En prøve som fører til velsignelse

«Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier [Jehova], hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål!» — Mal. 3: 10.

 1. Hva er grunnen til at verdslig velstand har vært usikker og upålitelig?

VELSTAND forekommer ikke uten at det er en grunn til det. En virkelig velstand må alltid ha et solid grunnlag å bygge på. Dette gjelder materiell velstand, men det gjelder også åndelig velstand. Mennesker som er oppsatt på å skaffe seg denne verdens materielle goder, har lenge prøvd å legge grunnvollen til en varig velstand på det materielle område, og de har benyttet seg av denne verdens kløktigste hjerner for å oppnå dette, men deres velstand har vært meget usikker og upålitelig, og de er stadig fryktsomme, nervespente og forberedt på nedgangstider med jevne mellomrom. Dette har sin enkle forklaring. Så lenge deres velstand varer, er den av en egoistisk og ensidig karakter, og den blir opprettholdt ved denne verdens visdom. De ser helt bort fra selve kilden og grunnlaget til sann og varig velstand.

 2. Hva er grunnlaget for virkelig materiell velstand, og hvilken sannhet hviler dette bevislige faktum på?

² Det vi nå sier, kan lyde merkelig, men i betraktning av alle de økonomiske krakkene og usikkerheten i forbindelse med deres nåværende gunstige kår, har ikke materialistene noen grunn til å benekte det, og de er ikke i stand til å motbevise det. Grunnlaget for sann materiell velstand er åndelig velstand. Denne bevislige sannhet hviler på den kjensgjerning at den eneste ufeilbarlige kilde til velstand er den rikeste Person, den lykkeligste i hele universet, Han som sier: «Så sier Gud [Jehova], som skapte himmelen og utspente den, som bredte ut jorden med det som gror på den, som gir ånde til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den: Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» (Es. 42: 5, 8) Selv om han er ånd, er han Skaperen av alle materielle ting. Han har stadig monopol på alle materielle ting. Han behersker frambringelsen av alle materielle ting. Kilden til all sann og varig materiell velstand må derfor være åndelig. Åndelig velstand vil si velstand og framgang med hensyn til vårt forhold til Jehova Gud.

 3. Hvilken velstand setter den store åndelige Kilde først, og hvorfor?

³ Den store åndelige Kilde setter åndelig velstand foran materiell velstand og betrakter åndelig velstand som det viktigste etter som den utgjør grunnlaget for den materielle velstand. Dette blir på en fin måte framholdt i den berømte «bergpreken» av Jesus Kristus, den store velstående Guds Sønn: «Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift.» (Matt. 6: 31—33) Hvis man streber etter materiell velstand, kan det føre til at man får nyte mange av vår jords goder i selviskhet i lengre eller kortere tid, men hvis man streber etter åndelig velstand, fører det til evig liv i en verden med velstand i forening med den udødelige Kilde til alt sammen, Jehova Gud.

 4. Hvilket eksempel fra fortiden og hvilket eksempel fra vår tid tjener til å forsikre oss om dette?

⁴ Det er ikke bare Jesu ord som forsikrer oss om dette. Vi har et eksempel på det i et folk fra fortiden og et annet eksempel i et folk i vår tid. Eksemplet fra fortiden var Israels folk i Palestina. Det moderne eksempel er det ’hellige folk’ som består av Jehovas salvede vitner. (Es. 66: 8; 1 Pet. 2: 9) Er Jehovas vitner et eksempel på velstand? Ja, åndelig sett! Men hva så med det hat de er utsatt for over hele verden, og den omfattende forfølgelse de må tåle? Det følger med den åndelige velstanden, for Jesus sa: «Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller akrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og akrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.» — Mark. 10: 29, 30.

 5. Hvilken profeti forutsa den illustrasjon Jehovas vitner i vår tid utgjør, og hva tilskynder oppfyllelsen av den til?

⁵ Den illustrasjon Jehovas vitner i vår tid utgjør, ble forutsagt i en profeti som ble gitt til fortidens Israel. Regelen for oppnåelse av virkelig velstand ble framholdt i den forbindelse. Etter som denne regelen er helt annerledes enn denne verdens regler, kreves det mot, tro og utholdenhet å følge den, og den innebærer en prøve. Denne prøven beviser imidlertid regelens gyldighet og fører til en tilfredsstillende velsignelse. Den profetien som inneholder denne regelen, ble gitt for to tusen fire hundre år siden ved den hebraiske profet Malakias med disse ord: «Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier [Jehova], hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål!» — Mal. 3: 10.

