Sann kjærlighet er praktisk

«La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 18.

 1. Hvorfor er kjærligheten et bevis for at Gud er til, og hvordan blir det vist at Bibelen må være hans Bok?

KJÆRLIGHETEN er til fordi Gud er til. Hvis det ikke fantes noen kjærlighet, ville det ikke finnes noen Gud. Det at kjærligheten er til, beviser at Gud er til. Ingen annen enn Gud kunne være kjærlighetens opphav. Den materialistiske måte vår tids vitenskapsmenn prøver å forklare all skapelse på, er absolutt blottet for kjærlighet, og kan aldri forklare hvorledes denne velgjørende, stimulerende egenskap er blitt til. Deres teorier om skapelsen framstiller bare et kaldt univers — uten kjærlighet og uten formål. Deres gud, det de tilber, er en hard, tørr naturvitenskap, som ikke har noen appell til hjertet. Hedningenes guder er ikke mindre kjærlighetsløse. De har lidenskaper, men ikke engang deres kjønnslige lidenskaper er sann kjærlighet. Et trekk ved disse gudene som gjør dem ukjærlige, er den djevelske, sadistiske fryd de angivelig føler ved å pine skapninger på det grusomste i et liv etter døden, fordi disse skapningene ikke behager gudene mens de nå lever i denne onde verden. Hvem av disse gudene framholder kjærlighetens prinsipp slik det blir gjort av den eneste levende og sanne Gud i hans hellige Ord, Bibelen? Hvilken av alle de religioner som er bygd opp omkring slike guder, kan oppvise eksempler på kjærlighet som kan måle seg med det Jehova Gud har gjort ved sin Sønn Jesus Kristus? Ikke en eneste én! Nei, ingen av disse religioner eller deres skrifter er liksom Bibelen preget av den sanne Guds ånd. Derfor må Bibelen være Guds bok — fordi den lærer om og er gjennomtrengt av Guds kjærlighet.

 2. Hvorfor hadde den første mann og kvinne kjærlighet til Gud, men hva var det som kuet deres kjærlighet til Gud og til hverandre i veksten?

² Hvordan gikk det til at menneskene fikk denne egenskap, kjærligheten? Jo, den var opprinnelig Skaperens gave, Guds gave. Han nedla den i menneskene da han skapte dem. Hvis den første, fullkomne mann ikke hadde vært utstyrt med kjærlighet, ville han ikke ha vært skapt i Guds bilde og etter hans lignelse. Kvinnen var mannens første og nærmeste neste, og mannen ble skapt til å elske henne. Den første mann viste hvilken hengivenhet han hadde for sin hustru, og tilkjennega derved også hvilken hengivenhet alle framtidige ektemenn burde ha for sine hustruer, da han sa følgende i forbindelse med den vakre kvinne Gud ga ham: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» (1 Mos. 2: 23, 24) Adam og Eva hadde opprinnelig kjærlighet til Gud. Den var nedlagt i dem. De kuet imidlertid sin kjærlighet til ham og til hverandre i veksten ved at de lot seg rive med av et selvisk ønske om noe Gud hadde forbudt. De gikk imot hans vilje og befaling ved å spise frukt fra det forbudte tre til kunnskap om godt og ondt. (1 Mos. 2: 16 til 3: 7) Dette førte til døden for deres kjærlighet til Gud. Da de til slutt betalte for sin synd og vendte tilbake til støvet, kunne de ikke gjøre bruk av denne egenskapen i det hele tatt. (Pred. 9: 5, 6, 10) Den synd de begikk mot sin Skaper og himmelske Far, førte også til at deres sønn, Kain, ble en hatsk person, en morder. — 1 Mos. 4: 1—12.

 3. Hvordan forteller Bibelen om kjærligheten fra sin første bok og til den siste som ble skrevet?

³ Kjærligheten til Gud forsvant ikke fra jorden i og med at Adam og Eva gikk til grunne. Den ga seg til kjenne igjen i deres annen sønn, Abel, som broren Kain ble drevet til å myrde fordi Jehova Gud godkjente Abels offer. (1 Joh. 3: 12, 13) Omkring to tusen år senere var Abraham villig til å ofre sin elskede sønn Isak til Jehova Gud, og det kom av at han hadde større kjerlighet til Gud enn til sin sønn, et enebarn. Beretningen om dette står i Bibelens aller første bok, i kapitel 22. De siste bøker som ble skrevet som en del av Bibelen, var apostelen Johannes’ beretning om Kristi liv og Johannes’ første, annet og tredje brev til de kristne, og disse fire bøker i Bibelen omhandler spesielt denne guddommelige egenskap og hvordan den bør komme til uttrykk. Bibelen forteller oss altså om kjærligheten i dens reneste form fra sin første bok til den som ble skrevet sist.

 4. Hvordan blir den edleste uttrykksform for kjærlighet kort beskrevet, og hvorfor var ikke dette barbarisk?

⁴ Den edleste uttrykksform for denne egenskap beskrives av Jesus i Johannes 3: 16, 17 (NW) med disse ord: «For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, forat hver den som viser tro på ham, ikke skal bli ødelagt men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden forat han skulle dømme verden, men forat verden skulle bli frelst ved ham.» Å fornekte Guds gave og offer, hans enbårne Sønn, er ensbetydende med å fornekte Gud, hans kjærlighets rikdom og hans evne til å vise så dyp kjærlighet. Det var ikke barbarisk av ham å gi sin Sønn som offer, men tvert imot et uovertreffelig uttrykk for uselvisk hengivenhet. Foreldre som lar sine sønner dra ut i kjødelig krig og bli utsatt for farene for å bli drept i krigen, betrakter ikke seg selv som barbarer på grunn av at de har skilt seg av med sine sønner hvis de blir drept på slagmarken. For å lindre sin sorg sier de med patriotisk stolthet at deres sønner ofret alt for sitt land. Hvordan stiller det seg så med Gud? Han så at det var nødvendig med et menneskelig offer for å hjelpe mennesker som gjerne vil leve evig i en ny verden, men han tvang ikke sin Sønn til å bringe et slikt offer. Guds Sønn ga sitt liv frivillig, og det gjorde han uten å skyte noen, uten å true noen på livet og uten å skade noen — han ville bare gjøre menneskeheten godt. Det var hans fiender som var barbariske, ikke hans Far. De drepte ham i ondskap til tross for at han var uskyldig.

 5. Hvorfor var denne kjærlighet i høyeste grad praktisk, og hva tyder det på hvis en fornekter det offer Gud brakte da han ga sin Sønn, med den begrunnelse at det var barbarisk?

