjennetegnet det åndelige tempel, med den følge at dette tempels oppbygning og vekst ble tapt av syne. Tilstanden ble omtrent som da jødene var fanger i Babylon mens Jerusalem lå i ruiner og Jehova ikke hadde noe tempel på jorden som han kunne bo i ved sin ånd. Jehova har selvfølgelig alltid ved sin ånd bodd i templets grunnhjørnesten i himmelen, Jesus Kristus, men de «levende stener» på jorden var lenge tapt av syne og kunne praktisk talt ikke skjelnes fra andre. Men like etter 1870, eller for en åtti års tid siden, begynte de atter å komme til syne, for sannhetene om det åndelige tempel begynte å bli kjent og etterlevd igjen, og man kunne merke at Guds ånd var i virksomhet for å frambringe den siste levning av de 144 000 «levende stener» som skulle utgjøre det ’åndelige hus’. Artikkelserien «Jehovas vitners historie i nyere tid», som har stått i Vakttårnets spalter siden mai 1955, gir en detaljert beskrivelse av dette.
25, 26. Hvordan er Jehova brått kommet til sitt åndelige tempel som en endelig oppfyllelse av Malakias’ profeti?
25 Samtidig med at denne levning av åndelige «levende stener» har vært til, har imidlertid også kristenhetens religiøse systemer utgitt seg for å være Guds hus, hans sanne tempel, til tross for at de fortsatt befinner seg i sin frafalne tilstand og ikke har den tro som skal kjennetegne tempelklassen, og til tross for at de ikke kan godtgjøre at Jehova bor i dem ved sin ånd. De plaget eller trettet Jehova Gud med sin religiøse tale, som gikk ut på at Gud har velbehag i dem som gjør ondt, og at han synes de er gode. Dette spørsmålet ble derfor aktuelt: «Hvor er Gud, han som dømmer?» Omstendighetene gjorde det mer og mer påkrevet at en begivenhet av verdensomfattende religiøs betydning fant sted som oppfyllelse av en bestemt profeti. Hvilken begivenhet? Jo, Herren Jehovas plutselige komme til templet sammen med sin pakts engel som en endelig oppfyllelse av Malakias’ profeti.
26 Er Herren Jehova nå kommet til sitt åndelige tempel sammen med sin pakts engel? Kristenheten svarer Nei! Men det skyldes at han er kommet brått og har grepet kristenheten på fersk gjerning i dens ukristelige gjerninger. Den verdsetter ikke Jehovas komme med sin pakts engel, ikke mer enn de prester og levitter som var en skamplett på templet, forsto og verdsatte betydningen av Jesu komme til templet dengang han renset de religiøse forgårder for tyvaktige mennesker som benyttet religionen til å skaffe seg økonomisk vinning. Den gang kom Jesus og utførte dette tre og et halvt år etterat han ble døpt, åndsavlet og salvet ved Jordan. I vår tid kom Jesus og begynte sitt renselsesarbeid våren 1918, tre og et halvt år etterat Guds rike ble født i 1914 og Jesus Kristus ble innsatt på den himmelske trone som regjerende Konge.
27. Hvordan har kristenheten trass i sine påstander stilt seg til Jehovas innsatte konge, Kristus, siden 1914?
27 La bare kristenheten benekte at 1918 er tidspunktet for Herren Jehovas plutselige komme til sitt åndelige tempel som den Gud som dømmer, og at han da kom sammen med sin pakts engel, Jesus Kristus. Ikke desto mindre er dommens tid inne for alle som påstår at de utgjør Guds hus, uansett om de gjør det med rette eller med urette, og domsprosessen har vært i gang siden våren 1918. Det er derfor på sin plass å stille de spørsmålene som står i Malakias’ profeti: «Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se?» Etter de trettiåtte årene som nå er gått siden 1918, er det tydelig at kristenheten ikke kommer til å holde ut og bli stående som Guds hus, som den utgir seg for å være, for Jehovas pakts engel er som en «smelters ild» og som «tvetteres lut». (Mal. 3: 2) Kristenheten kan ikke akseptere den virkelige Kristus i hans stilling som konge og prest nå etterat Riket ble født i 1914. Han gjør det for hett for kristenheten, og renser for grundig til at den kan tåle det. Det finnes ikke noe edelt metall i den. Den består utelukkende av brennbare materialer. Det er ikke noe godt stoff i den. Den består bare av smuss som skal fjernes med lut. Dette vil bli åpenbart for alle i Harmageddon når Herren Jehovas dom fra hans sanne åndelige tempel blir eksekvert.
