1914 – et merkeår!

«Jerusalem skal bli tråkket ned av folkeslagene inntil de fastsatte tider for folkeslagene er til ende.» — Luk. 21: 24, NW.

 1. I hvilken utstrekning bekjentgjorde Jehovas vitner året 1914 på forhånd?

«SLUTTEN på alle riker i 1914!» Så het det i en oppsiktsvekkende overskrift til en artikkel om Jehovas vitner i et verdslig amerikansk blad som het «New World Magazine» i nummeret for 30. august 1914. Et utdrag av artikkelen følger. «Det forferdelige krigsutbruddet i Europa har oppfylt en usedvanlig profeti. I et kvart århundre har nå de internasjonale bibelstudenter, best kjent som Millenniets daggry-folkene, ved predikanter og gjennom pressen kunngjort for verden at den vredens dag som Bibelen har profetert om, skulle komme i 1914. ’Se opp for 1914’ er blitt ropt ut av hundrevis av reisende evangelister. Som representanter for denne underlige trosretning har de reist rundt omkring i landet og forkynt læren om at ’Guds rike er kommet nær’. Skjønt millioner av mennesker må ha hørt på disse evangelistene, skjønt én av deres bøker, Tiden er nær, er spredt i over fire millioner eksemplarer, og skjønt religiøse publikasjoner og artikler i hundrevis av verdslige aviser er blitt anvendt, og likeledes foredrag, debatter, studiegrupper og til og med film, vet ikke gjennomsnittsmennesket at en slik bevegelse som ’Millenniets daggry’ eksisterer.»

 2, 3. Hvordan ble tidsregningen beregnet, så man kom fram til året 1914, slik det ble offentliggjort i The Three Worlds og The Watchtower for 1880?

² Denne oppsiktsvekkende proklamasjon av verdensomfattende betydning var i virkeligheten blitt kunngjort av Jehovas vitner i 37 år før merkeåret 1914. Det var i 1877 at den første president for Jehovas vitners selskap Vakttårnet, Charles T. Russell, forklarte den bibelske tidsregning i forbindelse med dette året i boken The Three Worlds [De tre verdener], som han var medforfatter av. «De sytti års fangenskap endte i Kyros’ første år, som var 536 f. Kr. De begynte derfor sytti år tidligere, i 606 f. Kr. Det var følgelig i 606 f. Kr. at Guds rike endte, at huen ble tatt bort og at hele jorden ble overgitt til hedningene. 2520 år fra 606 f. Kr. vil ende i 1914. .... ’Jerusalem må ligge nedtrådt av hedningene, inntil hedningenes tider er til ende,’ (Luk. 21: 24) altså, nedtrådt inntil 1914 e. Kr. da tiden er kommet for oppstandelsen og tilbakekomsten for ’hele Israels hus’.» – Sidene 83, 165.

³ Vakttårnets moderorgan, The Watchtower, viste så langt tilbake som i 1880 hvor betydningsfullt dette årstallet var, da det skulle inntreffe en forandring i det jordiske herredømme. «Det er ofte blitt vist at dette er grunnlaget og nøkkelen til hedningenes tider (Luk. 21: 24) eller den tid da hedningenes herredømme over Jerusalem skulle vare. En tid er et år; et profetisk år er 360 vanlige år. .... sju tider er 2520 år. 2520 år fra 606 f. Kr., da Jerusalems ødeleggelse begynte, strekker seg fram til 1914 e. Kr.» «’Hedningenes tider’ varer til 1914, og det himmelske rike kommer ikke til å ha fullt herredømme før da.» — Zion’s Watch Tower, juni 1880 og mars 1880.

 4. Hva har Jehovas vitner etter 1914 hevdet at det skjedde i det året? Hvilke spørsmål reiser seg?

⁴ Ikke bare før 1914, men også etter den tid har Jehovas vitner gang på gang vist hen til betydningen av dette viktige årstall. Ved sitt konvent i Philadelphia, USA, vedtok 20 649 av Jehovas vitner den 22. november 1947 enstemmig en resolusjon, som blant annet sa: «.... verdensbegivenhetene fra 1914 av, de som begynner med den første verdenskrigen, oppfyller profetiene om denne verdens ende og derved viser seg å være det synlige tegn på at Jehovas rike ved hans Kristus ble opprettet i det bemerkelsesverdige året .... at vi uten hensyn til rase, nasjonalitet, språk, farge eller tidligere religiøse oppfatninger har samlet oss i enhet til Jehovas Konge som er satt på tronen over den nye verden, Kristus Jesus, han som nå står på Sions berg som et Signal for folkene.» Alt dette betyr at den guddommelige overhøyhet skulle bli virkelig gjenopprettet i året 1914, slik den engang ble utøvd av Gud over jorden. Som forutsagt inntraff det viktige begivenheter på den tiden, og det fortsetter å skje ting som har stor betydning for skjebnen til alle slags mennesker som lever på jorden i dag. Hva er det da som er guddommelig overhøyhet, og hvorfor er det blitt et universelt stridsspørsmål? Hvorfor har den ikke blitt utøvd over hele jorden på nesten seks tusen år? Hvilke beviser er det for at Gud igjen har tatt til seg overhøyheten over jorden, og hva innvarsler dette for menneskeheten?