⁵ Vendte Gud seg imot hele menneskeheten fordi noen av dens representanter begikk denne grusomme ugjerning? Nei. Han aksepterte det frivillige offer som besto i hans sønns liv, og ville at det skulle brukes til gagn for dem som verdsetter dets betydning og forstår hvilket formål Gud og hans Sønn hadde med det. Den enestående kjærlighet han la for dagen ved å gi sin Sønn, var derfor ikke forgjeves. Den var i høyeste grad praktisk. Fordi Sønnen trofast ofret sitt menneskeliv, ble han også belønnet med uforgjengelige privilegier og evig ære i himmelen, og hans offer ble brukt til å legge grunnvollen til en ren, redelig ny verden. Hvis man fornekter det offer Gud brakte da han ga sin Sønn, med den begrunnelse at det var barbarisk, betyr det at man ikke kjenner Gud, at man i virkeligheten ikke elsker Gud, for Gud er kjærlighet. Det vil si at kjærligheten fyller ham helt, og at han gir uttrykk for den til fullkommenhet. «Den som ikke elsker, har ikke fått kjenne Gud, for Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet tilkjennegitt i vårt tilfelle, for Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, forat vi kunne vinne liv gjennom ham. Kjærligheten er i denne forbindelse ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn som et sonoffer for våre synder.» — 1 Joh. 4: 8—10, NW.

 6. Hvorfor er det rimelig at Gud befaler oss å elske ham og hverandre, og hvem må vi innbefatte i vår kjærlighet?

⁶ Etter som Gud strakk seg så langt for å gi uttrykk for denne egenskapen overfor oss, er det bare rimelig at han befaler oss å gi uttrykk for den overfor ham og overfor hverandre. Hvilken av alle denne verdens religioner har en gud som befaler oss å elske liksom han selv elsker? I Bibelens tredje bok, 3 Mosebok 19: 18, leser vi: «Du skal ikke hevne deg og ikke gjemme på vrede mot ditt folks barn, men du skal elske din neste som deg selv; jeg er [Jehova].» Ikke bare brødrene, men også de fremmede må få være gjenstand for denne omtenksomhet, for Gud ga sitt folk denne befaling: «Som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så han gir ham føde og klær. Derfor skal også I elske den fremmede; I har selv vært fremmede i Egypts land.» (5 Mos. 10: 18, 19) Gud vil at man til og med skal vise sine fiender at den beste metoden ikke er å gjengjelde ondt med ondt, for han befaler: «Hungrer din fiende, så gi ham brød å ete, og tørster han, så gi ham vann å drikke! For da sanker du gloende kull på hans hode, og [Jehova] skal gjengjelde deg det.» (Ordspr. 25: 21, 22) Selv om en fiende som blir behandlet på denne måten, ikke føler dyp anger i sitt hjerte og blir din venn, vil Jehova likevel belønne deg fordi du adlød hans befaling.

 7. Hvorfor trenger vi så sårt slik undervisning fra Gud?

⁷ Vi trenger sårt slik guddommelig undervisning, for den er ingen del av denne verdens religioner, og på grunn av arv er vi tilbøyelig til å være egoistiske, grådige, hensynsløse, misunnelige, sjalu, hatske, ubarmhjertige og hevngjerrige, og den store Hater prøver å forsterke disse tilbøyeligheter hos oss. «Gud er kjærlighet.» Satan Djevelen er hat. Han prøver å danne oss i sitt bilde og gjøre oss til sine barn, slik han gjorde det med Kain. «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes; hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror. For dette er det budskap som I hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre, ikke som Kain, som var av den onde og slo sin bror i hjel. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» — 1 Joh. 3: 10—12.

 8. Hvilken lov bryter de som gjør forskjell på folk i en menighet, og hvorfor?

⁸ Kain la Abel for hat enda han var hans egen bror og derfor var en av hans nærmeste. I denne verden er det ikke uvanlig at et menneske ikke nærer de beste følelser for sin neste, selv om vedkommende tilhører samme familie eller menighet. Favorisering av enkelte og hovmodig forakt for andre kan forekomme eller oppstå på grunn av selviskhet. Dette er i strid med den ene av de to største lover. Disippelen Jakob anbefalte likegyldige kristne å slutte med å krenke denne loven ved å være partiske. Han skrev: «Visselig, dersom I oppfyller den kongelige lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør I vel.» (Jak. 2: 1—8) Dette betyr at en skal elske sin neste enten han er fattig eller rik, og at en ikke skal gjøre forskjell på folk i håp om å oppnå selvisk vinning eller med den forestilling at de rike fortjener bedre behandling. Vi elsker ikke oss selv mindre enn vi elsker den rike, selv om vi kanskje er fattige. Loven om at en skal elske sin neste som seg selv, er «kongelig». Hva skal man da si om den største lov, loven om at vi skal elske Gud av all vår kraft og med alt vi har? Hele Bibelen hviler på disse altomfattende befalinger. (Matt. 22: 35—40; Rom. 13: 8; Gal. 5: 14) Resten av Bibelen viser hvordan vi må omsette kjærligheten til Gud og kjærligheten til vår neste i praksis. «La alt hos eder skje i kjærlighet!» (1 Kor. 16: 14) Hvis en er partisk og unnlater å behandle en fattig som sin neste, adlyder en ikke den kongelige lov. Dette fører ikke til de beste resultater, og er derfor ikke praktisk.

 9. Hvorfor kan vi ikke elske Gud på en praktisk måte hvis vi således bryter loven om nestekjærlighet?

⁹ Gud ønsker ikke at vår kjærlighet til ham skal være noe sentimentalt og formalistisk noe, men vil at den skal være praktisk og komme til uttrykk overfor hans folk, hans barn, våre kristne brødre. «Dersom noen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal og elske sin bror.» (1 Joh. 4: 20, 21) Det harmonerer ikke med dette bud å vise partiskhet på bekostning av de fattige brødrene. Vi kan derfor ikke overholde det største av budene, det at vi skal elske Gud av all vår kraft og med alt vi har, hvis vi samtidig krenker det nest største bud, det kongelige bud om nestekjærlighet.

Hverken «med ord eller med tunge»

10. Hvorfor må vi være på vakt mot dem som hyklersk gir uttrykk for kjærlighet med ord og med tunge?

¹⁰ Skal vi ikke elske med ord og med tunge? Nei, det vil si, ikke på en hyklersk måte, en måte som gjør våre uttalelser til løgn. Det er så alminnelig å gi uttrykk for hyklersk kjærlighet med ord og med tunge. De som drives til å komme med slike uttalelser, har vanligvis en hemmelig egoistisk hensikt og søker en eller annen fordel, selv om det vil føre til at menighetens enhet blir brutt. Apostelen Paulus sier advarende: «Ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.» (Rom. 16: 18) Det er gjerne slik de som har forlatt den teokratiske organisasjon, søker forbindelse med dem som holder fast ved den. Forræderske er deres ord! Kong David høstet erfaring hva slike ord angår, da Akitofel sviktet Jehovas salvede konge og søkte å oppnå selviske fordeler hos opprøreren Absalom. Om denne utro rådgiver skrev David følgende: «Men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning — vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blant den glade høytidsskare. Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd.» (Sl. 55: 14, 15, 22) Hvis vi ikke gjennomskuer et menneske som med sine ord gir seg ut for å elske oss, kan det føre til at vi taper vår frykt for ham, og vi kan lett komme til å miste vår aktpågivenhet ved hans hyklerske, smidige tale. For vår egen åndelige sikkerhets skyld trenger vi å bli øvet til å gjennomskue hykleri og vokte oss for å bli villedet. (Mark. 12: 15—17; Luk. 20: 20—25) Og liksom vi ikke ønsker å bli villedet selv, ønsker vi heller ikke å føre andre bak lyset med hyklerske uttalelse, med ord eller med tunge.

