Guds rikes grenser

 1. Hvilke to krav i forbindelse med Guds rike blir framsatt i Matteus 5: 3, 19?

I SIN velkjente bergpreken understreket Jesus betydningen av å søke Guds rike idet han tok i betraktning dets grenser, det vil si de personer som skulle være medlemmer av det. Han kommer først inn på hvor nødvendig det er for Rikets arvinger å ha en ydmyk innstilling, og sier: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» Ved å komme med advarsler og oppmuntringer understreker han også hvor nødvendig det er at Rikets arvinger holder seg innen for de grenser som er blitt fastsatt ved Guds bud, og sier: «Derfor, den som bryter et eneste av disse minste bud [i Moseloven] og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i [og derfor være uskikket til] himlenes rike; men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.» — Matt. 5: 3, NW, 19.

 2. Hvordan kan og bør en anvende åpningsordene i Fadervår på seg selv?

² Legg deretter merke til åpningsordene i den mønsterbønnen som utgjør en del av Bergprekenen: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Disse ordene er ikke bare generelle anmodninger. De utgjør i virkeligheten grenser eller retningslinjer som vi må anvende på oss selv. Vi må hellige Jehovas navn i vårt hjerte og sinn og i hele vår oppførsel. Som apostelen Paulus skrev angående vår oppførsel: «Dette er hva Gud vil, deres helliggjørelse, at dere avholder dere fra utukt; at enhver av dere bør vite hvordan han skal komme i besittelse av sitt eget kar i helligelse og ære . . . For Gud kalte oss ikke for å tillate urenhet, men i forbindelse med helliggjørelsen. Men han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennom.» Vi må ikke bare ønske å se Guds vilje skje på jorden i sin alminnelighet, men oppriktig søke å lære hans vilje å kjenne og gjøre hans vilje nå og på den måten vise vår kjærlighet til ham. Dette betyr at vi innvier oss til ham. Apostelen Johannes skrev: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham . . . verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1 Tess. 4: 3—7, NW; 5: 23; 1 Joh. 2: 15—17.

 3. Hva nevnte Jesus foruten det å søke Guds rike, og hvordan har mange kommet til kort når det gjelder dette?

³ Senere i sin tale etter at han har advart mot materialismens farer, sier Jesus: «Søk først Guds rike og hans [Guds] rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» (Matt. 6: 32, 33) Så merkelig det enn kan høres ut, berørte Jesus her en av de ting som i første rekke hindrer ikke bare jøder, men også folk i alminnelighet i å søke Gud. De fleste mennesker er ivrige etter å rettferdiggjøre seg selv og gi inntrykk av at de har rett, i det minste overfor sine nærmeste omgangsfeller. De følger sine egne normer, som varierer sterkt blant forskjellige mennesker, særlig i det moderne utglidningssamfunn. Jødene søkte vanligvis å fastsette sin egen rettferdighet, idet de stolte på sin evne til å holde loven som var blitt gitt gjennom Moses. Som Paulus sa: «De har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet; for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.» — Rom. 10: 2—4; se også Galaterne 3: 10—14.

 4. Hva er årsaken til denne vanskeligheten? Hvordan virker den, og hvordan kan den overvinnes?

⁴ Stolthet, det motsatte av ydmykhet, er en av årsakene til en slik vanskelighet. Den har sin opprinnelse hos Djevelen, «denne verdens gud», og er en av de ting hvorved han «har forblindet de vantros sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem». Stolthet hindrer oss i å søke den sanne Gud. Denne egenskapen vender vårt hjerte innover, mot oss selv, og får oss til å beundre oss selv. Våre mentale evner blir derfor sløvet i vantro, og dette virker som et slør eller dekke som legger seg over vårt hjerte. «Men når det [hjertet] omvender seg til Herren [i ydmykhet og oppriktighet], blir dekket tatt bort.» Stolthet er kanskje en del av vår personlighet, men som Paulus sa, må vi ’legge av den gamle personlighet’, og i stedet ’ikle oss et ydmykt sinn’. — 2 Kor. 4: 4; 3: 13—16; Kol. 3: 9, 12, NW.