 5, 6. Hva er overhøyhet? Hvem er den universelle overherre, og hvordan det? Hva slags styreform bemyndiger han?

⁵ Jehova Gud er universets absolutte overherre. Dette er den største kjensgjerning som finnes. Det er et sant grunnprinsipp. I himlene har Gud utøvd sin rettmessige overhøyhet helt fra begynnelsen av. Overhøyhet eller suverenitet defineres som den høyeste, absolutte og uimotståelige makt som et hvilket som helst samfunn av skapninger styres i kraft av.a Overhøyhet er det grunnlag enhver makt må ha for å kunne opprette og utforme et styre. Det er den høyeste makt som bestemmer hva slags styreform som skal herske over en gruppe skapninger. Det styre en hvilken som helst gruppe skapninger har, er derfor det ytre, synlige uttrykk for den høyere makt som står bak det.b

⁶ I kraft av at han er skaperen, står Jehova Gud i en slik overlegen, allmektig stilling at han juridisk og faktisk kan bestemme hva slags styreform som skal anvendes overfor hans lydige skapninger. (2 Mos. 6: 3; Amos 4: 12, 13) Den styreform som Jehova i egenskap av overherre bestemte for universet for uante tidsaldrer siden, var en teokratisk regjering. Det er nøyaktig samme slags styreform som i framtiden skal knytte universet sammen til et eneste stort område med fred og sikkerhet. Et teokrati er en styreform som står under direkte ledelse og administrasjon av den høyeste Gud. Som regjerende overherre har derved Gud deltatt direkte i administrasjonen av sine regjeringer gjennom sine utnevnte redskaper.

OVERHØYHETEN OVER JORDEN DRATT I TVIL

 7, 8. Hva hendte med den regjering som opprinnelig ble bemyndiget i Eden? Beskriv det embete som den første usynlige hersker over det fullkomne menneske hadde.

⁷ Menneskets opprør i Eden gjorde for en tid slutt på den synlige utøvelse av den guddommelige overhøyhet over hele jorden og alle dens beboere. Da var det nemlig en åndeskapning som tidligere hadde vært en betrodd embetstjener i Guds universelle regjeringsorganisasjon, som tiltok seg overhøyheten og utøvde den. Guds regjering blir i Bibelen billedlig framstilt ved en høyde eller et fjell. (Es. 2: 2, 3) På denne Guds høyde eller dette Guds fjell finnes de høytstående åndeskapninger som kalles kjeruber. Disse kjeruber omgir Jehovas trone og skal opprettholde hans universelle overhøyhet. (Sl. 80: 2) En av disse kjerubene fikk lovlig rett til å utøve et beskyttende herredømme over den første fullkomne mann og kvinne i Eden og over den slekt som kom til å stamme fra dem. Det var Jehova Gud som satte ham i denne stilling som bemyndiget vokter av menneskene. (Esek. 28: 14) Bibelen gir en beskrivelse av denne første teokratiske hersker over den fullkomne menneskeslekt, han som senere gjorde opprør, og den beskriver ham ved å bruke «Tyrus’ konge» som et bilde på ham.

⁸ «Menneskesønn! Stem i en klagesang over Tyrus’ konge og si til ham: Så sier [Jehova], Israels Gud: Du som var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! I Eden, Guds hage, bodde du; kostbare stener dekket deg, .... Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på det hellige gudefjell [Guds hellige fjell, AS]; der gikk du omkring blant skinnende stener. Ustraffelig [fullkommen, AS] var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ved din store handel fyltes ditt indre med urett, og du syndet.» — Esek. 28: 12—16.

