Hvordan er det mulig å avgjøre om angeren er ekte?
«Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.» — Sal. 51: 19.
1. a) Hvem bør vi bekjenne våre synder for hvis vi skal få tilgivelse, og hvorfor? b) Hvorfor kan en synd mot Jehova Gud også være en synd mot menigheten?
DE ELDSTE er ikke «skriftefedre» som er blitt bemyndiget til å tilgi alle de synder som menighetens medlemmer kan komme til å begå. Det er Jehova Gud som tilgir angrende menneskers synder, og han gjør det på grunnlag av sin Sønns sonoffer. Hvorvidt en person skal få tilgivelse av Jehova, er derfor ikke avhengig av at vedkommende bekjenner sine synder for de eldste. (1 Joh. 1: 8, 9; 2: 1, 2) Men en som begår en alvorlig overtredelse, kan også synde mot menigheten. Dette er tilfelle fordi grove synder kan føre stor skam og mange vanskeligheter over den menighet som overtrederen er tilknyttet. De eldste som representerer menigheten, bør derfor forvisse seg om at vedkommende angrer oppriktig før de tilgir ham det dårlige navn og rykte han har skaffet menigheten.
2. a) Hva lærer vi av 2 Korintierne 2: 7 angående det at menigheten kan tilgi synder? b) Hva var det menigheten tilga den angrende mannen i Korint?
2 At menigheten kan tilgi eller unnlate å tilgi i visse tilfelle, framgår tydelig av apostelen Paulus’ uttalelse til korintierne angående det å gjenoppta en angrende, utstøtt mann i fellesskapet. Han skrev: «I . . . skal tilgi og trøste ham.» (2 Kor. 2: 7) Apostelen anbefalte dem å tilgi denne mannen fordi den ’straff han hadde fått av de fleste’, hadde tjent sin hensikt og fått ham til å angre. (2 Kor. 2: 6) Det var riktig av menigheten å ta imot ham igjen fordi han hadde angret oppriktig og ryddet opp i sitt liv slik at det var brakt i overensstemmelse med Jehovas rettferdige krav. Han hadde søkt Jehovas tilgivelse for sin synd, og nå tilga også menigheten ham, ikke i den forstand at den ga ham «syndsforlatelse», men ved at den tilga ham de vanskeligheter og den forhånelse og sorg som hans urette handling hadde brakt menigheten.
3. Hva bør de eldste gjøre når noen som har begått alvorlige synder, hevder at de har irettesatt seg selv?
3 I enkelte tilfelle kan det komme for dagen at en person har et særdeles skammelig synderegister. Vedkommende har kanskje i månedsvis eller kanskje til og med i årevis oppført seg på en måte som også i verdens øyne er forkastelig. Senere kommer han kanskje til de eldste og sier at han nylig har sluttet med sine urette handlinger og bedt Gud om tilgivelse. Han føler kanskje at han har irettesatt seg selv. Eller kanskje han blir konfrontert med beviser for sin skammelige oppførsel og så sier til de eldste at han har irettesatt seg selv og derfor ikke har ansett det for nødvendig å komme til dem og snakke om saken. Hva bør da de eldste gjøre? De bør finne ut hva slags åndelig hjelp vedkommende trenger, og om han virkelig angrer oppriktig. Det vil kanskje være påkrevd å ha mer enn én samtale med ham for å bli klar over hans egentlige følelser, motiver og behov. En som virkelig angrer, vil stille seg positiv til slik kjærlig hjelp fra de eldste og ta ydmykt imot den.
VERDSLIG BEDRØVELSE ELLER OPPRIKTIG ANGER?
4. Er dyp bedrøvelse alltid et tegn på oppriktig anger? Forklar.
4 En som har gjort noe galt, bør selvfølgelig føle bedrøvelse og sorg eller ruelse på grunn av sin syndige handlemåte. Slike følelser kan godt være ledsaget av tårer, men de behøver ikke å være det — det avhenger av vedkommendes følelsesmessige legning. De eldste bør imidlertid være klar over at ikke all bedrøvelse og sorg eller ruelse nødvendigvis er et bevis for oppriktig anger. Den kristne apostelen Paulus skrev: «Bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse [anger, NW] til frelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død.» (2 Kor. 7: 10) De eldste søker derfor med rette å finne klarhet i hva som ligger bak den feilendes bedrøvelse.