 5. a) Hvordan beskrev Jesus kravene for å oppnå liv, og hva betyr dette ikke? b) Fører verdens handlemåte til virkelig frihet?

⁵ Mot slutten av sin tale på dette fjellet i Galilea fastsatte Jesus bestemte grenser for dem som søker liv. Han sa: «Gå inn gjennom den trange port! for den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den; for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.» (Matt. 7: 13, 14) Bli ikke mismodig på grunn av dette. Jesus sa ikke at det var Guds vilje at bare noen få skulle finne den smale vei. Du kan være blant dem som finner den trange port og den smale vei som fører til livet, hvis du er rede til å godta de betingelser som knytter seg til det å bli en disippel. (Luk. 9: 23, 24) Det kan i denne forbindelse tilføyes at de som følger verdens selvopptatte og selvvalgte handlemåte og tilsynelatende ikke blir hemmet av noen grenser, i virkeligheten er i trelldom under synd og selviskhet og følger en vei som fører til skuffelse og ødeleggelse. — Rom. 6: 16, 21.

 6. Hvilken advarsel kommer Jesus til slutt med, og hvilken virkningsfull illustrasjon benytter han?

⁶ Til slutt understreker Jesus igjen betydningen av å vise lydighet og advarer igjen mot bare å foregi at en søker Gud. Han sier: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» Han avslutter med en virkningsfull illustrasjon og viser hvordan det vil gå «den som hører disse mine ord og gjør etter dem», og hvordan det vil gå «den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem». — Matt. 7: 21—27; 15: 7—9.

Verdsettelse tilskynder til rette handlinger

 7. a) Hvilke egenskaper er det viktig å ha når en søker Gud, og hva vil det føre til? b) Hvordan blir dette vist i forbindelse med Abel, Enok og Noah?

⁷ Når vi tenker over disse uttalelsene av Jesus, forstår vi bedre at vi må være villige til å oppfylle alle Guds krav når vi søker ham. Det er viktig å ha tro og hengivenhet. Dette er ikke bare abstrakte egenskaper. Hvis vi framelsker dem på rette måte, vil de tilskynde oss til å søke Gud og til å komme i et nært forhold til ham og vandre med ham. Slik var det med de trofaste menn og kvinner som blir nevnt i Hebreerne, kapittel 11. I likhet med Abel fikk Enok «det vitnesbyrd at han tektes Gud». Noah bygde «i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus». Det sies om disse menn at de «vandret med Gud». En kan naturligvis ikke søke etter en person hvis en allerede vandrer med vedkommende, kan en vel? For disse menns vedkommende hadde søkingen tatt slutt, selv om de alltid søkte å bevare Jehovas gunst og hans godkjennelse. Alle disse før-kristne vitner viste sin tro og hengivenhet ved sine gjerninger, sin trofasthet og sin utholdenhet. — Heb. 11: 5, 7; 1 Mos. 5: 22; 6: 9; Jak. 2: 17; 1 Joh. 3: 18.

