Omskåret på hjerte og ører
«I harde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den hellige ånd imot.» — Ap. gj. 7: 51.
1. Hvilken betydning hadde omskjærelsen i begynnelsen, og hvorfor?
OMSKJÆRELSE har vært kjent og praktisert omtrent like langt tilbake som historien går. Det er et emne som har vært gjenstand for stor interesse, både fra et helsemessig og fra et religiøst synspunkt. Omskjærelse ble sannsynligvis fra først av nødvendig av medisinske grunner som følge av virkningen av menneskets fall. Men uansett når det begynte å bli praktisert, er det tydelig at det snart fikk religiøs betydning. Dette forstår vi av Bibelens beretning. Det falne menneske «æret og dyrket skapningen framfor skaperen». (Rom. 1: 25) Dette førte til at kjønnslivet og fruktbarheten og alt som hadde forbindelse med disse tingene, ble vigd utilbørlig oppmerksomhet og til og med ble gjenstand for tilbedelse. Omskjærelsen, som bokstavelig oversatt betyr «å skjære omkring», vedrører kjønnsorganet og tjener som et varig identifikasjonsmerke og som bevis for at en er opptatt i en sosial eller religiøs gruppe. Men vi spør: Har omskjærelsen noen plass i den sanne religion? Hvis den har det, ønsker vi å vie den tilbørlig oppmerksomhet, basert på en rett forståelse. For å få en rett forståelse må vi vende oss til Guds Ord, Bibelen, den eneste kilde til pålitelige opplysninger.
2. Når og overfor hvem gjorde Gud omskjærelsen til et krav? Hvilke detaljer ble gitt?
2 Første gang Bibelen nevner omskjærelse, er da Gud inngikk eller stadfestet sin pakt med Abraham, som da var 99 år gammel. Gud sa til Abraham: «Dette er den pakt mellom meg og eder og din ætt etter deg som I skal holde: Alt mannkjønn hos eder skal omskjæres . . . på eders forhud; det skal være tegnet på pakten mellom meg og eder.» Det ble gitt flere detaljer: «Åtte dager gammelt skal hvert guttebarn hos eder omskjæres . . . Omskjæres skal både den som er født i ditt hus, og den som er kjøpt for dine penger . . . Men en uomskåret av mannkjønn, en hvis forhud ikke blir omskåret, han skal utryddes av sitt folk; han har brutt min pakt.» En som nektet å la seg omskjære, enten det var en sønn eller en trell, ble følgelig ikke straffet med å bli sendt hjemmefra. Han måtte bøte med livet. — 1 Mos. 17: 10—14, 22—27.
3. Hvilke to spørsmål oppstår når en har lest beretningen i 1 Mosebok 17: 10—14?
3 To spørsmål oppstår i denne forbindelse. Det er ingen tvil angående Guds rett i saken, men vi lurer kanskje på hvorfor omskjærelsen ble valgt som et tegn, særlig i betraktning av at dette inngrepet fra et menneskelig synspunkt innebærer en del smerte og forlegenhet. Når Gud gir menneskene et tegn eller et symbol som de skal overholde, er det vanligvis lett å se hvor passende det er. Det er for eksempel tilfelle med vanndåpen, som er et symbol på ens innvielse til Jehova. Det andre spørsmålet er: Hvorfor ble hele husstanden tatt med, til og med alle treller av hankjønn? Var det ikke egentlig bare Abraham og hans etterkommere som ble tatt med i pakten? Vi vil være interessert i å se om Guds Ord kaster noe lys over disse spørsmålene.
4. a) Hvilken situasjon gjorde Guds påbud i Josva 5: 2—7 påkrevd? b) Hvilken spesiell betydning har Jehovas ord i Josva 5: 9?