5. Hva ligger til grunn for en verdslig bedrøvelse, og hvorfor er ikke dette oppriktig anger?
5 Verdslig bedrøvelse kan ganske enkelt skrive seg fra en følelse av personlig nederlag og den skuffelse dette fører med seg, eller fra bekymring over tap av anseelse eller visse fordeler, eller fra utsikten til å bli tuktet eller lide skam. Denne bedrøvelse gjelder de uønskede og skadelige resultater av den urette handling eller den omstendighet at den urette handling er blitt oppdaget. Slike følelser er nok normale i seg selv, men hvis det ikke er noe mer som ligger til grunn for bedrøvelsen, kan det ikke sies at vedkommende virkelig angrer sin synd, men bare at han er fortvilt fordi han er blitt avslørt. Han er ikke egentlig bekymret over den forhånelse hans urette handling har ført over Gud.
6. Hva er det som viser at Esaus følelsesutbrudd i forbindelse med Isaks velsignelse av Jakob ikke var egentlig anger?
6 I Esau har vi et eksempel som belyser dette tydelig. Han solgte sin førstefødselsrett til Jakob for et eneste måltid mat. Flere år senere, da Jakob fikk den velsignelsen som tilkom den førstefødte, hadde Esau et heftig følelsesutbrudd hvor han ga uttrykk for sorg. Han satte i «et høyt og sårt skrik» og ville overtale sin far, Isak, til å omgjøre sin beslutning om å velsigne Jakob. Esau beklaget ikke den mangel på åndelighet som fikk ham til å ’ringeakte førstefødselsretten’. Nei, han beklaget at han hadde mistet visse fordeler på grunn av sin handlemåte. — 1 Mos. 25: 29—34; 27: 34; Heb. 12: 16, 17.
7, 8. Hva er det som avslører at kong Sauls syndserkjennelse ikke var oppriktig anger?
7 Et annet eksempel som belyser det samme, har vi i kong Saul. Da profeten Samuel gjorde ham oppmerksom på at han hadde trosset Guds befaling om å slå amalekittene med bann, prøvde han å rettferdiggjøre seg ved å påstå at han hadde rettet seg etter Jehovas ord. I utvetydige ordelag påpekte Samuel deretter kongens svik og tilføyde: «Fordi du har forkastet [Jehovas] ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge.» Da Saul hørte dette, innrømmet han: «Jeg har syndet; jeg har overtrådt [Jehovas] bud og dine ord; for jeg var redd folket og ga etter for dem. Men forlat meg nå min synd og vend tilbake med meg, for at jeg kan tilbe [Jehova]!» (1 Sam. 15: 17—25) Denne erkjennelse av synd var imidlertid ikke sann anger. Hvorfor ikke?
8 Saul bagatelliserte fremdeles sin synd og prøvde å unnskylde seg med at han ga etter av frykt for folket. Han kom ikke med en oppriktig følt erkjennelse av at han hadde syndet mot Jehova. Hans ord sprang tydeligvis ut fra frykten for at han skulle bli forkastet som konge og utsatt for offentlig vanære. Dette framgår av at han tryglet Samuel om å vende tilbake med ham. Hvordan det? Det var ikke bare om å gjøre for Saul å få Samuel til å vende tilbake for å gå i forbønn for ham. Da Samuel holdt fast ved at han ville forlate Saul, bønnfalt Saul ham med disse ordene: «Vis meg allikevel nå ære for mitt folks eldste og for Israel og vend tilbake med meg!» (1 Sam. 15: 30) Saul var altså bekymret for hvordan andre ville betrakte ham. Han ville gjerne at Samuel skulle hedre ham ved sitt nærvær og ikke vanære ham ved å holde seg vekk. Sauls syndsbekjennelse var derfor bare tomme ord. Den var ikke en ’bedrøvelse etter Guds sinn’ over at han hadde forbrutt seg mot Jehova Gud.