 8. Hvilken sannhet blir uttrykt i Hebreerne 11: 6, og hvordan har vi i dag sterke grunner for å vise tro?

⁸ Vi bør legge oss på sinne den grunnleggende sannhet som Paulus gir uttrykk for i den samme forbindelse: «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» (Heb. 11: 6) Vi har i virkeligheten sterkere grunner for å vise tro enn disse første vitner hadde. Vi har hele Guds Ord, som inneholder en mengde opplysninger. Vi har også alle de opplevelser som en stor skare av vitner i vår tid har hatt, og som vi kan lese om i Jehovas vitners årbok. I vår tid ser vi dessuten oppfyllelsen av mange av Guds profetier, som trofaste menn i fortiden skrev ned. Alle beviser peker på at Kristus Jesus, den himmelske Konge, som forutsagt ble innsatt på tronen i 1914 e. Kr. Vi lever på den dag da folk av alle nasjoner blir skilt, akkurat som får skilles fra geiter. Snart kommer Harmageddon, som vil bli etterfulgt av den tusenårige dommens dag, da Gud skal «dømme verden med rettferdighet» ved ham som han har utnevnt til det, Menneskesønnen. Vi lever på den dag som Abel og Enok så fram til, og som ble forbilledlig framstilt ved Noahs dager. Og Jesus sa at «når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til . . . [for dere vet] at Guds rike er nær». — Ap. gj. 17: 31; Luk. 21: 28—31; se også 1 Mosebok 3: 15; Matteus 24: 37—39; Judas 14, 15; Åpenbaringen 20: 1—3.

 9. Hvordan knytter Jakob tro sammen med utholdenhet og hvilken ytterligere veiledning kommer han med?

⁹ Hvis vi gir akt på Jakobs praktiske veiledning, vil det hjelpe oss til å øke vår verdsettelse, vår sans for verdier, slik at vårt hjerte tilskynder oss til å fortsette å følge den rette handlemåte. Han sa: «Regn det bare for glede, mine brødre, når dere møter forskjellige prøvelser, for dere vet at denne prøvde egenskap ved deres tro virker til utholdenhet.» Hvis vi lar «utholdenheten få virke fullstendig», vil det resultere i at vi mottar «livets krone, som Jehova lovte dem som fortsetter å elske ham». Jakob understreker også betydningen av å være ydmyk og gjøre seg anstrengelser for å søke Gud: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, og han skal fly fra eder; hold eder nær til Gud, og han skal holde seg nær til eder!» Som Jakob også påpeker, krever det tålmodighet å oppnå en slik dyp verdsettelse som vil tilskynde oss til å vise urokkelig hengivenhet: «Bonden venter på jordens kostelige grøde og bier tålmodig på den, til den får høstregn og vårregn; vær og I tålmodige, styrk eders hjerter!» — Jak. 1: 2—4, 12 NW; 4: 6—8; 5: 7, 8.

10. Hvilket prinsipp handler Gud i samsvar med, og overfor hvem?

¹⁰ Jakob var ikke den første som nevnte det prinsipp som Gud handler i samsvar med for så å si å møte dem som ønsker å holde seg nær til ham, på halvveien. Flere hundre år tidligere ble David inspirert til å gi sin sønn følgende oppmuntring og advarsel: «Og du, min sønn Salomo, lær din fars Gud å kjenne og tjen ham med udelt hjerte og med villig sjel! For [Jehova] ransaker alle hjerter . . . dersom du søker ham, skal han la seg finne av deg, men dersom du forlater ham, skal han forkaste deg for alltid.» Seeren Hanani sa senere til kong Asa: «[Jehovas] øyne farer over all jorden for at han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham. Du har båret deg uforstandig at i dette [ved å sette sin lit til kongen i Syria i stedet for å stole på Jehova], for fra nå av skal du alltid ha krig.» — 1 Krøn. 28: 9; 2 Krøn. 16: 9.

11. Hvordan og hvorfor virker dette prinsippet i motsatt retning’

¹¹ Ja, dette prinsippet kan virke i motsatt retning. Jehova åpenbarer seg ved sin ånd, sin usynlige, virksomme kraft, og viser sin styrke til gagn for dem som har en rett innstilling. Gud, «som kjenner hjertene», gir dem som oppriktig ber ham, sin hellige ånd. Men han kan og vil trekke sin ånd tilbake hvis en vender sitt hjerte bort fra ham, slik tilfellet var med Salomo. Om ham sies det: «Da Salomo ble gammel, vendte hustruene hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med [Jehova] hans Gud, således som hans far Davids hjerte hadde vært.» — Ap. gj. 15: 8; Luk. 11: 13; 1 Kong. 11: 4.

12. a) Hva blir understreket i Guds ord angående Salomo, og hva tilskyndte det Salomo til? b) Men hvordan gikk det til slutt med Salomo, og hvorfor?

