De som bærer det fryktinngytende navn
«Alle folkene på jorden skal se at du er kalt med [Jehovas] navn, og de skal reddes for deg.» — 5 Mos. 28: 10.
1, 2. a) Hvilke spørsmål oppstår angående hvorvidt det er berettiget å frykte et navn? b) Når er det berettiget å frykte det navn som et bestemt folk er kalt med, og hva fører denne frykten til?
FRYKT for et navn som et folk er kalt med, eller som har tilknytning til et folk — er det en berettiget frykt? Det avhenger av hva dette navnet er kjent eller berømt for. Og videre: Sørger de som bærer dette navnet, for å gjøre det berømt og gi folk et fordelaktig inntrykk av det, slik at navnet blir omfattet med respektfull oppmerksomhet? Øker de eller reduserer de navnets verdi? Hvilken vekt har navnet i seg selv?
2 Det råder kanskje stor fordom mot navnet, men blir det æret og hedret av det folk som er kalt med det? Behandler navnets eier dette folk på en slik måte at det øker respekten for navnet og skaper en følelse av ærefrykt for det? Hvis det folk som er kalt med dette navnet, tar vare på dets verdighet, og hvis navnets eier benytter sitt folk til å opphøye navnet og holder det hevet over all årsak til forhånelse, da er det i sannhet berettiget at navnet blir fryktet av de folkene som legger merke til det folk som er kalt med dette navnet. En slik frykt fra folkenes side fører til bestemte resultater.
3, 4. a) Hvilket folk var det som bar det fryktinngytende navn inntil for 1900 år siden? b) Hvilken pakt førte Moses dette folk inn i, og hva sa han om hvordan det ville gå hvis de vandret på Guds veier?
3 Hvem er det folk som er kalt med et navn som verdens folkeslag blir ansporet til å frykte? Det er et folk som er kalt med himmelens og jordens Skapers navn, det vil si, Guds navn. Finnes det et slikt folk i dag? Vi vet at det fantes et slikt folk på jorden fra gammel tid av og inntil for nitten hundre år siden. Da 40 år var gått etter at dette folk ble dannet, befant det seg i en leir på Moabs sletter i det som nå er landet Jordan. En lovgiver som folk rundt omkring i verden fremdeles har høye tanker om, var dengang deres synlige leder. Det var profeten Moses, og det var gjennom ham Gud ga Moses’ folk de berømte ti bud. Dette folk skulle om kort tid dra mot vest over Jordan-elven og inn i det lovte land, som de skulle innta med sin Guds hjelp. Hvis det skulle gå dem vel, måtte de fortsette å holde de ti bud og alle de andre Guds lover som var basert på de ti bud. Moses, som snart skulle dø, holdt flere avskjedstaler der han minnet dem om deres forpliktelse til å gjøre dette. Moses førte dem således inn i en pakt som innebar at dette folk som bar Guds navn, lovte å være trofaste mot ham i sitt nye land.
4 I den talen profeten Moses holdt da han redegjorde for denne pakt eller høytidelige overenskomst med Gud, heter det blant annet:
«Gi akt og hør, Israel! På denne dag er du blitt [Jehovas], din Guds folk. Dersom du nå hører på [Jehovas], din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal [Jehova] din Gud heve deg høyt over alle folkene på jorden. . . . [Jehova] skal gjøre deg til et hellig folk for seg, som han har tilsvoret deg, såfremt du tar vare på [Jehova], din Guds bud og vandrer på hans veier. Og alle folkene på jorden skal se at du er kalt med [Jehovas] navn, og de skal reddes for deg.» — 5 Mos. 27: 9; 28: 1—10.
5. a) Hvilken advarsel kom Moses med til Israel, og hva viser de forløpne 1900 års historie med hensyn til Israel? b) Når hadde israelittene sin største mulighet som et folk betraktet, og hvorfor?