11. Hvordan kan vi liksom Paulus anbefale oss til andre, og hvorfor kan man ikke gjøre seg selv til noe stort ved hyklersk kjærlighet?

¹¹ Den kjærlighet vi skal utvikle, må være «kjærlighet av et rent hjerte og av en god samvittighet og av tro uten hykleri». (1 Tim. 1: 5, NW) Befalingen lyder slik: «La deres kjærlighet være uten hykleri.» Vi må ikke forderve renheten ved vår broderlige hengivenhet: «Nå da dere har renset deres sjeler ved deres lydighet mot sannheten, med en uforfalsket broderkjærlighet som resultat, må dere elske hverandre inderlig av hjertet.» (Rom. 12: 9; 1 Pet. 1: 22, NW) Ved renhet og oppriktighet i denne henseende kan vi anbefale oss til andre, slik at de ikke frykter onde motiver fra vår side. Paulus gjorde dette. Han skrev: «Men i enhver henseende anbefaler vi oss som Guds tjenere, . . . ved godhet, ved hellig ånd, ved kjærlighet som er fri for hykleri, ved sannferdig tale.» (2 Kor. 6: 4, 6, 7, NW) Det at et menneske viser hyklersk kjærlighet mot andre, gjør ham ikke til noe stort, men tvert imot til ingenting. Hyklersk kjærlighet er ikke det største ved siden av tro og håp. Det er det verste, for det er en falsk etterligning av det største. Rimelig nok kommer hyklerne inn under Gehennas dom. Den «onde slave»-klasse som misbruker sine brødre, blir kastet ut av Herren forat dens del skal være med hyklerne. — Matt. 24: 48—51; 23: 3, 29, 33; 1 Kor. 13: 2, 13.

12, 13. Hva annet enn hykleri bør vi prøve å unngå med ord og med tunge, og hvordan kan vår tale være praktisk?

¹² Vi bør imidlertid ikke bare unngå hykleri med ord og med tunge, men også prøve å unngå å såre og støte andre unødig med ord og med tunge ved vår åpenhjertighet. Det kan for eksempel hende at en menighet innbyr en taler utenfra til å holde et offentlig foredrag. Når han kommer for å gjøre som han er blitt bedt om, får menighetstjeneren eller ordstyreren vite at han har skrevet ned hele foredraget og skal lese det. I betraktning av dette kunne tjeneren eller ordstyreren kanskje si: «Et skrevet foredrag! Folk her på stedet ønsker da ikke å høre en tale opplest! De vil at en tale skal holdes fritt.» Han kunne også si: «Jeg er sikker på at du har brukt lang tid på å utarbeide det foredraget og at det er godt. Vi stoler på at du vil lese det så godt du kan og gjøre manuskriptet levende for oss ved den fine måten du framfører det på.»

¹³ Under slike forhold ville sikkert den første bemerkningen tjene til å ta motet fra oppleseren alt før han fikk begynt å lese for forsamlingen, den ville berøve ham den glød og begeistring han hadde følt ved tanken på å lese sitt omhyggelig forberedte manuskript. Den ville derfor føre til at han leste det uten begeistring på en sjenert, unnskyldende og mindre god måte. Den andre bemerkningen ville vise at det ble satt pris på de forberedelser vedkommende bror hadde gjort da han utarbeidet manuskriptet og øvet seg opp til å framføre foredraget, og dette ville oppmuntre ham til å gjøre sitt aller beste, slik at forsamlingen knapt ville merke at det var opplesning, men få størst mulig utbytte av det og like det meget godt. Etterat opplesningen var fullført, kunne tjeneren eller ordstyreren gi uttrykk for at han selv virkelig satte pris på det, og komme med et forslag: «Bror, vi skulle også gjerne høre deg holde et offentlig foredrag fritt en gang. Det kreves litt mer mot å gjøre det, men hvis du sørger for å bli fylt til overmål med det stoff du skal tale om, og blir godt kjent med det, vet vi at du kan klare det. Det vil glede oss om du prøver det på oss.» Det er derfor bemerkninger av det annet slag som er praktiske og hensynsfulle.

14. Hvordan kan man framfor andre komme til å uttale ukloke ord i forbindelse med en dårlig oppslutning om frivillig tjeneste, og hvordan kan man komme med oppmuntrende ord?

¹⁴ I et annet tilfelle kunne en av tjenerne i en menighet tale på et tjenestemøte en torsdag eller fredag kveld. Han kommer inn på arrangementene i forbindelse med felttjenesten for neste uke. Han kommer med forslag om en bestemt slags felttjeneste på en bestemt ledig kveld. «Hvor mange er det så her i menigheten som vil delta i denne virksomheten den kvelden? Vær så vennlig å rekke hånden i været.» Fire hender rekkes i været i en forsamling på over femti. Med tanke på å gjøre de fleste skamfulle og få dem til å delta i virksomheten i større utstrekning, kunne tjeneren si: «Jaså, er det bare fire som støtter opp om organisasjonen?» Det ville være uklokt å komme med en slik bemerkning. Den ville sikkert oppvekke krenkede følelser fordi den er så hensynsløs. Hvorvidt en støtter organisasjonen i dens virksomhet er ikke noe en bedømmer ut fra en spesiell virksomhet som plutselig blir foreholdt menigheten en kveld. Hva kommer de øvrige, de som ikke var blant de fire som rakte opp hånden, til å gjøre resten av uken i form av regulær virksomhet på feltet? Det må en ikke glemme. Det ville derfor være klokere å si: «Nåvel, vi er glad for at fire kan melde seg med det samme. Hvis det er noen andre som senere finner ut at det er mulig for dem å ordne seg slik at de kan slutte seg til disse fire i denne virksomheten på den bestemte kvelden, vil det glede meg å høre fra dem. La så resten av oss trofast fortsette vår regulære virksomhet i uken som kommer.» Med denne bemerkningen unngår vi å støte noen med ord, og den virker ikke sårende eller krenkende på noen av tilhørerne, men er til oppmuntring for alle.

15, 16. Hvordan bør man forholde seg overfor dem som er eldre i sannheten eller eldre av år, og hvordan gikk Paulus fram overfor Peter da han hadde oppført seg inkonsekvent?

¹⁵ Det finnes forsvarlige måter å gjøre folk skamfulle på med tanke på å få dem til å gå i seg selv og handle rett. (2 Tess. 3: 14, 15; Tit. 2: 8; 1 Pet. 3: 16) Men vær aldri krass. Ta også hensyn til hvor gamle de er i sannheten eller hvor gamle de er av år. «Tal ikke hårdt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet!» (1 Tim. 5: 1, 2) Du er kanskje av den oppfatning at en som er eldre av år eller i sannheten, begynner å bli slapp eller ikke holder mål. Ikke hån ham ved å sammenligne ham med en avskyelig religiøs klasse eller noe annet avskyelig i den formening at du irettesetter ham eller minner ham om hans feil. Ved slike bemerkninger kan du øve urettferdighet, og det er også sannsynlig at du sårer ham dypt og støter ham så det gjort ondt. Ungdommelig livfullhet betyr ikke alltid at det blir utrettet en hel del, og om en er oppe i årene og ikke så rask i bevegelsen lenger, betyr heller ikke det at en utretter lite, hvis en tålmodig, jevnt og trutt holder det gående. Vær derfor ikke streng i din kritikk eller når du foretar sammenligninger. Hvis du synes at du må komme med en bemerkning, så forsøk med taktfullhet. Legg merke til hvor taktfullt Paulus gikk fram overfor Peter (som var eldre i sannheten) dengang hans oppførsel ikke harmonerte med hans opplyste tro, men grenset til hykleri fordi han fryktet de omskårne jøder.

