Stolt mot går forut for fall

 1. Hvem uttalte de ordene som står i Ordspråkene 16: 18, og hvem kan de anvendes på?

«FORUT for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot,» sa den viseste kongen i gammel tid. Denne vise mannen var klar over at dette prinsippet kunne anvendes på ham selv som konge. Det kan også anvendes i like stor grad på en nasjon. — Ordspr. 16: 18.

 2. Hvordan la tistammeriket, Israel, stolthet og overmot for dagen, og hva førte det til?

² I tidligere numre av dette bladet har vi drøftet hvordan det nordlige tistammeriket, Israel, og dets hovedstad, Samaria, brøt med det kongehus som besto av konger i den ættelinje som kom fra David, som satt på «[Jehovas] trone» i Jerusalem. Det ledet dessuten sitt folk bort fra tilbedelsen av Jehova i templet i Jerusalem, og det forkastet således tilbedelsen av Jehova og hans ord og inntok en stolt holdning overfor ham. Det var uunngåelig at nasjonen begynte å forfalle. Den begynte å falle fordi Gud da tillot at de fiendtlige nasjonene som bodde i landene omkring, fikk trenge inn i Israels landområde og foreta plyndringstokter. Etter at dette riket hadde bestått i 257 år, falt det fullstendig, idet det ble inntatt av Assyria, og dets undersåtter ble bortført og ført av sted til fjerntliggende land.

 3. a) Hvordan unnlot Juda rike å dra lærdom av Samarias erfaring? b) Hvilke symboler brukte Jehova i sine doms profetier, og hvordan skulle disse profetier bli oppfylt

³ Samarias søsterrike, Juda, dro ikke lærdom av Samarias fall, men la for dagen en lignende stolthet overfor Jehova. Til slutt sendte Gud sin profet Jeremias med sin inntil da kraftigste advarsel. I denne profetien sammenlignet han sin vrede over Juda med vin og sa at denne vrede skulle utøses som en fullbyrdelse av hans dom. Begeret representerte det redskap han ville bruke for å fullbyrde sin dom. Det beger han ville bruke for å utøse sin vrede over Juda og Jerusalem og mange av de andre nasjonene, var Nebukadnesar. Men på grunn av Babylons ondskap og stolthet overfor Jehova og hans folk skulle Babylon selv bli nødt til å drikke hans vrede fra et annet beger eller redskap, en annen konge. Den virkning det ville ha å drikke dette beger, blir beskrevet i Guds ord til Jeremias:

Det profetiske vredens beger blir holdt fram for Juda

 4. Hvilken virkning ville det å drikke av det symbolske vinbeger ha, og hvem skulle drikke av det?

⁴ «Og du skal si til dem: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud, Israels Gud: Drikk og bli drukne og spy og fall og reis eder ikke mer — for det sverd jeg sender iblant eder! Men dersom de ikke vil ta begeret av din hånd og drikke, da skal du si til dem: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Drikke skal I. For se, den by som er kalt med mitt navn, lar jeg ulykken ramme først, og så skulle I [nasjoner] bli ustraffede? Nei, I skal ikke bli ustraffede; for sverd kaller jeg hit over alle dem som bor på jorden.» — Jer. 25: 27—29.

 5. a) Hvordan holdt Jeremias fram dette begeret? b) Når og hvorfor lot Jehova Jeremias skrive sin bokrull med dens profeti mot Israel og Juda?

⁵ Jeremias måtte på en symbolsk måte først la Jerusalem og Juda land og deres herskere få drikke begeret ved å forkynne det profetiske budskap om Guds vrede. Det virket motbydelig for nasjonene å høre disse ordene. Det var som å få en forsmak på det symbolske beger fullt av vin. Dette fant spesielt sted på den tid da Jojakim, den tredje siste kongen som satt på Judas trone, regjerte. Jehova sa til Jeremias: «Ta deg en bokrull og skriv i den alle de ord jeg har talt til deg om Israel og Juda og alle hedningefolkene fra den dag [som begynte i 647 f. Kr.] da jeg først talte til deg, fra Josias’ dager og like til denne dag! Kanskje Judas hus vil merke seg all den ulykke jeg tenker å gjøre dem, så de kan vende om, hver fra sin onde vei, og jeg kan forlate dem deres misgjerning og deres synd.» — Jer. 36: 1—3.

