Guds visdom — åpenbart i det han har gjort for menneskene

DE SOM undersøker kjensgjerningene på en objektiv måte, har ingen problemer med å erkjenne at en enestående visdom kommer til uttrykk i skaperverket. Skaperverket vitner i sannhet om at Jehova er universets store Vitenskapsmann. Men naturvitenskap er jo ikke det eneste som kan kalles visdom. Den vitenskap som er blitt utviklet i verden, har åpenbart menneskenes store teknologiske visdom. Men det har vist seg at det er en sørgelig mangel på visdom i verden når det gjelder forholdene menneskene imellom.

I betraktning av den tilstand menneskene befinner seg i, er det noen som spør: Overgår dette problemet Guds visdom, på samme måte som det har vist seg at det overgår menneskenes visdom? Hvis det ikke overgår Guds visdom, hvorfor har da forholdene vært så vanskelige i nesten 6000 år av menneskenes historie?

Jehovas tjener Job fortalte utførlig om hvordan Guds store makt og visdom kommer til uttrykk på det naturvitenskapelige område, og utbrøt så: «Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører!» Ja, selv om Guds visdom slik den kommer til uttrykk i skaperverket, er enestående, gir skaperverket oss bare et svakt bilde av den allvise Guds uendelig store visdom. Etter at Job hadde kommet med denne uttalelsen, talte han om hvordan Guds visdom er blitt åpenbart i hans måte å handle med menneskene på. — Job 26: 14.

En rettferdig administrasjon

Hvis noen tviler på at Gud virkelig har handlet med menneskene i visdom i løpet av de siste 6000 årene, bør de undersøke historien. Hvis de er oppriktige, vil de finne at de har stort utbytte av å gjøre det, for de vil da kunne se hvordan Gud gjennomfører sin hensikt med hensyn til å opprette en rettferdig administrasjon eller et rettferdig styre over jorden. — Ef. 1: 8—10.

For å kunne se tingene i det rette perspektiv må vi først huske at Gud ser tingene i en mye videre synsvinkel enn menneskene, og at han har langt større overblikk enn oss både når det gjelder tid og rom. En av hans profeter sier at «han er jo den som troner over den vide jord, og de som bor på den, er som gresshopper». (Es. 40: 22) Når den forutseende Gud handler med menneskene, glemmer han aldri gjennomføringen av sin rettferdige hensikt.

Gud skal herske over menneskene og velsigne dem med fred og enhet. Han har utstyrt mennesket med en fri vilje, og han tvinger ikke noen til å tjene seg. Hans hensikt er å samle alle som anerkjenner og elsker hans overhøyhet, under sin administrasjon. For å kunne gi en hel verden av mennesker et grunnlag for å tjene ham måtte han la menneskene få kjennskap til hans rettferdige administrasjons normer, prinsipper og virkemåte. Og noe som er enda viktigere, er at menneskene måtte lære Gud selv og hans egenskaper å kjenne. — Joh. 17: 3.

Men Jehova er en usynlig Gud. Hvordan kunne han så få mennesker av kjøtt og blod til å forstå disse tingene i sitt hjerte? Han kunne ikke gjøre det bare ved å demonstrere sin makt og tale med tordenrøst fra himmelen. Han kunne heller ikke gjøre det bare ved å komme med løfter eller forsikringer gjennom engler og profeter. Nei, Gud ville åpenbare sine prinsipper og egenskaper ved å handle med mennesker på en kjærlig måte som de kunne forstå. Når menneskene i tillegg til å høre og lese Guds ord, slik de er blitt nedskrevet av trofaste menn, undersøker den uutslettelige historiske beretning, som bekrefter det Gud har sagt, får de langt større kunnskap, overbevisning og verdsettelse. Hva viser så den historiske beretning?

Fra Adams tid og fram til vannflommen, en periode på cirka 1656 år, grep Gud ikke inn i menneskenes anliggender. Adam var ulydig og sluttet å tjene Gud, noe som førte til at hans barn fikk synd og ufullkommenhet i arv, og det store flertall av hans etterkommere var ulydige mot Gud. Men Gud lot menneskene fortsette å gå på ulydighetens vei, som de hadde valgt. På denne måten lot han dem skape historie som utgjør et bevis for at menneskene ikke er i stand til å styre seg selv. (Jer. 10: 23) Fordi jorden ble full av urett og vold, grep Gud til slutt inn ved å la vannflommen komme, men han bevarte dem som anerkjente hans overhøyhet. — 1 Mos. 6: 11—13, 17—20.

Den eldste historiske beretning vi har, viser således at Gud har hatt en bestemt hensikt med alt det han har gjort. Han viste helt fra begynnelsen av at hans hensikt er å utfri menneskeheten, da han kom med løftet om ’kvinnens ætt’, som skulle knuse Guds slangelignende motstander og dem som tjener ham. — 1 Mos. 3: 15.

Gud handler imidlertid aldri vilkårlig eller diktatorisk, selv om han har makt til å gjøre det. Før han handler, legger han en solid grunnvoll. Han kommer for eksempel med en advarsel før han fullbyrder sin dom. (Esek. 3: 17—21; Amos 3: 7) Han lar dessuten forholdene utvikle seg til det punkt at det er tydelig at det er nødvendig å gå til handling, og at det ikke finnes noen juridisk eller moralsk grunn til å utsette det lenger. Dette ble illustrert i løpet av de 1656 årene før vannflommen og også senere, da Jehova tålmodig ventet med å ødelegge Sodoma og Gomorra og kana’anittene (som amorittene spilte en fremtredende rolle blant). — 1 Mos. 18: 20, 21; 15: 13—16.