Bakgrunnen for oppfordringen til prøven

 6. Hvorfor var ikke israelittene på Malakias’ tid velstående materielt sett?

⁶ Hvilken grunn var det til å gi denne oppfordringen om å prøve Jehova, hærskarenes Gud, på denne måten? Det framgår tydelig av Malakias’ profeti. Det skyldtes at Israels folk i det femte århundre før den kristne tidsalder ikke var sunt åndelig sett. Kunne vel et folk av ransmenn være sunt åndelig sett — et folk som ranet fra Gud? Kunne de være åndelig sunne når de brøt en pakt eller en høytidelig kontrakt med ham? Nei, for de motarbeidet selve Kilden til all velstand. Fordi deres åndelige velstand ikke var god, kunne de heller ikke nyte materiell velstand. Den store guddommelige Kilde til velstand ønsket å se dem nyte materiell velstand i overensstemmelse med de løfter han hadde gitt i sin pakt med dem. Men først måtte de oppfylle sine forpliktelser i forbindelse med denne pakten. Legg merke til hvorfor den eneste levende og sanne Gud kaller dem for et folk av ransmenn og oppfordrer dem til å vende om:

 7. Hva oppfordret Jehova dem til å vende om fra?

⁷ «Jeg, [Jehova], har ikke forandret meg, og I, Jakobs barn [israelittene], er ikke tilintetgjort. Like fra eders fedres dager har I veket av fra mine lover og ikke holdt dem; vend om til meg, så vil jeg vende om til eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud. Og I sier: Hva skal vi vende om fra? Skal et menneske rane fra Gud, siden I raner fra meg? Og I sier: Hva har vi rant fra deg? Tienden og de hellige gaver. Forbannelsen har rammet eder, og fra meg raner I, ja hele folket.» — Mal. 3: 6—9.

 8. Hvordan kunne det sies at de ranet fra Gud, og hvilken holdning inntok de til Guds alter og hans navn?

⁸ Når et folk inngår en pakt med Jehova Gud og får påbud om å frambære visse offer, men i selviskhet nekter og unnlater å frambære de ofrene som kreves, da farer dette folket med bedrag — det fraraner Gud det som tilkommer ham, og bryter således pakten. En av de forpliktelser som var knyttet til pakten, gikk ut på at bare friske og lytefrie dyr var antagelige som offer på Jehovas alter. (3 Mos. 22: 21) Malakias’ profeti viser at de ofret blinde, lamme, sønderrevne, syke og magre dyr og at deres prester tok imot dem på Jehovas alter. Hans alter er som et bord, og de offer som blir frambåret på det, er som mat for ham. (Esek. 41: 22; 4 Mos. 28: 2) I betraktning av dette viste både folket og prestene forakt for hans tempelbord. De ofret uren mat på det. De aktet ikke hans navn særlig høyt. De foraktet det. De æret det ikke. Deres offer var så visst ikke «offergaver i rettferdighet», og de kunne derfor ikke «behage [Jehova], som i gamle dager, som i fordums år» da det første templet ble bygd og innvigd av kong Salomo på Moriafjellet i Jerusalem. (Mal. 1: 6—8, 12—14; 3: 3, 4; 2 Krøn. 3: 1—3; 5: 1—14; 7: 1—3) Når de bedro Gud på denne måten og de likegyldige prestene lot dem få inntrykk av at han ikke brydde seg om det, hvordan kunne de da vente å motta de velsignelser pakten utelukkende lovte Jehova Guds trofaste og takknemlige tilbedere?

 9. Hva ble de derfor rammet av, og hvordan ble dette tilkjennegitt?

⁹ I stedet for å bli velsignet ble de rammet av den forbannelse Gud hadde advart dem om i pakten. Avlingene deres slo feil og ble fortært av gresshopper og andre udyr. Drueklasene tørket inn på vintrærne deres, eller druene falt av før vinhøstens tid. De folkeslagene som bodde rundt omkring dem, hadde ingen iøynefallende grunn til å kalle dem et lykkelig folk og si at de hadde et herlig land. De manglet materiell velstand fordi de ikke først søkte åndelig velstand.