¹⁶ Paulus forteller hvorledes han benyttet seg av takt: «Også resten av jødene slo seg sammen med ham i å forestille seg på denne måten, slik at endog Barnabas ble revet med i deres forstillelse. Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter det gode budskaps sannhet, sa jeg til Kefas i alles nærvær: ’Hvis du, enda du er en jøde, lever som folkeslagene lever, og ikke som jøder lever, hvordan kan du da tvinge mennesker av folkeslagene til å leve i overensstemmelse med jødisk skikk?’» (Gal. 2: 11—14, NW) Peter oppfattet poenget, men ble ikke såret.

17. Hvordan kan vi fri vårt liv fra trengsler ved å vare våre ord og vår tunge?

¹⁷ Ordspråket sier klokelig: «Den som varer sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.» (Ordspr. 21: 23) Dette innbefatter at man ikke skal bruke sin munn og tunge til å sladre om andre, særlig ikke til å baktale dem og kritisere dem for deres personlige anliggender, for de som gjør slikt, dømmer ofte andre mennesker på grunnlag av sine egne normer, og ikke på grunnlag av den beste fortolkning av Guds Ord. Fordi Harmageddon-slaget nå er så nær, kan kanskje enkelte rynke på nesen og slå ut med hendene i tydelig avsky over at andre brødre og søstre gifter seg nå for tiden, eller over at enkelte gifte søstre blir gravide. Men er slik avsky, som åpenlyst blir gitt til kjenne, basert på den rette stilling til og forståelse av hva Bibelen har å si om disse siste dager da Harmageddon står for døren? Nei. Det går som oftest slik at sladrehanken, baktaleren, den som forhaster seg med å kritisere, må stå til rette for det han har sagt, og da får han vanskeligheter, både med å forklare og be om unnskyldning, og han får videre vanskeligheter og sorg fordi han blir klar over den skade han har voldt dem som på grunn av ham har tatt anstøt av Guds sannhet og organisasjon. Det finnes en praktisk måte å unngå slike vanskeligheter på: Var din munn, din tunge og din penn.

18. Når kan man vise at ens kjærlighet er utilstrekkelig ved å unnlate å bruke tungen?

¹⁸ Det er derfor opplagt at vi skal elske med ord og med tunge. Nå i denne domstid for nasjonene er det derfor mer på sin plass enn noensinne før å bruke ord og tunge på en rett måte, og det er en ulydighetshandling å holde de rette ord tilbake. Er det ikke nå i denne tiden Gud befaler oss å forkynne det gode budskap om riket på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag? Jo, Jesus Kristus bekrefter dette. (Matt. 24: 14, NW) Er det ikke i denne tiden vi skal gi trofaste råd til dem som står i fare for å bli ødelagt på denne dommens dag og i Harmageddon? Jo. Hvor meget godt ville vi ikke forsømme å gjøre hvis vi holdt inne med et ord som kunne vært talt i rette tid, og som vår tunge hadde makt og mulighet til å ytre! «Hvor godt er ikke et ord i rette tid!» «Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid.» (Ordspr. 15: 23; 25: 11) Hvis vi må gi en irettesettelse og den skal være et ord talt i rette tid, må den bli gitt i kjærlighet. Hvis en unnlater å irettesette i rette tid, kan det tyde på at en ikke bruker sine ord og sin tunge i kjærlighet. (Ordspr. 6: 23) «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig.» «Den Jehova elsker, den tukter han.» — Ordspr. 13: 24; Heb. 12: 6, NW; Ordspr. 3: 12; 27: 5.

19. Skal vi da elske med ord og med tunge? Hvordan?

¹⁹ Medlemmene av en menighet må tale om Guds Ord til hverandre for å oppbygge hverandre åndelig sett, trøste hverandre og stimulere hverandre til å fortsette videre framover på den rette vei. Følgende råd lærer oss hvordan vi skal bruke ord og tunge på rette måte: «I, elskede, oppbygg eder på eders høyhellige tro, be i den hellige ånd, og hold eder således i Guds kjærlighet.» «Trøst da hverandre med disse ord!» (Jud. 20, 21; 1 Tess. 4: 18) Talere som har fått i oppdrag å tale, bør forkynne Ordet for menighetene, og alle medlemmene i menigheten må forkynne Ordet for alle landets innbyggere. Det er ikke nok med at vi bør vise kjærlighet ved at vi i det hele tatt taler, men vi bør også vise kjærlighet ved den omhu vi ofrer våre ord og uttrykksmåter og illustrasjoner: «La deres tale alltid være vinnende, krydret med salt, så dere vet hvorledes dere bør svare hver især.» (Kol. 4: 6, LB) Tungen må brukes, men ikke som en ild som er satt i brann av Gehenna og volder dem som hører på oss, evig ødeleggelse i denne symbolske sjø med ild og svovel — nei, den må brukes som «de vises tunge», som mentalt og åndelig sett gir legedom til dem som hører på. (Ordspr. 12: 18; Jak. 3: 5—8, NW) La tungen formidle livets ord. La det trykte ord, de trykte prekener vi formidler, være livets ord, ord som blir uttrykt på Bibelens språk og virker til frelse. Det er ikke tvil om at vi må elske med ord og med tunge, og vi må gjøre det både med tanke på Gud og med tanke på vår neste.

«I gjerning og sannhet»

20. Hva mener da apostelen med det han sier i 1 Johannes 3:​18?

²⁰ Det apostelen Johannes mener når han sier: «La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet,» er at vi ikke må elske bare med ord og med tunge, særlig ikke når tiden krever gjerninger, handling, at vi skal virkeliggjøre det vi sier med ord og med tunge. (1 Joh. 3: 18) Dette er den konklusjon vi trekker av det vers (17) som kommer like foran det ovennevnte, og som lyder slik: «Den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham?» (1 Joh. 3: 17) Han kan si hva han vil med ord eller med tunge — det vil likevel ikke skjule det faktum at han er kommet til kort både i kjærlighet til Gud og i kjærlighet til en av sine nærmeste, sin kristne bror.

21. Hvordan tilsvarer kjærligheten i så henseende troen?

²¹ Dette minner oss om Jakobs illustrasjon på hva en levende tro er: «Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen [den tro, NW] frelse ham? Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det? Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv.» (Jak. 2: 14—17) Denne illustrasjon gjelder like godt kjærligheten. Levende kjærlighet må ha gjerninger. Hvis den skal være sann, må den komme til uttrykk, ikke bare ved tungens ord når de er billige og ikke koster oss mer enn litt bevegelse i munnen, men ved gjerninger, ved uselviske handlinger, ved å gi slikt som koster oss noe, og uten å regne med å få gjengjeld.