 6. Hvem leste opp for folket det som sto i rullen, og hvor og når leste han det?

⁶ Jeremias dikterte Jehovas budskap til sin skriver, Baruk. Fordi Jeremias selv var forhindret fra å gjøre det, sa han at Baruk skulle ta det skrevne budskapet med seg til templet i Jerusalem og lese det opp høyt for alle dem som var der på fastedagen. Denne fastedagen ble utropt ni eller flere måneder etter at Jeremias begynte å diktere bokrullen. Da Baruk modig leste opp profetien i templets øvre forgård ved inngangen til den nye porten i templet, var Mikaja, sønn av høvdingen Gemarja, til stede og hørte på.

Boken brennes

 7. a) Hva gjorde høvdingene da de hadde fått rullen opplest for seg? b) Hvilke spørsmål oppsto nå angående kong Jojakim?

⁷ Mikaja rapporterte dette, og Baruk ble kalt fram for høvdingene for å lese opp profetien for dem. Deretter tok de bokrullen og sa til Baruk at han og hans herre, Jeremias, skulle skjule seg. Da kong Jojakim fikk høre om den profetiske bokrullen, sendte han noen for å hente den. Ville kongen nå høre etter og vise respekt for profetien, eller ville han vise at han var stolt, ved å handle i strid med det som nå ikke bare var Guds talte ord, men også Guds inspirerte skrevne ord?

 8. a) Hvordan reagerte kongen da han drakk dette profetiske «beger»? b) Hvordan viste Jojakim seg å være meget stolt ved det han gjorde ved den anledning?

⁸ Alle høvdingene sto omkring da Jehudi leste opp fra bokrullen. «Kongen satt i vinterhuset, for det var den niende måned [november-desember], og det brente ild i et fyrfat foran ham, og da Jehudi hadde lest opp tre eller fire blad, skar kongen rullen i stykker med en pennekniv og kastet den på ilden i fyrfatet, inntil hele rullen var fortært av ilden der i fyrfatet.» Tre av høvdingene ba kongen inntrengende om ikke å brenne Jeremias’ bokrull, men han hørte ikke på dem. Hele rullen ble oppbrent. Jojakim la her for dagen en større stolthet overfor Jehova enn noensinne tidligere, for han gikk så langt at han brente Guds skrevne Ord. Jojakim forsøkte også å arrestere Jeremias og Baruk, men det lyktes ikke for ham. «[Jehova] skjulte dem.» — Jer. 36: 4—26.

 9. a) Hva befalte Jehova så Jeremias å gjøre, og hvilken dom ble avsagt over Jojakim? b) Hvilken lærdom bør nasjonene ta av dette?

⁹ De nasjoner som forsøker å ødelegge Guds Ord ved å brenne det eller ved å rive det i stykker eller ved å forby det i sitt land, bør dra lærdom av dette og forstå at deres anstrengelser vil være fullstendig nytteløse, og at Jehovas Ord varer til evig tid og ikke kan bli ødelagt av onde mennesker. Jehova sa til Jeremias: «Ta deg en annen rull og skriv i den alle de forrige ord, de som sto i den forrige rull, som Judas konge Jojakim brente opp! Og om Judas konge Jojakim skal du si: Så sier [Jehova]: Du brente denne rull og sa: Hvorfor skrev du i den således: Babels konge skal komme og ødelegge dette land og utrydde mennesker og dyr av det? Derfor sier [Jehova] så om Judas konge Jojakim: Han skal ikke ha noen ætling som skal sitte på Davids trone, og hans døde kropp skal ligge slengt bort, utsatt for heten om dagen og for kulden om natten. Og jeg vil hjemsøke ham og hans ætt og hans tjenere for deres misgjerning, og jeg vil la komme over dem og over Jerusalems innbyggere og over Judas menn all den ulykke jeg har forkynt dem uten at de ville høre.»