10. Hva var hovedårsaken til at den jødiske levning ble ført tilbake til sitt hjemland, og hvordan framgikk dette av Kyros’ tiltak?

¹⁰ Israelittene husket ikke lenger eller tok ikke lenger hensyn til hovedformålet med at de var blitt utfridd fra Babylon og fikk vende tilbake til sitt hjemland Palestina i 537 f. Kr. Den viktigste grunnen til at Gud lot Babylons erobrer befri dem og sende dem hjem igjen, var ikke at de på nytt skulle bosette seg i Juda land og Jerusalem, som hadde ligget ubebodd i sytti år, og forvandle det fra et villniss og en ødemark til et jordisk paradis. Den viktigste grunnen var at de skulle få sine åndelige privilegier og forpliktelser tilbake og gjenoppbygge Jehovas tempel på det sted han hadde knyttet sitt navn til, og tilbe ham der. Kong Kyros av Persia, Babylons erobrer, kunngjorde i sitt første regjeringsår et dekret der han gjorde jødene oppmerksom på hvorfor han befridde dem: «Så sier Kyros, kongen i Persia: [Jehova], himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det noen blant eder av alt hans folk, så være hans Gud med ham, og han kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge [Jehovas], Israels Guds hus! Han er den Gud som bor i Jerusalem.» (Esras 1: 1—8) Jøder som ikke reiste tilbake, ga store materielle bidrag, både til det hus som skulle gjenoppbygges i Jerusalem og til den jødiske levning som dro opp for å gjenreise det. Og kong Kyros betrodde denne levningen de hellige kar som kong Nebukadnesar av Babylon hadde tatt fra det første tempel i Jerusalem, det tempel han ødela. Israelittenes åndelige gjenopprettelse førte altså til at de fikk en materiell gjenopprettelse i sitt eget hjemland. Det er ingen tvil om det!

11. Hva gikk de hjemvendte jøder i gang med, hvordan gikk det da de forsømte å fullføre arbeidet, og hvilket spørsmål oppsto da de endelig fullførte det?

¹¹ Da de kom tilbake til Jerusalem, skred de straks til verket med å fullføre sin viktigste hensikt. Jehovas alter — hans tempelbord — ble gjenoppbygd og grunnvollen til hans annet tempel ble lagt der hvor det første tempel hadde stått. Da de som bygde på templet, ble forstyrret av fiender utenfra, oppga de arbeidet. Hva ble resultatet av denne troløse forsømmelse av Jehovas hus? I løpet av de seksten årene det ikke ble gjort noe for å fullføre templet, som bare såvidt var påbegynt, hadde de ingen velstand materielt sett, og langt mindre noen åndelig velstand. Profetene Haggai og Sakarias gjorde dem oppmerksom på dette. De trosset derfor sine fiender og begynte å bygge på templet på nytt. Da begynte Gud atter å velsigne dem materielt sett i overensstemmelse med sin pakt. I 516 f. Kr. ble templet fullført og innvigd. Nå hadde de igjen Jehovas tempel med dets tjenestegjørende presteskap og dets levitter, prestenes assistenter, og dets nethinim — ikke-israelittiske tempeltjenere. Ville de fortsette med å sette de åndelige ting først med den rette forståelse at det åndelige kommer foran det materielle og at det materielle avhenger av det åndelige? Ja, så lenge den jødiske stattholder Serubabel og ypperstepresten Josva fungerte, gjorde de det.

12. Hva ble de etter Serubabels og Josvas tid, og hva virket denne deres tilstand drepende på?

¹² Men etter disse trofaste, åndeligsinnede menns tid, begynte israelittene å tape sin verdsettelse av de rene velsignelser som fulgte med tilbedelsen av Jehova Gud. De strebet mer og mer etter materielle goder. De ble materialistiske. Deres materialisme drepte deres åndelighet. De tenkte at de kunne øke sine materielle goder ved å strebe etter det materielle på bekostning av det åndelige. Det motsatte skjedde! Deres materialisme gjorde også ende på deres materielle velstand, for de så bort fra Kilden til velstand. Jehova Gud velsigner ikke materialismen. Han forbanner den.

