Internasjonal lovprisning av den eneste sanne Gud

«Pris Jehova, alle folkeslag!» — Sl. 117: 1; Rom. 15: 11, NW.

 1. Hva skal det bli til med alle folkeslag?

DEN tid skal komme da alle folkeslag forlater de millioner av guder de nå tilber, og forener seg om tilbedelsen av én Gud. Bare den eneste sanne Gud kan på denne måten oppnå å bli tilbedt av alle folkeslag, som i dag står splittet religiøst sett.

 2. Hvordan har det gått med alle verdensmaktenes guder fram til nå, men hvis tilbedelse har fortsatt til denne dag og gitt tilbederne håp, beskyttelse og utfrielse?

² De guder som ble tilbedt i fortidens Egypt, er ikke mer. De kan ikke holde landet oppe som den verdensmakt det engang var. De guder som ble tilbedt i den etterfølgende verdensmakt, Assyria, er også borte. Den veldige verdensmakt Babylons guder er borte. Ja, borte er også de guder som ble tilbedt i de verdensmakter som deretter oppsto, Medo-Persia, Grekenland og Romerriket, og deres respektive tilbederes storhetstid er bare et blekt minne. Hvor er nå den egyptiske triade Isis, Osiris og Horus? Hvor er Assyrias Assur og Nisrok? Hvor er Babylons Bel og Marduk? Hvor er Persias Ahura Mazda, Grekenlands Zevs og Romerrikets Jupiter? Det er imidlertid én Gud som seierrikt har fortsatt å bestå opp gjennom århundrene, en Gud som har kjempet mot alle disse guder og godtgjort at de er falske, og Hans tilbedelse har stadig pågått som den skulle helt til denne dag. Han vet hvem han er. Han vet at det ikke finnes noen annen sann Gud enn ham selv, og nå som i fortiden viser det seg at alle de falske guder som blir tilbedt av denne verdens folkeslag, er ute av stand til å hjelpe sine milliarder av tilbedere, mens den eneste sanne Gud gir sine tilbedere håp og beskyttelse og redning. I den boken han har inspirert, forteller han oss klart hvem han er. En som gransket hans hellige historie, skrev følgende under påvirkning av hans ånd:

 3. Hva skrev en som gransket hans hellige historie om ham i Salme 135 under påvirkning av hans ånd?

³ «Jeg vet at [Jehova] er stor, og vår Herre større enn alle guder. [Jehova] gjør alt det han vil, i himmelen og på jorden, i havene og i alle dyp. [Jehova], ditt navn blir til evig tid, [Jehova], ditt minne fra slekt til slekt. Hedningenes [folkeslagenes, NW] avguder er sølv og gull, et verk av menneskers hender. De har munn, men taler ikke; de har øyne, men ser ikke; de har ører, men hører ikke, og det er ikke noen ånde i deres munn. Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem. Lovet være [Jehova] fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja!» — Sl. 135: 5, 6, 13, 15—18, 21.

 4. Hva forutsier Salme 2 om herskernes og folkeslagenes handlemåte i vår tid, men hvilken oppfordring til lovprisning ble likevel gitt profetisk?

⁴ Tingenes tilstand i vår tid kan se ut til å gjøre det av med alt håp om og all sannsynlighet for at alle jordens folkeslag en gang skal bli lykkelig forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud, han som er alene om å ha navnet Jehova. Ja, i hans profetiske bok blir forholdene i vår tid forutsagt med disse poetiske ord: «Hvorfor larmer hedningene [folkeslagene, NW] og grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot [Jehova] og mot hans salvede [og sier]: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!» (Sl. 2: 1—3) Men selv om Jehova Gud inspirerte denne profetien om våre dagers motstand mot ham og mot hans salvede Sønn Jesus Kristus, den nye verdens konge, retter han også denne befaling til mennesker av alle folkeslag: «Pris Jehova, alle folkeslag; lov ham, alle stammer!» (Sl. 117: 1, NW) Og en av Kristi tolv apostler gjentok denne befalingen overfor de kristne i Roma mens Romerriket enda var en verdensmakt: «Pris Jehova, alle folkeslag, ja pris ham, alle folk.» — Rom. 15: 11, NW.

 5. Hvordan viser det som har skjedd i løpet av de siste førti års tid, at oppfordringen til å lovprise ikke er blitt gitt forgjeves?

⁵ Denne oppfordring til å lovprise den eneste levende og sanne Gud er ikke forgjeves blitt bevart i skriftlig form fram til vår tid, det vil si, slik at den ikke kommer til å bli fulgt. Trass i det virvar nasjonene nå i over førti år har befunnet seg i, har oppfordringen til å prise Jehova fått en bemerkelsesverdig oppslutning i godt og vel 160 land på jorden. Men enda kommer oppslutningen til å bli større. Oppfordringen lyder stadig mer intenst. Flere og flere mennesker hører oppmerksomt etter. Det er ikke tvil om at enda flere mennesker av alle folkeslag kommer til å gi akt på oppfordringen og lovprise den eneste sanne Gud, Jehova. Dette vil bety frelse for dem.

150 salmer

 6. Hva blir boken med lovsanger til ham kalt, hvem har skrevet den, og ved hjelp av hva?

⁶ Det er skrevet en hel bok med lovsanger til ham. På originalspråket ble den kalt Te^.hil^.lim’, som betyr «Lovsanger». Men blant dem som ikke taler hebraisk, blir den vanligvis kalt Salmene eller Salmenes bok. En salme er et dikt som er bestemt til å synges til akkompagnement av et strengeinstrument, for eksempel en harpe. Hyrden David fra Betlehem i Judea, som ble konge i Jerusalem, har ikke komponert alle de 150 salmene. Davids navn står nevnt i overskriften til 73 salmer. I overskriften til andre salmer står navnene på andre poeter nevnt — Davids sønn kong Salomo, profeten Moses, Asaf, Heman og Etan og dessuten Korahs barn. Det er 49 salmer som ikke tilkjennegir hvem som har skrevet dem. Men uansett hvilket jordisk redskap som er blitt brukt til å skrive dem, er alle de 150 salmene inspirert av hellig ånd.

 7. Hva sa David og forskjellige andre om Salmenes inspirerthet, og hvordan vil det derfor gå med oppfordringen til å lovprise?