10. Hva ble lagt til det symbolske «beger» da rullen ble skrevet om igjen?

¹⁰ Jeremias adlød. Han dikterte sin skriver «alle ordene i den bok som Judas konge Jojakim hadde brent i ilden, og det ble til dem ennå lagt mange lignende ord». — Jer. 36: 27—32; 45: 1—5.

Juda blir skattepliktig overfor Babylon

11. a) I hvilket år av Jojakims styre og i hvilket år av Nebukadnesars styre fant dette sted? b) Hadde de tre årene da Jojakim tjente Babylon, begynt på denne tiden? c) Hvordan begynte Juda rike å bli straffet før Jojakims styre endte?

¹¹ Dette fant sted mot slutten av det femte år av kong Jojakims styre og i Nebukadnesars annet år, det vil si i 624 f. Kr. Kong Nebukadnesar i Babylon hadde ennå ikke dratt opp mot Jerusalem, noe som tydelig framgår av det faktum at Jojakim reiste innvending mot Jeremias’ profeti som forutsa Nebukadnesars angrep. (Jer. 36: 9, 29) Dette hjelper oss til å forstå når de begivenheter fant sted som er nedtegnet i 2 Kongebok 24: 1—6: «I hans tid dro kongen i Babel Nebukadnesar opp, og Jojakim ble hans tjener i tre år; da falt han fra ham igjen. Og [Jehova] sendte mot ham kaldeiske og syriske og moabittiske og ammonittiske hærflokker; han sendte dem mot Juda for å ødelegge det etter det ord som [Jehova] hadde talt ved sine tjenere profetene. Det var bare etter Jehovas bud dette kom over Juda . . . Og Jojakim la seg til hvile hos sine fedre, og hans sønn Jojakin ble konge i hans sted.»

12. Hvilke slutninger kan en trekke med hensyn til når Nebukadnesar dro opp mot Jerusalem a) første gang b) andre gang?

¹² Det var ikke i 628 f. Kr., det første år av Jojakims regjeringstid, men i 620 f. Kr., at kong Nebukadnesar gjorde Jojakim til sin vasallkonge eller tjener. I Jojakims tredje år som vasallkonge [ikke i det tredje året av hans regjeringstid, men i det 11. året av hans regjeringstid] gjorde han opprør og sluttet å betale skatt til Babylon. Nebukadnesar dro da enda en gang opp for å straffe Jojakim. Det var i 618 f. Kr. — Se Harper’s Bible Dictionary av M. S. og J. L. Miller, utgaven av 1952, side 306, under «Jojakim».

13. a) Hva hadde Nebukadnesar til hensikt å gjøre med Jojakim annen gang han dro mot Jerusalem? b) Gjorde han dette? Forklar.

¹³ Guds profeti angående Jojakim lød: «Som de begraver et asen, skal han begraves; de skal slepe ham bort og slenge ham vekk langt fra Jerusalems porter.» (Jer. 22: 18, 19; 36: 30) Nebukadnesar hadde til hensikt å føre Jojakim levende og i lenker til Babylon som fange, slik det framgår av 2 Krønikebok 36: 6 (NW): «Nebukadnesar, kongen i Babylon, kom opp mot ham for at han kunne binde ham med to kobberlenker for å føre ham bort til Babylon.» Men Jojakim ble aldri tatt til fange av Nebukadnesar, og han sluttet ikke noen fred med ham, men han døde inne i Jerusalem. Bibelen sier ikke noe om hvordan han døde. På grunn av hans «vederstyggelige» handlinger ble hans legeme kastet utenfor Jerusalems murer. — 2 Krøn. 36: 8.