 9. Hvilket stridsspørsmål ble reist ved opprøret? Hva gjorde Jehova straks i anledning av denne saken?

⁹ De fleste kjenner den bibelske beretning om opprøret i Eden, og vi behøver ikke gå inn på den i detaljer her. (1 Mos. 3: 1—8) Kort etterat denne ugjerning var blitt begått i åpen trass mot Jehovas suverene vilje, ble det holdt rettergang av den øverste Dommer, Jehova. Som overherre tok Gud makten fra denne første hersker over menneskene og dømte med rette denne utro kjeruben til å bli utslettet til sist. I forkledning av en slange hadde denne utro kjeruben begått et hittil uhørt forræderi mot universets høyeste makt. Ved sin usle handling hadde han nå reist et stridsspørsmål angående Guds overhøyhet som Jehova øyeblikkelig tok opp og som forpliktet Ham til å hevde sin stilling. Jehova uttalte også da den første profeti som er blitt nedtegnet, og i den forutsier han i et dunkelt språk hvordan makten skal gis til en ny hersker, til ætten, en konge og rettferdiggjører. (1 Mos. 3: 14, 15) At det var Guds bestemte forsett å avgjøre dette store stridsspørsmål på sin egen måte, ble vist mange år senere i den strid som utviklet seg mellom Jehova og Egypts Farao. — 2 Mos. 9: 16; Rom. 9: 17.

10, 11. Beskriv Satans skilsmisse fra Guds organisasjon.

¹⁰ På denne første dommens dag ble den lovlige rett til å ha en herskende formynderstilling straks fratatt denne motstander, som var funnet skyldig i opprør, og som nå ble kjent som Satan Djevelen. Han var ikke lenger Jehova Guds representant. Hans avskjedigelse utgjorde dessuten en rettslig skilsmisse fra Guds organisasjon, som blir lignet med et fjell.c Har vi noen beretning om denne summariske avskjedigelse? Ja, Bibelen gir oss ved guddommelig åpenbaring en beretning om Guds skilsmissebrev. Skilsmisse-erklæringen viser tydelig at det var helt umulig med noen forsoning mellom opprøreren Satan og den universelle overherre som han hadde spottet. La åpenbaringen tale for seg selv.

¹¹ «Derfor har jeg drevet deg vekk som noe urent fra Guds høyde, .... Din skjønnhet gjorde deg stolt til sinns, din herlighet fordervet din visdom; derfor har jeg kastet deg ned, oppgitt deg, så konger kan fryde seg ved synet av deg. Ved størrelsen av din skyld, ved din handels forbrytelser, har du besudlet din hellige stilling; derfor har jeg latt deg sette deg selv i brann med flammer som fortærer deg, og gjort deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. Alle som kjenner deg blant folkeslagene, skal bli forferdet over deg — din skjebne er fryktelig, det er ingen framtid for deg.» — Esek. 28: 16—19, Mo.

12. Vis hvilket virkefelt Satan hadde etter sin skilsmisse fra Guds organisasjon.

¹² Selv om Satan i Eden ble fratatt sin makt og rettslig ble skilt for evig fra Guds teokratiske regjeringsorganisasjon, så betydde ikke dette at han ble bannlyst fra å være på jorden, hvor han kunne påvirke sivilisasjonens utvikling til gagn for sine egne selviske formål. Det betydde heller ikke at han ikke kunne ha forbindelse med englene i himmelen. «En dag kom englene for å framstille seg for den Evige [Jehova, AS], og blant dem kom Motstanderen [Satan, AS]. ’Hvor har du vært?’ sa den Evige til Motstanderen; og Motstanderen svarte: ’Jeg har vandret hit og dit, og flakket omkring på jorden.’ Da sa den Evige til Motstanderen: ’Har du lagt merke til at det ikke er noen som er lik min tjener [Job] på jorden, en ulastelig og rettskaffen mann, som har ærefrykt for Gud og skyr det onde?’ Motstanderen svarte: ’Men er det for ingenting at [Job] har ærefrykt for Gud? Har ikke du hegnet om ham og om hans hus og om alt han har? Du har gitt ham framgang i hans forretninger, og hans hjorder myldrer ut over landet. Rekk bare ut din hånd, rør ved noe av det han eier, og se om han ikke kommer til å forbanne deg like opp i ansiktet!’ Da sa den Evige til Motstanderen: ’Vær så god! Jeg lar alt han har, være under din makt; men legg ikke hånd på mannen selv. Så dro Motstanderen bort fra den Eviges nærvær.» — Job 1: 6—12, Mo.

13, 14. a) Hva vises ved uttalelsen om at Satan «har vandret hit og dit, og flakket omkring på jorden»? b) Hva er det historien om menneskenes regjeringer viser?

