Frykt Jehova, den overordnede!

«All jorden frykte for Jehova.» — Sl. 33: 8, AS.

 1. Hvorfor er Jehovas vitner interessert i emnet organisasjon og styreform?

I DENNE overgangsperiode for verden er de forskjellige trekk og prinsipper ved den teokratiske organisasjon og styreform gjenstand for den største oppmerksomhet. Dette er særlig tilfelle fordi hundretusener av innvigde kristne i dag blir ført sammen i nært samarbeid som kjernen i en ny verdens samfunn. Denne store skare av Herrens «får», fra over 120 land, lar seg frivillig samle inn i en organisasjon, i «én hjord», og de har der en erfaren overordnet myndighet som sin «hyrde». Når det gjelder å styre og lede denne voksende skare av kristne vitner for Jehova fra mange nasjoner, har man i de senere år gradvis vendt tilbake til den tidlige form for teokratisk organisasjon, som de sanne kristne hadde i det første hundreåret. De mange anordninger som apostlene anvendte i denne jordiske admitnistrasjon, var igjen satt opp etter mønster av de anordninger som den eneveldige overordnede, Jehova Gud, hadde innført da han innstiftet den forbilledlige teokratiske regjering i det gamle Israel i 1513 f. Kr. Det er nå aktuelt å undersøke noen av disse bemerkelsesverdige regjeringsprinsipper som gjelder den underordnedes og den overordnedes innbyrdes forhold. Dette innbefatter også et studium av det viktige prinsipp som gjelder den rette frykt for Jehova, den høyeste hersker. — 1 Pet. 2: 17; Joh. 10: 16; Hebr. 10: 1.

ELEMENTÆRE PUNKTER

 2. Hva betyr følgende uttrykk: «organisasjon», «regjering», «lov» og «frykt»?

² Til å begynne med er det godt å være klar over visse elementære punkter. Overalt hvor folk kommer sammen for et bestemt formål, danner de en organisasjon. En organisasjon er derfor en foranstaltning, truffet av skapninger som har sluttet seg sammen for å utføre et bestemt arbeid og nyte godt av de felles velsignelser som et slikt nært samarbeid fører med seg. Ordet «organisasjon» kommer fra ordet «organ», som igjen stammer fra det greske ord ergon, som betyr arbeid. Legg merke til det uttrykk i Bibelen som ble brukt av fariseeren Gamaliel i hans beskrivelse av apostlenes og den første menighets organisasjon. «Gi dere ikke av med disse menn, men la dem være i fred; (for er dette forehavende og dette verk [ergon] fra mennesker, da vil det bli ødelagt; men hvis det er fra Gud, vil dere ikke være i stand til å ødelegge dem;) ellers kunne dere kanskje bli funnet i den stilling at dere i virkeligheten kjemper mot Gud.» (Ap. gj. 5: 38, 39, NW) Videre vet vi at enhver organisasjon, enten den er god eller dårlig, har en eller annen form for styre eller regjering, for det må til forat den kan bli styrt og veiledet. Begrepet regjering defineres derfor som styre og administrasjon av en gruppe skapninger ved lov.a Lov beskrives som en regel for handling eller en regel for oppførsel. Både teokratiske og menneskelagde regjeringer vil altså lage og bruke lover for å lede sine undersåtters handlinger. Det må dessuten være en tilbørlig frykt for regjeringsmyndigheten og dens makt til å straffe. Denne frykten innebærer mer enn ærbødighet. Det er frykt for å lide skade, redsel, bevisstheten om en mulig fare.b

 3. Beskriv følgende styreformer: «demokrati», «kommunisme» og «teokrati».

³ Alle kjenner til hvordan Jesus omtalte menneskelagde regjeringer som «keiseren». (Mark. 12: 17) De regjeringer eller «keisere» som eksisterer i dag, omfatter mange forskjellige styreformer. To av disse styreformer er valgt som eksempler ved dette studiet. Den ene av dem, demokratiet som Sambandsstatene forfekter, er blitt beskrevet som en regjering av folket, ved folket og for folket.c Den andre, kommunismen, som Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker (Russland) står ansvarlig for, sies å være et system med sosial organisering, der all økonomisk virksomhet ledes av en totalitær stat som domineres av ett enkelt, selvfornyende politisk parti.d I kontrast til dette blir teokratiet, som det forfektes av Jehovas vitner, definert som en styreform under den høyeste Guds direkte ledelse og administrasjon.e Hvordan blir da lover brukt av regjeringer i deres herredømme over folkene?