De fremtredende mennesker i Juda blir ført i fangenskap

14. a) Hvordan kan vi få beretningen om at Jojakin ble satt på tronen, til å harmonere med ordene i Jeremias 36: 30? b) Når begynte og endte det åttende år av Nebukadnesars styre, det året da Jojakin ble tatt til fange?

¹⁴ Hans sønn Jojakin regjerte bare i tre måneder og ti dager, en tid som var så kort at den ikke engang blir nevnt i Jehovas ord i Jeremias 36: 30. (2 Krøn. 36: 9, 10) «På den tid . . . dro kongen i Babel Nebukadnesar selv mot byen, mens hans menn holdt den kringsatt. Da gikk Judas konge Jojakin ut til kongen i Babel, . . . og kongen i Babel tok ham til fange i sitt åttende regjeringsår.» Nebukadnesars åttende regjeringsår strakte seg fra den første dag i nisan, den første måned i den jødiske kalender, til den 29. dag i den 12. måned, adar. Den sistnevnte dag vil svare til den 19. mars i 617 f. Kr. ifølge den gregorianske kalender.

15. Hvem av jødene var det som ble ført i landflyktighet på denne tiden, og hvordan fortsatte kongedømmet i Jerusalem?

¹⁵ Ved dette fangenskap «ble ikke noen tilbake uten de ringeste av landets folk. Han bortførte Jojakin til Babel; også kongens mor og hustruer og hoffmenn og de mektigste i landet førte han fangne fra Jerusalem til Babel. . . . Og kongen i Babel satte hans farbror Mattanja til konge i hans sted og forandret hans navn til Sedekias». — 2 Kong. 24: 8—17.

16. a) Når begynte denne beleiringen av Jerusalem ifølge Daniel? b) I hvilken forstand var dette Judas konges tredje år, og hvilket år var det i virkeligheten? c) (fotnote) Hvordan blir tidspunktet for den landflyktighet som en del av jødene ble ført i, og som er omtalt ovenfor, bekreftet av Josephus?

¹⁶ Det var denne begivenheten profeten Daniel skrev om: «I Judas konge Jojakims tredje regjeringsår dro Nebukadnesar, kongen i Babel, til Jerusalem og kringsatte det.» (Dan. 1: 1) Jojakims «tredje regjeringsår» som Babylons vasallkonge ville være det 11. år av hele hans regjeringstid, og det ville ende den 29. adar eller 19. mars i 617 f. Kr. Han døde før dette 11. år utløp.a

17. a) Hvilke betydningsfulle begivenheter kunne ikke ha funnet sted i 625 f. Kr.? b) Kunne de 70 år som ble forutsagt av Jeremias (25: 11), ha begynt i 617 f. Kr.? Begrunn svaret. c) (fotnote) I hvilken forstand kan den begivenhet som er omtalt i Jeremias 52: 28, ha funnet sted i det «sjuende år» av Nehukadnesars styre og samtidig i hans «åttende regjeringsår», som er omtalt i 2 Kongebok 24: 12? d) (fotnote) Hvordan hjelper dette oss til å bringe uttrykkene «attende år» i Jeremias 52: 29 og «nittende år» i 2 Kongebok 25: 8 i harmoni med hverandre?

¹⁷ Ikke engang en del av jødene ble derfor ført i landflyktighet og fangenskap i Babylon i 625 f. Kr. ved slutten av det tredje år av kong Jojakims uavhengige styre i Jerusalem. Den perioden på 70 år som var forutsagt av profeten Jeremias, begynte følgelig heller ikke i år 625 f. Kr. Profetien om at Juda land skulle bli vendt opp ned i likhet med et kar og tømt for alle sine innbyggere, ble på ingen måte oppfylt da. Selv da Jojakin og de mest fremtredende menn i Jerusalem åtte år senere, i 617 f. Kr., ble ført i fangenskap, var det bare en liten del av folket som ble bortført. Det store flertall av folket fortsatte å bo i Jerusalem og Judas byer, og landet ble på ingen måte lagt øde.b

18. a) Hvordan hjelper det ovennevnte oss til å unngå å gjøre den samme feil som kristenhetens kronologer? b) Hva er det som har villedet dem?