9. Hva lærer vi om anger av Bibelens beretning om Esau og Saul?
9 På grunnlag av det Bibelen sier om Esau og kong Saul, kan vi trekke fram noen viktige momenter som kan hjelpe de eldste til å få klarhet i hvorvidt en som har gjort noe galt, virkelig angrer. Det kan godt være tårer med i bildet når noen gir uttrykk for ekte sorg. Men følelsesmessige utbrudd, som for eksempel Esaus tårer, er ikke i seg selv noe bevis for anger. Og hvis en som har gjort noe galt, ikke feller tårer, er heller ikke det noe tegn på at han ikke angrer. Det som betyr noe, er at vedkommende dypt beklager den urette handling og erkjenner at han har begått en synd mot Jehova. En som fortsetter å rettferdiggjøre eller unnskylde sine handlinger, vil derved så tvil om sin påståtte anger. Vedkommende bør komme til det punkt at han hater og forakter den urette handlemåte. Selv om det er naturlig å føle en viss forlegenhet over å ha gjort seg skyldig i en alvorlig synd, bør en som har begått en synd, ikke i første rekke være opptatt av de ubehagelige følger den urette handling får for ham selv, men derimot av den forhånelse han har ført over Jehova Gud og hans folks menighet. Han bør i oppriktighet angre at han har ødelagt sitt forhold til den Høyeste.
HVA INNEBÆRER OPPRIKTIG ANGER?
10. Hvorfor bør en persons bedrøvelse over å ha ført skam over Jehova, også gjelde den skade han har påført sine brødre og medmennesker?
10 En persons følelse av sorg over å ha ført forhånelse over Jehova er ikke nødvendigvis atskilt eller isolert fra hans følelse av sorg over den skade han har påført sine brødre og medmennesker. Apostelen Johannes viser at vår kjærlighet til våre brødre er et bevis for at vi elsker Gud, ja, at den er uløselig knyttet til vår kjærlighet til Gud. (1 Joh. 3: 11, 17; 4: 7, 8, 11, 12, 20, 21) Urette handlinger er alltid skadelige — det er ikke til å komme forbi. Hvis vi noen gang skulle gjøre oss skyldig i en alvorlig forseelse, bør vi tenke nøye over følgende spørsmål:
11. Hvis vi noen gang skulle gjøre oss skyldig i en alvorlig forseelse, hva bør vi da tenke nøye over?
11 Når vi har begått en urett handling, føler vi da sorg i vårt hjerte ved å måtte erkjenne at vi har handlet helt annerledes enn den kjærlige og rettferdige Gud vi tjener, at vi har handlet på en selvisk og grisk måte uten å ta hensyn til andres interesser? (1 Tess. 4: 3—6) Kan vi virkelig tro at en urett handling, for eksempel umoral, på noen måte kan bidra til sann lykke for andre? I hvilken grad har vi tatt hensyn til deres evige ve og vel og deres håp om et liv i Guds gunst? Våre handlinger har kanskje ikke direkte berørt andre, men vi påvirker likevel andre ved vårt eksempel og vår innflytelse. (Rom. 14: 7) Er vi da så opptatt av oss selv at vi vil følge våre egne lyster selv om vi vet at vi setter et dårlig eksempel og øver en dårlig innflytelse som kan svekke andres åndelige styrke? (Se Romerne 15: 2, 3.) Ifølge Jesus Kristus er veien til livet ’trang og smal, og det er få som finner den’. (Matt. 7: 14) Vi burde selv vite hvor store anstrengelser det krever å holde seg på rettferdighetens sti. Ønsker vi da å ligne en som vandrer på denne trange stien og velter kampesteiner ut på den, slik at andre snubler, eller iallfall slik at det blir enda vanskeligere for dem å ferdes der enn det allerede er? Hvor annerledes enn vår himmelske Far ville vi ikke da være! (Es. 40: 11) Som apostelen Paulus sier, har vi da på ingen måte «lært Kristus således å kjenne». (Ef. 4: 19—24) Hvis vi virkelig elsker Gud og hans Sønn og ser opp til dem på grunn av deres utmerkede egenskaper, føler vi da ikke dyp skam og sorg over at vi handler så annerledes enn dem og svikter deres tillit? Ja, slike tanker hører med til sann anger.
12. Hva kan vi lære om anger av den handlemåte kong Manasse fulgte etter at Gud hadde tilgitt ham?
12 Et annet vesentlig trekk ved oppriktig anger blir belyst i tilfellet med kong Manasse av Juda. Om hans synd sier Bibelen: «Han gjorde meget som var ondt i [Jehovas] øyne, så han vakte hans harme.» (2 Kong. 21: 6) Som følge av Jehovas dom ble Manasse ført som fange til Babylon. Mens han var der, angret han sin synd. Bibelen forteller: «Da han var stedt i nød, bønnfalt han [Jehova] sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn. Og da han ba til [Jehova], bønnhørte han ham; han hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen.» (2 Krøn. 33: 12, 13) Deretter gjorde Manasse det han kunne for å rette opp det gale han hadde gjort. Han renset sitt rike for avgudsdyrkelse, ofret til Jehova og oppfordret folket til å tjene den Høyeste. (2 Krøn. 33: 15, 16) Dette viser at sann anger innebærer både å forlate den urette handlemåte og å gå besluttsomt inn for å gjøre det som er rett.