4 De hebraiske skrifter viser at Abrahams etterkommere, israelittene, fortsatte å overholde det ovennevnte kravet. Det ble tatt med i den lov som ble gitt gjennom Moses, men det ble ikke gitt som et nytt bud. (3 Mos. 12: 3) De guttebarna som ble født i løpet av de 40 årene israelittene vandret i ørkenen, ble imidlertid ikke omskåret. Det var en ny generasjon som til slutt gikk over Jordan og inn i det lovte land. Jehova ga da Josva befaling om å omskjære Israels barn. Da det var gjort, sa Jehova: «I dag har jeg veltet av eder skammen fra Egypt.» (Jos. 5: 2—9) Ettersom det ser ut til at egypterne praktiserte omskjærelse, kan dette bety at egypterne nå ikke hadde noen grunn til å spotte israelittene fordi så mange av deres gutter og menn var uomskårne. Det var dessuten nå en yngre generasjon av Jehovas folk som i det minste på en symbolsk måte var blitt avskåret fra enhver forbindelse med Egypt og dets falske guder og urene tilbedelse. Nå begynner vi å forstå at omskjærelsen, «tegnet på pakten» med Abraham, også i Abrahams tilfelle var et passende symbol på den rene tilbedelse og skilte ut dem som sto i paktsforhold til Jehova. Helt siden omskjærelsen ved Gilgal har israelittene, som ble kjent som jødene, fortsatt å oppfylle dette kravet.
5. Bør en skille mellom lovens bokstav og lovens ånd?
5 Når vi vender oss til de kristne greske skrifter, for eksempel til Romerne 2: 29, leser vi om et lignende krav, men nå dreier det seg om hjertets omskjærelse. Du tror kanskje at dette er første gang en slik omskjærelse blir omtalt, og du føler kanskje en viss lettelse over å komme bort fra lovens bokstav og håper at vi nå skal komme til lovens ånd. Men slik er det ikke. Det var Moses som nevnte hjertets omskjærelse første gang, og han gir oss også den egentlige betydning av dette.
6. a) I hvilken forbindelse nevner Moses hjertets omskjærelse? b) Hvordan viser Moses at også ørene er berørt, og hva kan vi lære av det?
6 Moses skrev: «Så omskjær da eders hjertes forhud, og vær ikke mer så hårdnakkete!» Dette var nødvendig, ikke for å oppfylle de seremonielle kravene, lovens bokstav, men dens fundamentale krav, som var basert på sann kjærlighet, slik det kom til uttrykk i oppfordringen: «Og nå, Israel, hva krever [Jehova] din Gud av deg uten at du skal frykte [Jehova] din Gud og vandre på alle hans veier og elske ham og tjene [Jehova] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel?» Senere kommer Moses igjen med en slik oppfordring og viser hvordan både hjertet og ørene er berørt: « [Jehova] din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker [Jehova] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel, og da skal du få leve.» Han stilte dem overfor et valg: Hvis de lyttet til Jehovas, sin Guds, bud og tok vare på dem, og hvis de elsket og adlød sin Gud, ville de oppnå rike velsignelser. «Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil lyde, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, da . . . [skal I] gå helt til grunne.» Å være omskåret på hjerte og ører betyr med andre ord å ha et ydmykt hjerte og være absolutt oppriktig og rede til og ivrig etter å lytte og adlyde, slik at en holder fast ved den rene tilbedelse. Men hvis en har et hjerte som er tilbøyelig til å vende seg bort, og en vender det døve øre til på grunn av stolthet, noe hårdnakkethet vitner om, kommer en til å bli fanget av falsk religion og miste livet. — 5 Mos. 10: 12, 16; 30: 6, 15—18; se også Josva 24: 14, 15, 19.
7. Hva sier Jeremias om det samme?
7 Legg merke til Jeremias’ ord i denne forbindelse: «Hvem skal jeg tale og vitne for, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke kan gi akt; se, [Jehovas] ord er blitt til spott blant dem.» Da både Juda og Israel var blitt svært troløse, gjenga Jeremias Jehovas budskap og framhevet forskjellen mellom kjødelig og åndelig omskjærelse: «Jeg vil hjemsøke alle omskårne [i kjødet] som er uomskårne. Egypt og Juda . . . for alle hedningefolkene er uomskårne, og hele Israels hus er uomskåret på hjertet.» — Jer. 6: 10; 9: 25, 26.