13. Hvorfor bør vi i vår tid granske disse eksemplene fra fortiden?

¹³ «Nå er disse ting blitt eksempler for oss, så vi ikke skal bli mennesker som har lyst til skadelige ting, slik som de hadde lyst til det. Nå fortsatte disse ting å hende dem som eksempler, og de ble skrevet til advarsel for oss som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til.» Dette uttalte apostelen Paulus, som også siterte fra Malakias’ profeti. (1 Kor. 10: 6, 11 og Rom. 15: 4, NW) Vi må derfor undersøke hvordan disse eksempler fra fortiden gjelder oss i vår tid, for vi har befunnet oss i «endens tid» for denne tingenes ordning siden 1914 e. Kr. Den kjede av begivenheter som i overensstemmelse med Jesu Kristi forutsigelser har funnet sted siden da, og som begynte med den første verdenskrig, viser dette.

14. Hva varslet Malakias israelittene om, og hvordan forklarer dette den ransakende domsprosess som nå foregår i forbindelse med alle religioner?

¹⁴ For øvrig varslet profeten Malakias israelittene om at Herren Jehova Gud på grunn av deres selviske, ugudelige materialisme brått skulle komme til sitt tempel ledsaget av sin velsignelsesrike pakts engel eller bud, og da skulle Han være en dommer og et hastig vitne og utrydde de troløse materialister blant det folk som gjorde krav på å være hans folk. (Mal. 3: 1) Jesus forklarte etterat hans forløper Johannes døperen døde, at Malakias 3: 1 fikk en oppfyllelse på hans tid, og at den skulle tjene som et advarende eksempel for oss i vår tid da den større og endelige oppfyllelse finner sted. (Matt. 11: 10—15; 17: 10—13) Boken You May Survive Armageddon into God’s New World [Du kan få overleve Harmageddon og komme inn i Guds nye verden], som ble utgitt i juni i fjor, og artikkelen «Jehova er i sitt hellige tempel», som sto i den engelske utgaven av Vakttårnet for 15. november 1955 og som kommer i den norske utgaven om kort tid, viser at Jehova sammen med sin paktens engel, nemlig Jesus Kristus, kom til det åndelige tempel våren 1918. Dette forklarer den ransakende domsprosess som nå foregår i Jehovas tempel, og som avslører de tomme filosofiske meninger og de falske, menneskelagde tradisjoner og de demoniske lærdommer som man finner i alle de religioner som er en del av denne gamle tingenes ordning.

15. Med hvem begynte dommen i templet, og hvorfor?

¹⁵ Men husk at det folk Malakias advarte var det folk Gud hadde sagt følgende til: «Dere er mine vitner, sier Jehova.» (Es. 43: 10, 12, AS) Dommen begynte derfor først med Jehovas vitner etterat han kom til sitt åndelige tempel i 1918. På den tiden måtte de gjennom store prøvelser på grunn av all den forfølgelse de var gjenstand for, særlig fra de nasjoners side som var innviklet i den første verdenskrig. Spesielt på den tiden kom de inn i en fangen, landflyktig tilstand i likhet med den tilstand fortidens israelitter hadde opplevd i det hedenske Babylon. De hadde en «menneskefrykt» som ble til en snare for dem og trellbandt dem. Dette førte til at de forsømte Jehovas åndelige tempel, som består av hans salvede vitner. De skadet sine egne åndelige interesser og dermed interessene til Guds tempelklasse ved at de lot seg hemme av menneskefrykt, og den tempeltjeneste eller det arbeid Gud hadde satt dem til ble ikke gjort. Til disse menneskene sier Bibelen: «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds ånd bor i eder? Om noen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.» (1 Kor. 3: 16, 17) Levningen av tempelklassen på jorden støttet imidlertid ikke tempeltjenesten i den grad de burde, etter som de nærte en selvisk frykt for mennesker og menneskelige regjeringer, som prøvde å ødelegge denne levning av tempelklassen. Jehovas dom i hans åndelige tempel måtte derfor begynne med denne salvede levning av hans vitner.

16. Hvilke spørsmål sto den salvede levning overfor da den ble utfridd fra det motbilledlige Babylon i 1919, og hvilken oppfordring fulgte de?