22. Hva vil kjærligheten få oss til å gjøre mot dem som tjener oss, og hva bør kjærligheten få oss til å kappes om?

²² Det er lett nok å sitere skriftsteder om kjærlighet og holde foredrag om det for en forsamling, men å praktisere kjærlighet når det koster noe kjødelig sett og går ut over ens eiendom, er en annen sak. Det er en sikrere prøve på hvor sannferdig ens kjærlighetserklæring er. Av og til kreves det kanskje av oss at vi anstrenger oss litt for å gjøre noe for andre, i stedet for at vi bare skal oppvartes hele tiden. Det vil hindre oss i å være overlegne og påta oss en viktig mine og vente at vi på grunn av vår stilling eller utdannelse eller materielle rikdom, bør oppvartes, uten at vi i det minste tilbyr hjelp igjen. Når det gjelder å gjøre noe for andre, bør vi prøve å være de første til å stå til tjeneste. «Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!» (Rom. 12: 10) Det gjorde Jesus. Han kom ikke med tomme ord da han sa: «Den som vil bli stor iblant eder, han skal være eders tjener, og den som vil være den første blant eder, han skal være eders trell, liksom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» (Matt. 20: 26—28) Hvis vi kappes om å hedre hverandre som Guds tjenere, vil det forhindre at vi blir en klamp om foten for andre, slik at folk blir lei av å ha oss som gjester i lengre tid. Vi bør prøve å befri folk for deres byrder, slik at de kan få større frihet og mer tid til overs for åndelige saker, noe både de og vi trenger.

23, 24. Hvordan kan vi gi uttrykk for kjærlighet til hele samfunnet av brødre, og hvorfor kan det føre til ulykke å søke ensomhet?

²³ Enkelte brødre kan av og til være en byrde for deg, ikke i en økonomisk eller fysisk henseende, men ved sin oppførsel, sine svakheter og sin umodenhet som kristne. Men kjærligheten burde hjelpe oss over dette. «Elsk hele samfunnet av brødre.» (1 Pet. 2: 17, NW) Det betyr ikke bare at vi skal be for alle brødre over hele jorden og prøve å hjelpe de av dem som befinner seg i et område med særlige vanskeligheter. Det betyr at vi må tåle brødrene i vår egen menighet til tross for deres mangler og feiltrinn, og ikke gå trett av det og miste tålmodigheten. Vår nære og regelmessige kontakt med hverandre skulle ikke skape forakt fordi vi lærer våre trosfeller å kjenne like godt som en bok vi har lest flere ganger. Under en forskningsferd til Antarktis i 1939 uttrykte ekspedisjonens leder ønske om å bli stasjonert alene ved en fjern utpost hvor han skulle gjøre vitenskapelige observasjoner i løpet av den lange vinternatten. Hvorfor? Jo, han sa som så at to menn kan være de beste venner som tenkes kan, men hvis de blir satt til å leve tett innpå hverandre, tvunget til å sitte overfor hverandre og se hverandre inn i ansiktet en lang tid, vil det ende med at de går trett av hverandre, får avsky for hverandre, og føler at de ligger hverandre til byrde, og til slutt vil de ikke tåle synet av hverandre eller utholde hverandres selskap. La meg derfor få betjene observasjonsposten alene!

²⁴ Dette kunne ha kostet ham livet. Han ble nesten kvalt av os fra lampen sin. Da det ikke kom noen radiomeldinger fra ham, ble det sendt ut en unnsetningsekspedisjon fra hovedstasjonen, og den fant fram til den nedsnedde hytten hans, gravde seg gjennom sneen og fikk i siste liten ført ham ut i live. Det er ikke mindre farlig for en kristen å søke isolasjon og ensomhet fordi han er trett av og kjeder seg over å komme sammen med brødrene og foretrekker ensomheten eller dyrenes selskap eller verre enda, denne verdens selskap. En slik ensomhet kan faktisk føre til en sykelig tilstand, en sykelig tilstand åndelig sett, for den avskjærer oss fra den teokratiske organisasjon som Jehova benytter seg av for å gi føde, veiledning og beskyttelse, og derfor fører den til ødeleggelse for oss.

25. Hvorfor skulle det ikke behøve å oppstå forakt på grunn av vår nære omgang med hverandre, og hvordan kan vi ikke klare å holde oss fra hverandre hvis kjærligheten er til stede?

²⁵ I verden er det kanskje sant at intim omgang og familiaritet avler forakt. Verden har imidlertid ikke Jehovas ånd. Det har vi som tilhører hans nye verdens samfunn. Dens frukt er en sann kjærlighet. Hvis vi virkelig elsker hele samfunnet av brødre, finner vi snart ut at vi ikke kan isolere oss fra dem. Kjærligheten søker alltid hen til den som er gjenstand for hengivenheten — den kan ikke holde seg for seg selv. Hvis en ung mann nærer en brennende kjærlighet til en ung pike, er det fåfengt å prøve å holde ham på avstand. På en eller annen måte vil han klare å komme til henne og utbre seg om sin hengivenhet for henne. Vismannen sier at dette er en av de fire ting som er for underlige til at han kan forstå det: «en manns vei til en jomfru.» (Ordspr. 30: 19) Slik må vi være overfor våre brødre. Det bør være slik at vi ikke kan holde oss vekk fra dem fordi vi selv ønsker å være sammen med dem, og ikke bare fordi Gud befaler at vi ikke skal unnlate å møtes med dem. Vi må blande oss med dem, og det må vi gjøre med positive tanker, for å gjøre godt mot andre, for å være til nytte, og ikke bare for å ha gagn av det personlig, slik at vi bare tar imot. Misjonærer som bor i samme misjonærhjem, eller de som arbeider i samme gruppe, bør stadig lære å sette større pris på hverandre, bære over med hverandre når de har det litt vanskelig, og være til styrke for hverandre, for to som samarbeider, er bedre faren enn én. (Pred. 4: 9—12) Misjonærer trenger hverandre i tjenesten på feltet. De bør prøve å beskytte hverandre mot farer som kan være knyttet til det sted de befinner seg på. Alt dette går kanskje ut over deres personlige følelser, men de bør gjøre det i arbeidets interesse for å bygge opp en lokal menighet av innfødte Jehovas vitner.

26, 27. Hvordan kan det at en er til stede ved et møte, bare være uttrykk for formell kjærlighet til Gud, og hvordan bør vi dra nytte av møtene og samværet?

²⁶ Vi kan ikke tillate oss å ignorere våre brødre i den nye verdens samfunn. Det finnes ingen grunn til eller unnskyldning for å oppføre seg i overensstemmelse med den beskrivelsen som er gitt i følgende sitat fra et brev til Selskapet: «Jeg kunne si meget mer, men må konsentrere meg om grunnen til at jeg skriver. Vennligst gi svar i Vakttårnet. Kan det være mulig at en som er et innvigd vitne for Jehova, i årevis kan sitte sammen med andre vitner i den samme Rikets sal, side om side på den samme benkerad, gå forbi andre — ikke i måneder, men i flere år — og ikke snakke til sin søster eller bror en eneste gang? Ikke engang hilse eller si ’goddag!’? Og når en gjør et forsøk på å snakke, så snur vedkommende seg bort uten å ense det. Er dette et tegn på nestekjærlighet? Jesus formante: ’Elsk hverandre,’ osv. Rase eller farge spiller ingen rolle for den store skare, den er ikke splittet.»

