Hvorfor Jehova tømmer jorden

«Jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt.» — Es. 24: 5.

 1, 2. Hvilke spørsmål blir stilt om behandling av religiøse bygninger, og hva ville du foreta deg i slike situasjoner?

ER DU katolikk? Hvordan ville du da ta det hvis noen kom inn i en katolsk katedral og smurte maling på veggene, snudde benkene på hodet, gikk løs på treskurden med øks, knuste glassmaleriene og ramponerte alteret? Ville du ønske at vedkommende måtte bli kastet ut? Eller ville du bare trekke på skulderen av det og la ham fortsette sin vandalisme og forstyrre gudstjenesten fullstendig? Er du protestant? Ville du da la noen få herje slik i din kirke? Kanskje du er jøde. Ville du da la et menneske ødelegge din synagoge? Eller ville du kaste ham ut? Hvilket trossamfunn du enn står tilsluttet, vil vi spørre: Hvis du har vært med å planlegge et sted hvor dere kan tilbe, har gitt pengebidrag til å reise det og kanskje til og med har hjulpet til med å føre det opp med dine egne hender, og hvis du deretter har innbudt andre til å tilbe sammen med deg der, men de innbudte bare kom for å øve skjenselsverk og ødelegge bygningen, ville du da forholde deg helt likegyldig og rolig la dem fortsette sin udåd? Eller ville du foreta deg noe med dem?

² Kanskje det ikke er noen kirke du har vært med på å bygge. Kanskje det er et museum eller et bibliotek eller en regjeringsbygning. Bygningen er i alle fall oppført med tanke på et bestemt formål. Du ønsker å se at den tjener dette formålet. Sett nå at en flokk mennesker inntar bygningen for å øve hærverk i den. Kanskje de ikke ødelegger den, men bare misbruker den og hindrer at den blir benyttet til sitt opprinnelige formål. Om de nå tok vare på selve bygningen, ville du derfor se med blide øyne på at de brukte biblioteket til skrål og spetakkel eller forvandlet din menighets kirkebygning til et bordell? Nei, det var ikke derfor byggverket ble reist. Du ville med rette drive ut misbrukerne. Og hva mer er, du ville sikkert heller ikke ha noen respekt for en som hadde interesser i en slik bygning, men som ikke foretok seg noe for å hindre at den ble misbrukt og ødelagt.

 3. Hva er Guds hensikt med jorden og menneskene på den?

³ Slik er det også med Gud og jorden. Gud har skapt jorden. Han brukte tusenvis av år på å gjøre den skikket til bolig for mennesker. Han tilveiebrakte lys, renset atmosfæren, skilte havet fra det tørre land, skapte en stor mangfoldighet av planter og dyr og ga til slutt mannen og kvinnen deres start i en vakker paradisisk hage. De skulle «dyrke og vokte den», og de skulle i kjærlighet «råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden», og selv skulle de være ’fruktbare og bli mange og oppfylle jorden og legge den under seg’. Alt det vakre som var skapt på jorden, også den store mangfoldighet av planter og dyr, skulle varetas på beste måte av menneskene, og Jehovas hensikt med å skape jorden ville bli oppfylt ved at menneskene formerte seg: «Så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er [Jehova], og det er ingen annen.» — 1 Mos. 2: 15; 1: 26, 28; Es. 45: 18.

 4. Hva skal være til pris for Jehova?

⁴ Dette var Jehovas hensikt med å skape jorden. Han ville at den skulle bli bebodd av lydige mennesker, og han gjorde det første menneske oppmerksom på at det ville bety døden å være ulydig. Den logiske konklusjon av dette er at mannen og hans hustru ikke ville dø bort fra jorden så lenge de var lydige. Den vakre jorden og menneskene på den og universet omkring den, skulle være til hans pris: «Lov ham, alle hans engler,’ lov ham, all hans hær! Lov ham, sol og måne, lov ham, alle I lysende stjerner! Lov [Jehova] fra jorden, I store sjødyr og alle vanndyp, ild og hagl, sne og damp, stormvind, som setter hans ord i verk, I fjell og alle hauger, frukttrær og alle sedrer, I ville dyr og alt fe, krypdyr og vingede fugler, I jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, unge menn og jomfruer, gamle sammen med unge!» — Sl. 148: 2, 3, 7—12.