⁷ Kong David, han som skrev flest salmer, sa selv: «Så sier David, Isais sønn, så sier mannen som høyt var satt, Jakobs Guds salvede og Israels liflige sanger: [Jehovas] Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge.» (2 Sam. 23: 1, 2) Den kristne apostel Peter bekreftet at en slik inspirasjon hadde funnet sted da han uttalte følgende på et møte i Jerusalem: «Brødre! Det skriftord måtte oppfylles som den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn.» (Ap. gj. 1: 15, 16) Hebreerbrevets forfatter siterte Salme 95, en av Davids salmer, og sa: «Derfor, som den Hellige Ånd sier: I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter.» (Heb. 3: 7, 8; 4: 7) En gang de første kristne var i store vanskeligheter og ba til Gud, henvendte de seg til ham på denne måten: «Du er den som sa ved den hellige ånd gjennom din tjener Davids munn: ’Hvorfor fnyste hedningefolk og pønset folkeferd på det som fåfengt er?’» (Ap. gj. 4: 24, 25, LB) Etter som Salmenes bok er inspirert av den allmektige Gud, kan vi stole på at det går slik som oppfordringen i Salme 117: 1 tilsier, nemlig at alle folkeslag kommer til å prise ham.

 8. Hvem har best forutsetninger for å uttale seg om Salmenes inspirerthet og profetiske karakter, og hvordan forutsa Salmene at han skulle opphøyes til himmelen, som Peter bekrefter?

⁸ Ingen kunne ha bedre forutsetninger for å uttale seg om Salmenes inspirerthet og profetiske karakter enn Jesus Kristus, kristendommens grunnlegger. Han var ikke bare en profet i likhet med dem Gud hadde utsendt før ham. Han var Guds førstefødte Sønn fra himmelen. (Heb. 1: 1, 2) Selv om han var en etterkommer av David, var han derfor også kong Davids Herre. Jesus viste at Salmenes bok profeterte om at han skulle opphøyes til himmelen og settes høyt over kong David, da han sa følgende til de religiøse lederne: «Hvordan kan de si at Kristus er Davids sønn? For David selv sier i Salmenes bok: ’Jehova sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd inntil jeg gjør dine fiender til skammel for dine føtter.’ David kaller ham altså ’Herre’; hvordan kan han da være hans sønn?» (Luk. 20: 41—44, NW) Apostelen Peter talte ved Guds ånd og sa at disse ordene i Salme 110 var blitt oppfylt på Jesus Kristus, som var oppreist fra de døde og opphøyd til stillingen ved Guds høyre hånd for å bli hans salvede konge over den nye verden. Det er imot denne Jehovas salvede at denne verdens folkeslag har fnyst siden 1914, og kongene har reist seg mot ham, og herskerne har slått seg sammen mot ham, men de vil aldri kunne hindre hans tusenårige herredømme over menneskeheten.

 9. Hvordan bekreftet Jesus på sin oppstandelsesdag at Salmene er profetiske?

⁹ Om aftenen samme dag Jesus var blitt oppreist fra de døde for å bli Davids Herre i himmelen, viste han seg plutselig for sine disipler i et rom i Jerusalem. Han gjorde det klart for dem at han var den Jesus som var blitt drept på en torturpel bare tre dager tidligere. Som et bevis for at Salmene både var inspirerte og profetiske, sa han til dem: «Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennå var hos eder, at alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om meg. Da opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. I er vitner om dette.» — Luk. 24: 44—48.

10. Hva kan i samsvar med dette bevises om Jesus ut fra Salmene, selv om uttrykket «Salmene» kan innbefatte hva?

¹⁰ Kan det i samsvar med disse ord bevises ut fra Salmene at Jesus Kristus skulle lide og dø og bli oppreist fra de døde, og at hans navn deretter skulle bli forkynt for alle folkeslag i forbindelse med frelse fra synder? Ja, alt dette kan bevises ut fra Salmene. Men la oss nevne at Jesus inndelte de gamle hebraiske skrifter i tre grupper, nemlig «Mose lov og profetene og salmene». Boken med de 150 salmer var den første boken i den store gruppen som kalles De hellige skrifter eller Hagiographa, og som består av tretten bøker. Derfor ble hele den tredje gruppen for korthets skyld kalt Salmene. Her skal vi imidlertid spesielt befatte oss med den inspirerte boken som består av 150 salmer.

11. Hvem fulgte Jesu eksempel med hensyn til å sitere fra Salmene, og hva er derfor Salmene i tillegg til at de er stemningsfull poesi?

¹¹ Jesu tolv apostler og de andre disiplene fulgte Jesu eksempel og siterte ofte fra Salmenes bok. I de 27 bøkene i De kristne greske skrifter, altså fra Matteus til Åpenbaringen, siterte de åtte inspirerte kristne menneskene som skrev dem, fra 103 av de 150 salmene,a eller fra og med Salme 2 og videre til Salme 149. Salmene er derfor ikke bare stemningsfull poesi. De er historiske, de er også profetiske, de veileder de kristne i bønn og lovprisning, og de veileder de kristne i deres tjeneste for Gud. De utgjør en viktig del av «hele Skriften» som er «inspirert av Gud og nyttig til opplæring, til irettesettelse, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, forat gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». — 2 Tim. 3: 16, 17, NW.

Det viktigste av alle stridsspørsmål

12. Hvorfor oppsto det viktigste av alle stridsspørsmål i hele universet, og hvordan berører Salme 90 og 91 dette stridsspørsmål?

¹² Salmenes bok omtaler på en bemerkelsesverdig måte hele rekken av begivenheter fra himmelens og jordens skapelse og ned gjennom de tusener av år menneskene har vært til fram til vår tid og videre fram til den tid da det viktigste stridsspørsmål i hele universet skal avgjøres. Dette overmåte viktige stridsspørsmål gjelder den eneste sanne Guds, Jehovas, universelle overhøyhet. Dette stridsspørsmål oppsto fordi synden gjorde sitt inntog blant menneskene. Den lønn synden fører til for menneskene, er døden og det at de vender tilbake til jordens støv. Den salmen som er skrevet av profeten Moses, henleder vår oppmerksomhet på dette: «[Jehova]! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt. Før fjellene ble til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud. Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn! For tusen år er i dine øyne som den dag i går når den farer bort, som en vakt om natten. Du skyller dem bort, de blir som en søvn.» (Sl. 90: 1—5) De første to versene i den neste salmen omtaler den evige Gud som den Høyeste, den Allmektige, Jehova og Gud. Til ytterligere støtte for ham i det viktigste stridsspørsmål blir Jehova Gud i Salmene også omtalt som den suverene Herre.