13. Hva kan den «frukt som passer for anger» innbefatte, og hvorfor?
13 En som virkelig angrer, bør derfor kunne vise til «frukt som passer for anger». (Matt. 3: 8, NW) Dette vil blant annet si at vedkommende gjør seg rimelige anstrengelser for å gjøre uretten god igjen i den utstrekning han finner det mulig i sin nåværende situasjon. Hans påståtte anger vil for eksempel være lite troverdig hvis han ikke viser noen interesse for å erstatte noe han har stjålet. Og hvis han ikke har truffet en fast beslutning om å følge en rett handlemåte, vil det likeledes herske alvorlig tvil om hvorvidt hans anger er ekte.
14. Når en person har begått en meget sjokkerende synd som har vært årsak til omfattende dårlig omtale, hva er det da som avgjør om han skal bli utstøtt eller ikke?
14 Men hvordan må saken betraktes hvis en person har begått en meget sjokkerende synd som har vært årsak til omfattende dårlig omtale? Også i dette tilfelle avhenger det av vedkommendes oppriktige anger eller manglende anger om han skal bli utstøtt fra menigheten eller ikke.
15. Når er det på sin plass at de eldste utstøter noen, og hvorfor?
15 Når det ikke finnes tydelige tegn på oppriktig anger, må de eldste være påpasselige, så de ikke lar seg lede av sentimentalitet. De kan ikke se gjennom fingrene med urette handlinger og ganske enkelt ignorere eller bagatellisere den forhånelse og de vanskeligheter et forherdet menneske har ført over menigheten. Hvis de gjør det, kan det få en ødeleggende virkning på menigheten som et hele. Enkelte medlemmer av menigheten kan driste seg til å ta seg friheter og ikke bry seg om følgende inspirerte veiledning: «Dere er frie; bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde; bruk den som Guds tjenere!» (1 Pet. 2: 16, NTN) Dessuten kan den som har handlet galt, komme til å ta sin synd lett og legge enda mindre bånd på seg i framtiden, slik at også andre blir trukket inn i ulovligheter. Den vise kong Salomo bemerket: «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er.» (Pred. 8: 11) Når det hersker alvorlig tvil med hensyn til om en som har gjort noe galt, angrer oppriktig, og når det er åpenbart at faren er til stede for at dette fordervet skal bre seg, må derfor de eldste ikke nøle med å følge denne formaningen: «Støt da den onde ut fra eder!» — 1 Kor. 5: 13.
NÅR ELDSTE OG MENIGHETSTJENERE FORGÅR SEG
16. Hva bør en eldste gjøre hvis han har begått en alvorlig synd, og hvorfor?
16 Ettersom de eldste har så stort ansvar i den kristne menighet, bør deres oppførsel være eksemplarisk. Hvis en eldste begår en alvorlig synd, er han derfor moralsk forpliktet til å gjøre eldsterådet kjent med dette, selv om han har angret sin urette handling. Hvorfor det? Fordi han ikke lenger er kvalifisert til å tjene som eldste når han ikke lenger er ulastelig. (1 Tim. 3: 2) Det ville ikke være i samsvar med Guds hellige normer hvis menn med alvorlige, åndelige skampletter fikk fortsette å tjene som eldste. — 1 Pet. 1: 15, 16. Se også loven i 3 Mosebok 21: 17—23, som forbød menn av Arons hus å utføre prestetjeneste hvis de hadde et legemlig lyte.