¹⁸ Fordi kristenhetens kronologer begår den feil å tidfeste begynnelsen av den perioden på 70 år da Jerusalem og Juda land lå øde, fra det tidspunkt da kong Jojakim hadde regjert i Jerusalem i bare tre år, blir det en feil på minst 19 år i deres historiske tidstabell, ettersom de korter inn tiden med så mange år. De gjør dette fordi de forsøker å bringe Bibelens beretning i samsvar med den astronomiske kanon til Klaudios Ptolemaios, som var en alexandrinsk eller egyptisk astronom i det annet århundre etter Kristus. Men hans astronomiske system er blitt forkastet for lang tid siden. Vi er derfor ikke enig med disse kronologene.

19. a) Hva krevde Nebukadnesar av kongen i Juda ved tiden for det fangenskap som begynte i 617 f. Kr.? b) Når skulle så Jerusalem og Juda bli lagt øde?

¹⁹ Ettersom dette fangenskapet begynte i 617 f. Kr., må begynnelsen av den periode da Juda lå øde, først ha begynt i det 11. regjeringsår til den siste kongen i Juda, Sedekias, som måtte avlegge en troskapsed overfor Nebukadnesar. — 2 Krøn. 36: 13; Esek. 17: 12—14.

Det profetiske vredens beger holdes fram for Babylon

20. a) Hvordan var den falske profeten Hananja i opposisjon til Jeremias? b) Hvilket politisk besøk avla Sedekias? e) Hvilken stattholder i Babylon trådte Sedekias sannsynligvis fram for? d) Hvordan dro Jeremias fordel av Sedekias besøk i Babylon?

²⁰ Den stolte kong Jojakim hadde dødd en vanærende død. Men den lydige presten Jeremias fortsatte å leve for å profetere for Jehova. I kong Sedekias’ fjerde år eller i 614 f. Kr. skrev Jeremias en profeti som i detaljer beskrev Babylons forestående fall. Den var i strid med den profeti som ble kunngjort av den falske profeten Hananja for å motvirke virkningen av Jeremias’ profeti mot Jerusalem. (Jer. 28: 1—4) Det samme året besøkte kong Sedekias sammen med sin kvartermester Seraja kongen i Babylon av politiske grunner, for ved personlig å overbringe den skatt han skyldte Nebukadnesar, ønsket han uten tvil å gi ham en ny forsikring om den tillit han viste ham. Det ser ut til at stattholderen i byen Babylon på den tiden var Nabonid, til hvem kong Nebukadnesar tenkte å gi sin yndlingsdatter Nitocris til hustru.c Jeremias benyttet seg av Sedekias’ besøk ved å la Seraja ta med den rullen som inneholdt profetien om Babylons fall, og lese den høyt i Babylon. Han forteller:

21. Gjennom hvem og med hvilke ord og hvilken handling holdt Jeremias på en symbolsk måte fram for Babylon Jehovas vredesbeger?

²¹ «Jeremias skrev opp i en bok all den ulykke som skulle komme over Babel, . . . Og Jeremias sa til Seraja: Når du kommer til Babel, da se til at du leser opp alle disse ord! Og du skal si: [Jehova]! Du har talt mot dette sted og sagt at du vil ødelegge det, så det ikke skal være noen som bor der, hverken mennesker eller dyr [husdyr, NW], men at det skal bli til evige ørkener. Og når du er ferdig med å lese opp denne bok, da skal du binde en stein til den og kaste den ut i Eufrat, og du skal si: Således skal Babel synke og ikke komme opp igjen, for den ulykke som jeg lar komme over det, og avmektige skal de ligge der.» — Jer. 51: 59—64.