5 Det var store muligheter og et stort privilegium som åpnet seg for Israels folk for 3400 år siden, men det står ikke til å nekte at de sviktet. I den samme avskjedstalen fortalte Moses dem om de forbannelser som Jehova ville la komme over dem hvis de ikke hørte på hans røst og adlød hans bud. (5 Mos. 28: 16—68) Israels folks historie i løpet av de siste 1900 år gjør det klart at de er blitt rammet av Jehova Guds forbannelse på grunn av sin ulydighet. De har ikke vært til ære for ham. De har ikke opphøyd hans navn, og de er ikke lenger det folk som er kalt med hans navn. Ved begynnelsen av vår tidsregning hadde de sin største mulighet som nasjon betraktet, men det var bare en liten levning av israelittene som benyttet seg av den. Dette fant sted da en stor Lærer, Profet og Undergjører, en som var større enn Moses, kom til dem i Jehovas navn. Han kom med Guds hellige ånds salvelse over seg. Av den grunn ble han kalt Kristus, men hans egennavn var Jesus, som betyr «Jehova er frelse».
6. Hva gjorde de religiøse lederne og folket mot Jesus i påsken, og hvordan gikk det med nasjonen fra år 66 og utover?
6 Da han red inn i Jerusalem på et esel noen dager før den jødiske påsken i året 33 e. Kr., ble han av en mengde jøder hyllet som konge, som den kongelige arving til den berømte kong David av Jerusalem. Men på selve påskedagen ble Jesus overgitt til den romerske landshøvding i Judea av de jødiske religiøse ledere som nektet å akseptere ham som Guds lovte konge, og som ropte følgende til den romerske landshøvding: «Hans blod komme over oss og over våre barn!» (Matt. 27: 24, 25) «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Joh. 19: 15) På denne påskedagen ble Jesus Kristus pelfestet utenfor Jerusalem av romerske soldater. Der døde han i vanære, og han ble gravlagt i en grav i nærheten. Da det var gått 33 år etter dette, gjorde jødene opprør mot den konge de hadde valgt seg, keiseren. I år 70 ble derfor deres hovedstad, Jerusalem, og tilbedelsens tempel der i byen ødelagt, og jødene ble spredt omkring over hele jorden. Det er tydelig at de siden dengang har lidd under de forbannelser profeten Moses forutsa.
7. Hva erfarte Jesu disipler på den tiden han ble arrestert og i de følgende 42 dager?
7 Jesu Kristi disipler var blitt atspredt da han ble forrådt og arrestert. Men på den tredje dag etter hans død og begravelse ble de igjen ført sammen og forent om sin Herre Jesus Kristus. Den allmektige Gud, Jehova, oppreiste nemlig på denne dagen sin himmelske Sønn fra de døde. Nå da Jesus Kristus var levende igjen, viste han seg ved flere anledninger for sine disipler ved at han trådte fram fra det usynlige rike, idet han var blitt oppreist til liv som en ånd. Den oppstandne Jesus Kristus hadde derfor av og til i løpet av de neste 40 dager private møter med disse vitner til hans oppstandelse. Til sist så de ham fare opp til himmelen og bli borte for dem for at han skulle kunne tre fram for sin himmelske Far.
8, 9. a) Hva gjorde disiplene i de følgende ti dager og hva skjedde så? b) Hva var blitt oppfylt ifølge Peters redegjørelse?
8 I ti dager holdt de nå sammen i Jerusalem og ventet på oppfyllelsen av løftet om at de skulle få Guds hellige ånd, i overensstemmelse med det Jesus hadde sagt før han for opp til himmelen. Da kom det som jødene kaller Shabúoth, det vil si ukenes høytid eller pinsen. Den hellige ånd kom virkelig ned over den lille menighet som besto av Jesu 120 disipler. De begynte på mirakuløst vis å tale på fremmede språk de ikke hadde lært, og profetere eller fortelle åpent om Guds store gjerninger. Ingen av de øvrige jøder ved templet i Jerusalem eller rundt omkring i landet fikk over seg denne utgytelse av hellig ånd fra Jehova Gud gjennom Herren Jesus Kristus. Tusenvis av disse jøder samlet seg for å være vitne til dette miraklet og høre på hva disse Jesu Kristi disipler hadde å si på alle disse fremmede språk. Hva var det som hadde funnet sted? Simon Peter, en av disiplene, sto fram først for å forklare dem det. Profetien i Joel 3: 1—5 hadde begynt å gå i oppfyllelse. Peter sa derfor:
9 «Dette er det som er sagt ved profeten Joel: Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, endog over mine treller og over mine trellkvinner vil jeg i hine dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. . . . Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst.»