 4. Hvilke to parter kommer inn i bildet når det er snakk om styreformer? Beskriv dem.

⁴ Lov er nødvendig for å holde orden når man skal styre levende eller livløse ting. For å opprettholde en slik ordnet virksomhet, kommer to parter inn i bildet, den ene er den overordnede, og den andre er den underordnede. Den overordnede er den som gir den lov eller regel for handling som den underordnede må adlyde. Det område som er underlagt regler og lover, er likså stort som Guds skapte univers. Da Skaperen i egenskap av den overordnede dannet universet ved å skape stoff av ingenting, prentet han visse prinsipper inn i dette stoffet som det aldri kan vike av fra, og som det ikke kan eksistere foruten. Skapelsen av stoff omfattet også bevegelse av partikler og legemer. Derved ble det opprettet lover for bevegelse som alle bevegelige legemer må rette seg etter. — Sl 104: 30.

NATURLOVER OG LOVER FOR MENNESKELIG OPPFØRSEL

 5. Gi eksempler på handlinger som er underlagt lover, men som utføres ufrivillig.

⁵ Enten vi stirrer ut i det uendelige himmelrommet for å iaktta stjernenes majestetiske bevegelser, eller vi legger merke til plantelivets vekst på jorden fra sæd til plante og fra plante til sæd igjen, eller vi betrakter de mange forunderlige automatiske funksjoner inne i vår egen kjødelige organisme, som for eksempel hjertets ustanselige arbeid natt og dag med å pumpe friskt blod gjennom kroppen vår for å holde livet i gang, så finner vi at ikke noe av dette er overlatt til tilfeldighetene. Disse tingene er ikke overlatt til den underordnedes vilje, men foregår på en vidunderlig, ufrivillig måte i samsvar med ufeilbarlige regler som den store overordnede, Jehova Gud, har fastsatt i kraft av at han er Skaperen. Hvis den underordnede sluttet å rette seg etter Mesterarkitektens regler, ville han snart komme i vanskeligheter og høste de fryktlige følger. — Sl. 8: 4; 1 Mos. 1: 29; Sl. 139: 14.

 6. Hvori avviker det rettsområde som vanligvis blir satt i forbindelse med regjeringer, fra de naturlover som er omtalt i foregående avsnitt?

⁶ Lover i sin alminnelighet kan, som vi ovenfor har sett, spenne over et område som er så vidt som universet, og omfatte kontrollen over alle slags naturvitenskapelige funksjoner, men det rettsområde som vanligvis blir satt i forbindelse med regjeringer, er begrenset til regler for menneskers handlemåte eller menneskers oppførsel. I motsetning til dyrene, hvis handlinger stort sett dirigeres ved instinkt, har mennesket fått den frie viljes gave, så han av egen drift kan oppføre seg så han er til behag for sin Skaper. Det er innenfor dette virkefelt, hvor menneskene kan utøve sin frie vilje, at det framkommer lover som dirigerer menneskenes handlinger. Det er dette virkefelt som regjeringene prøver å kontrollere. — Luk. 22: 42; 1 Kor. 7: 37, NW.

DEN OVERORDNEDE

 7. Hvordan blir universets store overordnede omtalt i Bibelen?

⁷ Tenk nå på den opphøyde og fryktinngytende stilling den store overordnede, Jehova Gud, har. «Da svarte den Evige [Job] ut av en storm og sa: ’Da jeg grunnfestet jorden, hvor var du da? Svar meg på det, om du har forstand til å vite det. Hvem målte opp jorden? — vet du det? Hvem spente ut byggmesterens målesnor? Har du noengang vekket morgenen, har du gitt rettledning til daggryet, om å gripe jorden i hjørnene og ryste ut de onde? Hvilken sti fører til Lysets hjem, og hvor er det Mørket bor?’» «Hvem har målt Herrens Ånd [rettledet Jehovas Ånd, AS], og hvem lærer ham som hans rådgiver? Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrann i en vektskål er de aktet; se, øyene er som det fine støv han lar fare til værs.» Ja, hvem er vel det ubetydelige støvfnugg av et menneske, den underordnede, at han skulle rettlede eller ta til gjenmæle mot sin store overordnede, Jehova Gud? «Men menneske, hvem er da du som tar til gjenmæle mot Gud? Skal den ting som er formet, si til ham som formet den: ’Hvorfor gjorde du meg slik?’ Hva? Har ikke pottemakeren myndighet over leiret, så han av den samme deigen kan lage ett kar til ærefull bruk, et annet til vanærende bruk?» Ja, mennesket, den underordnede, er i sannhet forstandig når han i gudsfrykt lar seg forme av sin overordnedes, Jehovas, lover og vilje, liksom leiret formes av pottemakeren. — Job 38: 1, 4, 5, 12, 13, 19, Mo; Es. 40: 13, 15; Rom. 9: 20, 21, NW; Jer. 18: 2—10.