¹² Legg merke til den vekt som blir lagt på betydningen av å lære å kjenne Guds bud og holde seg innenfor de teokratiske grenser de fastsetter. Forut for det som er nevnt i 1 Krønikebok 28: 9, sies det at David fortalte Salomo at Gud hadde sagt til ham: «Jeg vil grunnfeste hans [Salomos] kongedømme til evig tid, dersom han trofast blir ved å holde mine bud og mine lover, således som han nå gjør.» Etter dette føyde David til sin egen oppfordring. Han avsluttet med å gi sin sønn følgende formaning: «Så se nå til, for [Jehova] har utvalgt deg til å bygge et hus til helligdom; vær frimodig og gå til verket!» Salomo fullførte dette oppdraget, men kom senere til kort når det gjaldt den viktige ting å bevare sin hengivenhet overfor Jehova. Hva førte det til? «Da sa [Jehova] til Salomo: Siden dette [å tilbe andre guder] er kommet deg i sinne, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt deg, så vil jeg rive riket fra deg og gi det til din tjener.» — 1 Krøn. 28: 7, 8, 10; 1 Kong. 11: 9—11.

13. Hvilken oppfordring kom Jehova med gjennom Malakias, og hvordan har disse profetiske ordene hatt en mindre og en større oppfyllelse?

¹³ I Salomos tilfelle virket dette prinsippet i motsatt retning, til skam og vanære for ham. Men det behøver ikke å gå slik. Jehova kom med følgende direkte og positive oppfordring til israelittene, til tross for at de på Malakias’ tid hadde et langt synderegister: «Like fra eders fedres dager har I veket av fra mine lover og ikke holdt dem; vend om til meg, så vil jeg vende om til eder.» På den endelige dommens dag for Israel var det en levning som vendte om, og de som utgjorde denne levning, ble disipler av Jesus, deres Messias. Nå på denne dommens dag for kristenheten, som utgjør den mest fremtredende del av Babylon den store, er det på lignende måte en levning av sanne kristne som er blitt renset og tvettet, og disse viser seg å være kristne vitner for Jehova. Legg merke til hva som skiller dem ut. «På den dag som jeg skaper, sier [Jehova], hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, . . . Da skal I atter se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.» — Mal. 3: 2—4, 7, 17, 18; se også Lukas 12: 8, 9.

14. a ) Hvilket storslått byggverk tok sin begynnelse på pinsedagen i år 33 e. Kr.? b) Hvilket verdensomfattende innsamlingsarbeid pågår nå i vår tid? c) Hva er, som Peter merket seg, nødvendig når en skal utføre et godt byggearbeid?

¹⁴ Salomo hadde i sannhet fått et storslått oppdrag i forbindelse med byggingen av templet, Guds helligdom, men vi som lever i dag, har fått et enda større privilegium. Alle de bygninger som Salomo var ansvarlig for, ble oppført av tømmer og stein. Siden pinsedagen i år 33 e. Kr. er imidlertid den kristne menighet blitt identifisert som «Guds bygning». «Hjørnesteinen er Kristus Jesus selv, i hvem hver bygning føyes sammen og vokser til et hellig tempel . . . til en Guds bolig i Ånden.» Hvilken storslått oppfatning av «Guds bygning», som består av «levende steiner»! I tilknytning til levningen av den kristne menighet har Jehova i dag åpnet veien for utførelsen av et verdensomfattende innsamlingsarbeid som vi kan ta del i, et arbeid som har resultert i en «stor skare», som tar standpunkt for Gud og hans rike i nært samarbeid med levningen av Rikets arvinger. Peter omtaler Kristus Jesus som «den levende stein», idet han siterer fra Esaias’ profeti hvor det står: «Derfor sier Herren, [Jehova], så: Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvd stein, en kostelig, fast hjørnestein; . . . Og jeg vil gjøre rett til målesnor og rettferdighet til lodd.» Hvor viktig er det ikke at vi nå på denne dommens dag gir akt på de grenser som er fastsatt ved Guds «målesnor» og «lodd»! — 1 Kor. 3: 9, 17; Ef. 2: 20—22; 1 Pet. 2: 4—6; Es. 28: 16, 17.