¹³ Denne samtale mellom den universelle overherre, Jehova, og den utdrevne, uekte overherre Satan, som ble nedskrevet i det femtende hundreåret f. Kr., eller om lag 2500 år etter opprøret i Eden, åpenbarer flere interessante ting. For det første sies det at Satan har vandret hit og dit, og flakket omkring på jorden», og det viser at han hadde jordiske interesser i forbindelse med den falne menneskeslekt. Disse interesser gjorde det nødvendig at han førte tilsyn med menneskene som en usynlig, selvbestaltet overherre. Etterat Satan hadde gjort seg uavhengig ved det han mente var et vellykket brudd med det teokratiske styre, prøvde han som en etterapende overherre å gi makt til mange forskjellige styreformer, som var dannet etter hans egne planer, og sette dem over den falne menneskeslekt. Fra hans første forsøk på å opprette et kongedømme i Babylon på Nimrods tid, og fram til nå, har alle de mange ikke-teokratiske styreformer vært hans oppfinnelser og har vært bemyndiget av ham. — 1 Mos. 10: 8—10.

HVOR NASJONENE FÅR SIN OVERHØYHET FRA

¹⁴ Kjensgjerningene viser at hva alle de tallrike eksperimenter angår som har vært gjort med å organisere jordiske styreformer i oldtid og nåtid, fra absolutte monarkier på høyre fløy til kommunistiske regimer på ytterste venstre fløy, så har hver og én av disse styreformer vært grusomme, uten framsyn, korrupte, tyranniske og dyriske. De har forfulgt de sanne tilbedere av Gud, brutt den evige pakt om livets hellighet og satt i gang blodige kriger. (1 Mos. 9: 4–6, 16) Hver og én av dem har hatt sin glanstid, og har så gått under i vold og strid. Det kan ikke ha vært den sanne universelle overherre som har gitt bemyndigelse til slike elendige, mislykte regjeringer. Det er tvert imot overveldende beviser for at det har vært Satan, Dragen, som har prøvd å gi suveren makt og myndighet til disse ugudelige styreformene. (Åpb. 13: 2 og Ef. 6: 12) Ja, fra Adams og Evas fall og fram til nå har faktisk hele det utro menneskelige samfunn, kommet i denne falske, listige overherres makt, og han har gjort seg til «guden for denne tingenes ordning». (2 Kor. 4: 4, NW) Det finnes absolutt ikke noe håp om evig liv og varig trygghet i den nåværende gamle verdens samfunn og dets regjeringer, for de har ikke en grunnvoll som er bygd av Gud, men har sammen med Satan vært skilt fra ham siden Adams tid. — 1 Mos. 3: 16—19.

15, 16. a) Hvilke opplysning får vi av ordene: «Har ikke du hegnet om ham»? b) Hvilken anerkjennelse ga Gud sine sanne tilbedere på jorden?

¹⁵ Den ovenfor nevnte samtale i himmelen om Job gir oss en annen opplysning som er av interesse. Vi kan finne den på grunnlag av Satans beklagelse: «Har ikke du hegnet om ham?» Dette ser ut til å vise at Jehova helt fra opprøret av handlet uavhengig og uten å bry seg om Satan når det gjaldt interesser han kunne ha på jorden, og at han, når det behaget ham, utøvde sin høyere myndighet som satte all annen myndighet ut av betraktning. De kjensgjerninger som er nedskrevet i Bibelen, bekrefter denne slutning. Jehova tok øyeblikkelig herredømmet i Edens hage, og betrodde omsorgen for den til andre mektige kjeruber, som var trofaste mot ham. (1 Mos. 3: 24) Gud ordnet det nå slik at alle mennesker som ga ham sann tilbedelse, kom under et spesielt formynderskap, ikke ved en teokratisk regjering som han opprinnelig hadde bestemt for Adams etterkommere, men ved direkte beskyttelse av engler.

¹⁶ Vi vet at Jehova handlet direkte med Abel, Enok og Noah, for han ga dem åpenbaringer angående sin vilje. De hadde altså Guds godkjennelse. (1 Mos. 4: 4; 6: 8; Jud. 14) Gud ga sin godkjennelse til Abraham, Isak og Jakob, som levde atskilt fra regjeringene i Satans verden, og som hadde en beskyttende engel til å veilede seg i Palestina. (1 Mos. 22: 15; 24: 7; 31: 11; 48: 16) Jehovas engel talte til Moses ut av en brennende tornebusk. (Ap. gj. 7: 30, 35) Da Israels hærskarer trakk seg ut av Egypt i 1513 f. Kr., flyttet Jehovas engel seg bak dem i stedet for å være foran dem. Derved tjente den som en baktropp og hindret den egyptiske hær fra å nå dem igjen og slakte dem ned. (2 Mos. 14: 19) Etter Israels forbilledlige teokratis dager, da Guds folk var i fangenskap i Babylon, hadde Mikael, Israels vernende engle-fyrste, det arbeid å ta vare på Jehovas interesser på jorden. Denne Israels vernende engel var utvilsomt Jesus Kristus i hans før-menneskelige tilværelse. — Dan. 10: 13, 21; Åpb. 12: 7.