²⁷ Den brevet forteller om, tror kanskje at han viser Gud kjærlighet ved å overvære møtene i Rikets sal, men han glemmer å ta i betraktning at en slik kjærlighet til Gud er ufullstendig og bare formell, for han holder ikke mål når det gjelder å elske ham ved å holde hans bud om at vi skal elske vår neste som oss selv. Vi bør støtte opp om møtene, ikke bare ved å være til stede, men også ved å delta i dem når det er anledning til det. Bland deg med dem som er i lokalet etterat møtet er slutt, og ta deg av dem som ser ut til å bli oversett. På den måten vil du få ytterligere lykke ved å overvære møtet, etter som du gir til andre mens du er der. Prøv å unngå å komme for sent, særlig til offentlige foredrag. Hvis fremmede kommer til fastsatt tid, gjør det et dårlig inntrykk på dem å se mange tomme stoler og at medlemmer av menigheten er sent ute. Tomme stoler kan også være et tydelig vitnesbyrd for dem om at menighetens medlemmer ikke er til stede ved sine egne møter. Hvis du er nødt til å gå ut i felttjenesten alene, så gjør det. Men såframt det er mulig, bør du være med i gruppetjenesten. Oppbygg andre som da blir dine medarbeidere, slik at de kan utvikle en større ferdighet til å forkynne fra dør til dør og fra forretning til forretning. La den svake få ta til seg styrke og varme og nidkjærhet fra deg, den sterkere. Gi, og få derved større lykke. — 1 Kong. 1: 1—4.

Også i sinnet

28. Hvilken sinnstilstand må vi passe oss for, og hvilket råd er gitt i denne forbindelse?

²⁸ Sinnet er en avgjørende faktor men hensyn til om vi vil gi uttrykk for eller holde tilbake kjærligheten til andre. Vi er nødt til å passe på vår sinnstilstand og påse at vi ikke er negative, selvopptatte og innadvendte og ikke går helt opp i oss selv eller tror at vi er en plage for andre, slik at vi helst vil være alene med våre tanker. Apostelens råd mot en slik sykelig åndelig tilstand er dette: «Ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste. La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» (Fil. 2: 4, 5) Hvis vi følger dette råd, vil vi komme til å handle uselvisk overfor andre i den nye verdens samfunn. Dette skulle ikke være for vanskelig til å klare. Når Kristi bergpreken befaler at vi endog skal elske våre fiender og gjøre godt mot dem, hvor meget mer skulle vi ikke da elske dem som elsker oss, våre brødre i Guds familie? Vær kjærlig og utadvendt.

29. Hva sier 1 Korintierne 13: 5 (NW) at vi ikke skal holde regnskap med? Hva kan ellers skje, ifølge Ordspråksboken 18: 19?

²⁹ Første Korintierne 13: 5 (NW) gir en beskrivelse av hvordan denne guddommelige egenskap virker: «Den holder ikke regnskap med krenkelsen.» Bær med andre ord ikke nag til en åndelig bror. Hvis noen stivsinnet gjør dette, blir han kanskje til slutt like uforsonlig som den krenkede bror Ordspråksboken 18: 19 beskriver: «En krenket bror er vanskeligere å vinne enn en sterk by, og slike stridigheter er som en borgs bommer.» (AS; Nácar-Colunga) «En bror som er blitt fremmed for en, er verre enn en sterk by, og stridigheter er som bommen for en festning.» (Ro) «En bror som en har gjort urett mot, er vanskeligere å vinne enn en festning, og trette med ham er som en bom for en borg.» (Alm. norsk overs.) Ja, selv om en kunne vente noe annet, vil en bror nekte å vise familiehengivenhet og tilgi sin egen kjødelige bror, og tydeligvis mene at hans bror ikke skulle ha krenket eller gjort urett mot en som står ham så nær som hans egen bror.

30. Hvilke eksempler finner vi på dette hos Kain og Esau?

³⁰ Kain tilga aldri sin bror Abel at han helt uskyldig kom til å stille Kain i skyggen hva det å vinne Guds gunst angår. Han følte det utvilsomt som om hans stilling som den førstefødte var blitt krenket, og hans stolthet ble såret. Esau gikk med tanker om å myrde sin bror Jakob fordi han hadde truffet tiltak for å få deres far Isak til å meddele ham den fødselsrett han hadde kjøpt på lovlig vis og i overensstemmelse med Guds bestemmelse. Jakob dro hjemmefra for å gi sin brors vrede tid til å legge seg. Da Jakob vendte tilbake etter tjue års fravær, var han enda ikke sikker på at Esau hadde tilgitt ham, men sendte ham den ene gaven etter den andre i forveien for seg i håp om at disse gavene i tillegg til hans lange fravær, som hadde lagt et glemselens slør over mangt, ville bløtgjøre hans bror og bringe ham til fornuft. Det gikk heldigvis slik, men så var det også gått tjue år. Hvordan ville det være å beleire en sterk by så lenge for å vinne den eller innta den? — 1 Mos. 25: 20—34; 27: 1—45; 31: 36—41; 32: 3 til 33: 11.

31. a) Hvilke eksempler finner vi på dette hos Joab og Absalom? b) Hvordan kan vi således gå glipp av en anledning til å etterligne Gud, og hvem er det vi skader mest på den måten?

³¹ Hærføreren Joab bar nag til sin israelittiske bror, hærføreren Abner, fordi Abner hadde drept hans bror Asael i en borgerkrig, og han drepte til slutt Abner ved list. (2 Sam. 2: 18—23; 3: 26—39) Kong Davids sønn Absalom tilga aldri sin halvbror Amnon for at han krenket hans søster Tamar, men ventet i to år på det beleilige øyeblikk til å få ham drept, og da pønsket han ut en plan og fikk det gjort. (2 Sam. 13: 1—29) Brødre i den nye verdens samfunn må derfor passe seg for å gjemme på uvilje, furte og være humørsyke, og de må ikke stadig repetere virkelige eller innbilte fornærmelser i sitt sinn og bare bli kaldere mot og bitrere på en bror som de mener har gjort urett mot dem. Den bror som blir beskyldt for forgåelsen eller som faktisk har forgått seg, følger kanskje de retningslinjer Jesus trakk opp i Matteus 18: 15—17. Men den forurettede oppgir fremdeles ikke sitt stivsinn og nekter å la seg forlike. Han ønsker ikke å la synderen slippe så lett, selv om han er hans åndelige bror. Han foretrekker å gjøre stridighetene like ubrytelige som bommen for en borgs port. Han går derved glipp av en anledning til å etterligne Gud: «Men bli gode mot hverandre og ømt medfølende, så dere villig tilgir hverandre liksom Gud ved Kristus villig tilga dere. Bli derfor etterlignere av Gud, som elskede barn.» (Ef. 4: 32; 5: 1, NW) Den han skader mest, er seg selv.

