Hva gjør ditt religionssamfunn for å skaffe seg penger?

DET trengs penger for at en skal kunne føre en husholdning, drive en forretning eller styre et land. Det trengs også penger for å kunne drive en religiøs organisasjons virksomhet. Kirkesamfunnene benytter mange forskjellige metoder for å skaffe seg penger. Hvilken metode benytter ditt religionssamfunn? Det er et annet spørsmål som er enda viktigere, nemlig: Hvilken metode viser Guds Ord, Bibelen, at en bør foretrekke?

Blant de mest alminnelige metoder som kirkesamfunnene benytter for å skaffe kapital, er arrangering av fester med bespisning, basarer og salg av kaker og brukte gjenstander. Det er i og for seg ikke noe galt med slike ting, men når de blir brukt i den hensikt å skaffe penger til religiøse formål, får en kristen naturlig nok trang til å undersøke om Bibelen gir noe grunnlag for eller eksempler på en slik handlemåte. Det gjør den imidlertid ikke, for hverken Jesus eller hans apostler benyttet seg av slike metoder for å skaffe penger. Nei, den maten Jesus skaffet folket, ga han uten å ta betaling for den. — Mark. 6: 35—44; 8: 1—9.

Andre religionssamfunn skaffer seg penger ved å arrangere forskjellige slags lykkespill, for eksempel bingo, terningspill og loddsalg. Mange kirkemedlemmer må ha blitt dypt rystet over å lese følgende meldinger i avisene: «Kirkebasar stengt av politiet,» og «Lykkehjul beslaglagt». Noen synes kanskje at en ikke behøver å betrakte dette som hasardspill. Det ser ut til at de mener at ettersom disse spillene har å gjøre med kirkens arbeid, er de høyt hevet over alt som kan tenkes å være galt. ’Og,’ tenker de kanskje, ’det er i virkeligheten ingen skade skjedd, for disse pengene er ikke skaffet til veie for å berike enkeltpersoner.’ Men hvis vi tenker nærmere over dette, vil vi se at noen blir skadelidende, i det minste hva pengene angår. Ettersom hensikten med det hele er å skaffe penger til kirken, må det være en vinner — kirken. Og når det er en vinner, må det også være en taper — deltageren. Vil så dette hjelpe deltageren til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser i hjemmet og andre steder? Han mener kanskje at dette er det eneste han kan gjøre for å oppfylle sine forpliktelser overfor den kirken han tilhører. Han kan imidlertid alltid gi penger til kirken etter det han har midler til. Svært mye avhenger av om han ønsker å få spenning eller glede ut av det han gir, eller om han ønsker å oppnå lykke ved å gi, som er det motivet Bibelen anbefaler. (Ap. gj. 20: 35, NW) Det er selvfølgelig ikke bare økonomiske forpliktelser en må ta i betraktning. Folk slutter seg til et kirkesamfunn fordi de ønsker å komme nærmere Gud. Men kan en helt oppriktig si at det å skaffe penger ved lykkespill trekker menneskene nærmere Gud? Han fordømmer dem som «dekker bord for lykkeguden». — Es. 65: 11, NW.

En rekke kirkesamfunn benytter profesjonelle pengeinnsamlere som gjør bruk av moderne salgsteknikk for å presse medlemmene til å gi større bidrag. Det finnes også «psykologiske knep» som blir avertert av Det amerikanske institutt for motiveringsundersøkelser, og som prestene får tilbud om å bli gjort kjent med mot betaling. Men hvordan vil medlemmene av disse samfunnene reagere når de oppdager at de blir behandlet med «teknikk» og «knep» hver eneste søndag? Det kan nok være at de gir, men er de glade givere?