 5. Hvordan kan både levende og livløse ting prise Jehova uten å tale?

⁵ Men hvordan kan solen og månen og stjernene prise Jehova når de er stumme? Jo, på samme måte som et mesterlig utført stykke håndverk vitner om den visdom og dyktighet han som står bak det, er i besittelse av: «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap. Der er ingen tale, heller ikke er der ord; deres røst høres ikke; men likevel når deres røst ut over hele jorden, og deres ord til verdens ender.» Og jorden med sine kneisende fjell og grønne daler hvor det vrimler av interessante fugler og dyr, forkynner også uten å tale den uendelige visdom og makt som den allmektige Gud, han som har skapt den, er i besittelse av. Hele Guds praktfulle synlige skaperverk gjenspeiler Jehovas majestet: «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger.» — Sl. 19: 2—5, versene 4 og 5 fra AT; Rom. 1: 20.

 6. Hvorfor burde en kunne vente at menneskene ville lovprise Gud?

⁶ Menneskene var imidlertid i likhet med englene spesielt priviligerte. De ble utstyrt med intelligens, evnen til å tale og de egenskaper som særpreger Gud, nemlig rettferdighet, kjærlighet, visdom og makt. De sto rustet til å dra omsorg for jorden og dyrene på den og til å påse at alt i full utstrekning reflekterte Jehovas ære, og dessuten kunne de med sin tunge bidra til det kor av lovprisning som var rettet mot himmelen. Kunne ikke Gud med rimelighet vente at menneskene skulle love ham og vise ham takknemlighet i betraktning av alt han gjorde for dem? Er det ikke naturlig å vise takknemlighet? Blir ikke menneskene betraktet som uhøflige hvis de ikke takker når andre viser dem oppmerksomhet eller gjør dem små tjenester? Et normalt vennlig menneske er ulykkelig hvis det ikke får anledning til å vise sine velgjørere takknemlighet. Det er godt å gi uttrykk for sine gode impulser, men det er en lidelse og en plage å undertrykke dem. Og hvor meget mer er ikke dette tilfelle når man ikke bare er blitt vist en liten oppmerksomhet, men har fått et jordisk hjem og selve livet! Jehova avviser oss derfor ikke, men innbyr oss til å komme med vår lovprisning: «Alt som har ånde, love [Jehova]!» — Sl. 150: 6.

 7. Hva har visse mennesker forårsaket, og hva er det derfor rimelig at Jehova vil gjøre?

⁷ Men hvordan ville det gå hvis mange mennesker misbrukte jorden og dyrene på den? Hvordan ville det gå hvis de ødela gressbevokste landskaper og hogde vekk skogene slik at erosjonen uhindret fikk føre vekk det fruktbare øverste jordlaget og etterlate seg golde ørkener? Da ville ikke lenger fjellene og dalene gjenspeile Jehovas prisverdige skapermakt. Og hvis de slaktet ned dyrene og fuglene for selvisk vinnings skyld eller bare for sportens skyld, ville disse levende skapninger dø ut og ikke lenger vitne om den visdom Jehova la for dagen da han skapte dem. Og verre enda, hvis de fører kriger, følger den brente jords taktikk og væter marken med menneskeblod, er de da til pris for sin Skaper, Jehova? Ville ikke en slik handlemåte ødelegge jordens evne til å gjenspeile Jehovas usynlige, prisverdige egenskaper? Ville det ikke være som om et menneske skulle ha tilklint et speil med søle? Ville det ikke også være som om en flokk vandaler kom inn i din menighets kirkebygning og ramponerte den, skjendet den og forstyrret den religiøse tjenesten der? Hvis de på denne måten misbrukte din innbydelse til å komme dit og tilbe, ville du med rette kaste dem ut. Ville det ikke da også være det eneste logiske at Jehova renser jorden for alle som ødelegger og vanhelliger den og hindrer dem som verdsetter den og dens Skaper, i å benytte den på rette måte? Jehova skal fjerne dem som vanhelliger jorden. De vil ikke få lov til å forhindre virkeliggjørelsen av hans uttrykkelige formål, som er å befolke jorden med mennesker som lovpriser ham. «Jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.» — Es. 46: 11.