10. a) Hvilken forklaring ga Peter angående åndens utgytelse over Jesu disipler? b) Hva formante han dem til å gjøre?
10 Deretter forklarte Peter for dem at Jesus Kristus, som var blitt pelfestet og begravd på påskedagen, bare 52 dager tidligere, også var blitt oppreist fra de døde og opphøyd til Guds høyre hånd i himmelen som en oppfyllelse av kong Davids profetier. Denne Herre Jesus Kristus hadde i egenskap av Guds kanal utgytt denne hellige ånd over sine trofaste etterfølgere på jorden. Tusenvis av tilhørere som følte seg rammet i sin samvittighet, spurte hva de skulle gjøre. Da svarte Peter: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave! For løftet hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til.» Som en ytterligere formaning om hva de skulle gjøre, sa Peter: «La eder frelse fra denne vanartede slekt!» — Ap. gj. 2: 16—40.
11, 12. a) Hva viste Peters uttrykk «denne vanartede slekt» med hensyn til frelsen og med hensyn til nasjonens stilling? b) Hva skrev Peter senere til de troende som et bevis for hvem som utgjorde det nye folk?
11 Under inspirasjon av Guds ånd ved Kristus kalte Peter den generasjon av jøder som hadde forkastet Jesus Kristus, for en ’vanartet slekt’. For å unngå tilintetgjørelse måtte de skyldige jøder bli ’frelst fra’ denne vanartede slekt, de måtte bli skilt ut fra den. Den var ikke lenger Guds utvalgte folk, folket for hans navn, det folk som var kalt med hans navn. De som nå var hans godkjente folk, hans treller og hans trellkvinner, var de menneskene han hadde merket ved å utgyte sin ånd over dem, de innvigde og døpte etterfølgere av Guds Sønn, Herren Jesu Kristus. De var blitt Guds nye folk, et åndelig folk. Hvordan det? Ved at de alle hadde del i Guds hellige ånd. Disse troende jøder hadde tilhørt det folk Gud før hadde hatt for sitt navn. Ved sin tro på at Jesus var Kristus, fortsatte de å være folket for Hans navn, men nå som medlemmer av hans nye, åndelige folk, «Guds Israel». (Gal. 6: 16) Som bevis for dette skrev Peter følgende til dem en tid senere:
12 «I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys, I som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk.» — 1 Pet. 2: 9, 10; 1: 1, 2.
13. Hvilke bibelske beviser har vi for at utgytelsen av ånden fortsatte og kom over ikke-jøder?
13 Oppfyllelsen av Jehovas profeti ved Joel om utgytelsen av hans hellige ånd var ikke avsluttet i og med det som skjedde på pinsefestens dag. Den fortsatte. Omkring tre og et halvt år senere gikk Peter under ledelse av Guds engel for første gang inn i et hedensk (ikke-jødisk) hjem og forkynte for den uomskårne italienske høvedsmann Kornelius og hans familie og venner. Dette skjedde i Cesarea, omkring 80 km nordvest for Jerusalem. Disse menneskene tok imot budskapet om Guds Sønn, Jesus Kristus. Da ble den hellige ånd utgytt over dem, og også de profeterte på fremmede språk. Deretter ble de døpt i Jesu Kristi navn. (Ap. gj. 10: 1—48) Fra da av var det mange uomskårne ikke-jøder eller hedninger som fikk frelsens budskap.