8. Når og hvordan ga Stefanus et sammendrag av Israels historie, og hva førte det til?
8 Da den kristne martyren Stefanus flere hundre år senere holdt sin forsvarstale for Det høye råd, talte han om Abraham og sa at Gud «ga ham omskjærelsens pakt». Han talte så om Moses og sa at «ham ville våre fedre ikke være lydige, de støtte ham fra seg, og vendte seg i sitt hjerte til Egypt, og de sa til Aron: Gjør oss guder som kan dra foran oss!» Til slutt påpekte han likheten mellom disse forfedrene og medlemmene av Det høye råd i Jerusalem (hans tilhørere) og sa: «I harde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre, således også I.» Stefanus talte om «den rettferdige [Jesus]», «han som I nå har forrådt og myrdet». Hvordan reagerte medlemmene av Det høye råd? «Da de hørte dette, stakk det dem [ikke som om de ble omskåret, men «gjennomsaget», Kingdom Interlinear] i deres hjerter.» Det var ikke noe overflødig hud på deres ører som gjorde det nødvendig med bokstavelig omskjærelse. Hva gjorde de så? De «holdt for sine ører, og stormet alle som én inn på ham» og steinet ham til døde. — Ap. gj. 7: 8, 39—43, 51—58.
9. Hva skyldes det at noen er uomskårne på hjerte og ører? Hva fører det til?
9 For en fryktelig anklage Stefanus rettet mot disse religiøse lederne! Et uomskåret hjerte og uomskårne ører kjennetegner mennesker som er ubarmhjertige, hårdnakkete og urokkelige, og settes i forbindelse med et frekt, hardt ansikt, et forherdet hjerte og stivnakkethet. (Ordspr. 21: 29; 28: 14; 29: 1) Stolthet er den grunnleggende årsak og fører en fra ondt til verre, slik Daniel sa om Nebukadnesar: «Hans hjerte opphøyde seg, og hans ånd ble stolt og overmodig.» Det samme var tilfelle med Farao. — Dan. 5: 20; 2 Mos. 7: 22; 9: 7; se også Hebreerne 3: 7—13.
10. a) Hvordan kan vi skille mellom sinn og hjerte? b) Hvordan kan hjertet bli omskåret?
10 Hvor viktig og hvor ønskverdig er det ikke å ha et omskåret hjerte! Hvordan kan vi få det? I motsetning til sinnet, som tenker og resonnerer over de opplysninger det blir tilført, blir hjertet satt i nær forbindelse med våre følelser og ønsker og er kilden til eller setet for våre motiver. Det har stor kraft og kan drive eller tilskynde oss til å følge en bestemt handlemåte. (2 Mos. 35: 21) Det kan lett få herredømme over sinnet. Hjertet er selve sentret for hele din personlighet. Det er slik du er i hjertet, du egentlig er. Det er «hjertets skjulte menneske», det «innvortes menneske». (1 Pet. 3: 4; Rom. 7: 22) Hvordan kan hjertet bli omskåret? Vi kan få svar på det ved å tenke over hva som skjer ved en bokstavelig omskjærelse. Når det av helsemessige grunner blir nødvendig å foreta en omskjærelse, blir den huden som blir skåret vekk, betraktet som overflødig, som en hindring for en ren og sunn tilstand. Omskjærelse av hjertet betyr således å kvitte seg med trekk ved ens ønsker eller motiver som er i strid med Jehovas ønsker. Det betyr fullstendig å fjerne alt som virker som en hindring, for eksempel stolthet, som gjør at en ikke er villig til å lytte til Jehova, til hans oppfordringer og til hans Ord.
11. a) Hvilket fint eksempel har vi på en som var omskåret på hjerte og ører? b) Hvordan kan et slikt åndelig inngrep foretas?
11 Lukas forteller om et godt eksempel på en som var omskåret på hjerte og ører. «Der var en kvinne ved navn Lydia, som dyrket Gud . . . ; hun hørte på, og Herren opplot hennes hjerte, så hun ga akt på det som ble talt av Paulus.» (Ap. gj. 16: 14) Der var det tydeligvis ingen hindring. Vi kan ikke foreta et slikt åndelig inngrep i vår egen kraft og ledet av vår egen visdom. Paulus taler om den som virkelig er jøde, den hvis omskjærelse «er hjertets omskjærelse i Ånden». Ja, vi trenger Guds ånd, og Gud har vist oss hvordan vi må be for å få en ny innstilling: «Skap i meg et rent hjerte, o Gud, og plant inne i meg en ny ånd, en standhaftig ånd.» — Rom. 2: 29; Sl. 51: 12, NW.