Hvorfor israelittene skulle drive kana’anittene ut

 8. Hva sier enkelte overmodige kritikere, og hvordan er de inkonsekvente?

⁸ Mennesker som har formastet seg til å kritisere Jehova, har sagt at han opptrådte som en urettferdig bølle da han bød israelittene å drive kana’anittene ut fra det lovte land. Det plager ikke slike mennesker at deres egne forfedre var hensynsløse krigere og kanskje til og med drev tidligere innbyggere vekk fra det land de nå selv bor i, eller at etterkommerne etter landets urinnvånere nå blir stuet sammen i golde reservater og henvist til å sulte og lide nød. Men de blir opprørt over at Gud sto bak utkastelsen av kana’anittene da israelittene gikk inn i det lovte land. Disse menneskenes forfedre eide ikke jorden, men drev likevel andre vekk fra den. Jehova eier imidlertid jorden og alle som bor på den, og likevel kritiserer de ham for å gjøre som han finner for godt med sin egen eiendom: «Jorden hører [Jehova] til — og alt det som fyller den, jorderike og de som bor der.» Dessuten skyldes deres gudsbespottelse at de er uvitende om hans Ord og blinde for grunnen til at Gud ga sin befaling om å drive kana’anittene ut av landet. — Sl. 24: 1.

 9. Hvorfor drev Gud kana’anittene vekk fra Kana’ans land?

⁹ Foraktet Gud kana’anittene uten grunn? Handlet han ut fra rasefordommer, eller utsatte han dem for diskriminering på grunn av deres nasjonalitet? Var det et tilfelle av særlig favorisering, slik at han fjernet dem bare for å gi landet til sitt utvalgte folk Israel? Hvis du svarer ja til dette, betyr det at du er uvitende om sakens fakta. Israelittene fikk vite hvorfor Gud ville drive kana’anittene vekk: «Når nå [Jehova] din Gud driver dem ut for deg, må du ikke tenke som så: Det er for min rettferdighets skyld [Jehova] har ført meg inn i dette land og latt meg få det til eiendom. Nei, det er for disse hedningers ugudelighets skyld [Jehova] driver dem ut for deg.» Nedenfor kan vi lese om noen av deres onde gjerninger som israelittene ble advart mot og formant til å holde seg fra: «Når du kommer til det land [Jehova] din Gud gir deg, da skal du ikke ta etter disse folks vederstyggelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, eller som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for [Jehova], og for disse vederstyggelige tings skyld er det [Jehova] din Gud driver dem bort for deg.» — 5 Mos. 9: 4; 18: 9—12.

10, 11. På hvilken måte gjorde kana’anittene landet urent, og hvordan ble det renset?

¹⁰ Etterat Jehova hadde pålagt israelittene at de ikke måtte ha kjønnslig omgang med nære slektninger eller andres ektefeller, og at menn ikke måtte ha omgang med menn eller; med dyr, og at kvinner ikke måtte ha omgang med dyr, og at de ikke måtte brenne sine barn opp med ild for Molok, ammonittenes gud, sa han: «Gjør eder ikke urene med noe sådant! For alt dette gjorde de seg urene med de hedninger som jeg driver ut for eders øyne, og landet ble urent, og jeg hjemsøker det for dets misgjerning, så landet utspyr sine innbyggere. Men I skal holde mine lover og mine bud og ikke gjøre noen av disse vederstyggelige gjerninger, hverken den innfødte eller den ’fremmede som bor iblant eder; for alle disse vederstyggelige gjerninger har landets innbyggere gjort, de som var der før eder, og således ble landet urent. Ellers kommer landet til å utspy eder, fordi I gjør det urent,’ liksom det utspyr det folk som har vært der før eder.» — 3 Mos. 18: 24—28.

¹¹ «For alt, dette gjorde de seg urene med de hedninger som jeg driver ut for eders øyne.» Disse folkeslagene gjorde seg urene med hele denne mangfoldighet av fordervelige, perverse og vederstyggelige seksuelle synder. De gjorde skitne kjønnshandlinger til en del av sin religion, og benyttet sine kultsteder til orgier foran falliske symboler eller figurer. Angående deres utuktige tilbedelse sier Rotherham følgende på side 259 i sin bibeloversettelse: «Deres gudsdyrkelse var grovt sanselig og opprørende grusom. Til ære for sine guder oppga deres kvinner sin dyd. Deres hellige steder var bordeller. Forplantningsorganene ble åpenlyst framstilt i form av motbydelige symboler. Folkene hadde hellige (!) prostituerte, menn og kvinner. . . . Lystne guder er grusomme og fordrer å bli tilbedt med menneskeblod.» Når de brente sine barn opp med ild for Molok, begikk de ritualmord, og disse ofrenes blod gjorde landet urent: «I skal ikke vanhellige det land I bor i; for blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for det blod som utøses der, uten ved dens blod som utøser det.» Jehova benyttet seg av et malende og kraftig billedspråk idet han sa at slike grufulle handlinger gjør selve landet sykt og kvalmt, og at det ville rense seg og kvitte seg med sykdomsårsaken ved å ’utspy dets innbyggere’. — 4 Mos. 35: 33.