Et grunnlag for tro

Gud ville følgelig legge et grunnlag for sin administrasjon, som skulle stå under ledelse av den lovte «ætt» og ta seg av jordens anliggender. Det ville ta tid å legge et slikt grunnlag. Men ved å gjøre det ville Gud tilveiebringe følgende nødvendige ting: 1) et fast grunnlag for troen på den administrasjon han skulle innføre, 2) kunnskap om hans regjerings prinsipper, 3) kunnskap om hans egenskaper som den universelle Hersker og 4) en sikker måte å identifisere ’ætten’ på, den «ætt» som skulle utfri menneskeheten og herske som konge i Jehovas navn. — Gal. 3: 24.

Kunnskapen om at Jehovas rettferdige styre over jorden var noe framtidig, noe som skulle begynne til en tid som han hadde fastsatt, hjelper oss til å forstå visse handlinger fra hans side. Han utvalgte et folk som skulle være et levende vitnesbyrd om hans prinsipper og hans måte å handle på. På denne måten åpenbarte Jehova seg selv og gjorde kjent sine enestående egenskaper rettferdighet, visdom, kjærlighet og barmhjertighet. Han tuktet Israels folk på grunn av deres synder og var langmodig med dem hver gang de angret og omvendte seg. (Es. 65: 2; Rom. 10: 21) Israelittenes historie viser dessuten hva som skjer når Guds vise, rettferdige lover blir adlydt eller overtrådt. Verdenshistorien viser hvordan det går med dem som lever uten Guds lov. — 1 Kor. 12: 2; Ef. 4: 17—19.

Det var ikke dette folkets rettferdighet og lydighet Gud ville framheve, for det var et svært gjenstridig og opprørsk folk. (5 Mos. 9: 4—6) Nei, det var slik som Moses sa i sin avskjedstale til Israel: «Se, jeg har lært eder lover og bud, . . . Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regnet for visdom . . . hos eder av andre folk; for når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk. For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er det så nær som Herren vår Gud er oss, så titt vi kaller på ham? Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger fram for eder i dag?» — 5 Mos. 4: 5—8.

Israel ble utvalgt framfor alle andre folk på grunn av Guds kjærlighet til Abraham. (5 Mos. 7: 7, 8; 2 Kong. 13: 23) Omkring 400 år etter vannflommen fant Jehova at Abraham var en mann som viste tro på Guds ord og ubetinget lydighet. (1 Mos. 15: 1, 6; Rom. 4: 18—22) Abraham var lydig i samsvar med den kunnskap han hadde om Gud og om hvordan Gud hadde handlet med hans forfedre Noah og Sem. Abrahams etterkommere gjennom hans trofaste hustru Sara fikk følgelig den enestående velsignelse å bli Guds paktsfolk, et folk som skulle brukes til fremme av Guds hensikt.

De andre folkene gikk sine egne veier. De styrte seg selv og var ulydige mot Gud. Gud lot dem nyte solen, regnet og jordens grøde, men han handlet ikke med dem. Han blandet seg ikke inn i deres anliggender, bortsett fra når disse berørte hans utvalgte folks anliggender. (5 Mos. 32: 8) Og selv i slike tilfelle grep ikke Gud inn fordi Israel hadde fortjent det, men på grunn av sin rettferdige hensikt. Da for eksempel Balak, kongen i Moab, leide profeten Bileam for at han skulle forbanne Israel, gjorde Gud det umulig for Bileam å uttale en forbannelse som ville sette Balak i stand til å tilintetgjøre Israel. Gud brukte nemlig Israel i forbindelse med sin hensikt. — 4 Mos. 22: 12; 24: 10.

Men Jehova hadde ikke glemt de andre nasjonene. Selv om han utelukkende handlet med Israel, arbeidet han med tanke på å velsigne disse nasjonene senere, selv om de var helt uvitende om dette.

Gud har ikke vært urettferdig

Ingen har rett til å klage over at Gud utvalgte en enkelt nasjon for å gi oss et slikt grunnlag for tro og forståelse. Det er sant at Israel en tid ble velsignet framfor andre nasjoner. Men fordi Jehovas navn var knyttet til dette folket, hadde det også et tungt ansvar som andre folk ikke hadde. Israel var direkte ansvarlig overfor Gud. Israelittene ble strengt tuktet av Jehova når de syndet. De ble rammet av plager og ført i fangenskap, og til slutt ble deres land lagt øde fordi de ikke angret, men fortsatte å være ulydige. — 5 Mos., kap. 28.

Jehova Guds store visdom ble således demonstrert. Hans visdom kom også til uttrykk i den måten han bevarte sannheten på, nemlig ved at han overga den til denne ene nasjonen og tuktet nasjonen og holdt den sammen under lovpakten, mens andre nasjoner som var underlagt menneskers styre, fortsatte å dyrke falske guder som de selv hadde laget. — Sl. 96: 5; 115: 2—8; Rom. 3: 1, 2.

Alt det Jehova har gjort, peker fram mot den største gave han har gitt menneskene, nemlig Ætten, Kongen i Guds administrasjon over jorden, som kommer til å skjenke alle lydige mennesker liv. (Ap. gj. 17: 30, 31) Guds visdom kommer også på en slående måte til uttrykk i at han ved hjelp av ættetavlene, profetiene og kronologien i de hebraiske skrifter hjelper oss til med sikkerhet å identifisere Messias. (Joh. 5: 39; Åpb. 19: 10) Den historiske beretning gir dessuten ikke bare håp og trøst til oss som lever nå, men den tjener også som en rettesnor for oss, ettersom den tilveiebringer forbilder og eksempler «til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet». — 1 Kor. 10: 11; Heb. 10: 1.