22. Hvordan har vi ut fra de begivenheter vi nå har betraktet, fått bekreftet den sannhet som kommer til uttrykk i 1 Korintierne 10: 12?

²² Av disse begivenhetene som fant sted i de siste dager av Juda rike da konger av Davids ættelinje satt på Jehovas trone i Jerusalem, kan vi lære følgende: «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor. 10: 12) Jerusalem, den store Konges stad, som var blitt så rikt velsignet av Jehova Gud, som også var blitt beskyttet av ham i mange år etter at dens søsterrike, Samaria, falt, hadde nådd toppen av sin stolthet og sitt overmot, ja, den hadde til og med gått så langt som til å brenne Jehova Guds skrevne Ord. Etter dette begynte hele nasjonen å forfalle meget hurtig, ja, den falt i en slik grad at den mistet sin frihet og måtte tjene en hedensk konge, og den tid da den skulle falle fullstendig og bli lagt øde, var meget nær. Hvordan dette gikk til, skal vi drøfte i de neste numrene av dette bladet.

23. Hvordan er denne beretningen, spesielt beretningen om Jojakim og følgene av at han brente bokrullen, til trøst for Jehovas folk i vår tid?

²³ Regjeringer som brenner bibler, og som forsøker å ødelegge Guds Ord, Bibelen, eller som forsøker å hindre at folk får tak i den, ved å forby den og arrestere dem som har Bibelen, og forfølge dem som tror på og forkynner dens budskap, vil komme til å oppleve et stort fall, og på grunn av sin stolthet og sitt overmot overfor Jehova kommer de snart til å gå til grunne for bestandig.

[Fotnoter]

«Men da han i det tredje år hørte at kongen i Babylon dro ut mot egypterne, betalte han ikke skatt. Men han ble skuffet i sitt håp, for egypterne torde ikke kjempe på den tiden. . . .

«En kort tid deretter dro kongen i Babylon mot Jojakim; . . . og gjorde hans sønn Jojakin til konge over landet og over byen. Han tok også de fornemste til fange, 3000 i tallet, og førte dem bort til Babylon. Blant dem var profeten Esekiel, som da var ung. Og dette var slutten for kong Jojakim, da han hadde levd i 36 år og regjert i 11 år. Men Jojakin etterfulgte ham som konge, . . .» [Se også Esek. 1: 1—3]

Ettersom Nebukadnesar som konge i Babylon fra 624 f. Kr. eller året etter hans seier over Farao Neko ved Karkemis utgjorde en spesiell trusel mot Jerusalem og Juda, kunne en følgelig begynne å telle hans regjeringsår fra da av. Fra dette synspunkt vil det «sjuende år» som omtales i Jeremias 52: 28, være 618—617 f. Kr., som også var Jerusalems konge Jojakims 11. år. Men regnet fra det tidspunkt da Nebukadnesar i virkeligheten begynte å herske i Babylon, vil 618—617 f. Kr. være hans «åttende regjeringsår». (2 Kong. 24: 12) Det var derfor i virkeligheten i sitt åttende regjeringsår i Babylon at han førte i landflyktighet de ovennevnte 3023 jøder, tydeligvis ikke medregnet deres hustruer og familier, som talte mange tusen. — 2 Kong. 24: 14—16.

I samsvar med det ovennevnte vil Nebukadnesars «attende år», som omtales i Jeremias 52: 29, være det «attende år» av hans herredømme over Palestina, og det «nittende år» som omtales i 2 Kongebok 25: 8, vil være det «nittende år» av hele hans regjeringstid i Babylon.

[Bilde på side 90]

Jojakim brenner Guds skrevne Ord