28, 29. a) Hvem er nå villige til å rette seg etter Jehovas brennende dommer, og i hvilken hensikt? b) Hva innbefatter slike rensede menneskers åndelige offer?
28 Men hvem er det som har vært i stand til å utholde hans komme til templet sammen med sin pakts engel nå i vår tid? Det er de som har søkt Jehova i oppriktighet, de som virkelig gleder seg over hans pakts engel og elsker hans komme. Det er de som har vært alene om å henlede oppmerksomheten på hans komme og nærvær ved templet sammen med sin pakts engel. Det er Jehovas vitner. De er de eneste som har lagt for dagen at de er villige til å rette seg etter Jehovas dommer ved Kristus, uansett hvor brennende og blekende de er, og til å tåle en opprenskning i sin lære, organisasjonsmåte og virksomhet.
29 Gjennom Malakias (3: 3) sier Jehova: «Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet.» Levis barn i fordums tid var tempeltjenere og voktere, og det var de som frambar ofrene. De motbilledlige «Levis barn» er derfor levningen av det åndelige tempels «levende stener». De er levningen av det ’kongelige presteskap’ under Ypperstepresten Jesus Kristus, som må frambære «åndelige offer», det vil si, lovprisning og gode gjerninger overfor Gud, og som må underrette andre om Kristi syndoffer. Helt til Herren kom til sitt tempel med paktens engel i 1918, var det betraktelige mangler ved deres «åndelige offer» som ikke var Guds alter verdige, og deres organisasjon var ikke helt igjennom ren. Men etterat den første verdenskrig sluttet i 1918, gjennomgikk de en brennende renselse for å bli skikket til å «bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet». Hele verden er nå siden 1918 blitt oppmerksom på at de frambærer «åndelige offer» i rettferdighet, for det største offer denne levning av de motbilledlige «Levis barn» har frambåret, har vært deres forkynnelse i lydighet mot den profetiske befaling i Matteus 24: 14, forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, som ble opprettet i 1914. Over hele den bebodde jord har de prøvd å drive sitt forkynnelsesarbeid forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag før Satans rike møter sin endelige slutt i Harmageddon. I en tretti års tid fra 1918 av har den rensende engel ved templet renset den forkynnende organisasjon som ved ild for å gjøre den teokratisk i sin oppbygning og virkemåte. Dette har resultert i at levningen har vendt tilbake til den framgangsmåte apostlene benyttet i «gamle dager», i «fordums år», og som behager Jehova. — Mal. 3: 4.
30. a) Hvilken daddelverdig oppførsel fra de åndelige Levis barns side vekket Jehovas vrede i vår tid? b) Hvilke gode følger har det fått at han vendte sin vrede bort fra dem?