13. Hva kan Jehova fordi han er den suverene Herre, gjøre for dem som støtter ham, og hvorfor kan vi si at Salmene ikke fordomsfullt forsøker å skjule hans navn og titler og overherredømme?

¹³ Fordi han er den suverene Herre, universets Overherre, kan han beskytte og bevare dem som støtter ham i hans universelle overherredømme. Salmisten kong David sa: «Jehova, den suverene Herre, min frelses styrke, du har dekket over mitt hode på våpenmaktens dag.» «Mine øyne er rettet mot deg, o Jehova, den suverene Herre. Til deg har jeg tatt tilflukt. Utøs ikke min sjel.» (Sl. 140: 8; 141: 8, NW) «Gud er for oss en Gud som frelser, og hos Jehova, den suverene Herre, er utgangene fra døden.» «Men hva meg angår, så er det godt for meg å holde meg nær til Gud. Jeg har tatt min tilflukt til den suverene Herre Jehova, for å fortelle alle dine gjerninger.» (Sl. 68: 21; 73: 28, NW; 69: 7; 109: 21) På originalspråket forsøker ikke Salmenes bok fordomsfullt å skjule Guds egennavn, for den kaller ham ved hans navn Jehova hele 846 gangerb, og 43 ganger omtaler den ham med hans forkortede navn Jah. Hans titel Gud eller El^.o^.him’ blir dessuten brukt 475 ganger om ham i denne boken. I Salme 50: 1 kan vi lese: «Den Allmektige, Gud [Jehova], taler.» I Salme 103: 20—22 blir hans suverenitet eller herredømme i himmel og på jord betraktet som et grunnlag for å utstede denne befaling: «Lov [Jehova], I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst! Lov [Jehova], alle hans hærskarer, I hans tjenere som gjør hans vilje! Lov [Jehova], alle hans gjerninger, på alle steder hvor han hersker! Min sjel, lov [Jehova]!»

14. Hvilke følger fikk det for oss at Adam og Eva stilte seg på feil side i forbindelse med stridsspørsmålet, og hvorfor ble det nødvendig for Gud å tilveiebringe et tilstrekkelig offer?

¹⁴ Da Adam og Eva stilte seg på feil side i forbindelse med stridsspørsmålet om Jehova Guds universelle overherredømme, medførte det dødsstraff for dem; og derfor er alle vi blitt født ufullkomne og under dødens fordømmelse. I sin sorg over å ha begått en alvorlig synd, rettet salmisten David denne bønn til Gud: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd. Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren, tvett meg så jeg blir hvitere enn sne!» (Sl. 51: 7, 9) På den tiden frambar både kong David og andre tilbedere dyreoffer for Jehova Gud når de søkte soning for sine synder, men salmisten ble inspirert til å si at slike dyr som rike mennesker kunne kjøpe og ofre i store mengder, ikke i virkeligheten kunne fjerne synd og ta bort dødens fordømmelse fra menneskene: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham — for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid — så han skulle bli ved å leve evindelig og ikke se graven. Nei, han vil få se den. [Også] De vise dør.» (Sl. 49: 8—11) Derfor ble det påkrevet for den universelle Overherre å skaffe til veie et fullkomment menneskeoffer for hele menneskeheten. Hvordan?

15. Hvordan tilveiebrakte Gud det fullkomne menneskelige offer, og hva visste Jesus da han framstilte seg selv som et tilstrekkelig offer?

¹⁵ Den universelle suverene Herre sendte sin enbårne Sønn ned fra himmelen og lot ham bli født som et menneske med et fullkomment legeme, slik at han kunne bli den Messias eller Salvede som Salmene omtaler profetisk. Denne himmelske Guds Sønn ble født for nitten hundre år siden i kong Davids slektslinje. Han ble imidlertid ikke født i noe praktfullt slott, men i en stall i Davids fødeby Betlehem. En krybbe var hans første seng. Han fikk navnet Jesus, et navn som betyr «Jehova er frelse», og med dette navn skulle han frelse sitt folk, de kristne, fra deres synder. (Matt. 1: 20, 21) Det er ikke så underlig at han gang på gang sa at han kom i sin Fars navn. Da han var 30 år gammel, ble han døpt i Jordan-elven, ikke som et symbol på at han var noen synder, men som et tegn overfor Gud og de hellige engler og døperen Johannes på at han innvigde seg til å tjene Gud, sin Far. Like etterat denne dåpen hadde funnet sted, var det at Gud salvet Jesus med hellig ånd fra himmelen. Slik fikk han titelen «Kristus» eller den Salvede i tillegg til sitt navn. Han ble Jesus Kristus. Den fullkomne Jesus visste at jødenes dyreoffer ikke var likeverdige med et menneske, og at de derfor ikke kunne være en gjenløsningsbetaling for menneskeheten. Deres blod kunne ikke vaske bort menneskenes synder. Derfor framstilte Jesus seg som et tilstrekkelig offer, for han visste at han var et fullkomment menneske.

16. Hvilke ord i Salme 40 ble oppfylt da Jesus gjorde dette, og hva innebar disse ordene for ham?

¹⁶ Da Jesus gjorde dette, oppfylte han ordene i Salme 40: 7—9: «Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst — du har boret ører på meg [men et legeme laget du for meg] — brennoffer og syndoffer krever du ikke. Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er meg foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» (Heb. 10: 5—10) Dette ville si at Jesus måtte dø syndfri, som et offer, og derved for bestandig gi avkall på det fullkomne menneskelegeme som Jehova Gud på mirakuløst vis hadde laget for ham. Han måtte anvende dette offeret, ikke ta det tilbake.

17. På hvilken spesiell måte måtte Jesus dø ifølge Salme 22?

¹⁷ Ifølge Salmene og andre profetiske skrifter måtte Jesus dø på en bestemt måte. Han måtte ikke dø på det alteret som tilhørte Jehovas tempel i Jerusalem, for det var ikke beregnet på menneskeoffer. Han måtte dø på en torturpel og bli naglet til den med hender og føtter, som Salme 22: 17 profetisk sier om Jesus: «Hunder omringer meg, de ondes hop kringsetter meg; de har gjennomboret mine hender og mine føtter.»

18. Hvilken oppfyllelse av hvilke andre ord i Salme 22 og Salme 69 viser at Jesus er den Messias profetiene forteller om?