14, 15. a) Hva ble disse troende, døpte ikke-jøder, og hva ble de anerkjent som av apostlene og de eldste i Jerusalem? b) Hva anførte Jakob som et profetisk bevis for at dette var riktig?
14 Når de kom så langt at de trodde og ble døpt som et symbol på sin tro, fikk også de den hellige ånd, selv om de ikke ble omskåret i likhet med de kjødelige jøder. De ble åndelige jøder og behøvde ikke dette, for deres omskjærelse var en hjertets omskjærelse som skjedde ved troens rensende kraft. Også disse ble en del av Guds utvalgte ætt, hans hellige folk, hans folk til særlig eiendom, folket for hans navn. Dette er noe som ikke kan bestrides. Det er sannheten. Omkring år 49 e. Kr. ble det holdt et spesielt møte av Peter og andre apostler og eldste i Jerusalem, og de uomskårne, ikke-jødiske, døpte troende ble da anerkjent som medlemmer av Guds folk, folket for hans navn. Hør hva Jakob sa ved den anledning:
15 «Brødre, hør på meg. Simeon [Peter] har berettet utførlig hvorledes Gud for første gang rettet sin oppmerksomhet mot [de uomskårne] folkeslagene for å ta ut fra dem [hva?] et folk for sitt navn. Og med dette samstemmer profetenes ord, slik det står skrevet: ’Etter dette skal jeg komme tilbake og gjenoppbygge Davids hytte, som er falt ned; og jeg skal gjenoppbygge dens ruiner og reise den igjen [hvorfor?] for at de som blir tilbake av menneskene [den troende jødiske levning] skal søke Jehova i alvor sammen med [hvem?] mennesker av alle folkeslagene, mennesker som er kalt med mitt navn, sier Jehova, som gjør dette:» — Ap. gj. 15: 13—17, NW.
16. a) Med hvis navn ble disse troende ikke-jøder kalt? b) Hva utgjør derfor de og de troende jøder?
16 For hvis navn ble altså både de troende «mennesker av alle folkeslagene» og de troende jøder et folk? Ikke for Jesu navn, men for Guds navn, for Jehovas navn. I profetien i Amos 9: 11, 12, som disippelen Jakob siterer fra, heter det: «Alle de hedningefolk som kalles med mitt navn, sier [Jehova], han som gjør dette.» Dette åndelige folk, som består av jødiske og ikke-jødiske troende som er døpt i Jesu Kristi navn, er således det folk som er kalt med Jehovas navn. De vantro kjødelige jøder eller israelitter er ikke folket for Jehovas navn og har ikke vært det i de siste 1900 år. Jehova har ikke to folk, to nasjoner. Han har bare ett folk, én åndelig nasjon, nemlig Herren Jesu Kristi troende, døpte, ånds-salvede etterfølgere. (Ef. 2: 11—22) De er Jehovas folk, hans salvede vitner, i likhet med Jesus Kristus, som også var hans salvede vitne da han var på jorden.
Navnet står skrevet på deres panner
17. a) Hvor lenge har Joel 3: 1, 2 holdt på å gå i oppfyllelse? b) Så sant Jehova har «et folk for sitt navn» på jorden i dag, hvem må da utgjøre dette folk?
17 Oppfyllelsen av Joels profeti om utgytelsen av den hellige ånd og av Amos’ profeti om at mennesker av alle folkeslag skulle søke Jehova, har imidlertid pågått helt fram til det 20. århundre, helt fram til vår egen generasjon. Ånden er blitt utgytt som en salvelse over hele den sanne kristne menighet, som består av Jesu Kristi innvigde, døpte etterfølgere, helt fra den første av dem på apostlenes tid og fram til den siste av dem nå i våre dager. Så lenge det blir ført nye medlemmer inn i det åndelige «Guds Israel», kommer Joels profeti om utgytelsen av ånden til å fortsette å gå i oppfyllelse. Dette vil man også kunne se og høre virkningene av. Jehova Gud har derfor et folk som er kalt med hans navn på jorden i dag, et «folk for sitt navn», et folk som er salvet med hans ånd. Disse menneskene er bare en levning av hans salvede «hellige folk», som er blitt dannet i de forløpne 1900 år.