30 Det er sørgelig, men sant at den prestelige levning, de motbilledlige «Levis barn», under den første verdenskrig gjorde seg skyldig i å krenke «Levi-pakten» ved at de gikk på akkord med denne fordervende verden, slik at Jehova ble «vred» på dem. (Es. 12: 1) Men siden 1919 har den rensende engel i templet renset den forat de skal være som edle metaller. Han har utfridd dem fra det verdslige Babylon og befalt dem at de som «bærer [Jehovas] kan, ikke lenger må røre ved Babylons urenheter. (Es. 52: 11) De har siden forstått at «Levi-pakten» forplikter dem til å være «[Jehovas], hærskarenes Guds, sendebud», til å la sine lepper holde fast ved kunnskap, til å la sannhetens lov utgå fra sin munn, til å vandre med Gud i fred og ærlighet og til å omvende mange fra misgjerning. De ble klar over at de for å gjøre dette måtte være vitner for Jehova og forkynne Rikets sannheter. I erkjennelse av dette antok de i 1931 fryktløst navnet «Jehovas vitner». De vet nå at «Levi-pakten» fordrer et rent presteskap, et som ikke anerkjenner noen form for utukt eller ekteskapsbrudd, hverken åndelig eller fysisk, og at den fordrer et presteskap som viser Gud udelt hengivenhet og godtgjør dette ved å bevare tilbedelsen i hans tempel ren og usmittet og fri for hykleri. De vet i likhet med de jordløse levitter i fordums tid at Jehova er deres arv, og er klar over at deres håp er knyttet til det himmelske rike, slik at de må holde sitt sinn rettet mot det som et der oppe. (Kol. 3: 1, 2) De prøver derfor så godt de kan å overholde «Levi-pakten» samvittighetsfullt nå. De går bestemt inn for å bevare den rette tilbedelse i den nye verdens samfunn.
Et «hastig vitne»
31, 32. I hvilken god hensikt har Jehova hittil vært «et hastig vitne» mot uriktige skikker blant «Jakobs barn»?
31 For å rense sitt folk forteller Jehova Gud oss hva han skal være en motstander av når han kommer og er nærværende i sitt hellige tempel for å holde dom og foreta en religiøs renselse. «Og jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vitne mot trollkarene og horkarlene og dem som sverger falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøyer retten for den fremmede og ikke frykter meg, sier [Jehova], hærskarenes Gud; for jeg, [Jehova], har ikke forandret meg, og I, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort.» — Mal. 3: 5, 6.
32 Jehova lar det gå bare en «liten tid» mellom sitt komme til templet og Harmageddon, og for å spare sitt åndelige Israel eller de åndelige «Jakobs barn» fra å bli tilintetgjort var han derfor nødt til å være et hastig vitne ved å avsløre misgjerninger og rense de angrende misdedere. Som et hastig vitne mot trollmennene har han, i 1920, i 1934 og i 1955 gitt oss tre kraftige brosjyrer som avslører spiritismen. Han har også latt oss få se at de såkalte «vise menn fra Østen» som kom for å besøke barnet Jesus, ikke var annet enn astrologer, redskaper som uten å vite om det ble brukt av demonenes fyrste til å påvirke kong Herodes til å prøve å drepe Jesus. Han har også latt oss få se at den store pyramide i Gize ikke er «Guds stenvitne» eller «Bibelen i sten», men et demonisk monument som er reist for å støtte opp om troen på sjelens udødelighet eller fortsatt liv etter døden.
33. Hvordan er de urene, og de som har innvigd seg, men som har unnlatt å leve i samsvar med sin innvielse, blitt berørt av at Jehova har vært «et hastig vitne»?
33 Etterat Jehova kom til sitt tempel, har han også vært et hastig vitne mot dem som er skyldig i ekteskapsbrudd; legemlig eller åndelig umoral eller skilsmisser på ubibelsk grunnlag. Han har lært sitt folk å innta en kompromissløs nøytral stilling til alle politiske og militære konflikter i denne verden. Han har vitnet mot menederne eller dem som har sverget falsk, særlig den «onde slave»-klasse, mennesker som har tilsvoret Gud «å ta vare på din rettferdighets lover», men som likevel har gjort seg til løgnere ved å unnlate å leve i overensstemmelse med sin innvielse til Gud for å gjøre hans vilje. Etter som menedere kommer i klasse med hyklerne, har Jehova ved sin pakts engel kastet ut den «onde slave»-klasse fra sin organisasjon og nektet dem ytterligere åndelig lys. — Sl. 119: 106; Matt. 24: 48—51, NW.
34, 35. På hvilke forskjellige måter har Jehova tilfredsstilt både legemlige og åndelige behov for hvilke avhengige mennesker?
