’Gud gjør ikke forskjell på folk’
«[JEHOVA] eders Gud han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk.» (5 Mos. 10: 17) Den forsikring som ligger i disse ordene, som ble uttalt av profeten Moses, er gjentatte ganger blitt bekreftet i beretningen om hvordan Gud handler med menneskene.
Fordi Gud ikke er partisk, er anledningen til å bli hans godkjente tjenere med håp om å oppnå evig liv ikke blitt begrenset til bare noen få. Gud «vil at alle mennesker [alle slags mennesker, NW] skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle». (1 Tim. 2: 4—6) Ettersom alle mennesker som følge av gjenløsningsofferet er Guds og Kristi eiendom, er ingen mennesker avskåret fra å benytte seg av anledningen til å bli frelst. Hverken rase, sosial stilling, evner, en persons ytre eller lignende ting har noen betydning når det gjelder dette.
Tenk for eksempel på Israels folk. Det er nok så at Jehova Gud for en tid handlet utelukkende med israelittene som et folk for hans navn. Men legg merke til at han ikke utvalgte dem fordi de var et stort folk. Moses sa til dem: «Ikke fordi I var større enn alle andre folk, fant [Jehova] behag i eder, så han utvalgte eder, for I er det minste blant alle folk.» (5 Mos. 7: 7) «Fordi [Gud] elsket dine fedre og utvalgte deres etterkommere, så førte han deg selv med sin store kraft ut av Egypt.» — 5 Mos. 4: 37.
Hvorfor kan vi si at det at han utvalgte israelittene, ikke var et utslag av partiskhet? Fordi det at israelittene kjente Jehova Gud, i stedet førte til at de ble krevd til regnskap av ham i langt høyere grad enn de folk som ikke kjente ham. Det at de ikke adlød hans lov, førte derfor en spesiell forbannelse over dem. Dette framgår tydelig av 5 Mosebok 27: 26: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem!»
De andre nasjonene fikk lov til å følge sine egne veier, men til tross for at de gjorde det, fikk de likevel nyte godt av Guds gavmildhet. Selv om Jehova hadde makt til å holde tilbake både solskinn og regn, var det sjelden han gjorde bruk av denne makten overfor menneskene, og når han gjorde det, var det for å gjennomføre en bestemt hensikt. (2 Mos. 10: 23; Amos 4: 7) Nasjonene har stort sett opplevd det samme som det apostelen Paulus sa til innbyggerne i Lystra: «I de fremfarne tider lot [Gud] alle hedningefolkene vandre sine egne veier, enda han ikke lot seg uten vitnesbyrd, idet han gjorde godt, ga eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.» (Ap. gj. 14: 16, 17) Samtidig har Jehova Gud sørget for at hele menneskeheten vil bli velsignet av ham gjennom Messias og hans medarbeidere, det vil si gjennom ’Abrahams ætt’. — 1 Mos. 22: 18.
I den tid Jehova Gud handlet med israelittene, kunne også enkeltpersoner i andre nasjoner nyte godt av hans gunst. Det viser den bønnen kong Salomo ba ved innvielsen av templet på Moria-fjellet. Han sa: «Om en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld — for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm — kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg liksom ditt folk Israel.» — 1 Kong. 8: 41—43.
Ikke-israelitter ble velsignet
Bibelen beretter om en rekke tilfelle da ikke-israelitter som viste tro, ble velsignet av Jehova Gud på en spesiell måte.
Det var for eksempel en enke i Sarepta som viste godhet mot Jehovas profet Elias. Som følge av dette tok hennes lille forsyning av mel og olje på mirakuløst vis ikke slutt i en tid med hungersnød. Et enda større mirakel var at hennes eneste sønn ble oppreist fra de døde. — 1 Kong. 17: 8—24; Luk. 4: 25, 26.
Skjøgen Rahab i Jeriko sluttet med sin nedverdigende beskjeftigelse, viste tro på Jehova og handlet i harmoni med den måten han brukte Israel på. Hun og hennes slektninger omkom derfor ikke sammen med de øvrige innbyggerne i Jeriko. Da hun inngikk et ærbart ekteskap med Salmon, ble hun dessuten, uten at hun selv visste om det, et ledd i en slektslinje som førte til Messias. — Rut 4: 20—22; Matt. 1: 5, 6; Heb. 11: 30, 31; Jak. 2: 25.
Moabittinnen Rut oppnådde også Guds godkjennelse. Hun valgte Jehova som sin Gud og forlot villig sitt hjemland for å bo blant israelittene, et folk som anerkjente Jehova som den sanne Gud. Den Høyeste lot henne til gjengjeld få bli et ledd i den mest betydningsfulle slektslinjen, nemlig den som førte til Messias. — Matt. 1: 5.
Da Messias, Jesus, kom, var det israelittene som på grunnlag av Guds pakt med deres forfader Abraham først fikk anledning til å bli hans lojale disipler. I år 36 e. Kr. fikk de første uomskårne ikke-jøder det samme privilegium. Apostelen Peter sa til disse: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.» — Ap. gj. 10: 34, 35.
Etterlign Guds upartiskhet
Ettersom Gud er upartisk, bør alle som ønsker å oppnå hans godkjennelse, bestrebe seg på å bli lik ham. Dette innebærer at de må unngå å favorisere noen på grunn av deres høyere utdannelse, økonomiske status, fremtredende stilling eller lignende. Vi dømmer ingen på grunnlag av kjødelige eller ufullkomne menneskelige normer. Det som virkelig teller, er ikke det ytre, men det som en person er i sitt hjerte.
Fordi Gud er upartisk, er hans tjenere blitt pålagt det ansvar å hjelpe sine medmennesker til å få nøyaktig kunnskap om sannheten. Ingen bør betrakte andre som uverdige til å bli hjulpet på den måten. Folk kan bli hjulpet til å forandre sin levemåte hvis de virkelig ønsker å gjøre det. Apostelen Paulus skrev til korintierne: «Verken de som lever i hor, dyrker avgudene, bryter ekteskapet, eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket.» (1 Kor. 6: 9—11, NTN) De som bringer sitt liv i harmoni med Guds vilje, kan derfor bli hans rene, godkjente tjenere.
Når vi virkelig verdsetter at Gud er upartisk, vil det også hjelpe oss til å få det rette syn på hva andre måtte mene om oss. Vi vil først og fremst være interessert i å behage, ikke mennesker, som kanskje lar seg imponere av det ytre, men Jehova Gud, som ser hva som bor i hjertet. Vi vil følge den bibelske formaningen: «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus! for den som gjør urett, skal få igjen den urett han gjorde, og det blir ikke gjort forskjell på folk.» — Kol. 3: 23—25.
Guds upartiskhet har i sannhet resultert i enestående goder for menneskeheten. Grunnlaget er blitt lagt for at alle, ikke bare noen få, kan velge å komme i et godkjent forhold til ham og ha håp om å oppnå evig liv. Det at vi forstår dette, bør oppmuntre oss til å hjelpe så mange som mulig til å tilegne seg nøyaktig kunnskap om sannheten. Det bør tilskynde oss til å unngå å favorisere noen og til ikke å være unødig bekymret for hva andre måtte tenke om oss. Når vi gjør alt som for Jehova og etterligner ham ved å være upartiske, kan vi være forvisset om at vi vil bli rikelig belønnet.