kjødelige mennesker. Ved andre anledninger la Jehova på lignende måte sin makt for dagen, for eksempel da Isak, Samuel og døperen Johannes ble født. — 1 Mos. 21: 1—5; 1 Sam. 1: 1—20; Luk. 1: 5—24, 57—66.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

 9. I hvilke henseender er hovedpersonene i Ruts bok gode eksempler for oss som lever nå?

⁹ Denne fengslende beretning er virkelig nyttig, for den bidrar til å bygge opp en sterk tro hos rettferdselskende mennesker. Alle hovedpersonene i dette betagende dramaet hadde en meget sterk tro på Jehova, og de «fikk vitnesbyrd for sin tro». (Heb. 11: 39) De ble gode eksempler for oss som lever nå. No’omi hadde sterk tillit til Jehovas godhet og miskunnhet. (Rut 1: 8; 2: 20) Rut forlot beredvillig sitt hjemland for å fortsette å tilbe Jehova, og hun viste seg å være en lojal, lydig og villig arbeider. Det var det at Boas høyt verdsatte Jehovas lov, at han ydmykt handlet i samsvar med Jehovas vilje, og at han elsket den trofaste No’omi og den arbeidsomme Rut, som fikk ham til å inngå ekteskap som løser.

10. Hvorfor bør beretningen i Ruts bok styrke vår tro på løftene angående Riket?

¹⁰ Den foranstaltning Jehova hadde truffet for inngåelse av ekteskap, også for inngåelse av ekteskap ved innløsning, var til ære for ham. Jehova var den som arrangerte ekteskapet mellom Boas og Rut, og i sin miskunnhet velsignet han det og brukte det som et middel til å bevare Judas kongelige ættelinje utbrutt fram til David og videre fram til den større David, Jesus Kristus. Når vi ser hvor nøye Jehova sørget for at hans lov ble overholdt, slik at Rikets arving kunne bli født, burde det styrke vår tro på alle løftene om Riket og få oss til å se fram til oppfyllelsen av dem. Det burde tilskynde oss til å være travelt opptatt i vår tids innhøstningsarbeid og tillitsfullt se fram til å motta den fullkomne lønn av Jehova, det åndelige Israels Gud, til ’hvem vi er kommet for å søke ly under hans vinger’, og hvis løfter om Riket nærmer seg sin storslagne oppfyllelse. (Rut 2: 12) Ruts bok utgjør et viktig ledd i den beretning som når sitt høydepunkt med beskrivelsen av dette rikes opprettelse.

Spørsmål fra leserne

● Det siste året har jeg hatt visse økonomiske vanskeligheter, og ettersom jeg har lest en del av Deres publikasjoner, har jeg begynt å undres på om det ville være riktig av meg å begjære konkurs. Sier Bibelen noe om dette? — H. P., USA.

Bibelen sier naturligvis ikke noe om vår tids konkurslover. Den viser at en person som ikke betalte sin gjeld, ble kastet i fengsel. (Matt. 18: 23—34) Men på grunnlag av det den sier, kan vi få et visst begrep om hvordan de kristne bør se på slike spørsmål. La oss derfor først se på hva «konkurs» er ifølge de gjeldende lover. Deretter kan vi se hva Bibelen sier om dette emnet, og avgjøre hva den råder oss til.

Mange land i vår tid har spesielle konkurslover. Selv om disse kan variere fra sted til sted, har de vanligvis en tosidig hensikt: For å beskytte forretningsmenn mot personer som kanskje pådrar seg en stor gjeld og så nekter å betale det de har forpliktet seg til, er det vedtatt lover som gir fordringshavere rett til å få skyldnere erklært konkurs mot sin vilje, slik at deres aktiva blir solgt og det beløp som derved blir skaffet, blir fordelt mellom fordringshaverne. På den annen side finnes det også lover som beskytter ærlige mennesker som ufrivillig kommer i en slik situasjon at de ikke kan etterkomme fordringshavernes krav. De kan da selv inngi konkursbegjæring. Hvis det skjer, blir deres aktiva brukt til å betale fordringshaverne så langt de rekker, men de får beholde enkelte ting, kanskje for eksempel sitt hjem. De kan så begynne på nytt igjen uten å ha truselen om ytterligere krav fra tidligere fordringshavere hengende over seg.

Disse lovene tjener altså til beskyttelse for begge parter i et forretningsforetagende eller i forbindelse med andre økonomiske transaksjoner. At det er nødvendig med en slik beskyttelse, framgår av opprinnelsen til ordet «bankerott», som er et synonym til ordet «konkurs». Det kommer fra de italienske ordene banco rotto, som betyr «istykkerslått benk» og hentyder til den skikk en hadde i middelalderen at en kjøpmann som ikke kunne betale sin gjeld, fikk sine benker eller disker slått i stykker. Enda strengere var det i romersk rett, i de «Tolv tavlers lov». Her kunne fordringshaverne som en siste utvei skjære skyldnerens legeme i stykker og ta hver sin del.

De barmhjertige lover Jehova ga Israel, står virkelig i skarp kontrast til disse byene. Når en av hebreerne ga en av sine landsmenn som var blitt fattig, et lån, tok han ikke rente. (3 Mos. 25: 35—38) Hvis en fordringshaver gikk til en som sto i gjeld til ham, for å ta pant, kunne han ikke bare gå inn i huset og ta det han hadde lyst på. Nei, det var skyldneren som valgte ut pantet. Han kunne ikke ta en håndkvern eller en kvernstein i pant, for det var ting som den andre trengte for å kunne opprettholde livet. Hvis noens kappe ble tatt som pant, måtte den leveres tilbake om kvelden, slik at han kunne sove i den og holde varmen. (5 Mos. 24: 6, 10—13; Esek. 18: 5—9) Det var riktignok slik