34 Ved å kaste lys over sitt Ord og ordne sin organisasjon med tanke på at den skal ta seg omsorgsfullt av alle de vanskelig stilte, har Jehova vitnet mot dem som undertrykker de avhengige klasser, dagarbeideren som med rette søker sin lønn, og enken, særlig den barnløse, og den farløse gutt som er ansvarlig for å bevare familienavnet levende. Jehova sørger nå for at disse blir hjulpet i samsvar med deres materielle og særlig deres åndelige behov, slik at de kan glede seg over et rikt åndelig liv og ha delaktighet i alle de åndelige goder hans folk har fått. Han har lært den sterke å bære byrdene til de svake og avhengige.
35 Jehova har dessuten tenkt på flere mennesker enn bare sitt åndelige Israel, sine åndelige «Jakobs barn». Han har også tenkt på en langt større skare får-lignende mennesker som ikke er åndelige israelitter. Den store Hyrde Jehova viser omsorg for disse får-lignende mennesker nå når fullbyrdelsen av den brennende dom, som skal finne sted i det forferdelige Harmageddon-slaget, nærmer seg med raske skritt. Bare det at de ikke er åndelige israelitter, er ikke i seg selv noen grunn til å la dem omkomme. Hans eget åndelige Israel var engang i samme situasjon som dem, og trengte barmhjertighet. Jehova innrømmer eller bevilger derfor disse andre får-lignende mennesker retten til å få en anledning til å vinne liv i hans nye verden. De fremmede eller midlertidige innbyggere i Israel, som Jehova elsket, var et forbilde på disse menneskene. «For [Jehova] eders Gud han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver, som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så han gir ham føde og klær. Derfor skal også I elske den fremmede.» — 5 Mos. 10: 17—19.
36. Hvordan har Jehova ellers siden 1918 stadig oppmuntret og opplyst millioner «som sukker og jamrer» på grunn av kristenhetens vederstyggeligheter?
36 Jehovas vrede opptennes mot dem som gjør urett mot slike, og derfor har han i sitt tempel vært et hastig vitne mot mennesker som «bøyer retten for den fremmede». (Mal. 3: 5) For å anspore til større interesse for dem, bevirket Jehova at det oppsiktsvekkende offentlige budskapet «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» ble forkynt fra 1918 av, og i 1923 tilveiebrakte han fortolkningen av lignelsen om fårene og gjetene. (Matt. 25: 31—46) Han viste at rettferdige jordiske mennesker var «andre får» som hans rette Hyrde skulle samle inn i sin hjord sammen med de åndelige israelitter, slik at de alle ble «én hjord» under «én hyrde». (Vagt-Taarnet for desember 1923, side 179) Da Jehova besluttet at tiden var inne til det, viste han sin innsamlede levning at de måtte ta seg godt av denne klassen av andre får, for i 1931 åpenbarte han at levningen måtte opptre som den profetiske mann «som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend». De skulle sette et tegn i pannen på disse nedtrykte, får-lignende menneskene forat de kunne bli spart av Jehovas skarprettere i Harmageddon. Etter som Jehova nå har gitt befaling om at det skal settes tegn i pannen på disse menneskene, så bøyer vi faktisk retten for de motbilledlige fremmede hvis vi nekter å delta i arbeidet med å merke dem i pannen. Ve oss om vi gjør det! Jehova er fremdeles i sitt hellige tempel, og han vil fremdeles handle som et hastig vitne og avsløre alle som er så blottet for kjærlighet at de nekter å bry seg om de andre får og delta aktivt i vitnearbeidet for å sette tegn i deres panne. — Esek. 9: 1—4.
«Et bedehus for alle folk»
37, 38. a) Hvordan har Jehova i egenskap av dommer siden 1918 kunngjort læren om den sanne tilbedelsen over hele jorden blant dem som er villige til å slutte med å «lære å føre krig»? b) Hvordan har de rensede Levis barn fortsatt med å frambære sine «åndelige offer»?