18. Hvordan viste Jesus i Åpenbaringen 14: 1 at den kristne menighet skulle være kalt med Guds navn?
18 Også Jesus Kristus selv viste at den kristne menighet skulle være kalt med Guds navn. I Bibelens siste bok pekte Jesus flere ganger på dette. I Åpenbaringen 14: 1 gir han oss en billedlig beskrivelse av seg selv og sin organisasjon på 144 000 salvede etterfølgere som står på det himmelske Sions berg. Apostelen Johannes beskriver dette synet for oss med disse ord: «Og jeg så, og se, Lammet sto på Sions berg, og med det hundre og førtifire tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner.» Jesu Faders navn er Jehova, og det er som om dette navn står skrevet på pannen til hans gjenløste etterfølgere for å vise hvem de tilhører, hvis folk de er, hvis tjenere de er, at de er et folk til Jehovas særlige eiendom. Jesus Kristus sa at hans Far hadde gitt ham disse 144 000, og derfor står dessuten Kristi navn skrevet på deres panner, det symbolske sted for anbringelse av kjennetegn. — Joh. 17: 9—12.
19. Hvis navn skulle de ha skrevet på seg ifølge Åpenbaringen 3: 12?
19 I Åpenbaringen 3: 12 sier den herliggjorte Jesus Kristus: «Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra, og jeg vil skrive på ham min Guds navn og navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.» De trofaste, seirende etterfølgere blir dermed en del av det åndelige Guds tempel som Jesus Kristus er hjørnestein i. Navnet til Jesu Gud, nemlig Jehova, står skrevet på dem. Det framgår også av det som er skrevet på dem, at de tilhører det nye Jerusalem, som er i himmelen, og Jesus Kristus i hans nye forhold til sin Gud og Far. — Ef. 2: 20—22.
20. Hva sies det om dem i Åpenbaringen 22: 3—5, og hvordan framgår det av dette at de skal tilhøre Gud for bestandig?
20 I Bibelens siste kapittel, i Åpenbaringen 22: 1—5, beskriver apostelen Johannes først elven med livets vann og frukttrærne på begge elvebredder, og deretter sier han: «Og ingen forbannelse skal være mer, og Guds og Lammets trone skal være i den [byen], og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Og natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren [Jehova, NW] skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet.» Over disse trofaste arvinger til Guds rike hviler det ingen forbannelse fra Gud slik det gjør over de troløse eller falske kristne. Som Jehova Guds innvigde tjenere eller slaver yter de ham i urokkelig troskap hellig tjeneste og forblir et ’folk for hans navn’. Av denne grunn får de se hans anerkjennende åsyn, og hans hellige navn vil være på deres panner for å tilkjennegi at de er hans for bestandig.
21. Hva må vi derfor innrømme angående de sanne kristne i forbindelse med hvilket navn de må være kalt med?
21 Hvis vi er oppriktige, vil vi innrømme følgende: Det er rett og riktig at de sanne kristne, Jesu Kristi sanne etterfølgere, er kalt med Jehovas navn. De er et folk som er tatt ut, ikke for Kristi navn, men for hans Gud og Fars, Jehovas, navn. Alle de såkalte kristne rundt omkring i kristenhetens områder som ikke vil la seg kalle med Jehovas navn, og som ikke vil være et ’folk for hans navn’, er i virkeligheten ikke kristne.
22. a) Hvordan tilhørte Jesus selv ’folket for Guds navn’? b) Hvordan godtgjør såkalte kristne i denne forbindelse at de er falske kristne?