Forretningsforetagender

Andre kirkesamfunn har startet forskjellige forretningsforetagender for å skaffe penger. I Milwaukee-avisen Journal for 25. februar 1962 ble det således meldt at «Kirkesamfunnene ’samler seg skatter’ ved forretningsforetagender», og at «Mange kirkesamfunn skaffer seg stort utbytte av ikke-religiøse foretagender, fra parkeringsplasser til vinfabrikker». Under disse overskriftene ble det videre sagt:

«Like innenfor inngangen til en stor fornøyelsespark i New Jersey sitter en svartkledd nonne på en sammenleggbar stol, og med et varmt ’Gud velsigne deg’ tar hun imot hver mynt som faller ned i sigaresken på fanget hennes. Hun skammer seg ikke over å tigge. Men hvis det er penger hun er ute etter, mange penger, så er hennes ydmyke metode like lite i samsvar med kirkens metode i 1962 som hennes framviskede bønner er med tubaens gjennomtrengende om-pa-pa. . . . Hun kunne for eksempel skaffe sin kirke en god fortjeneste hvis hun eide en parkeringsplass, en restaurant, en leiegård eller en kullgruve. . . . Hun kunne også lage utsøkt konfekt, bake fint brød eller [lage] brennevin. . . . Dette er bare noen få av de innbringende foretagender som kirkesamfunnene har satt i gang over hele landet.»

Men er slike forretningsforetagender nødvendige for å opprettholde religiøs virksomhet? Det er selvfølgelig ikke noe galt i at en kristen driver forretningsvirksomhet. Både apostelen Paulus og andre av de første kristne arbeidet for å tjene penger når det var nødvendig. Nødvendig for hva? Jo, for at de kunne skaffe seg det de trengte til livets opphold, slik at de kunne fortsette som virksomme forkynnere av Guds Ord. Det finnes ingen beretning som viser at selve den første kristne menighet noen gang beskjeftiget seg med verdslig arbeid for å holde det gående. Jesus syntes ikke det var nødvendig å samle sammen penger for at han skulle kunne utføre sin forkynnelse. Da en ung rådsherre kom for å spørre ham om hva som var Guds krav, sa ikke Jesus at han skulle investere sine penger for å bli enda rikere, slik at han kunne gi større bidrag til fremme av tjenesten. Nei, Jesus sa at det ville være forstandig av ham å kvitte seg med sine materielle byrder, slik at han kunne innvie seg til forkynnergjerningen som en Jesu etterfølger. — Matt. 6: 19, 20; 19: 16—25.

Tigging

I den notisen vi siterte fra Milwaukee-avisen Journal, ble det berettet om en nonne som tigget til sin kirke. Roger Lloyd, som redigerer det religiøse stoffet i Manchester-avisen Guardian, uttalte engang at da han etter 20 år gikk av som sogneprest, var det spesielt to grunner til at han var glad. Den ene grunnen var den kjensgjerning at han ikke lenger behøvde å tigge penger. En av de metodene han benyttet seg av når han skulle tigge penger til kirken, var utvilsomt å sende kollektbøssen rundt. De fleste mennesker forbinder ikke denne alminnelige handlemåte med tigging, men den underforståtte oppfordringen til å gi er i virkeligheten ensbetydende med tigging.

Denne måten å skaffe seg penger på foregår i stor utstrekning gjennom posten, som når Billy Graham sender ut postkort hvor han ber om hjelp til å betale underskuddet fra sine publisitetskampanjer. Et brev som ble sendt ut av Passionist Fathers Missions, som holder til i Sørstatene, begynte med følgende ord: «Kjære venn. Har du noensinne vært nødt til å tigge? Gud gi at du aldri skal bli nødt til det. Det er en meget ubehagelig oppgave — en blir ofte møtt med sinte avslag og skarpe, uvennlige ord, eller en blir simpelthen ignorert. Vi må likevel tigge. Misjonspresten er nødt til å være en tigger for Kristus.»

