Hvordan ordet hånd blir brukt i Bibelen

Menneskets enestående hånd, som er konstruert slik at tommelfingeren kan stilles imot de øvrige fingrene, er et mektig vitnesbyrd om Skaperens visdom og dyktighet. Hvis menneskene ikke hadde hatt en hånd som var så enestående formet, ville de ikke på langt nær ha kunnet utføre alle de arbeidsstykker de utfører.

Det er derfor passende at hendene ofte blir omtalt i Bibelen. Ja, de blir i virkeligheten omtalt om lag 2000 ganger. Hendene ble brukt som en måleenhet. En håndsbredd var 7,62 centimeter. Et spann, det vil si avstanden mellom spissene av tommelfingeren og lillefingeren på en utstrakt hånd, var 22,86 centimeter og tilsvarte en halv alen. En alen var 45,72 centimeter. Når vi leser at kjempen Goliat var seks alen og et spann høy, vet vi derfor at han var 2,97 meter høy. — 2 Mos. 37: 12; 1 Sam. 17: 4.

Hendene ble også brukt i forbindelse med bønn. De ble ikke fromt foldet, men ble på en meningsfylt, bønnfallende måte strakt ut mot Jehova Gud, slik kong Salomo gjorde da templet ble innvigd: «Salomo . . . bredte ut sine hender mot himmelen og sa: [Jehova], Israels Gud! Det er ikke noen Gud som du.» Det sies at visdommen rekker ut sin hånd for å appellere til dem som trenger den. Det sies også at Gud strekker ut sin hånd mot sine fiender når han fullbyrder dommen over dem. — 1 Kong. 8: 22, 23; Esras 9: 5; Neh. 8: 6; Ordspr. 1: 24; Es. 5: 25; 31: 3.

Bruken av hendene hadde en fremtredende plass i de tilbedelseshandlinger som ble utført av det levittiske presteskap, spesielt i innvielsesseremonien. Aron og hans sønner la gjentatte ganger sine hender på bestemte dyr som skulle ofres, for å vise at disse dyrene representerte dem eller ble ofret for dem. Og når bestemte offer ble lagt i Arons og hans sønners hender, var det et bilde på at Gud skulle fylle Jesu Kristi og hans legemes lemmers hender med makt og myndighet til å tjene som antagelige prester. — 3 Mos. 8: 14, 18, 22, 27.

Når det ble inngått en pakt i det gamle Israel, tok partene hverandre i hånden, og dette tjente som en underskrift som ratifiserte pakten. «De ga sin hånd på at de ville skille seg fra sine [hedenske] hustruer.» Og når en mann gikk i borgen for en annen, ville han vise dette ved å gi et håndslag, noe som ble frarådet av den vise mannen som skrev Ordspråkene: «Ille går det den som går i borgen for en fremmed; men den som skyr å gi håndslag, er sikker.» — Esras 10: 19; Ordspr. 11: 15; 6: 1; 17: 18; 22: 26.

I de kristne greske skrifter leser vi om at hendene ble brukt når det ble utført mirakuløse helbredelser: «Da solen gikk ned, kom alle som hadde syke som led av forskjellige sykdommer, og førte dem til ham; og han la sine hender på hver især av dem og helbredet dem.» Det ble også foretatt håndspåleggelse når den hellige ånd ble tildelt: «De la sine hender på dem, og de fikk den Hellige Ånd.» Og da den hellige ånd gjorde menigheten i Antiokia kjent med at det var Guds vilje at Paulus og Barnabas skulle tas ut til et spesielt arbeid, «lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem». På grunn av denne utnevnelsen ble Barnabas kalt en apostel. Han var imidlertid ikke en av de 12 som ble utsendt av Jesus, men en av de to som ble utsendt av menigheten i Antiokia. — Luk. 4: 40; Ap. gj. 8: 17; 13: 1—3; 14: 14.

Hendene blir ofte brukt i en symbolsk betydning i Bibelen, og de brukes da i betydningen anvendt makt, slik den blir utøvd både av Jehova Gud og av mennesker. «[Jehovas] hånd [anvendte makt] lå tungt på asdodittene.» Juda fikk følgende løfte: «Din hånd skal være på dine fienders nakke.» — 1 Sam. 5: 6; 1 Mos. 49: 8. Se også 2 Mosebok 6: 1; 9: 3.

Hendene betegner også virksomhet om samarbeid. Profeten Asarja sa derfor til den trofaste kong Asa: «Vær I frimodige og la ikke eders hender synke! I skal få lønn for eders gjerning.» Kong Saul drepte noen prester fordi de hadde samarbeidet med David, fordi «deres hånd [hadde vært] med David.» — 2 Krøn. 15: 7; 1 Sam. 22: 17, eldre norsk overs.

Ettersom en morder tar en annens liv med sine hender, blir det sagt at hans «hender er fulle av blod». Pilatus prøvde forgjeves å fri seg for dette ansvaret ved bokstavelig å vaske sine hender. — Es. 1: 15; Matt. 27: 24.

Alle som er takknemlige for de gaver de har fått av Gud, deres hender innbefattet, vil følge dette rådet: «Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre!» Ja, all virksomhet som vi tar del i, må vi utføre med vår kraft, det vil si helhjertet. — Pred. 9: 10; Kol. 3: 23.