¹⁸ Når vi leser resten av Salme 22 i lys av den oppfyllelsen den har fått, kan vi formelig høre hvordan de fiendene som la opp råd om å få ham naglet til torturpelen, spottet ham og sa: «Sett din vei i [Jehovas] hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.» Og vi kan se for oss de romerske soldatene som rev klærne av Jesus før de naglet ham opp, og som kastet lodd om hans kjortel: «De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel.» Vi kan høre hvordan Jesus like før døden inntrådte, uttalte de ordene som står i Salme 22: 2: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord.» Og da han endelig utåndet og en romersk soldat stakk ham i siden med et spyd slik at blod og vann strømmet ut, ble disse ordene oppfylt: «Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller seg at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv. Min kraft er opptørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du meg.» (Sl. 22: 9, 15, 16, 19; Matt. 27: 43, 46; Joh. 19: 23, 24) Til og med det at de ville gi ham galle å drikke, og det at soldatene rakte ham eddik på en svamp for å la ham slokke sin tørst på den måten, var forutsagt: «Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke noen. De ga meg galle å ete, og for min tørst ga de meg eddik å drikke.» (Sl. 69: 21, 22; Joh. 19: 28—30) Slike oppfyllelser bekrefter at Jesus er den Messias profetiene forteller om!

19. Hvordan forutsa Jehova i Salmene at Jesus skulle oppstå fra de døde, og hvordan oppfylte han denne profetien?

¹⁹ Men i død tilstand kunne ikke Jesus tilkjennegi at han var en Guds Sønn som var trofast inntil døden, og heller ikke herliggjøre Jehova Gud som universets suverene Herre, den som har all makt og velde. Med dette i tankene forutsa Jehova i Salmene at Jesus skulle bli oppreist fra de døde. Den døde Jesus ble gravlagt i en grav i en klippe i nærheten, og dermed kom hans sjel, som han hadde utøst i døden, til Sheol eller menneskenes felles grav. Men Jesus døde med et sikkert håp om å få en oppstandelse, og dette håpet kommer til uttrykk i Salme 16: 8—11: «Jeg setter alltid [Jehova] for meg; for han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes. Derfor gleder mitt hjerte seg, og min ære fryder seg; også mitt kjød skal bo i trygghet. For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket [du vil ikke forlate min sjel i Sheol, NW], du skal ikke la din hellige se forråtnelse. Du skal kunngjøre meg livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd evindelig.» Forat denne og andre profetier i Salmene skulle bli oppfylt, feide Jehova vekk de hindringer Djevelen hadde prøvd å stille opp, og han utfridde Jesus fra Sheol på den tredje dag. Gud belønnet Jesus med et åndelegeme i stedet for det menneskelegeme han hadde ofret, og derfor kunne han igjen få kjenne livets vei og få oppleve livsalighet ved Guds høyre hånd for alltid. — Ap. gj. 2: 22—31.

Menigheten og pakten om Riket

20. Hvilken gjerning hadde Jesus å gjøre på jorden ifølge profetien i Salme 40: 9—11, hvordan ble han en hyrde, og hvem anerkjente han som sin hyrde?

²⁰ Før Jesus avsluttet sin jordiske løpebane, hadde han imidlertid en gjerning å gjøre. Han skulle nemlig kunngjøre den eneste sanne Guds navn og overherredømme, han skulle være det fremste vitne for Jehova, han skulle samle om seg en menighet av disipler, av åndelige brødre som skulle overta det vitnearbeid han hadde påbegynt, ja, ikke bare overta, men også fullføre arbeidet med å vitne om Riket her på jorden. Dette var blant annet Jehovas vilje med Jesus, noe som var blitt forutsagt i Salme 40: 9—11: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte. Jeg bar budskap om rettferdighet i en stor forsamling; se, jeg lukket ikke mine lepper; [Jehova], du vet det. Din rettferdighet skjulte jeg ikke i mitt hjerte, jeg kunngjorde din trofasthet og din frelse; jeg dulgte ikke din miskunnhet og din sannhet for en stor forsamling.» Jesus levde i samsvar med denne profetien som var blitt skrevet om ham i bokrullen med Guds ord, og han samlet tolv apostler og andre disipler omkring seg. For denne «lille hjord» var han Jehovas gode hyrde. Men selv var han «Guds Lam som tar bort verdens synd», og derfor kunne han i likhet med salmisten David si til sin Gud og Far: «[Jehova] er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.» — Sl. 23: 1, 2.

21. Hva kalte han sine etterfølgere, og hvordan var dette forutsagt i Salme 22?

²¹ Jesus tok med seg mange av sine disipler i sitt forkynnelsesarbeid for å lære dem opp med tanke på deres framtidige tjeneste. Han skammet seg ikke for å kalle dem sine brødre i åndelig forstand. Dette var følgende ord i Salme 22: 23 en forutsigelse om: «Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love deg.» (Heb. 2: 11, 12) Engang han talte til en stor folkemengde, kom en bort til ham og sa at hans mor og hennes andre sønner ønsket å få ham i tale. Jesus pekte da på sine disipler og sa: «Se, det er min mor og mine brødre!» På sin oppstandelsesdag viste han seg for Maria Magdalena og sa: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» — Matt. 12: 46—50; Joh. 20: 17.

22. Hvilken pakt gjorde Jesus disiplene kjent med da de feiret Herrens aftensmåltid, og hvordan var den omtalt i Salme 50?

²² Jesus gjorde disse trofaste disiplene kjent med den lovte nye pakt som skulle erstatte den gamle lovpakten som profeten Moses hadde vært mellommann for mellom Jehova Gud og Israel. Da Jesus nevnte den nye pakt ved det siste aftensmåltid han spiste sammen med sine apostler før han døde, siktet han til den nye pakt som skulle bli inngått på grunnlag av hans eget menneskelige offer, og som det var blitt profetert om i Salme 50: 4, 5: «[Gud] kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk: Samle til meg mine fromme, som har inngått pakt med meg om [over, NW] offer!»

23. Hvilken ufortjent godhet skulle bli vist de troende i forbindelse med den nye pakt, og hva blir tatt ut fra folkeslagene ved denne pakt?

²³ Ved denne nye pakt skulle de få virkelig tilgivelse for sine synder på grunnlag av sin tro på det menneskeoffer som ga pakten gyldighet, og på denne måten skulle de bli det lykkeligste folk på jorden. Som David forutsa i Salme 32: 1, 2: «Salig [lykkelig, NW] er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult. Salig er det menneske som [Jehova] ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik.» (Rom. 4: 5—8; Jer. 31: 31—34) Ved hjelp av denne pakt blir vi tatt ut fra alle de verdslige nasjoner for å bli et folk for Jehovas navn, det vil si, Jehovas lykkelige og rettferdige vitner. (Ap. gj. 15: 14) Levningen av dem Jehova på denne måten har skjenket sin miskunnhet, er nå i de siste dager blitt samlet sammen om ham for å tjene som vitner om hans rike overfor alle folkeslag på hele den bebodde jord.