¹⁶ I 1919 utfridde Jehova Gud ved hjelp av sin større Kyros, den regjerende Konge Jesus Kristus, sine vitner fra den motbilledlige babyloniske trelldom under verdslige mennesker. En god del av dem kom ut av bokstavelige fengsler hvor de hadde vært innesperret for sin religiøse tros skyld. Hva ville de nå gjøre? Etterkrigstidens verden lå åpen for dem med alle sine anledninger til å prøve å gjenreise denne gamle, krigsherjede verden under ledelse av det nydannede Folkeforbundet og gi den en kunstig velstand. Ville de nå gjøre felles sak med denne verden i dens materialistiske ønsker og bestrebelser? Var det dette de hadde bedt om mens de befant seg i babylonisk trelldom og lengtet etter å bli frie? Var det derfor Jehovas større Kyros hadde befridd dem? Materialistisk sett var de verdslige muligheter svært innbydende. Men Gud ga dem følgende innbydelse og befaling: «Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier [Jehova], hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål!» (Mal. 3: 10) Levningen av tempelklassen fulgte Guds oppfordring om å prøve ham. Hvordan?

Den åndelige «hele tienden»

17. På hvilken måte forlangte ikke Gud mer enn han hadde inngått pakt om og hvem adlød dette trekk ved Guds lov på en verdig og eksemplarisk måte?

¹⁷ Jehova Gud forlangte ikke mer enn det han hadde inngått pakt eller kontrakt om. I de lover som var knyttet til hans pakt med israel, bød han folket å gi ham tiende eller en tiendedel av all sin grøde: «Du skal gi tiende av all din avgrøde, av sæden som vokser på marken år for år.» (5 Mos. 14: 22) Jehova Gud knyttet sitt navn til det tempel som ble gjenreist i Jerusalem. Derfor skulle tienden bringes dit og oppbevares i forrådshuset der. «Til det sted [Jehova] eders Gud utvelger av alle eders stammer for å la sitt navn bo der, dit skal I søke, og dit skal du komme. Og dit skal I føre eders brennoffer og eders slaktoffer og eders tiender og eders henders gaver og eders lovede offer og eders frivillige offer og det førstefødte av eders storfe og av eders småfe, og der skal I ete for [Jehovas], eders Guds åsyn og glede eder med eders husfolk over alt det I har vunnet ved eders arbeid, alt det [Jehova] din Gud har velsignet deg med.» (5 Mos. 12: 5—7, 11, 12, 17—19; 14: 23) Gud fortjente det beste: «Det beste av din jords første modne grøde skal du bringe til Jehova din Guds hus.» (2 Mos. 23: 19, NW; 5 Mos. 26: 2—4, 10, 12) Esekias (konge i årene 745—716 f. Kr.) var en verdig og eksemplarisk hersker i Jerusalem, som fikk Israel til å overholde dette trekk ved Jehovas lov. — 2 Krøn. 31: 2—16.

18. Hvorfor skulle det gis tiende til levittene, og hvordan ble levittenes materielle stilling berørt av innbetalingen?

¹⁸ Det ble krevd av Israels tolv stammer at de skulle gi tiende for å underholde Levi stamme, hvis mannlige medlemmer ytet Gud direkte tjeneste i hans tempel som prester og levitter. «All tiende i Israel har jeg gitt Levis barn til arv, som lønn for den tjeneste de utfører, tjenesten ved sammenkomstens telt. . . . Men noen arvedel skal de ikke ha blant israels barn. For den tiende som Israels barn skal avgi til [Jehova], har jeg gitt levittene til arv.» (4 Mos. 18: 21—24) Hver av de tolv stammene fikk således beholde ni tiendedeler av sin grøde, og Levi stamme fikk alt i alt tolv slike tiender. Når Israels folk hadde velstand, var derfor også levittene nødt til å ha velstand hvis de fikk hele tienden.

19. Hvordan gjaldt kravet om innbetaling av tiende de levitter som ikke var prester, og hva ble mulig for mottagerne ved at de fikk tiende?