22 Også Jesus Kristus, den sanne kristendoms Leder, tilhørte ’folket for hans navn’ ved at han ble født som en kjødelig jøde og ble omskåret. Guds navn inngikk i hans eget navn idet «Jesus» er et forkortet navn som betyr «Jehova er frelse». De mange hundre millioner såkalte kristne i kristenheten som ikke figurlig talt vil ha Jehovas navn skrevet på sine panner, godtgjør derfor ved dette at de er falske, uekte kristne. De er aldri blitt tatt ut fra denne verdens nasjoner og er aldri blitt skilt ut fra denne verden for å bli det disippelen Jakob sa, et ’folk for hans navn’.
Navnet bekjennes
23. a) Hva måtte levningen gjøre før den kunne anta navnet «Jehovas vitner»? b) Hva forsto de at tiden var inne til, og hva bekjente de derfor?
23 Det var i 1931 at en trofast levning av innvigde, døpte kristne som ikke tilhørte kristenhetens sekter, antok navnet «Jehovas vitner» for å gi seg til kjenne. Det at de gjorde dette, var ikke i strid med Bibelen eller med den kristne sannhet. Men før de kunne være verdige til å anta en slik ærefull betegnelse, måtte de godtgjøre at de virkelig var offentlige vitner for Jehova ved å etterligne Jesus Kristus. Gjorde de dette? Ja, i samarbeid med Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, og spesielt fra 1926 av. I det året inneholdt dette selskaps offisielle organ, nemlig The Watch Tower and Herald of Christ’s Presence, i nummeret for 1. januar 1926 [Vagt-taarnet for 1. februar 1926] den ansporende hovedartikkel som het «Hvem vil ære Jehova?» De forsto da at tiden var inne til at Jehova skulle gjøre seg et navn slik han hadde gjort det på de gamle profeters tid. De besluttet seg derfor til å ære Jehovas navn som aldri før og gjøre det kjent. De bekjente åpent — som om de,hadde hans navn skrevet på sine panner — at de tilhørte Jehova og hadde innvigd seg fullt ut til ham gjennom Kristus, og at de derfor var Hans vitner.
24. Hvilket bestemt skriftsted henledet Gud deres oppmerksomhet på?
24 På denne bakgrunn og ved den hellige ånd som var over dem, henledet Gud deres oppmerksomhet på sin egen profeti i Esaias 43: 10—12, der det står: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og det var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.»
25. Når antok de navnet, og hva erkjente de derved overfor Gud?
25 Etter at denne levning av innvigde, døpte og salvede kristne i flere år hadde tjent i samsvar med dette, erklærte de følgelig i 1931 sitt ansvar overfor hele verden ved at de antok det navn Bibelen anviser, det vil si, Jehovas vitner. De erkjente overfor Gud at det var til dem han henvendte seg med den ovenfor siterte profeti: «I er mine vitner», «min tjener».
26, 27. a) Ble de troende kalt kristne hele tiden, og hvor ofte forekommer betegnelsen kristen i Bibelen? b) Hvordan tjente denne betegnelsen engang til å skille dem ut, men hvordan har det senere gått med dette navnet?
26 På denne måten skilte de seg ut fra alle de religiøse sektmedlemmer i kristenheten som kaller seg kristne. Vi bør merke oss at navnet «kristen» ikke er det særlige kjennetegn i dag som det var for 1900 år siden. Apostlenes gjerninger 11: 26 sier følgende om hvordan det var på den tiden: «I Antiokia [i Syria] fikk disiplene først navnet kristne.» Dette skjedde omkring år 50. Fra 33 til 50 e. Kr., det vil si i 17 år, var Jesu Kristi disipler følgelig ikke blitt kalt kristne eller messianere. For øvrig forekommer ordet «kristen» bare tre ganger i hele Bibelen. — Ap. gj. 11: 26; 26: 28; 1 Pet. 4: 16.
27 Hvorfor ble de kalt kristne (gresk) eller messianere (hebraisk)? Det ble gjort for å skille dem ut fra de kjødelige jøder eller israelitter som hadde forkastet Herren Jesus som Messias eller Kristus. Men likevel forvekslet romerne de kristne med jødene, fordi også de kristne brukte den jødiske bibel, og fordi deres leder Jesus Kristus var en jøde, israelitt eller hebreer. På den tiden tjente derfor navnet kristen til en viss grad til å skille ut Kristi sanne etterfølgere. Men i dag, 1900 år senere, har mange hundre millioner religiøse mennesker antatt navnet kristen. De har imidlertid fått navnet kristen til å vekke avsky blant hedningene, medregnet ateistene innen kristenhetens områder.