24. Hvilket formål tjener Riket alene, hvem kunne tenke ut den ordningen å opprette en pakt om dette Riket, og omtaler Salmene også dette?

²⁴ I Jehovas opphøyde ordning tjener Riket et overmåte viktig formål. Det er det spesielle middel som Jehova skal benytte til å bekrefte sin stilling som universets suverene Herre. Han har satt sin spesielle representant på tronen i dette rike, en han selv har salvet til å være konge. Kort tid etter vannflommen på Noahs tid oppreiste Jehova en konge på jorden, og denne kongen var et forbilde på Jehovas salvede konge over den nye verden. Hans navn var Melkisedek, og han var konge i byen Salem og samtidig prest for den høyeste Gud. Ingen skapning i himmel eller på jord kan makte å gjøre seg selv til konge over den nye verden. Bare Jehova kunne tenke ut den ordningen å innsette en slik konge og opprette en pakt eller en høytidelig overenskomst med den han ønsket å betro kongeverdigheten. Jesus Kristus er den Jehova har salvet til å være Kongen, den han har inngått den spesielle pakten om himlenes rike med. Etter som Jesus viste sine disipler at Salmene inneholdt så mange profetiske utsagn om ham, kan vi da også finne noen salmer som omtaler pakten om Riket og Melkisedek? Ja, det kan vi. Jehova valgte seg ut kong Davids slektslinje og bestemte at Messias, den nye verdens salvede konge, skulle komme gjennom den. Derfor opprettet Jehova en pakt om et varig rike med David.

25. Hvordan retter esrahitten Etan en appell til Gud i forbindelse med denne pakten i Salme 89?

²⁵ I Salme 89 retter esrahitten Etan en appell til Jehova Gud i forbindelse med denne pakten om Riket, og han tillegger Jehova disse ord: «Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener: Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt. . . . Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelses klippe. Og jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høyeste blant kongene på jorden. Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham. Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager. . . . Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke forandre hva som gikk ut fra mine lepper. Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn. Som månen skal den stå evindelig, og vitnet i det høye er trofast.» — Sl. 89: 4, 5, 27—30, 35—38.

26. Hvordan minner en salmist Jehova om hans pakt angående Riket i Salme 132, og hvorfor vil ikke Jehova gå fra den ed han har svoret David, selv om det er lenge siden det skjedde?

²⁶ En annen salmist, kanskje kong Esekias som satt på Davids trone, minner også Jehova Gud om hans pakt angående Riket. Han sier: «For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake! [Jehova] har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone; dersom dine barn holder min pakt og mine vitnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på din trone. For [Jehova] har utkåret Sion, har attrådd det til sin bolig: . . . Der vil jeg la et horn vokse opp for David, gjøre i stand en lampe for min salvede. Hans fiender vil jeg kle i skam, men på ham skal hans krone stråle.» (Sl. 132: 10—18) Etter som Riket er det mektige middel Jehova har valgt å benytte seg av for å hevde sin universelle overhøyhet, vil han selvfølgelig på ingen måte gå fra den ed han har svoret kong David, selv om det er tre tusen år siden han gjorde det! Han er en Gud som trofast holder sin pakt.

27. Hvem gjorde derfor Jehova senere en pakt med om Riket, og hvem gjorde så han igjen en pakt med om det samme rike?

²⁷ I troskap mot denne pakten om Riket, satte han sin Sønn Jesus Kristus på jorden som en etterkommer av kong David, og med Jesus inngikk han en pakt som ikke bare gjaldt et jordisk rike, men himlenes rike. Derfor sa Jesus følgende til sine trofaste apostler kvelden før han døde som et vitne for dette rike: «Det er dere som har holdt ut hos meg i mine prøvelser; og jeg gjør en pakt med dere, liksom min Far har gjort en pakt med meg, om et rike.» (Luk. 22: 28, 29, NW) Jesu menighet, hans brødre som i likhet med ham selv er salvet med Guds ånd, er derfor medarvinger med ham til himlenes rike.

28. Hvordan skulle Jesus bli høyere enn jordens konger?

²⁸ Profetiene viste at Jesus skulle bli høyere enn alle de konger som noensinne har vært på jorden, og derfor også høyere enn kong David. Dermed ville han bli Davids Herre selv om han var Davids sønn. Forat han skulle bli Davids Herre, måtte han bli en himmelsk konge og få sitte ved Guds høyre hånd i himlene. Han skulle bli en prest for David, og etter som David bare var konge og prest, ville Jesus også i denne henseende bli noe mer enn David. Han ville bli både konge og prest i likhet med fortidens Melkisedek, Salems konge.

29. Hvordan henledet Jesus sine fienders oppmerksomhet på dette for å bringe dem til taushet, og hvordan henviste også Peter til dette på pinsefestens dag?

²⁹ Jesus brakte sine fiender til taushet ved å henlede deres oppmerksomhet på dette. Han siterte for dem fra Salme 110, der kong David profetisk kaller Jesus Kristus sin Herre: «[Jehova] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra Sion! hersk midt iblant dine fiender! [Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig etter Melkisedeks vis. [Jehova] ved din høyre hånd knuser konger på sin vredes dag.» (Sl. 110: 1, 2, 4, 5; Matt. 22: 41—45) Forat Jesus skulle kunne ta imot denne innbydelsen til å sitte ved Jehovas høyre hånd, og forat Jehova selv skulle kunne holde sin ed om å gjøre Jesus til en evig konge i likhet med Melkisedek, oppreiste Jehova på den tredje dag Jesus fra de døde så han kunne gå inn i de usynlige himler. På den førtiende dag etterat dette fant sted, fikk hans disipler på Oljeberget se ham stige opp til sin Far i himmelen. Ti dager senere, på pinsefestens dag, forkynte apostelen Peter for over 3000 jøder, og han siterte da Salme 110 og beviste for dem at Jesus på det tidspunkt var oppe i himmelen ved Jehovas høyre hånd som Davids Herre og som Kristus. — Ap. gj. 2: 32—36.