Rettferdighet — den viktigste grensen

15. Hvordan kan ordet rettferdighet defineres, og hvilke to av Guds egenskaper blir framhevet i forbindelse med hans overherredømme?

¹⁵ Som en motsetning til den nåværende, onde tingenes ordning nevner Peter «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor». (2 Pet. 3: 13) Ordet rettferdighet betegner noe som er rettskaffent, redelig og rett. I menneskenes øyne og når det gjelder deres anliggender, varierer imidlertid normen for hva som er rett, betraktelig, og den blir ofte fastsatt i samsvar med det som tjener deres egne interesser. Når nasjonene strides om sine territoriale grenser, hevder begge parter at de har rett, men striden blir alltid avgjort i samsvar med det gamle ordtaket om at ’den sterkeste har rett’. Jehova går ikke fram på den måten. Det er sant at han er ’Gud, den allmektige’. Han er også uendelig vis. Ja, alle hans egenskaper blir uttrykt i superlativ og er i fullkommen likevekt. Hans rettferdighet kommer imidlertid særlig tydelig fram i hans kjærlighet og rettvishet. Han er «klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han». Hans overherredømme, særlig i forbindelse med hans rike under Kristus, som ga sitt liv som en løsepenge, framhever på en vidunderlig måte Guds kjærlighet og rettferdighet. — Åpb. 16: 14; 5 Mos. 32: 4; se også Malakias 3: 6.

16. a) Er det mulig å leve i samsvar med Guds normer, og hvordan kan en gjøre det? b) Hvilken foranstaltning har Gud tilveiebrakt for å hjelpe oss til å holde oss innenfor de rette grenser?

¹⁶ Jo mer vi verdsetter dette, jo større takknemlighet vil vi føle i vårt hjerte, og dette vil tilskynde oss til å bringe vårt liv i harmoni med den samme rettferdige norm. Som Paulus sa: «Dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, og bør ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet.» Særlig når det gjelder det å vise kjærlighet, bør vi huske at det ikke bare er noe vi blir oppfordret til å vise, men det er blitt pålagt oss som en lov, et påbud. (Ef. 4: 23, 24, NW; se også Matteus 22: 36—40; Johannes 13: 34; Jakob 2: 8; 1 Johannes 4: 7—12.) For å hjelpe og veilede sitt folk har Jehova samlet dem og knyttet dem sammen, slik at de utgjør en enhet; det er som om de bor i en by i bibelsk tid og er omgitt av sterke murer som beskytter dem. Dette blir vakkert beskrevet i Esaias 26: 1—4, 7: «En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern. Lat opp portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap. . . . Sett eders lit til [Jehova] til alle tider! For i Herren, [Jehova], har vi en evig klippe. Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei.» — Se også Åpenbaringen 22: 15—21.