32. Hvilken framgangsmåte er den beste overfor en bror som antas å ha forgått seg, og hvem høster i første rekke gagn av det? Hvorfor?

³² Ved en slik avvisende og uforsonlig ånd kan han kanskje gjøre sin bror svak og skape vanskeligheter for ham åndelig sett. Det er bedre å tilgi og bilegge stridighetene og trettene og hjelpe broren til å bli som en sterk by på den måten enkelte moderne oversettelser velger å gjengi Ordspråksboken 18: 19: «En hjulpet bror er som en sterk by, men trette er som en borgs bommer.» (RS) «En bror som er hjulpet av en bror, er som en forskanset by, han holder stand som bommen for en borg.» (AT; Bover-Cantera) Det er vår plikt og vårt privilegium å oppbygge vår bror ved å gi ham tilgivelse om nødvendig, og derved bidra til å gjøre ham sterk og i stand til å stå seg imot fienden og holde ut som bommen for en borg mot alle angrep fra denne verden. På den måten vil en kristen gagne både seg selv og sin åndelige bror. «En godgjørende mann gjør vel mot seg selv, men en hårdhjertet mann ødelegger seg.» (Ordspr. 11: 17) Husk at Jesus sa: «Salige er de barmhjertige; for de skal finne barmhjertighet. For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» (Matt. 5: 7; 6: 14, 15) Er ikke Guds tilgivelse vel verd å oppnå? Det betyr evig liv for oss i den nye verden.

33. Hvordan kan vi ellers spare oss selv for gremmelser og prøvelser og forhindre at vårt gode forhold til en annen bror blir ødelagt?

³³ Vi sparer oss selv for mange gremmelser og prøvelser hvis vi ikke er nærtagende, ømfintlige og lette å fornærme. Tro ikke at det er deg en annen sikter til i sine bemerkninger, og at du blir kritisert uten at du fortjener det, slik at du blir støtt og føler deg krenket. Hvis du ikke er sikker på hvem bemerkningen gjelder, så spør den som snakker. Trekk ikke forhastede slutninger, føl ikke motvilje mot vedkommende, og vis ham ikke kulde. Hvis hans bemerkninger passer på deg, passer de kanskje også på andre, og det kan godt være at han hadde noen annen i tankene som et eksempel. Merk deg derfor hans ord i ydmykhet, og lær av dem i likhet med de andre. Hvordan ville du føle det hvis taleren kom direkte til deg og sa: «Det var deg jeg tenkte på»? Da ville ikke adressen være til å ta feil av, og selv om det ville gjøre deg ondt, måtte du da enten erkjenne at påstanden var sann, eller forsvare deg mot den og vise at den var uriktig. En kongelig høyhet av høyere rang enn deg tok en slik bemerkning på en rett måte, nemlig kong David. Uten å føle seg støtt og straffe sin fryktløse anklager, profeten Natan, innrømmet han at det var ham Natans illustrasjon passet på, og han angret. Dette gjorde ham godt og førte til at han atter ble forlikt med Jehova Gud. (2 Sam. 11: 1 til 12: 15; Ordspr. 28: 13) Du bør derfor ydmyke deg og ta imot fortjent daddel og irettesettelse og være takknemlig for det. Men tilskriv ikke en annen onde hensikter, og la ikke din fantasi løpe av med deg og få deg til å føle deg støtt og til å utvikle usunne tanker. Det vil nemlig forstyrre din likevekt, ødelegge din fred og lykke og brått gjøre slutt på ditt utvungne og gode forhold til en bror som ikke er klar over at han har såret deg.

Kjærligheten, et fullkomment enhetens bånd

34. Hvordan bevirket Guds kjærlighet at han handlet positivt overfor menneskene, som var fremmede for ham, og hva er derfor vi nødt til å gjøre for å etterligne ham?

³⁴ På grunn av Guds kjærlighet er alle hellige skapninger i hele universet i forening med ham. Det er nå mange her på jorden som er fremmede for Gud, men som til slutt skal bli ført inn i en ubrytelig enhet med ham, og han tok i sin godhet et stort skritt henimot dette mål da han kom med sin største kjærlighetsgave, sin enbårne Sønn. Hans kjærlighet drev ham til å være positiv og ta det første skritt for å få i stand en forening med oss, og det gjorde han til tross for at det kostet ham meget. La oss følge hans eksempel og være positive, være den første til å gjøre vennlige handlinger og tilgi av hjertet. Det er kjærligheten i praksis. I vårt vitnearbeid på feltet viser vi godhet mot våre fiender, våre motstandere, og vi ber for dem og gjennomgår vårt distrikt gang på gang selv om vi kanskje er blitt mishandlet der av de uvitende og feil underrettede. Hvor tåpelig er det ikke da å stålsette seg mot sin egne brødre i menigheten og forherdet tenke som så at vi kan unnskylde verden på grunn av dens uvitenhet, men at våre brødre burde ha visst bedre og bør behandles med tilsvarende strenghet, så de kan lære å innse sine feil og få svi for dem! I betraktning av det eksempel Gud satte, er det vår plikt å elske våre brødre og på den måten vise dem en bedre vei. Tenk godt om brødrene. Planlegg bare det som godt er for andre, og sett planen i verk. Gjør hva du kan for å utvikle kjærligheten, den største av åndens frukter.

35. Hvorfor må vi la kjærlighetens bånd vokse seg sterkt i den nye verdens samfunn, og hvorfor må vi forandre vår innstilling før Harmageddon?

³⁵ La det fullkomne enhetens bånd vokse seg sterkt innen den nye verdens samfunn. «Ikle dere de ømme egenskaper: medlidenhet, godhet, et ydmykt sinn, mildhet og tålmodighet. Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig om noen har grunn til klagemål mot en annen. Som Jehova villig har tilgitt dere, må også dere tilgi. Men ikle dere i tillegg til alt dette kjærlighet, for den er et fullkomment enhetens bånd.» (Kol. 3: 12—14, NW) Hvis den er et enhetens bånd, må den trekke oss sammen og holde oss sammen, ikke splitte oss. Nå når vi befinner oss i den nye tingenes ordnings motbilledlige ark som skal bære oss over Harmageddons bølger og føre oss inn i den nye verden, må vi samarbeide, og ikke unngå hverandre. Vanskeligheter burde ikke være av lang varighet mellom brødre, men ryddes vekk snarest mulig av hensyn til alle som er av det samme sinn i Herren. (Fil. 2: 1—4; 4: 2) Guds skaperverk henger sammen ved hans makt, og som eksempel på dette kan nevnes «Orions [Kesils, Yg] lenker». (Job 38: 31) Den nye, rettferdighetens verden skal også være fast sammenknyttet. Vi har den like foran oss, og en stor skare mennesker av den nåværende generasjon kan derfor få overleve i «arken» og komme inn i den fra dens begynnelse av. Hva så? Jo, vi må leve sammen nå, før den nye verden kommer. Harmageddon vil ikke på mirakuløst vis forandre vår innstilling til våre brødre, slik at vi plutselig blir kjærlige. Vi må forandre den nå. Det er nok så at Harmageddon kan utslette mange menneskers innstilling, men de som får sin innstilling utslettet, er de som blir ødelagt. Ett er sikkert: Sann kjærlighet kommer til å overleve Harmageddon, og det samme vil de som praktiserer slik kjærlighet.