17. Hva er gjort for å gi de sanne kristne guddommelig omsorg?

¹⁷ Akkurat som Satan forut for Jesu tid ikke hadde noen teokratisk og Gud-gitt makt over de sanne tilbedere av Gud, så hadde Jehova i Jesu og de første kristnes dager engler som tjente som oppsynsmenn og beskyttet hans folk «fra mørkets makt». Om Satan sa Jesus: «Han har ikke noe tak på meg.» (Kol. 1: 13 og Joh. 14: 30, NW) Så har vi tilfellet med Peter, som ble befridd fra Herodes’ morderiske tjenere av Jehovas engel. (Ap. gj. 12: 6—11) Paulus sier om slike beskyttende engler: «Er de ikke alle ånder [engler] til offentlig tjeneste, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse?» (Hebr. 1: 14, NW) Trass i Satans jernhårde regjeringer og deres sterke forfølgelse har Jehovas folk til alle tider stått for seg selv og har kommet igjennom vanskelighetene. Det er bare de som har vist mangel på tro, og som har gått på akkord, som har fjernet seg selv fra Guds spesielle omsorg. Også i dag har alle de som utgjør kjernen til den nye verdens samfunn, både den salvede levning og de som er av de «andre får», kommet ut av babylonisk trelldom og har sluppet ut av Satans klør. (Åpb. 18: 4; 2 Kor. 6: 15) Satan har hele tiden prøvd å hevde sin side av stridsspørsmålet om overhøyheten ved å tvinge alle mennesker under sin falske suverene makt, men ikke desto mindre har følgende skriftsted vist seg å være sant: «Jehovas engel leirer seg rundt dem som frykter ham, og utfrir dem.» — Sl. 34: 8, AS.

18. I hvilken grad har Satan prøvd å etterligne Jehovas overhøyhet, og hvor stor er han blitt?

¹⁸ I Satans frekke samtale med Jehova om Job er det et morsomt trekk som vi kan merke oss til slutt. Satan var ikke den allmektige overherre som han fra først av hadde trodd han skulle bli. Det at Gud forlanger at han skal gjøre rede for seg, ved å si: «Hvor har du vært?» viser at det var Jehova som hadde overtaket. I frykt måtte Satan så å si stå til rette for det han hadde gjort. Det at Satan videre beklager seg over at det ble «hegnet» om Job, viser at han ble irritert over at Jehova la sin overlegne makt for dagen, ikke bare til forsvar for sine sanne tilbedere på jorden, men også ved spesielle anledninger, som for eksempel ved vannflommen, da Gud uten vanskelighet skylte vekk Satans engle-beherskede jordiske sivilisasjon; ved Babel, da Gud forvirret talen i Satans første jordiske rike; og i Egypt, hvor Jehova brakte den første verdensmakt på knærne for å frigjøre israelittene med løftet hånd. (1 Mos. 7: 21—24; 11: 7—9; 2 Mos. 14: 8) Til slutt satte Jehova en grense for hvor langt Satan kunne gå når det gjaldt å prøve Jobs ustraffelighet. (Job 1: 12) Legg også merke til at Satan viste tilbørlig respekt for Jehovas makt ved å rette seg etter denne ordren. Han tok ingen sjanser ved unødig å utfordre Jehovas langt overlegne styrker. Alt dette gjorde den uekte overherre til en hjelpeløs, underlegen skapning, og viste at hans herredømme over jorden ikke var altomfattende. Ja, i virkeligheten behersket han bare de deler av den hvor han hadde forblindet innbyggerne med sine falske religioner og hadde holdt dem i sjakk med sine forskjellige surrogat-styreformer. Han har aldri hatt uinnskrenket herredømme og makt over hele menneskeslekten, for det har alltid vært noen som har holdt seg til den sanne tilbedelse av Jehova Gud, og som har sett fram til en gjenopprettelse av en guddommelig regjering for hele jorden som har fått sin makt fra den høyeste Hersker. — Hebr. 11: 10.

[Fotnoter]