17. Hvordan kan vi finne hjelp og oppmuntring i Guds Ord hvis vi føler at normene er for høye?

¹⁷ Kanskje du føler deg litt mismodig, kanskje du føler at normen er for høy til at du kan leve opp til den. Du sier kanskje at du kjenner deg selv altfor godt. Hvis det er tilfelle, bør du ikke glemme at Jehova kjenner deg langt bedre enn du selv gjør. «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham. For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» Mange vanskeligheter og også mye av ondskapen skyldes for en stor del uvitenhet om Guds hensikter og kjærlige foranstaltninger. Husker du Paulus’ ord på Areopagos angående dette? «Gud [har] oversett denne uvitenhets tider, men nå byder han menneskene at de alle overalt må angre.» Dette er ikke tomme ord. Uvitenhetens tider er forbi; nå er tiden inne til å angre. Bibelen viser gjentatte ganger at når alt kommer til alt, er det ikke bare et spørsmål om den enkeltes ansvar, men det er også mulig for den enkelte å treffe et valg. Ens tidligere levesett og personlighet avslører kanskje nedarvede svakheter eller enda verre ting som en mener ikke kan overvinnes. Det faktum at Gud mange ganger har appellert til de onde, viser imidlertid at det ikke finnes noe tilfelle som er håpløst, med mindre en med vilje har satt seg opp imot Gud og hans normer, uten å kunne unnskylde seg med at en gjorde det av uvitenhet, eller uten å vise anger. Guds advarsel og oppfordring til Kain viser at han på det tidspunkt kunne ha rettet seg opp igjen, særlig hvis han hadde bedt om hjelp. — Sl. 103: 13, 14; Ap. gj. 17: 30; 1 Mos. 4: 6, 7, NW.

18. Hva blir de ugudelige oppfordret til i Esekiels profeti?

¹⁸ I hele det 18. kapittel i Esekiels profeti blir den enkeltes ansvar understreket. «Den som synder, han skal dø.» Gjentatte ganger blir det også sagt at «når den ugudelige vender om fra alle de synder han har gjort, og holder alle mine bud og gjør rett og rettferdighet, da skal han visselig leve — han skal ikke dø». Noe lignende ble sagt til hele folket: «Kast fra eder alle eders overtredelser, . . . og få eder et nytt hjerte og en ny ånd . . . For jeg har ikke behag i noens død, sier Herren, [Jehova]; så omvend eder da, og I skal leve!» — Esek. 18: 4, 20, 21, 27, 30—32; 33: 11, 14—19; se også Joel 2: 12—14.

19. Hvilket ansvar og hvilken mulighet har hver enkelt av oss, og hvordan hjelper Paulus’ omtale av seg selv oss hva dette angår?

¹⁹ Som tidligere nevnt kan det samme prinsippet virke i motsatt retning. (Esek. 18: 26) Uansett i hvilken retning det virker, finnes det et valg og et ansvar. Du kan treffe et nytt valg, et rett valg, og gjøre et nytt forsøk på å ’søke Gud, hvis du ønsker å famle etter ham og virkelig finne ham’. Han er ikke langt borte. Visste du at Paulus nevner seg selv som et eksempel på et menneske med et svært dårlig rulleblad hva hans tidligere personlighet og gjerninger angikk, men som etter det han selv sier, «fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro»? — Ap. gj. 17: 27, NW; 1 Tim. 1: 12—16; Gal. 1: 13.

20. Hvordan understreker Jesus den samme mulighet og det samme ansvar?

²⁰ Den samme barmhjertighet kommer til uttrykk i Jesu ord i Johannes 3: 16—19: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, . . . ikke . . . for å dømme [fordømme] verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» Dette var ikke ment som en hån. Det var en virkelig mulighet. Jesus var «det sanne lys, som opplyser hvert menneske». Men som Jesus sa: «Menneskene elsket mørket framfor lyset; for deres gjerninger er onde.» Det var det de valgte. De foretrakk å ha det på den måten. — Joh. 1: 9.

21. Hvordan blir de som søker Jehova, beskrevet i Salme 24: 3—6?

²¹ Men når det gjelder deg, hvorfor ikke da slutte deg til dem som er omtalt i Salme 24: 3—6? «Hvem skal stige opp på [Jehovas] berg, og hvem skal stå på hans hellige sted? Den som har uskyldige hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke har svoret falskelig. Han skal motta velsignelse fra [Jehova] og rettferdighet fra sin frelses Gud. Dette er deres [den, NW] ætt som spør etter ham, de som søker ditt åsyn, Jakobs barn [Gud, NW].»

22. Hvilken oppfordring blir gitt i Esaias 55: 6, 7?

²² Hvorfor ikke reagere positivt på den oppfordring som blir gitt i Esaias 55: 6, 7? «Søk [Jehova] mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.» Dette kan du komme til å oppleve og derved bli velsignet.