37 Etter som Jehova nå er i sitt hellige åndelige tempel for å holde dom, har følgende Esaias’ profeti gått i oppfyllelse: «Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem. Og han skal dømme [fra sitt tempel] mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» (Es. 2: 2—4) I fordums tid var det skikk og bruk å tilbe på høytliggende steder. Jehova ble tilbedt på et spesielt høyt sted, på sitt «hellige berg», Moria berg, som raget vel 730 meter opp over Middelhavet og om lag 1160 meter over Dødehavet. Der sto hans opphøyde «hus» eller tempel.
38 Jehova har sørget for at hans navn er blitt høyt opphøyd over hele jorden nå i de «siste dager» ved at han har knyttet sitt navn til levningen av det åndelige tempel og sendt dem ut forat de skal være hans vitner. Levningen av tempel-klassen har respektert «Levi-pakten» og vist Jehova udelt hengivenhet, og de har derfor latt hans rensede tilbedelse komme foran alt annet og har gått spesielt inn for den som det viktigste de har å beskjeftige seg med i overensstemmelse med deres forpliktelser som prester. Ingen nasjon eller regjering har noen rett til å gripe forstyrrende inn i den, og når det kommer til konflikt mellom tilbedelsen av Jehova og lydigheten mot menneskelige herskere som står ham imot, må levningen av tempel-klassen sette tilbedelsen av Jehova høyest og standhaftig holde fast på sin tjeneste stilling i hans tempel. De må først og fremst passe på å gi Gud hva Guds er. (Matt. 22: 21) De har nektet å holde opp med å frambære sine «åndelige offer» som består i å lovprise Gud og forkynne det gode budskap om hans opprettede, triumferende rike.
39. a) Hvem har prøvd å hindre Jehovas sanne tilbedere i å gjøre slike edle gjerninger, og hvorfor? b) Hvilket symbol fra fordums tid har vi på de høye krav som er knyttet til Jehovas tilbedelse?
39 Denne trofasthet mot Jehovas tilbedelse, som er blitt utvist i hele verdens påsyn, har opphøyd Jehovas hus, hans tilbedelses hus, i alle nasjoners bevissthet. Patriotiske verdslige mennesker har søkt å motvirke at Jehovas tilbedelse, hans hus, på denne måten er blitt satt over alle verdslige regjeringer og forpliktelser og alle andre religioner. De fårlignende mennesker i alle folkeslag har derimot forstått å verdsette denne illustrasjon av hvor overlegen Jehovas tilbedelse er. Levningen av tempel-klassen lærer dem å la hans tilbedelse komme først i deres liv og la den dominere til og med over alle de veldige systemer i Satans verden som kan sammenlignes med fjell. Liksom Salomos tempel på Moria berg over 730 meter over Middelhavet var høyere enn de hedenske templer i hovedstedene i Egypt, Assyria, Babylon, Persia, Grekenland og Roma, så er Jehovas tilbedelse høyere enn hele Djevelens synlige organisasjon. De får-lignende mennesker av alle folkeslag sørger for at den har nettopp en slik opphøyd stilling i deres liv. Derfor aksepterer de Jehovas dommer og avgjørelser, som kommer fra hans høye tempel. De forlater Djevelens verden og dens religiøs-politiske fjell og deres kriger og krigsvåpen, og de stiger opp på ’fjellet der Jehovas hus står’ for å tilbe ham der på denne fagre høyde, høyt hevet over denne nedrige verden og dens demondyrkelse. (Sl. 48: 1, 2) De prøver å holde mål med de høye krav som er knyttet til tilbedelsen av ham. De innvier seg til ham ved hans Yppersteprest Jesus Kristus. De erkjenner at deres forpliktelse til å tilbe ham i hans hus er større enn forpliktelsene overfor denne dødsdømte gamle verdens fjell-lignende makter.
40. Hvorfor er det rett av de «fremmede» som holder til blant levningen av det åndelige «Guds Israel», at de nå legger seg til den gode vane å lytte?