Riket i virksomhet

30. Hvorfor har disse hendelsene betydning for oss i dag selv om det er over 1900 år siden de fant sted?

³⁰ Men dette skjedde jo for over nitten hundre år siden! Hvilken betydning har det for oss i vår tid? Hvordan kan det angå oss som lever i vannstoffbombens og andre kjernefysiske våpens tidsalder? Vi mennesker bør ikke tro at alt det som skjedde dengang, ligger altfor langt tilbake i tiden til at det er noe å bry seg om eller har noen betydning for oss som lever nå. Nitten hundre år fortoner seg som en lang, lang tid for oss, men for Jehova Gud, som er uten begynnelse og uten ende, virker nitten hundre år bare som snaue to dager, for tusen av våre år er jo som en dag i hans øyne. De handlinger alle nasjonene har beskjeftiget seg med siden året 1914, viser i høyere grad enn noen gang før at det viktigste av alle stridsspørsmål er modent for avgjørelse, og at Jehovas overhøyhet over himmel og jord må bli fastslått. Av den grunn er det nå behov for den kongelige regjering som skal ledes av ham som Melkisedek var et bilde på.

31. Hvordan har dette rike vært en realitet siden 1914, og hva har skjedd som følge av at det da begynte å herske midt iblant Kristi fiender?

³¹ Dette rike er nå nær i den hensikt å hevde Jehovas sak i stridsspørsmålet om den universelle overhøyhet. Dette rike ble født i himmelen i 1914 som en oppfyllelse av Jehovas ed til Davids Herre. I det året utløp den fastsatte ventetiden da Jesus skulle sitte ved sin himmelske Fars høyre hånd. I 1914 var derfor tiden inne til at Jehova skulle begynne å gjøre Kristi fiender til en skammel for hans føtter. Tiden var inne til at Jehova skulle utstrekke Kristi veldes kongestav fra det himmelske Sion med befalingen: «Hersk midt iblant dine fiender!» Til rett tid i 1914 gjorde Jehova Gud i trofasthet dette. Hans rike ved Kristus er nå i virksomhet. Fordi det er trådt i virksomhet, er Satan Djevelen og alle hans demoner nå blitt styrtet ned til, jorden, og de blir også tvunget til å holde seg i dens nærhet inntil Jehova selv om ikke lenge ved sin salvede konges høyre hånd knuser jordens fiendtlig innstilte konger på den dag da han skal fastslå sin universelle overhøyhet.

32. Hvorfor er dette en tid da menigheten av Kristi brødre utfolder en usedvanlig virksomhet og avlegger et usedvanlig vitnesbyrd?

³² Dette er følgelig en tid da menigheten av Kristi brødre på jorden utfolder en usedvanlig virksomhet. Det er en tid da den universelle Overherres salvede vitner avlegger et usedvanlig kraftig vitnesbyrd. Det er den tiden Jesus Kristus pekte fram til da han sa at det gode budskap om Guds opprettede rike skulle forkynnes for alle jordens innbyggere som et vitnesbyrd overfor alle folkeslag før de møter sin ende i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Alle bør hilse denne tiden velkommen, for det er i denne tiden alle de guddommelige påbud i Salme 96 blir oppfylt: «Syng for Jehova en ny sang, syng for Jehova, all jorden [alle jordens folk]! Syng for Jehova, velsign hans navn. Fortell fra dag til dag det gode budskap om hans frelse. Si blant folkeslagene: ’Jehova selv er blitt konge.’» Og neste salme oppfordrer menneskene i store og små land til å glede seg fordi Jehova har frambrakt sin kongelige regjering. Den sier: «Jehova selv er blitt konge! Jorden fryde seg. De mange øyer glede seg. For du, Jehova, er den Høyeste over hele jorden; du er høyt hevet over alle andre guder.» (Sl. 97: 1, 9) Vi er i sannhet forstandige hvis vi på grunn av vår tro gleder oss over opprettelsen av Guds rike i stedet for å sørge over at denne onde verdens riker snart skal bli knust.

33. Hva gjør de som gleder seg, og hva har dette ført til?

³³ Hva gjør de som gleder seg? Siden den første verdenskrig sluttet i 1918, oppfyller de på en slående måte Salme 145: 10—13: «Alle dine gjerninger skal prise deg, [Jehova], og dine fromme [den menighet som består av dem som er med i pakten om Riket] skal love deg. Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde, for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære. Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennom alle slekter.» Deres tale om Jehovas rikes herlighet, som har foregått ved hjelp av alle mulige forkynnelsesmetoder, har ikke vært forgjeves. Hundretusenvis av de menneskebarn som har fått høre om Jehovas rikes herlighet på over hundre språk, har trodd på og tatt imot Rikets budskap, og de gleder seg over det. Ikke nok med det, de handler også i overensstemmelse med det i oppfyllelse av salmistens bønn: «Min munn skal uttale [Jehovas] pris, og alt kjød skal love hans hellige navn evindelig og alltid.» (Sl. 145: 21) De er også blitt vitner om Jehovas rike.

34. Hvordan er Kristi brudeskare en kongedatter, og hvem slutter seg til den nå når bryllupet nærmer seg?

³⁴ Med utsøkte ord og vendinger forteller Salmenes bok om disse glade medarbeiderne til den forkynnende levning av Rikets arvinger. Levningen er de siste som er tilbake på jorden av den klassen som blir billedlig framstilt som Kristi brud. De er blitt avlet eller frambrakt av Jehova Gud ved hjelp av hans livgivende ånd, og på den måten er de blitt som en datter av evighetens store Konge, Jehova, universets Overherre. Nå da Riket til Guds kjære Sønn, deres Brudgom, er blitt opprettet, nærmer vi oss den tiden da deres ekteskap med ham skal fullbyrdes i den «første oppstandelse». Etter hvert som levningen av brudeklassen nærmer seg sin bryllupsdag, forteller de alle som elsker Guds herredømme, om sin Brudgom, som er blitt konge ved Jehovas høyre hånd i himmelen. Etter hvert som de beveger seg fram gjennom denne verden hen imot sin endelige forening med Brudgommen, får de stadig flere velvillige medarbeidere som ønsker å bli underlagt deres Brudgom og Konge. De blir som brudepiker for levningen.