 8. Illustrer hvordan det ufullkomne menneske kan virke som en overordnet over en underordnet.

⁸ Selv når det gjelder det ufullkomne menneske kan man gi en god illustrasjon av den overordnedes makt over den underordnede. Når et menneske tegner og konstruerer en maskin som skal gjøre arbeid for ham, vil han (som den overordnede) lage de forskjellige delene og sette dem sammen. Senere blir delene satt i bevegelse, så de funksjonerer etter bestemte regler og utfører nøyaktig de bevegelser som den menneskelige konstruktøren har planlagt. Hele maskinen funksjonerer som en underordnet etter de regler som er fastsatt av dens overordnede, mennesket. Når en tid er gått, er det enkelte deler som blir nedslitt og ikke lenger kan følge de regler som er fastsatt for deres funksjon. Hele maskinen nekter da å arbeide. Og til slutt, etterat mange reparasjoner ikke lenger kan holde maskinen i gang, blir den kassert, og en ny blir laget til å utføre det nødvendige arbeidet.

LOVGIVENDE MAKT

 9. Hva bestemmer hvilken grad av lovgivende makt den overordnede skal ha, og hvordan kommer dette til uttrykk?

⁹ Det er videre interessant å få vite at avstanden mellom den overordnede og den underordnede bestemmer graden av overlegenhet og underlegenhet. Dette influerer direkte på den overordnedes makt til å gi lover for den underordnede. I kraft av selve sin stilling er den overordnede uavhengig, og han har derfor ingen regel eller lov å følge uten når han selv pålegger seg en slik. Den underordnede er derimot en avhengig part. Hans avhengighet tvinger ham derfor til å gjøre viljen til den overordnede, som han er avhengig av, til regelen for sin oppførsel, ikke for alle livets handlinger; men for alle de handlinger som berøres av hans avhengighetsforhold. Det betyr at hvis en underordnet er avhengig av en overordnet når det gjelder fem handlinger, så kan den overordnede bare gi lover eller regler som styrer den underordnedes oppførsel for disse fem handlinger. Hvis den underordnedes avhengighetsforhold skulle berøre hundre handlinger, da har den overordnede et større område som han kan diktere lover eller fastsette regler for oppførsel over. Så i samme forhold som den enes overlegenhet og den andres avhengighet er større eller mindre, total eller begrenset, vil det handlingsområde som lover kan lages for, være større eller mindre, totalt eller begrenset.f

TENDENSEN INNENFOR REGJERINGENE

10. Hvor opphøyd er Jehovas stilling over den underordnede under den teokratiske styreform? Hvorfor er det ønskelig å leve under en slik ordning?

¹⁰ I en organisasjon hvor Jehova Gud er den overordnede, er avstanden mellom den overordnede og den underordnede ytterst stor, ja, i virkeligheten absolutt. Dette betyr at Jehova Gud står i den stilling at han kan diktere lover og fastsette regler for oppførsel som praktisk talt berører hver eneste liten detalj av hans tjeneres handlinger. Dette er tilfelle fordi hans tjenere som hans underordnede er totalt avhengig av ham når det gjelder livet og alle de velsignelser som er forbundet med det. Det er trygt og ønskelig å bo under en landsfaderlig regjering der Jehova Gud er den absolutte overordnede som skal fryktes, men dette er farlig og medfører stor undertrykkelse under «keiserens» regjeringer. — Sl. 1: 1—6.