¹⁹ Selv de av levittene som ikke var prester, måtte betale tiende til prestene av levitten Arons familie. «Du skal tale til levittene og si til dem: Når I tar imot den tiende av Israels barn som jeg har sagt I skal få av dem som eders arv, da skal I gi [Jehova] en gave av den — tiendedelen av tienden, . . . Således skal også I avgi en gave til [Jehova] av all den tiende som I får av Israels barn, og denne gave til [Jehova] av eders tiende skal I gi til Aron, presten. Av alle de gaver I får, skal I avgi til [Jehova] hele den gave som tilkommer ham; det beste av enhver gave skal være den del som helliges ham.» Tienden var deres lønn: «I kan ete det hvor I vil, I og eders husfolk; for det er den lønn I får for eders tjeneste ved sammenkomstens telt.» (4 Mos. 18: 25—32) «Og en prest, en av Arons sønner, skulle være med levittene når de innkrevde tiende, og selv skulle levittene føre tienden av sin tiende opp til vår Guds hus, til kammerne [spisesalene, NW] i forrådshuset. For både Israels barn og Levis barn skulle føre den hellige avgift av kornet, mosten og oljen til kammerne.» (Neh. 10: 38, 39) Når hele tienden ble innlevert, kunne derfor prestene og levittene vie sin tid og sine krefter til å utføre sine plikter ved Jehovas tempel. Tempeltjenesten kunne på denne måten bli skjøttet fullt ut.

20. Hvis noen nektet eller unnlot å komme med hele tienden, hva gjorde de i realiteten da? Hvordan viste Nehemias at det gikk ut over Jehovas tempeltjenere?

²⁰ Hvis noen nektet eller unnlot å gi hele tienden fra seg, ranet de fra Jehova Gud, for de holdt da tilbake det han krevde i sin pakt og fortjente. (3 Mos. 27: 30) De unnlot da å støtte hans prester og levitter i deres tjeneste i hans tempel, og det førte til innskrenkninger i hans arbeidsstab og i deres virksomhet i hans tempel. De forsømte derved hans hellige hus og sine egne åndelige interesser. Det innvirket på Jehovas tempeltjenere slik som Nehemias, Judas stattholder, beskrev det: «Jeg fikk også vite at levittene ikke hadde fått det som tilkom dem, og at derfor levittene og sangerne, som skulle gjøre tjeneste, hadde forlatt tjenesten og flyttet ut hver til sin gård. Da gikk jeg i rette med formennene og spurte dem hvorfor Guds hus var blitt forsømt, og jeg kalte dem sammen og innsatte dem [levittene] igjen, hver på sin plass [i templet]. Og hele Juda førte tienden av kornet, mosten og oljen til forrådskammerne. Så satte jeg presten Selemja og Sadok, den skriftlærde, og Pedaja, en av levittene, til å ha tilsyn med forrådskammerne . . . dem påla det nå å dele ut til sine brødre.» (Neh. 13: 10—13) Det å rane fra Gud med hensyn til hans tiender, gikk ut over de åndelige goder og tjenester for Israel.

21. Hvorfor har ikke Jehovas salvede vitner siden 1918 kunnet gi tiende i overensstemmelse med den gamle loven, og hvorfor kunne ikke de kristne i det første århundre gjøre det?

²¹ Etter som Malakias 3: 10 gjelder de åndelige israelitter eller levningen av tempelklassen etterat Jehova kom til sitt tempel for å holde dom i 1918, må da disse salvede vitner for Jehova bære fram bokstavelige tiender for ham? Nei, for det finnes jo heller ikke noe bokstavelig hus i Jerusalem med bokstavelige levitter og prester av Arons familie som man kan bære fram slike bokstavelige tiender for. Malakias 3: 10 fikk sin første anvendelse på de salvede kristne vitner for Jehova i det første århundre, fra og med pinsedagen i året 33 e. Kr. De utgjør derfor et eksempel for oss. Etterat disse jødiske kristne var blitt salvet med Guds hellige ånd på pinsedagen, kunne de ikke lenger bære de bokstavelige tiender til Herodes’ tempel i Jerusalem. Hvis de hadde gjort det, ville de ha støttet et materielt tempel som Gud hadde forlatt. Det ville ha vært ensbetydende med å støtte et presteskap som i sitt hat hadde drept Jesus Kristus, og som kjempet mot kristendommen, motarbeidet Kristi apostler, fengslet dem og forsøkte å drepe dem. — Matt. 23: 37, 38; 27: 20; Ap. gj. 4: 1—10; 5: 17—27, 40; 12: 1—5.