Men kan vi tenke oss at Guds sak er i en så vanskelig stilling at hans tjenere må tigge for å holde den i live? Er det fornuftig å tro at vi skal tigge for Gud? Er det på sin plass å tigge for Ham som eier hele universet, ja, «dyrene på fjellene i tusentall»? Prestene og levittene som var under Moseloven, fant det aldri nødvendig å tigge. På Nehemias’ tid unnlot israelittene å sørge tilstrekkelig for dem som gjorde tjeneste i templet, og levittene dro da hver til sin gård og arbeidet på marken for å forsørge seg selv. — Sl. 50: 10—12; 5 Mos. 12: 19; Neh. 13: 10.

Det samme prinsippet ble anvendt på Jesu apostlers tid. Da Paulus’ medkristne unnlot å gi ham økonomisk hjelp til tjenesten, arbeidet han som teltmaker. Han fulgte det prinsippet som Jesus hadde framsatt: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» Paulus satte et rett eksempel for de kristne. — Ap. gj. 18: 3; 20: 34, 35, NW; 1 Kor. 11: 1.

Tiendeordningen

Ditt kirkesamfunn er kanskje et av dem som skaffer seg penger ved hjelp av tiende. Innenfor noen av de mindre kirkesamfunnene, for eksempel syvende dags adventistene og mormonene, har det i lang tid vært slik at medlemmene gir tiende, og i dag blir dette mer og mer alminnelig også innenfor de romersk-katolske og protestantiske kirkesamfunn. Et romersk-katolsk ukeblad i Amerika, Our Sunday Visitor, er i særlig grad en forkjemper for denne ordningen. En viss «fader» Joseph Payne sier: «Det er ikke menneskers, men Guds plan at hver lønnsmottager skal gi ti prosent til Hans arbeid. . . . Hvis vi tviler på om det er rettferdig å gi tiende, tviler vi på Guds visdom.» Det hevdes at hver familie må gi tiende av sin bruttoinntekt, uansett hvor stor familien er, eller hvor liten inntekten er.

Men er tiendeordningen «Guds plan» for de kristne? Nei, sier den romersk-katolske teologen Gregory Baum, som er professor i teologi ved St. Michael’s College i Toronto i Canada. Det er farlig å hevde at den er det, sier han, «for det er ikke bare å forkynne falsk lære, men det ødelegger ogå menneskenes samvittighet og fører til angst og opprør. Den guddommelige lære som ble gitt til Israel, er blitt avskaffet. . . . Som kristne er vi ikke lenger under Moseloven. Omskjærelsen, tienden og andre bud er ikke lenger for oss. Er det kirkens lov at en skal gi tiende? Svaret er meget enkelt. Det er ikke det». Tridentinerkonsilet i det 16. århundre gikk imidlertid så langt at det påbød at alle som ikke ga tiende, skulle bli ekskommunisert.

Gregory Baum tar kanskje feil med hensyn til hva den romersk-katolske kirke lærer om tiendeordningen, men han tar ikke feil med hensyn til hva Bibelen lærer om den. Da Jesus Kristus ved sin død avskaffet «den lov som kom med bud og forskrifter», avskaffet han også tiendeordningen. — Ef. 2: 14, 15; Rom. 6: 14.

Hvis tiendeordningen var for de kristne, burde det være noe i de kristne greske skrifter som tyder på det, men det er det ikke. Til tross for at tiendeordningen blir nevnt om lag 40 ganger i Bibelen, blir den bare nevnt i forbindelse med tre forskjellige hendelser i det såkalte nye testamente.

Første gang den blir nevnt der, er der Jesus sier: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende . . . og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet.» Den andre gangen den blir nevnt, er der den selvrettferdige fariseeren i Jesu lignelse sier: «Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.» Den tredje gangen den blir nevnt, er i Hebreerbrevet, hvor tiendeordningen blir omtalt for å vise Jesu presteembetes overhøyhet, men ikke for å vise at de kristne skal gi tiende. — Matt. 23: 23; Luk. 11: 42; 18: 12; Heb. 7: 4—9.