35. Hvordan beskriver Salme 45 disse brudepikene, og hvordan kan det sies at de nå befinner seg i kongens slott?

³⁵ Salme 45: 14—16 beskriver både brudeklassen og brudepikene i vakre ordelag: «Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes kledning er gjennomvirket med gull. I stukne klær ledes hun fram til kongen; jomfruer, hennes venninner, følger henne; . . . De ledes fram med fryd og jubel, de går inn i kongens slott.» På denne måten er det forutsagt at de mange mennesker av alle folkeslag som lignes med brudepiker, skulle være en lykkelig skare mennesker, og de er i dag ubeskrivelig lykkelige. De er lykkelige fordi de har det privilegium å gi det gode budskap om Riket videre til andre i nært samarbeid med levningen av brudeklassen. De befinner seg i slottet til universets Konge, Jehova, fordi de nå er i hans åndelige tempel og deltar i den hellige tjenesten av ham til stadighet.

36. Hvordan er Salme 22: 28, 29 blitt oppfylt på dem?

³⁶ Den store skare brudepiker kommer fra jordens ender, for så vidt er nå Rikets budskap blitt forkynt, og de kommer fra alle slekter og folkeslag fordi Gud er upartisk overfor alle. De har lært om Jehovas navn, og de har vendt seg bort fra falske guder med andre navn for i stedet å tilbe Jehova som Gud og tjene ham som den rettmessige konge. Salme 22: 28, 29 går i oppfyllelse på dem: «Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til [Jehova], og alle folkenes slekter skal tilbe for ditt åsyn. For riket hører [Jehova] til, og han hersker over folkene.»

Saligprisninger

37. Hva inneholder Salmene for å lede oss til lykke, slik det framgår av Salme 1 og 2?

³⁷ Verdens nasjoner bekymrer seg over sin nød og uvisshet der de marsjerer av sted til ødeleggelsen i Harmageddon-krigen, men vi kan være lykkelige. Ønsker vi å være lykkelige? Vi har muligheter til det. Hvordan? Salmene inneholder 24 saligprisninger som forteller oss hvordan vi kan oppnå en lykke eller salighet som aldri vil forgå. Det kan være lærerikt for oss å høre noen av disse saligprisningene! Salmenes bok åpner med en slik saligprisning: «Salig [lykkelig, NW] er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i [Jehovas] lov og grunner på hans lov dag og natt.» (Sl. 1: 1, 2) Saligprisningen i Salme 2 er ikke noe bare verdens herskere bør gi akt på, men noe alle vi som lever nå like før Harmageddon, bør rette oss etter: «Tjen [Jehova] med frykt og juble med beven! Kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede opptennes. Salige [lykkelige, NW] er alle de som tar sin tilflukt til ham.» — Sl. 2: 11, 12.

38. Hvilke ytterligere saligprisninger er nevnt for oss i Salmene 40, 41, 94, 112, 119?

³⁸ Vi kan ikke sette oss opp imot Gud og fortelle løgner om ham og likevel være lykkelige. «Salig [lykkelig, NW] er den mann som setter sin lit til [Jehova] og ikke vender seg til overmodige og til dem som bøyer av til løgn.» (Sl. 40: 5) De som passer på å eie lykken ved å gi, vil bli bevart gjennom Harmageddon: «Salig [lykkelig, NW] er den som akter på den elendige; på den onde dag skal [Jehova] frelse ham. [Jehova] skal verge ham og holde ham i live; han skal bli lykksalig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst.» (Sl. 41: 2, 3) Når Jehova refser oss eller irettesetter oss, gjør han det forat vi skal kunne bli lykkelige: «Salig [lykkelig, NW] er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.» (Sl. 94: 12, 13) Lydighet mot Guds bud fører til stor lykke: «Salig [lykkelig, NW] er den mann som frykter [Jehova], som har sin store lyst i hans bud.» «Salige [lykkelige, NW] er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i [Jehovas] lov. Salige er de som tar vare på hans vitnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte.» — Sl. 112: 1; 119: 1, 2.

39. Hvori består lykken ifølge dem som er rike materielt sett, men hva sier Jehovas vitner?

³⁹ De som er rike materielt sett, har ofte lett for å skryte av sin familie og sine jordiske rikdommer, og de kan føle seg fristet til å si: «Salig [lykkelig, NW] er det folk som det går således.» Men de åndelig rike Jehovas vitner i den nye verdens samfunn sier: «Salig [lykkelig, NW] er det folk hvis Gud [Jehova] er.» (Sl. 144: 12—15) «Salig [lykkelig, NW] er den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til [Jehova], hans Gud, som gjorde himmel og jord.» — Sl. 146: 5, 6.

Halleluja

40. Hva bør vi foreta oss med tanke på enheten blant oss nå når Jehovas krig nærmer seg, og hvilken beslutning bør vi ha?

⁴⁰ Vi kan oppnå den største lykke nå og i den kommende verden hvis vi retter oss etter Salmenes trofaste veiledning angående Guds vilje med oss i denne tiden. Etter hvert som vi nærmer oss den store dag da Jehova skal gjøre ende på krigene over hele jorden, knuse fiendens våpen og la forbløffende begivenheter finne sted her, trenger vi å holde oss forent som hans folk og komme sammen så ofte det lar seg arrangere. «Se! hvor godt og hvor tiltalende det er at brødre bor sammen i enhet!» (Sl. 133: 1, NW) For å bidra vårt til det gode og tiltalende forhold at vi bor sammen i enhet, bør vi benytte anledningen til å bygge hverandre opp som mennesker med den samme tro og den samme tjeneste. Vi kommer ikke sammen bare for å prise universets Overherre og hans rike, men også for å hjelpe hverandre til å prise ham overfor utenforstående mennesker som trenger frelse. Vi bør ha denne beslutning: «Jeg for min del vil vandre i min ulastelighet. Å, løskjøp meg og vis meg gunst! Min fot skal i sannhet stå på et jevnt sted; blant de forsamlede folkemengder skal jeg velsigne Jehova.» (Sl. 26: 11, 12, NW) «Jeg vil prise deg i en stor forsamling, love deg blant meget folk.» — Sl. 35: 18.

41. Hva må vi innby utenforstående mennesker til å gjøre, slik det framgår av Salmene 107 og 149?

⁴¹ Vi må innby ulykkelige og forvirrede mennesker ute i den farefulle verden til å komme sammen med oss på våre glederike og oppbyggende møter: «De skal prise [Jehova] for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn og opphøye ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.» (Sl. 107: 31, 32) «Halleluja! Syng [Jehova] en ny sang, hans pris i de frommes forsamling! Israel glede seg i sin skaper, Sions barn fryde seg i sin konge!» — Sl. 149: 1, 2.