17. Hva bør gjøres hvis en eldste føler at han ikke lenger er ulastelig?
17 I likhet med alle andre medlemmer av den kristne menighet kommer selvfølgelig også de eldste gang på gang til kort når det gjelder å gjenspeile Jehovas bilde til fullkommenhet. På grunn av at en eldste gang på gang kommer til kort, kan han kanskje få en følelse av at han ikke lenger holder mål hva de bibelske krav angår, og han legger kanskje dette fram for de andre eldste. Men når de har undersøkt saken og også tatt hensyn til hvordan menigheten som et hele føler det, vil de kanskje komme til at den slags utilstrekkelighet saken gjelder, ikke berører mannens kvalifikasjoner som tilsynsmann. (Se Galaterne 2: 11—14, hvor vi får vite at Peter ble irettesatt. Den feil han hadde begått, gjorde ham imidlertid ikke uskikket til å fortsette å tjene som eldste.) Men hvis vedkommende eldstes samvittighet fremdeles sier ham at han ikke lenger er ulastelig, bør de andre eldste respektere hans følelser og løse ham fra hans ansvar.
18. Hvilket ansvar har de eldste overfor en av sine medeldste som har gjort seg skyldig i en alvorlig synd?
18 Hvis det på den annen side kan rettes en alvorlig anklage mot en eldste, eller hvis han bekjenner en alvorlig synd, må de andre eldste påta seg det fulle ansvar for å løse ham fra eldstevervet og irettesette ham etter behov og pålegge ham de restriksjoner som situasjonen krever. Hvis han ved sin holdning viser at han ikke angrer, må de også gå til det skritt å utstøte ham.
19. Hva bør en menighetstjener gjøre hvis han har begått en alvorlig synd, og hvorfor?
19 En menighetstjener som gjør seg skyldig i alvorlige feiltrinn, er i likhet med en eldste moralsk forpliktet til å la de eldste få kjennskap til dette. Bare menn som er «ulastelige», er kvalifisert til å tjene i en slik stilling. (1 Tim. 3: 10) Saker som angår menighetstjenere som har gjort noe galt, blir derfor behandlet på samme måte som saker hvor eldste er innblandet.
20. Hva godt kan det komme ut av at noen setter et rett eksempel ved å legge sann anger for dagen?
20 Hvis Gud fordrer at alle medlemmer av den kristne menighet er samvittighetsfulle når det gjelder å behage ham og holde seg rene med tanke på tjenesten for ham, må naturligvis ikke minst de eldste og menighetstjenerne være påpasselige med sin oppførsel. De har vanligvis større erfaring i den kristne levemåte og har et større ansvar i Guds øyne, for de er eksempler. (Se Lukas 12: 48; 1 Peter 5: 2, 3.) Til og med hvis de begår en alvorlig feil, må de tjene som eksempler på den måten at de angrer oppriktig og tilkjennegir dette ved å vende om fra sin urette handlemåte og fortelle eldsterådet om det. Dette kan hjelpe andre som snubler og begår en alvorlig synd, til å vise en lignende anger. Noe som vil hjelpe oss alle framover på frelsens vei, er at vi er sterkt interessert i å stå i et godt forhold til Gud, at vi er oppriktige, at vi er opprørt over våre egne feilgrep, og at vi anstrenger oss for å rette på våre feil. Dette vil dessuten bidra til at vi bevarer freden i menigheten — freden med Gud og freden med hverandre. — 2 Kor. 7: 11.
21. Hvilken god virkning kan anger ha på oss?
21 Hvilken avgjørende betydning har ikke oppriktig anger! Fordi vi er ufullkomne, kommer vi daglig til kort på en eller annen måte når det gjelder å gjenspeile Jehova Guds bilde til fullkommenhet. Dette er noe vi med rette bør være lei oss for. Men det bør ikke føre til at vi plager oss selv på grunn av ethvert lite feilgrep eller feiltrinn. Erkjennelsen av at vi ofte feiler i ord og gjerning, bør imidlertid føre til at vi er ydmyke, og hjelpe oss til å være barmhjertige når andre synder mot oss. Når vi så ber Gud forlate oss vår skyld, kan vi ha tillit til at han finner behag i våre bønner. (Matt. 6: 12, 14, 15) Vi vil da kunne glede oss over å ha en ren samvittighet mens vi fortsetter å prøve å gjøre hans vilje. Ja, vi vil være virkelig lykkelige i vissheten om at Jehova har tilgitt oss våre synder og ser på oss som sine rene tjenere som har utsikt til å få evig liv. — Sl. 32: 1, 2; 103: 10—13.
[Bilde på side 15]
Til tross for at kong Manasse hadde begått alvorlige synder, la han for dagen at hans anger var ekte, ved at han nidkjært sørget for å fjerne avgudsbildene