En ny personlighet
12. Hva innebærer det å legge vekk den gamle personlighet og ta på den nye?
12 Gud planter ikke automatisk sin ånd, sin usynlige, virksomme kraft, inne i oss. Vi må samarbeide ved å overgi vår egen ånd, våre mentale og følelsesmessige tilbøyeligheter, til den innflytelse som blir øvd av hans ånd, som virker gjennom hans Ord. På denne måten får vi en ny og standhaftig ånd i et rent hjerte, på grunnlag av nøyaktig kunnskap, «akkurat som sannhet er i Jesus». Du vil bli ’gjort ny i den kraft som virker på ditt sinn’, og bli hjulpet til å ’legge vekk den gamle personlighet, som svarer til din tidligere ferd’. Du vil i stedet få lære hvordan du kan «ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». De som gjør dette, blir «Guds etterfølgere» og tar etter det gode. — Ef. 4: 20—24, NW; 5: 1.
13. Betyr dette at ens personlighet blir en helt annen? Hvordan kan en illustrere det?
13 Du synes kanskje at dette må være lettere sagt enn gjort. Vi skal nå ta for oss visse trekk ved dette. Det at vi skal ta på en ny personlighet, betyr for det første ikke at vi får en helt annen personlighet og mister vår identitet. Vi må pelfeste eller døde de ting i vårt hjerte og i vårt liv som er dårlige. (Gal. 5: 24, NW; Kol. 3: 5) Enkelte egenskaper og evner som kan være skadelige når de ikke holdes under kontroll, kan imidlertid utrette mye godt når de blir holdt under kontroll og ledet inn i det rette spor. Et hissig temperament vitner for eksempel om et våkent sinn og sterke følelser. Det kan gjøre stor skade når det ikke blir holdt under kontroll. Men når evnen til å tenke raskt og på en spontan måte gi uttrykk for sine følelser blir kontrollert av et godt motiv og gir seg utslag i medfølelse eller begeistring, kan den være til stor hjelp, særlig når en deltar i forkynnelsen. Selvkontroll og standhaftighet er nødvendig. Som Jakob sier: «Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det,» blir ikke «en glemsom hører, men gjerningens gjører», og «han skal være salig i sin gjerning». — Jak. 1: 25.
14. Hvordan kan en gjøre god bruk av en medfødt evne?
14 En synes kanskje at en medfødt evne, for eksempel et musikalsk eller dikterisk talent, bør undertrykkes, fordi den distraherer en og gjør en til en dagdrømmer, noe en ikke kan tillate seg når det er så mye arbeid som skal utføres. Det kan være riktig hvis evnen ikke blir holdt under kontroll, men hvis den blir holdt under kontroll, kan den være til stor nytte. En symfoni består for eksempel av forskjellige satser som er nøye oppbygd og utgjør en likevektig kontrast til hverandre, og som uttrykkes på en vakker og harmonisk måte og er godt modulert fra begynnelse til slutt, uten kjedelige gjentagelser. Nøyaktig det samme kan sies om det å utarbeide og framføre en tale om sannheten. Jo mer du verdsetter Guds Ord slik det er oppbygd, og Selskapet Vakttårnets hjelpemidler til studium av Bibelen, jo større utbytte vil du selv ha av disse tingene, og jo lettere vil det være for deg å hjelpe andre. Du har så mye mer igjen for det. Når det gjelder musikk, er det i første rekke følelsene det blir appellert til, men når en gir uttrykk for sannheten, budskapet om Riket, er det den rette likevekt mellom appellen til fornuft og til følelser. Det bringer framfor alt ære til Jehova.
15. a) Nevn noen grunner til at folk blir nedtrykt. b) Hvem har uten tvil også følt seg nedtrykt, og hva kan vi lære av dem?