11. a) Sammenlign de kommunistiske regjeringer med de demokratiske hva deres overlegenhet over de underordnede angår, og hva betyr dette for folket? b) Hvilken tendens gjør seg alminnelig gjeldende blant jordiske regjeringer, og hvorfor?

¹¹ I land der den russiske form for kommunisme rår, prøver disse totalitære regjeringer i egenskap av overordnede å gjøre avstanden mellom stat og undersått meget stor eller total (det er dette som faktisk blir antydet av ordet totalitær), slik at undersåttenes, de underordnedes, avhengighet vil bli stor eller total. Staten blir derved i stand til å gi lover som dirigerer nesten hver eneste detalj i folkets liv. Denne totalitære styreform inngyter stor frykt i folkene og fører til at det blir begått grusomheter forat denne frykten kan opprettholdes. I land der den amerikanske form for demokrati virker, står sliike begrensede regjeringer i egenskap av overordnede ikke så fjernt fra sine undersåtter, de underordnede, og avhengigheten av staten er derfor begrenset. Dette betyr at det område som demokratiene kan lage lover innenfor, for å dirigere sine undersåtters handlinger, er begrenset. Men selv i demokratiske land går tendensen for tiden i retning av å gi større makt til staten. Tendensen er slik fordi Satan vet at hans tid er kort før Harmageddon, og han gjør alle mulige anstrengelser for å få alle jordiske regjeringer til stadig å opphøye seg mer og mer, for å øke sin overlegenhet over folket og inngyte større frykt. På den måten kan de underordnede bli enda strengere bundet og kontrollert, så de kan holdes borte fra Guds kommende nye verdens regjering. — Åpb. 12: 12.

REGJERINGENES UTVIKLING

12, 13. Beskriv i store trekk den utvikling de verdslige regjeringer, «keiseren», har hatt fram gjennom århundrene. Hvordan er stillingen i dag?

¹² Når man ser tilbake på den vel fire tusen år lange historie til «keiseren» eller de verdslige regjeringene, så ser man at de oppsto og utviklet seg under krig og strid. Hvordan det? Fra Nimrods tid av pågikk en strid om herredømmet som den overordnede, for å kunne diktere lov og politikk til de beseirede og derved gjøre dem til underkuede underordnede. Den overordnedes kampdyktighet holdt den underordnede i frykt og prisgitt hans nåde. Omtrent 150 år etter vannflommen utviklet det seg først en kamp slekt mot slekt, deretter klan mot klan, stamme mot stamme, bystat mot bystat og til slutt nasjon mot nasjon. Og slik har det fortsatt fram til i dag, da striden fremdeles pågår, bare med den forskjell at det nå er den ene koalisjon av nasjoner mot den andre. — 1 Mos. 10: 8, 9.

¹³ Det er fremdeles den samme gamle metoden med å prøve seg fram ved hjelp av krig, som blir anvendt. For tiden er det de nasjoner som utgjør østblokken og de som utgjør vestblokken, som kjemper om verdensherredømmet, for å kunne være de overordnede og kunne diktere verdens politikk og lover til sin egen fordel. Tiden vil vise om det skal bli en ny krig mellom nasjonene, der én blokk vil heve seg opp som den overordnede og holde resten av verden undertvunget under sine regler for handlemåte. I slående motsetning til hvordan lovene framkommer blant jordens voldsregjeringer, «keiseren», kan vi legge merke til at det teokratiske styres lover og regler kommer fredelig ved guddommelige åpenbaringer direkte fra den eneveldige overordnede, Jehova Gud. — Es. 33: 22.

SANKSJONER

14, 15. a) Hva er sanksjoner? b) Nevn noen bibelske lover og pek på de sanksjoner som var knyttet til dem.

¹⁴ Alle styreformer, enten de er av Gud eller «keiseren», treffer tiltak for å oppmuntre sine underordnede til å adlyde de lover som er gitt for dem. Slike tiltak er enten 1) forskjellig slags straff, som skaper frykt for å bryte loven, eller 2) belønninger for lovlydighet, eller en kombinasjon av begge. I den juridiske verden (særlig i anglo-amerikansk rettspleie) blir disse straffer og belønninger omtalt som sanksjoner, idet de er tiltak regjeringene tar i bruk for å skape lydighet mot loven. I Edens hage ga Gud Adam en lov som forbød ham å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Til denne bestemte regel for handling føyde den overordnede, Jehova Gud, en sanksjon som besto i dødsstraff, hvis denne loven ble brutt. Vi vet alle hva som videre hendte. Adam, den underordnede, brøt denne loven. Gud holdt rettergang med det samme, dømte han skyldig og anvendte den straffende sanksjon overfor ham, og han døde derfor innenfor den tusenårsdagen. — 1 Mos. 2: 17; 3: 19.