22. Hvordan viser beretningen at de kristne i det første århundre ikke ga bokstavelig tiende?

²² Denne levning av jødiske kristne ga heller ikke tiende for å støtte de tolv apostler og resten av det styrende organ i menigheten i Jerusalem. Hvis det var så at de ga bokstavelig tiende i lydighet mot Malakias 3: 10, hvordan kan da beretningen si at de troende «holdt seg sammen og hadde alt felles, og sine eiendeler og sitt gods solgte de og delte det ut til alle, etter som noen hadde trang til»? «Og ikke én sa om noe av sitt gods at det var hans eget — de hadde alt felles.» (Ap. gj. 2: 44, 45; 4: 32—37; 6: 1—6)Materielt sett var dette mer enn en hel tiende, og det gikk ikke bare til apostlene, tilsynsmennene og menighetstjenerne.

23, 24. Hva er den motbilledlige tiende, og hvordan blir dette illustrert ved den håndfull mel som presten ofret på alteret?

²³ Hvilken tiende er det da Jehovas folk må bære inn i hans åndelige tempels forrådshus i vår tid? Hva i vår tid var tienden i det gamle Israel et forbilde på?

²⁴ Det er riktig at tallet ti i Bibelen blir brukt som et symbol på jordisk fullstendighet eller helhet, men det er ikke tilfelle med en tiendedel. Det at israelittene ga tiende, var ikke et bilde på at de kristne innvier seg med alt de har til Gud ved Kristus. Når israelittene bar fram sin tiende, tjente de derfor ikke som noe forbilde på oss når vi innvier oss fullstendig til Jehova og lar oss døpe i vann som et symbol på dette. Israelittenes tiende var ikke hele deres grøde, det var bare en brøkdel av den, en tiendedel. Tienden representerer derfor bare en del av alt det vi har innvigd. Det at vi bærer den motbilledlige tienden inn i Jehovas tempels forrådshus, er ganske enkelt et tegn eller symbol på at vi har innvigd oss til Jehova vår Gud med alt vi har — det blir gjort til erindring om vår innvielse. Det tilsvarer det ihukommelses-offer som presten ofret på alteret, direkte til Gud: «Når noen vil ofre et matoffer til [Jehova], så skal hans offer være fint mel; og han skal helle olje på det og legge virak ved. Så skal han bære det fram til Arons sønner, prestene, og presten skal ta en håndfull av det, av det fine mel og av oljen, dessuten all viraken, og han skal brenne det som ihukommelses-offer på alteret; det er et ildoffer til velbehagelig duft for [Jehova]. Det som blir tilovers av matofferet, skal Aron og hans sønner ha; det hører til det som er høyhellig av [Jehovas] ildoffer.» (3 Mos. 2: 1—3, 7—10, 14—16; 6: 14—18; 4 Mos. 5: 25, 26) Den håndfull presten brente direkte på alteret, var bare til ihukommelse av hele offeret til Gud. Presten kunne benytte resten.

25. Fortell kort hva som utgjør vår motbilledlige tiende i betraktning av formålet med israelittenes tiende.

²⁵ På samme måte må også vi kristne som er blitt Guds folk, bevise at vi ved Kristus har innvigd oss til Jehova med alt vi har, og dette bevis må vi framlegge år etter år. Dette regelmessige bidrag som vi gir til tegn på at vi har gitt oss selv og alt vi har til den høyeste Gud, det er vår motbilledlige tiende. Husk at formålet med israelittenes tiende var å støtte Jehovas tempel og den tjeneste hans utvalgte prester og levitter utførte der. Vår motbilledlige tiende er derfor den direkte støtte vi gir Jehovas tempeltjeneste. Vi kan bære denne motbilledlige tiende inn i Jehovas åndelige tempels forrådshus på to måter.

26. Hvordan kan vi til dels komme med den motbilledlige tiende?

²⁶ Vi kan til dels komme med den motbilledlige eller åndelige tiende ved å gi pengegaver eller materielle gaver til fremme av Jehovas tilbedelse i hans åndelige tempel, som Jesus Kristus er hovedhjørnesten til. (Ef. 2: 20—22; 1 Pet. 2: 4—6) Disse materielle bidrag blir ikke begrenset nedad til en tiendedel, og de må heller ikke utgjøre minst en tiendedel — de kan være mer eller mindre enn en tiendedel. Men de må gis med glede, for «Gud elsker en glad giver». (2 Kor. 9: 7) Vi kan gi slike bidrag til støtte og fremme av Jehovas tilbedelse ved å sende inn pengegaver til hans vitners tjenesteorgan, Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, eller være med på å bestride utgiftene i vår lokale menighet eller ved en større sammenkomst eller gi pekuniær støtte direkte til enkeltpersoner som er opptatt i en eller annen gren av tempeltjenesten, eller til de fattige som tilhører Jehova. Ved å gi gaver til dem, låner vi faktisk til Jehova. (Ordspr. 19: 17) Det å gi materielle bidrag, er bare en del av vår frambærelse av tienden.