15 Noen ganger blir vi mismodige når vi prøver å ikle oss den nye personlighet. Den gamle personlighet med dens rotfestede vaner og indre press, for ikke å snakke om presset utenfra, fra Satans verden, får overtaket. Selv om Paulus sa at ånden og kjødet «står hverandre imot, så I ikke skal gjøre det I vil», sa han også: «Vandre [fortsett å vandre, NW] i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» (Gal. 5: 16, 17) Når vi stikk i strid med vår vilje gjør noe galt, føler vi oss sønderknust. Vi er ikke alene om det. Tenk på hvordan Peter må ha følt det da det gikk opp for ham at han hadde gjort nettopp det som han hadde lovt at han aldri ville gjøre, nemlig å fornekte sin elskede Mester. Tenk også på hvordan han må ha følt det da han etter å ha tjent mange år i en ansvarsfull stilling ble refset offentlig av Paulus. Og tenk på hvordan Paulus må ha følt det da han som Saulus, som «fnyste . . . av trusel og mord mot Herrens disipler», på en plutselig og overveldende måte ble gjort klar over hvordan tingene virkelig forholdt seg. (Matt. 26: 35, 75; Gal. 2: 11—14; Ap. gj. 9: 1—9) Disse tjenerne mistet imidlertid ikke motet. Og hva viktigere er, de forherdet ikke sitt hjerte. Vi bør heller ikke gjøre det. Vi finner trøst i å lese det Johannes skrev: «Og på dette . . . skal vi stille våre hjerter tilfreds for hans åsyn; for om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.» Hvordan er dette riktig? — 1 Joh. 3: 19, 20.
Innbudt til å komme
16. a) Hvem innbyr oss nå til å komme? Er vi forpliktet til å ta imot innbydelsen? b) Hvordan har Jehova førsteretten til å velge, og hvilken oppmuntring gir det oss?
16 Hvor hyggelig og oppmuntrende er det ikke når en blir bedt hjem til noen for første gang og får mulighet til å utdype vennskapet nærmere! Selve innbydelsen gjør en varm om hjertet og får en til å føle seg som et nytt menneske. Er ikke det særlig tilfelle når en har det vanskelig? Nå i disse «vanskelige tider» kommer Jehova med en meget tiltalende innbydelse. (2 Tim. 3: 1) Ingen blir tvunget til å ta imot den. Som vi tidligere har nevnt, er det opp til den enkelte å treffe et valg. Først og fremst er det imidlertid Jehova som treffer et valg, og det med rette. Som David skrev: «Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder.» Jehova foretar for det første valget ved å komme med de betingelser som må oppfylles. (Sl. 65: 5; 24: 3, 4) For det andre er innbydelsen slik at den bare appellerer til dem som har en ydmyk og oppriktig hjertetilstand og er sønderknust i sitt hjerte. Dette viser at Jehova er «større enn vårt hjerte». Som han sier: «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.» — Es. 57: 15; se også 2 Krønikebok 16: 9.
17. På hvilken måte viser Gud ydmykhet?
17 Vi må være ydmyke når vi nærmer oss Jehova. Det vil kanskje overraske deg å høre at ydmykheten virker begge veier. Har du noen gang tenkt på at det krever ydmykhet fra Guds side å bøye seg ned, for å si det slik, og se til den syndefulle menneskelige familie? «Hvem er som [Jehova] vår Gud, han . . . som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden, som reiser den ringe av støvet!» «Din høyre hånd støtter meg, og din mildhet [ydmykhet, NW] gjør meg stor.» Til og med til dem som har fart vill, sier Jehova: «Jeg bredte ut mine hender hele dagen til et gjenstridig folk.» Og lytt til Jesus: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke.» En slik langmodighet og ufortjent godhet krever virkelig ydmykhet. — Sl. 113: 5—7; 18: 36; Es. 65: 2; Matt. 23: 37.