¹⁵ Etter vannflommen ga Gud en lov som forbød mord, og fastsatte dødsstraff som sanksjon for enhver som brøt denne loven. Som et annet eksempel på de mange bibelske lover som hadde sanksjoner for å oppmuntre til lydighet mot loven, kan man legge merke til det femte bud, som sier: ’Ær din far og din mor.’ Til denne regel for handling var knyttet en sanksjon som besto i belønning for lydighet, nemlig: ’så du kan få leve lenge i landet.’ For dem som lot være å lyde denne loven, var det også en sanksjon som besto i dødsstraff ved steining. Som en underordnet under en regjering kan mennesket derfor ikke tillate seg å ignorere lovens vrede (straff) eller lukke øynene for dens velsignelser (belønninger). — 1 Mos. 9: 6; 2 Mos. 20: 12; 5 Mos. 21: 18—21; Rom. 13: 5.

FRYKT

16, 17. a) Hvorfor er det rett å ha frykt for Jehova? b) Hvordan bør den kristne underordnede vandre for sin Gud?

¹⁶ Alt det foregående viser klart at det er både rett, ønskelig og sømmelig å ha frykt for Jehova, den store eneveldige overordnede. Hans overlegenhet er så stor at han er den høyeste av alle. Den er så absolutt at den underordnede, mennesket, fullstendig er prisgitt hans barmhjertighet. Hærskarenes Jehova står helt i en særstilling. Av den grunn vil sanne kristne med rette helliggjøre ham, idet de i sitt forhold til andre personer setter ham helt for seg selv. I sin opphøyde stilling er Jehova hellig og en fortærende ild. «For jeg er [Jehova] eders Gud, og I skal hellige eder, og I skal være hellige, for jeg er hellig.» «For [Jehova] din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud.» — 3 Mos. 11: 44 og 5 Mos. 4: 24.

¹⁷ Intet menneske kan tillate seg å leke med Jehova. Mennesker kan heller ikke være likegyldige når det gjelder Guds krav. Ta ikke hans lov lett, for han har ubegrenset makt til å anvende straffende sanksjoner, og det fører til fullstendig utslettelse i døden. «Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.» (Es. 24: 5, 6) Frykten for å mishage den eneveldige majestet må alltid være til stede. Esaias uttrykte dette godt: «[Jehova], hærskarenes Gud, ham skal I holde hellig, og han skal være eders frykt, han skal være eders redsel.» — Es. 8: 13.

18. Hvordan priser David den overordnedes, Jehovas, storhet?

¹⁸ Den forstandige underordnede er til enhver tid fullstendig på det rene med sitt forhold til sin store overordnede, Jehova Gud. Han søker alltid å forvisse seg om Guds vilje, og beflitter seg så på å innrette seg etter denne forstandige vei. En slik trofast Guds tjener istemmer kong Davids hyllest til Jehova Guds storhet og hans verdsettelse av det ønskelige i å vise frykt for ham ved å følge hans lov. «Himlene kunngjør Guds herlighet; og hvelvingen viser hans henders gjerning. Dag taler til dag, og natt viser kunnskap til natt. Jehovas lov er fullkommen, den oppfrisker sjelen; Jehovas vitnesbyrd er sikkert, det gjør den enkle forstandig. Jehovas forskrifter er rette, de gleder hjertet; Jehovas bud er rent, det opplyser øynene. Frykten for Jehova er ren, den varer evig; Jehovas forordninger er sanne og helt igjennom rettferdige. De er mer å ønske seg enn gull, ja, enn mye fint gull; og søtere enn honning og det som drypper av vokskaken. Din tjener blir dessuten advart ved dem; den som holder dem, får stor lønn.» «All jorden frykte for Jehova.» — Sl. 19: 2, 3, 8—12; 33: 8, AS.

[Fotnoter]