36. Av hvilken egenskap kan verden se at vi er Kristi etterfølgere, og hvordan beskriver Salme 133 den enhet den fører til?

³⁶ La oss være venner. Den som har venner, må gjøre noe — han må være vennlig. (Ordspr. 18: 24, KJ) «En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød.» (Ordspr. 17: 17) Ved et slikt varig vennskap blir det åpenbart for denne verden at vi er Kristi disipler, sanne kristne. (Joh. 13: 34, 35) Kjærligheten muliggjør et slikt varig vennskap. «Kjærligheten dekker over alle overtredelser.» (Ordspr. 10: 12) Hvis kjærligheten er virkelig, er den et uoppløselig bånd. Salme 133: 1—3 gir oss et vakkert bilde av den sterke enhet den holder brødrene sammen i: «Se, hvor godt og liflig det er når brødre bor i enhet! Det er som den kostelige olje på hodet, som renner ned på skjegget, på Arons skjegg, som renner ned på kraven på hans kledning! Det er som Hermons dugg, som faller ned på Sions fjell! For der har HERREN [Jehova] beskikket velsignelsen, liv til evig tid.» — RS.

37. Hvordan er denne enhet liksom oljen på Arons hode?

³⁷ Den olje som ble brukt da Moses’ bror Aron ble salvet og vigslet som Israels yppersteprest, var ikke bare av en behagelig konsistens, men var også meget velluktende og utbredte en liflig duft over alle som var rundt omkring, slik at det ble en nytelse å være i yppersteprestens nærhet. Det var en vellukt som ikke fantes i noen annen olje, for Gud tillot ingen annen å lage en salvingsolje etter samme oppskrift. Den vellukt som skriver seg fra den nye verdens samfunns enhet, lar oss likeledes på en behagelig måte merke en kjærlighetens atmosfære som ingen av denne verdens organisasjoner sprer om seg. Vi nyter å være i den atmosfæren, og den er velgjørende for oss. Den kommer fra Gud gjennom hans store Yppersteprest Jesus Kristus. Den er et pust fra Hans ånd. — 2 Mos. 30: 22—33; Ap. gj. 10: 38.

38. Hva annet blir broderlig enhet sammenlignet med i Salme 133, og hvorfor var dette en viktig faktor i området omkring Sions fjell?

³⁸ Det virker også oppfriskende og opplivende på oss å bo som brødre i enhet i den nye verdens samfunn. Det virker som duggen fra Hermons fjell i den høye Libanon-fjellkjeden. Den evige sne på Hermons topp bevirket at fuktigheten om natten fortettet seg på Sions fjell langt mot sør, som Jehova hadde knyttet sitt navn til. Den dugg som da la seg, medvirket til å redde vekstlivet i Det lovte land gjennom den varme tørketiden fra mai til september. Hvordan det? Det er nylig blitt oppdageta at planter som var ved å visne på grunn av tørr varme, kom seg hurtigere når det dannet seg dugg på bladene om natten enn når jordbunnen ble vannet, og at plantene absorberte så meget dugg at de funksjonerte normalt hele neste dag uten at jorden ble vannet. Man hadde først ingen anelse om hvor meget vann som ble absorbert fra duggen og senere gikk ut gjennom røttene og ble lagret i jorden uten at noe gikk til spille ved fordampning. Det viste seg imidlertid at den vannmengde plantene lagret under jorden, kunne måles i milliliter, selv for små planters vedkommende, og væskemengden tilsvarte av og til vekten av hele planten. Det var utvilsomt på denne måten de fleste vekster på jorden ble vannet fra den tredje skapelsesdag av og fram til vannflommen på Noahs tid, da Gud enda ikke hadde latt det regne på jorden. Dengang steg det nemlig stadig en damp opp fra jorden og vannet hele jordens overflate. (1 Mos. 2: 5, 6) Den dugg som den snedekte toppen på Hermons fjell fikk til å legge seg over Sions hellige fjell, var derfor som denne forfriskende og livsoppholdende fuktighet som bevarte alt vekstliv grønt og tiltalende. — Dom. 6: 36—40.

39. Hvordan kan det at vi bor sammen i enhet, sammenlignes med slik dugg, og hvorfor faller den ned over oss ovenfra?

³⁹ Som det var med det forbilledlige Sion i Palestina, slik er det også med det motbilledlige Sion, Guds rike. Fordi Gud befalte at Guds rike skulle medføre velsignelse for oss, ja, bringe oss evig liv, sørget han for at det forbilledlige Sion i fordums tid hver eneste dag under den varme tørketiden ble badet i dugg, forat dette skulle tjene som et profetisk bilde. Det at vi bor sammen som brødre i kjærlig enhet, kan sammenlignes med denne rikelige duggen — det virker forfriskende i forfølgelsens hete fra denne verden og fører til evig liv i Guds nye verden. Det kommer av at vi oppnår vår regjerende konge Jesu Kristi yndest ved å bo sammen på denne måten: «En konges vrede er som løvens brøl, men hans yndest som dugg på urter.» (Ordspr. 19: 12) Jehova Gud har gitt det gjenopprettede, åndelige Israel dette løfte: «Jeg vil være som dugg for Israel,» og han lar sitt ord dryppe ned over dem liksom dugg for å forfriske dem til stadighet. — Hos. 14: 5, 6; 5 Mos. 32: 2.

40. Hvorfor må vi ha denne forfriskning for å virke som hva blant velvillige mennesker, og hva er helt uunnværlig i denne henseende?

⁴⁰ Hvis vi unnlater å komme sammen og ikke bevarer vår enhet som en ny verdens samfunn, avskjærer vi oss selv fra å få denne livsoppholdende dugg. Har vi råd til å unnvære den forfriskning vi så sårt trenger i denne fiendtlige gamle verden? Nei! Vi trenger den forat vi alltid kan være opplagt til å utføre vårt forutsagte arbeid blant velvillige mennesker. Det står skrevet: «Jakobs rest [det åndelige Israel] skal være midt iblant mange folk som dugg fra [Jehova], som en regnskur på urter, som ikke bier på noen og ikke venter på menneskenes barn.» (Mika 5: 6) Vi er ikke i stand til å virke som dugg for tørstende mennesker med mindre vi selv får denne åndelige forfriskning først. Den får vi hvis vi holder oss forent som en ny verdens samfunn, og da vil vi også alltid kunne være lindrende, rolige og behagelige i Guds øyne så vel som for hans folk. Noe som er helt uunnværlig når det gjelder å bevare denne forente tilstand, er kjærligheten, en frukt av den guddommelige ånd. Denne kjærlighet er ikke en kjærlighet som bare kommer til uttrykk med ord og med tunge, men i gjerning og sannhet, for sann kjærlighet er praktisk.

[Fotnote]