27. Hvordan kan vi komme med den motbilledlige tiende i forbindelse med møtene våre?

²⁷ Vi kan også komme med den motbilledlige eller åndelige tiende ved personlig og direkte å delta i tilbedelsen i templet og arbeide for å fremme den. Tilbedelsen i templet i fortiden innebar at man måtte gå til templet med sin tiende og være i kontakt med prestene, levittene og andre israelitter der ved Guds hus. Det var ikke bare privat tilbedelse hjemme. Vi kan derfor bære fram den åndelige tiende ved å overvære møter på de steder Jehovas tilbedere kommer sammen, og ikke bare være til stede der, men også ta aktivt del i disse møtene i den utstrekning det er adgang til det, og derved styrke de andre som er til stede, med åndelig oppbyggende tale eller åndelig hjelp. Vi kan dessuten gjøre det ved at vi etterpå oppmuntrer nyinteresserte, og likeså ved å hjelpe andre til å komme på møtene. Alt dette gjør det kanskje påkrevet å treffe private forberedelser med tanke på anledningene til å tilbe i templet. Hvis man forsømmer møtene, forsømmer man tilbedelsen i templet nå når Jehovas dag nærmer seg. — Heb. 10: 24, 25.

28. Hvordan kommer vi også med den motbilledlige tiende i forbindelse med virksomheten på feltet?

²⁸ Vi kan også komme med den åndelige tiende ved å forberede oss og deretter gå ut på feltet, enten alene eller sammen med en gruppe, for å forkynne Rikets budskap slik vi har fått befaling om, og på den måten vise andre at vi tilber Jehova, og oppmuntre dem til å gjøre det samme. Det vil bli lettere for oss å forberede oss til dette hvis vi er med på menighetens «tjenestemøte» og «teokratiske tjenesteskole». Tienden ble i fortiden brukt til støtte for prestene og levittene. Vi må derfor støtte de motbilledlige «Levis sønner», vår tids levning av Jehovas ’kongelige presteskap’, i deres forkynnelse av hans opprettede rike og i deres bestrebelser for å sette hans tilbedelse over alt annet, høyt over alle de politiske og religiøse «fjell» i denne tingenes ordning. (1 Pet. 2: 5, 9) Denne felttjeneste innbefatter også kunngjøring av offentlige møter ved det talte ord og løpesedler, at man er til stede på disse møtene selv, og at man hjelper andre, både innvigde brødre og nyinteresserte mennesker, til å komme. Det å gi åndelig tiende er å hjelpe fram den internasjonale strøm fra «alle hedningefolk» og «alle folkeslag» som stevner opp mot det opphøyde fjell der Jehovas hus står, og inn i hans tempels forgårder hvor de skal tilbe ham i fellesskap. — Es. 2: 2—4.

29. Hvorfor gjelder kravet om å gi åndelig tiende både materielt fattige og materielt rike?

²⁹ Dette åndelige bidrag, som må ledsages av bønn, er viktigere enn materielle bidrag. Alle mennesker som er innvigd til Jehova Gud, kan bære denne slags åndelige tiende inn i forrådshuset enten de materielt sett er rike eller fattige. Selv om noen bare finner utvei til å gi noe tilsvarende ’enkens skjerv’ (Luk. 21: 1—4), kan de like fullt gi den viktigere åndelige tiende til tilbedelsen i templet ved at de utfører direkte vitnearbeid når det gis anledning til det, ved at de stiller sine hjem til disposisjon for møter i forbindelse med tilbedelsen i templet, eller ved at de yter Jehovas arbeid annen verdifull støtte. De materielt velstående som kan gi penger eller varer, må ikke tro at det er nok. Pengegaver fritar dem ikke fra å gi åndelige bidrag i form av forkynnelse og offentlig kunngjøring på møtestedet og ute i felttjenesten fra hus til hus. «Dette gode budskap om riket» må forkynnes av alle templets tilbedere over hele den bebodde jord forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og vi må komme med hele den åndelige tienden ved å støtte opp om forkynnelsen og delta i den personlig. — Matt. 24: 14, NW.