40 Når disse «får» blir klar over at Jehova er i sitt hellige tempel, blir de ærbødige og stille, for de venter at når de kommer opp til «Jakobs Guds hus», så skal han «lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier». Derfor hører de etter for å oppfatte hans lov som utgår fra hans himmelske Sion, og hans ord som utgår fra det himmelske Jerusalem, hans regjeringsorganisasjon. Deretter ferdes de på hans stier ved at de blir med i hans nye verdens samfunn. De blir som de «fremmede» blant de åndelige israelitter.
41. a) Hvilken fremtredende rett er det de fremmede har, og som alle Jehovas sanne tilbedere nå må respektere? b) Hvilken dyp mening har det for oss i vår tid at Jesus siterte Esaias (56: 7) da han kom til det siste forbilledlige tempel i Jerusalem og renset det?
41 Disse andre får-lignende mennesker har i dag det håp at de skal få overleve Harmageddon og komme inn i Guds nye verden. I den korte tiden som ennå gjenstår før Harmageddon kommer, har disse ikke-israelittiske får fra alle folkeslag rett til å komme opp til det opphøyde «Jakobs Guds hus» for å tilbe Jehova der og vinne frelse. La oss ikke gjøre noe for å ’bøye retten for dem’, men la oss i lydighet mot Gud gjøre alt for å lede dem og hjelpe dem til deres rett. Da Jesus i 33 e. Kr. kom til templet som paktens engel og renset det fra å være en «røverhule», sa han følgende til røverne: «Er det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk? Men I har gjort det til en røverhule.» (Mark. 11: 17) Den samme paktens engel stiller i dag det samme spørsmål under sitt nærvær i det åndelige tempel: «Er det ikke skrevet?» Jo, og fordi det er skrevet med tanke på vår tid, er det Jehova Guds befaling at hans hellige tempel skal være et bønnens hus for alle folk, for alle nasjoner. Da templet på Moria berg ble innvigd og Jehova var kommet til templet og hadde fylt det med den herlige skyen som betegnet hans nærvær, ba kong Salomo om at det måtte bli et slikt internasjonalt bønnens hus, for et av de sju spesielle punktene i hans bønn gjaldt den fremmede som kommer fra et fjernt land for Jehovas navns skyld. — 1 Kong. 8: 41—43.
42. Hvorfor er det nå særlig viktig at alle Jehovas sanne tilbedere arbeider i enhet?
42 Tilhører du levningen? Tro da ikke at disse andre får ikke har noen rett til å tre inn i det åndelige tempels forgårder for å tilbe Jehova ved hans Yppersteprest Jesus fordi de ikke er åndelige israelitter og ikke har en himmelsk arv. Eller er du en av de motbilledlige fremmede fra et fjernt land? Tro da ikke at du må være atskilt fra Jehovas vitner fordi du ikke tilhører levningen, og at du ikke kan aksepteres i den nye verdens samfunn selv om du innvier deg til Jehova. Det er langt fra slik Jehova tenker nå når hans frelse ved hans opprettede rike er så nær. Jehova sier følgende angående alle de andre får-lignende mennesker som i dag kommer fra alle de folkeslag som er fremmede for det åndelige Israel: «Den fremmede som holder seg til [Jehova], må ikke si: [Jehova] vil visst skille meg fra sitt folk! . . . Og de fremmede som holder seg til [Jehova] for å tjene ham og for å elske [Jehovas] navn, for å være hans tjenere, alle de som holder sabbaten, så de ikke vanhelliger den, og som holder fast ved min pakt, dem vil jeg føre til mitt hellige berg [som templet står på toppen av] og glede dem i mitt bedehus, deres brennoffer og slaktoffer skal være til velbehag på mitt alter; for mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk. Så sier [Jehova], Israels Gud, han som samler de fordrevne av Israel: Ennå flere vil jeg samle til ham, foruten dem som allerede er samlet til ham.» — Es. 56: 3, 6—8.
43, 44. a) Hvem har siden 1919 uten hell gjort stadige og hårdnakkede forsøk på å hindre hvilket verdensomfattende innsamlingsarbeid som blir ledet av Jehova? b) Hvilken guddommelig profeti går i dag i oppfyllelse på det framgangsrike innsamlingsarbeid?