Når en tenker fornuftig over dette, blir en klar over at tiendeordningen ikke er et middel til å holde den kristne virksomhet i gang. Den kristne tjeneste er et utslag av kjærlighet, og kjærlighet blir ikke gitt på prosentmessig basis. En mann som virkelig elsker sin hustru, trenger ikke en slik ordning for å dekke hennes behov, og han vil heller ikke nøye seg med å gi henne en viss prosent av sin lønn når hun trenger mer og han har anledning til å gi henne det. Og en kvinne som virkelig elsker sin mann, vil ikke vente at han skal gi henne en viss prosent av sin lønn til eget bruk, uansett om han har råd til det eller ikke. Gud er mer rimelig enn selv den beste hustru.

Tiendeordningen er dessuten ikke bestandig en rettferdig ordning. På grunn av de nåværende ulike økonomiske forhold kan tienden for én mann være en bagatell, mens den for en annen kan være en tung byrde. Tienden behøver derfor på den ene side ikke nødvendigvis å være et uttrykk for uselviskhet, og kan på den annen side bety en hard belastning, en trykkende byrde.

Det er derfor ikke overraskende at tiendeordningen ikke var en del av den første kristne lære. I den før-kristne tid ble det i Guds lov til israelittene krevd at folket skulle gi tiende, men dette var en fullstendig rettferdig ordning. Israelittene fikk for det første et rimelig stykke land, og hvis det gikk tapt, ble det ordnet slik at de skulle få det tilbake i jubelåret. Tienden ble for det annet gitt hovedsakelig til levittene, som ikke arvet noe land. Men disse forholdene rådde ikke i den kristne menighet. Av den grunn finner vi heller ingen tiendeordning blant de kristne etter apostlenes død. I Encyclopedia of Religion and Ethics sies det følgende: «Tiende ordningen kom ikke tilbake på flere hundre år . . . Fram til det fjerde århundre hørte en ikke mye om den . . . Epifanios sier at tienden ikke er mer bindende enn omskjærelsen.» (Bind 12, s. 348) Samtidig med frafallet fra den sanne tro som ble forutsagt av apostelen Paulus, kom mange på villspor med hensyn til hvilke midler de kunne benytte seg av for å skaffe penger til å dekke utgiftene i forbindelse med forkynnelsen av det gode budskap. Det var likevel ikke før i det sjette århundre at det på visse kirkemøter ble bestemt at tiendeordningen skulle være obligatorisk, og mot slutten av det åttende århundre sørget Karl den store for at tiendeordningen ble fastsatt ved lov i det hellige romerske rike.

Også i gammel tid fant en imidlertid at en så enkel ting som en bidragsbøsse eller kiste var meget hensiktsmessig. En slik kiste ble brukt i templet på den tid kong Joas og ypperstepresten Jojada levde. Slike kister ble også benyttet på Jesu tid, og en finner noe lignende i Jehovas vitners Rikets saler i vår tid. En eller to bidragsbøsser er plassert bakerst i salen hvor hver enkelt kan gå og gi det han vil, uten å føle at han er forpliktet eller tvunget til det. — 2 Kong. 12: 9, 10; Luk. 21: 1.

Der den sanne kristne ånd er, trengs det ikke noe mer, og de tidligere omtalte framgangsmåter som blir benyttet for å skaffe penger, blir ikke benyttet av sanne kristne. Det som kreves av de kristne, er at de underviser menneskene om Guds egenskaper, hans visdom, kjærlighet, rettferdighet og makt, og om hvordan han vil herliggjøre sitt navn og gjøre jorden til et paradis. Vi må heller ikke overse de bibelske eksempler på uselviske givere, først og fremst Guds Sønn, og også mange gudfryktige, skjønt ufullkomne, mennesker. En slik undervisning vil føre til at de som blir undervist, får en gavmild innstilling. Og, som Paulus uttrykte det, «hvis villigheten først er til stede, er den særlig antagelig etter det et menneske har, ikke etter det et menneske ikke har». — 2 Kor. 8: 12, NW.