42. Hvordan har Jehova skilt sitt folk ut fra folkeslagene og ført dem til et nyfødt land?

⁴² I motsetning til fortidens Israel bor vi ikke sammen i et land helt for oss selv hvor vi lever vårt eget liv og ikke har noe å gjøre med nasjonene utenfor våre egne grenser. Vi bor rundt omkring på jorden midt blant verdslige mennesker, og må holde oss vekk fra deres ugudelige skikker og deres nasjonalstolthet og deres streben. Men likevel har Jehova skilt ut sitt folk fra denne verden, nemlig ved hjelp av sin sannhet, som har frigjort dem, og ved å samle dem i en organisasjon slik at de alle kan samarbeide i å gjøre hans vilje. Jehova har nå på sin dag frambrakt sitt folk, det åndelige Israel, et folk som ikke er underlagt noen av denne verdens nasjoner. Han har gitt dem en spesiell åndelig status, en teokratisk stilling som ingen andre på jorden har maken til, og på den måten har han nå på Jehovas store dag frambrakt et land til bolig for dem. Dit har han ført de åndelige barna til sin kvinne Sion, og dit har han også ført sammen hundretusenvis av velvillige fremmede eller midlertidige innbyggere.

43. Hva trenger vi å gjøre forat vi skal sette tilbørlig pris på vår stilling som et åndelig folk, og hvilke velsignelser vil det føre til?

⁴³ Forat vi skal sette tilbørlig pris på vår stilling som et åndelig folk og på vår enhet, må vi regelmessig komme sammen til møter. Møtene gir oss en passende anledning til å tale om den Gud som har gjort oss til sitt organiserte folk. Når vi er til stede på slike møter, bør vi overfor og sammen med våre brødre i troen gi uttrykk for vår glede i Jehova, som ble vår konge i 1914. Da vil vi bli velsignet med en inderligere kjærlighet til ham og hans Kristus og til våre brødre, og de bånd som knytter oss sammen, vil bli sterkere slik at vi i fellesskap kan holde stand mot hele verden, som står samlet mot Jehova og mot oss, hans vitner.

44. Hva har vi fått påbud om å gå ut fra våre møter og gjøre, og hvem deltar i dette i samsvar med Salme 68: 12, 13?

⁴⁴ Vi har også fått påbud om å gå ut fra våre møter og vitne for alle folkeslag og gi dem den siste advarsel, for de skal møte sin endelige skjebne i Harmageddon. Ved tro ser vi i lyset av profetiene at Gud skal seire, og vi kan glede oss over de følger hans seier kommer til å få for hans egen universelle overhøyhet og for alle som elsker og tjener ham. Han gir oss sitt triumferende budskap nå når vi går av sted til vårt distrikt for å vitne offentlig og fra hus til hus. Vanligvis består stridskrefter av menn, men også kvinner skulle være med i forkynnelsen av dette triumferende budskap. I så måte har Salme 68: 12, 13 gått i oppfyllelse: «[Jehova] gir seierssang; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap. Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte.» Også i våre hjem bør vi fortelle om våre teokratiske seire i forkynnelsen av det gode budskap om Jehovas triumferende rike.

45. Hvor forekommer uttrykket «Halleluja» første gang, og hvor mange ganger får vi denne oppfordringen i Salmene?

⁴⁵ Hvis vi kaster et blikk framover i tiden til Jehovas seier i Harmageddon, slik salmisten gjorde, kan vi si med ham: «Måtte syndere utryddes av jorden [Synderne skal fjernes fra jorden, NW], og ugudelige ikke mer finnes! Min sjel, lov [Jehova]! Halleluja!» (Sl. 104: 35) Her forekommer for første gang det hellige hebraiske utropet Halleluja, som betyr «Pris Jah». Navnet Jah er en forkortet form av Jehova. Vi som i dag har vært vitne til hans rikes fødsel, og som har fått oppleve så store velsignelser på grunn av dette rike, har all god grunn til å prise Jehova. I siste del av Salmenes bok blir vi 23 ganger oppfordret til å prise ham ved at uttrykket Halleluja blir benyttet. Alle mennesker som lever på jorden i dag, blir oppfordret til å prise universets Overherre, uansett hvilken stilling de har på jorden, og uansett alder og kjønn: «Lov [Jehova] fra jorden, . . . I jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, unge menn og jomfruer, gamle sammen med unge! De skal love [Jehovas] navn; for hans navn alene er opphøyet, hans herlighet er over jorden og himmelen, og han har opphøyet et horn for sitt folk til en lovsang for alle sine fromme, for Israels barn, det folk som er ham nær. Halleluja!» — Sl. 148: 7—14.

46. Hva er nå tiden inne for oss til å gjøre i samsvar med de fem doxologier i Salmenes bok?

⁴⁶ Vi nærmer oss slutten på endens tid for denne gamle verden og dens riker. Det passer seg ikke lenger å prise mennesker og menneskelagde organisasjoner og institusjoner. Dette er en avgjørende tid da alle som ønsker å leve, må prise vår Skaper og vår Overherre. Det er nå vi har anledning til å gi akt på oppfordringen til å velsigne ham. Salmenes bok er delt i fem hovedavsnitt som blir avmerket med hver sin doxologi eller lovprisning av den eneste levende og sanne Gud, Jehova. Den første doxologi finner vi i avslutningen til Salme 41, den andre i avslutningen til Salme 72, den tredje i avslutningen til Salme 89, den fjerde i avslutningen til Salme 106 og den femte i slutningsordene til hele Salmenes bok. Hele Salme 150 utgjør faktisk den femte doxologien. Den oppfordrer alle i himmel og på jord til å slutte seg til det store Halleluja-kor. «Halleluja! Lov Gud i hans helligdom, lov ham i hans mektige hvelving! . . . Alt som har ånde, love [Jehova]! Halleluja!» — Sl. 150: 1—6.

47. Hva oppfordrer Salme 150 til, og hva bør vi derfor bestrebe oss på?

⁴⁷ Dette er en oppfordring til internasjonal lovprisning av den eneste sanne Gud nå i vår tid. Den inspirerte salmist følte trang til å prise ham. Vi føler også trang til å prise ham — den eneste som fortjener universell lovprisning. La oss derfor gå på i det forkynnelsesarbeid vi har fått påbud om å utføre, ja, la oss forkynne det gode budskap om Riket til et endelig vitnesbyrd for mennesker av alle folkeslag, slik at de takknemlige kan slutte seg til det universelle Halleluja-kor som en oppfyllelse av denne profetien, og slik at de kan få være med på å lovprise Jehova for bestandig i hans nye verden!

[Fotnoter]