18. Hvilket sted har Jehova innbudt oss til å komme til?
18 Tvil ikke. Du er innbudt til å komme. Til hvilket sted? Valget er Jehovas. «[Jehova] har utkåret Sion, har attrådd det til sin bolig.» David tenkte på det jordiske Sion, sentret for ren tilbedelse. (Sl. 132: 8, 13—18) Dette blir oppfylt i vår tid på det himmelske Sions berg, hvor Jehova innsatte sin Sønn som konge i 1914 e. Kr. I et syn så Johannes Lammet stå der «og med det hundre og førtifire tusen», den fullstendige kristne menighet. En levning av denne Sion-klassen befinner seg fremdeles på jorden og representerer Guds organisasjon. Det er dit han innbyr dem som er klar over at de trenger et sted hvor de kan finne sikkerhet, til å komme. Dette bringer tanken hen på den foranstaltning Gud traff på vannflommens tid. Han sørget da for at det ble bygd en ark, hvor han oppholdt «Noah selv åttende». — Sl. 2: 6; Åpb. 14: 1; 1 Mos. 7: 1; 2 Pet. 2: 5.
19. a) Hvordan er tilstandene i Sion siden gjenopprettelsen? b) Hvilke krav stilles til alle som kommer til Guds organisasjon?
19 Da levningen av det åndelige Israel var blitt gjeninnsamlet etter å ha blitt tuktet i tiden 1914—1918, ble disse storslåtte løftene oppfylt, og det ble lagt stor vekt på renhet og ydmykhet: «Våkn opp, våkn opp, ikle deg din styrke, Sion! Kle deg i ditt høytidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! For ingen uomskåren eller uren skal mer komme inn i deg.» «Jeg vil levne hos deg et bøyd [ydmykt, NW] og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til [Jehovas] navn.» (Es. 52: 1; Sef. 3: 12) Alle som kommer til Guds organisasjon og derved får et nært fellesskap med Sion-klassen, må være omskåret på hjerte og ører. Nå kan vi forstå hvorfor til og med trellene i Abrahams hus måtte omskjæres. Hele hans hus var et bilde på Guds organiserte folk i vår tid. Dette folk må holdes rent, og all «skammen fra Egypt» må være veltet av det. — Jos. 5: 9.
20. Hvordan er det blitt mulig å bli ’satt over’ til Sion for bestandig, og hva er prisen?
20 Hvor takknemlige er vi ikke for at Jehova i sin godhet har innbudt oss til å komme til Sion, ikke bare på besøk, men for å bli ’satt over’ dit for bestandig! I sportsverdenen blir det betalt en enorm sum for å få en spesielt dyktig fotballspiller over fra ett lag til et annet. Men uansett hvor høy en slik sum kan være, er den for ingenting å regne sammenlignet med den pris som Jehova har stilt garanti for, og som hans Sønn villig betalte med sitt dyrebare liv. Som Paulus sier: «I er dyrt kjøpt.» — 1 Kor. 6: 20.
21, 22. a) Hvordan kan vi vise at vi verdsetter Jehovas innbydelse? b) På hvilke forskjellige måter blir innbydelsen uttrykt i Guds Ord, og hvordan bør vi reagere på den?
21 Vi kan og bør vise vår verdsettelse av Jehovas innbydelse ved å gi den videre til andre. Vi må være lik Lydia, som da hun var blitt døpt, inntrengende ba Paulus og hans følgesvenner om å komme og ta opphold i hennes hus. Lukas sier: «Hun nødde oss.» Esaias forutsa dette storslagne arbeidet og sa at «mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg . . . For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem». Hør også på denne innbydelsen: «Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» Da Jesus var på jorden, sa han: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile!» Han forutsa at han skulle komme med følgende innbydelse til får-lignende mennesker når han kom tilbake: «Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» Ja, Guds Ord avslutter med denne fine innbydelsen, som oppfordrer dem som tar imot den, til å bringe den videre til andre: «Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt! Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart. [Og Johannes svarer:] Amen, ja kom, Herre Jesus!» — Ap. gj. 16: 15; Es. 2: 3; 55: 1; Matt. 11: 28; 25: 34; Åpb. 22: 17, 20.
22 Innbydelsen til å komme blir ofte gjentatt i Guds Ord, og det er i sannhet en meget inntrengende innbydelse. Vil du ikke ta imot den? Vil du ikke komme og innby også andre til å komme?