43 Fra 1919 av og framover, særlig inntil 1931, samlet Jehova sammen levningen av de åndelige israelitter, som var forstøtte og levde i trelldom under den babyloniske verden. Etter den tiden har han samlet andre til seg i sitt tempel i tillegg til sin egen israelittiske levning som er blitt samlet sammen. Han har utført innsamlingen av disse andre. Hvem har hittil klart å hindre ham? Den «onde slave»-klasse? Kristenhetens presteskap og deres hjorder? Politiske diktatorer, totalitære regjeringer eller andre politiske maktfaktorer i denne verden? Satan Djevelen og hans demoner? Nei, den nye verdens samfunn ved Jehovas tempel har vokst og teller nå hele 608 000 aktive vitner foruten levningen av tempelklassen, som er på om lag 17 000. Det behager nå Jehova å glede disse motbilledlige «fremmede» i sitt bønnens hus. Har han gjort dem lykkelige i tilbedelsen av ham? Ja! Det hellige ’fjellet der Jehovas hus står’, gjenlyder nå av deres lykkelige utrop som de kommer med når de gjennom hans Yppersteprest frambærer sine åndelige «brennoffer» og «slaktoffer» på hans alter, og når han på sin side tilkjennegir at han aksepterer dem ved at han velsigner deres tjeneste for ham, deres vitnearbeid.
44 For nitten hundre år siden lot Ypperstepresten Jesus Kristus apostelen Johannes få et syn hvor han blant annet fikk se denne «store skare» av «fremmede» fra alle folkeslag. De var kledd i hvite klær og hadde palmegrener i sine hender og var forsamlet i templet, hvor de hyllet Jehova og hans Sønn, han som hadde ofret seg selv, og de tilskrev dem sin frelse, og tjente Jehova dag og natt i hans tempel. For en ekstatisk opplevelse det må ha vært for Johannes å se dette i et syn! Og for en oppglødende opplevelse det er for oss å se det i sin strålende virkelighet nå i dag! — Åpb. 7: 9—15.
45. Hvem er nå med på den forente sanne tilbedelse av Jehova i hans åndelige bønnens hus, hvordan foregår deres tilbedelse, og hvilke strålende utsikter har de ifølge Guds profetier?
45 Jehova utviser fremdeles guddommelig tålmodighet til frelse for får-lignende mennesker, for han er ennå ikke ferdig med å samle dem sammen og føre dem til sitt «bedehus for alle folk». Skal så vi være ett med ham og hans rette Hyrde i dette arbeid? Ja, det vil vi være ved at vi arbeider sammen med ham, ved at vi fortsetter å forkynne det gode budskap om det triumferende Rike og holder på med alt det opplæringsarbeid som skal til for å samle sammen fårene. La oss hjelpe de får-lignende fremmede til å forstå nødvendigheten av og muligheten til å holde seg til Jehova «for å tjene ham og for å elske [Jehovas] navn, for å være hans tjenere» og holde hans motbilledlige sabbat ved å unngå å vanhellige den med egoistiske, selvrettferdige gjerninger i et forsøk på å frelse seg selv på sin egen måte. La oss hjelpe dem til å forstå at de kan holde fast ved Jehovas nye pakt ved å akseptere dens tempel, dens presteskap, dens mellommann, dens offer til forlatelse av synder og dens undervisning for både små og store i kunnskapen om Jehova. (Jer. 31: 31—34) Hvis vi gjør dette, blir det ikke slik at vi «bøyer retten for den fremmede», men vi elsker ham da som vi elsker oss selv. Jehova, som nå er i sitt hellige tempel, vil derfor ikke når Harmageddon kommer, være et hastig vitne mot oss og la oss gå til grunne under fullbyrdelsen av sin brennende dom, men han vil anerkjenne oss og spare oss slik at vi kan fortsette å glede oss over å tilbe ham under Harmageddon og i hans nye verden.