28. Hva sa Peter at de kristne ikke måtte lide som, men hvordan forholder det seg med menneskene i kristenheten i dag?
28 For 1900 år siden, da kristendommen ennå var ufordervet, kunne apostelen Peter skrive følgende til Kristi etterfølgere: «Ingen av eder må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker; men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.» (1 Pet. 4: 15, 16) Men i dag er fengslene i kristenheten fulle av folk som kaller seg kristne, og som er skyldige i nettopp det Peter sa de ikke måtte gjøre seg skyldig i — mord, tyveri, ugjerninger og det å blande seg i andres saker.
29. Hvilket preg har kristenheten satt på historien, og hvilken virkning har dette hatt på navnet kristen?
29 Det preg kristenheten har satt på historien siden den romerske keiser Konstantin den stores tid, er til vanære både for protestanter og katolikker. Navnet kristen har derfor en dårlig klang i dag blant opplyste hedninger. De kristne har skaffet seg ry for å ha sloppet to atombomber over de ikke-kristne byer Hiroshima og Nagasaki i Japan av diplomatiske, politiske grunner, noe som førte til at 156 000 sivile japanere ble drept i løpet av noen få sekunder.
30. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med nasjoner som kaller seg kristne, og hva skrev nylig en avismann i en artikkel som het «Hva ligger det i et navn?»?
30 Kristenheten består av nasjoner som blir ansett for å være kristne. Men gir Bibelen overhodet noen politisk nasjon i denne verden rett til å kalle seg kristen? I den kanadiske avisen Victoria Times for 11. januar 1960 skrev spaltisten B. A. Tobin følgende i en artikkel som het «Hva ligger det i et navn?»:
. . våre religioner, den grunn vi har til å være på jorden i det hele tatt — de merkelapper vi alltid av makelighetshensyn har hengt på disse ting, blir nå tatt ganske kritisk i øyensyn fordi man vil finne ut om de virkelig gir en nøyaktig beskrivelse av innholdet. Som et resultat av dette har det dukket opp en del ubehagelige tanker.
Folk spør for eksempel om vi bør kalle et land for et «kristent land» når bare en liten brøkdel av dets innbyggere virkelig tror på denne religions lære.
H. L. Mencken [en amerikansk forfatter og kritiker som redigerer bladet American Mercury] skrev engang at «kristenheten er den del av verden hvor det er slik at en mann som står fram og sier at han er en kristen, blir ledd ut av alle som hører på ham».
Dette var for 30 år siden. I dag er de ikke engang interessert nok til å le.
31. Hvilke faktorer bidro til å få levningen til å anta navnet, og hvor kan man nå finne dette navnet på trykk?
31 Kristenheten står for Jehova Guds domstol, og kan derfor bli fordømt fordi den har ført den største forhånelse over hans Sønn Jesu Kristi navn. Bare dette er nok til å få sanne, innvigde kristne til å ønske å skille seg ut fra dem som er kristne bare i navnet. Hvordan gjør de det? Ved Kristi Faders navn. De bekjenner derfor overfor kristenheten og hele verden at de er kalt med Hans navn, Jehova, og at de i likhet med Jesus Kristus selv er Jehovas vitner. Før Jehovas vitner i vår tid antok dette bibelske navn i 1931, var det slik at deres religiøse fiender i kristenheten, både protestanter og katolikker, satte på dem alle slags hånlige og vanærende navn. Dette bidro sterkt til å få dem til å anta en bibelsk betegnelse som de ikke behøvde å skamme seg over, og som kunne tjene til å skille dem ut fra de falske kristne. Dette navn er nå å finne i leksika og oppslagsverk!