12. Hvordan ville det gå med israelittene hvis de etterlignet kana’anittene, og hvordan ble Israel beskyttet?

¹² Bibelen sier at «dårlig omgang forderver gode seder». Samkvem med kana’anittene ville ha fordervet israelittene. Jehova påla derfor Israel å holde seg atskilt fra dem for ikke å bli besmittet av kana’anittenes skitne kjønnsdyrkelse. Kana’anittene skulle drives ut forat landet skulle bli renset, og israelittene skulle bli beskyttet ved å holde seg atskilt fra dem. Gud ga Israel sin lov for å holde folket rent, slik at landet ikke skulle utspy israelittene også: «I skal ta vare på alle mine lover og alle mine bud og holde dem, forat ikke landet skal utspy eder, det land som jeg fører eder til og vil la eder bo i, og I skal ikke følge det folks skikker som jeg driver ut for eder; for alt dette har de gjort, og jeg vemmedes ved dem.» — 1 Kor. 15: 33; 3 Mos. 20: 22, 23.

Landet utspyr israelittene

13, 14. Hva gjorde tistammeriket Israel, og hva førte det til?

¹³ Israelittene drev imidlertid ikke kana’anittene ut, og de adlød heller ikke Guds lov slik at de holdt seg atskilt fra disse utuktige folkeslagene. Israelittene ga seg til å følge hedningenes skikker og fraternisere med dem, og hvor fordervet ble de ikke av denne dårlige omgang! Hør hvor dypt tistammeriket Israel falt: «Mitt folk spør sitt trestykke til råds, og dets kjepp gir det svar; for utuktens ånd har forvillet dem, så de driver hor og ikke vil stå under sin Gud. På fjelltoppen ofrer de, og på haugene brenner de røkelse under eker og popler og terebinter, fordi skyggen der er god; derfor driver eders døtre hor, og eders sønnekoner gjør seg skyldige i ekteskapsbrudd. Jeg vil ikke hjemsøke eders døtre for deres hor, eller eders sønnekoner for deres ekteskapsbrudd; for mennene går selv avsides med horkvinnene og ofrer med skjøkene. Således går det uforstandige folk til grunne.» — Hos. 4: 12—14.

¹⁴ Det førte til undergang for de uforstandige israelitter: «De reiste støtter og Astarte-bilder på hver høy bakke og under hvert grønt tre, og de brente røkelse der på alle haugene liksom de hedningefolk [Jehova] hadde drevet bort for dem, og de gjorde onde ting, så de vakte [Jehovas] harme, og de dyrket de motbydelige avguder om hvem [Jehova] hadde sagt til dem: Det skal I ikke gjøre. Og de forlot alle [Jehovas], sin Guds bud og gjorde seg støpte bilder, to kalver, og de gjorde et Astarte-bilde og tilba hele himmelens hær og dyrket Ba’al, og de lot sine sønner og døtre gå gjennom ilden og ga seg av med spådomskunster og varseltydning og solgte seg selv til å gjøre hva ondt var i [Jehovas] øyne, så de vakte hans harme. Da ble [Jehova] såre vred på Israel og støtte dem bort fra sitt åsyn.» Hvordan gjorde Jehova dette? Jo, ved at Israel ble «bortført fra sitt land til Assyria». Slik utspydde landet tistammeriket Israel. — 2 Kong. 17: 10—12, 16—18, 23.

15, 16. Hvordan handlet tostammeriket Juda?

¹⁵ Det at Israel ble drevet ut av landet på denne måten, burde ha tjent som en advarsel for tostammeriket Juda i sør, men det førte ikke til noen reformasjon. Esaias refset Judariket for dets frafall og befatning med skitne religiøse kjønnsorgier: «Er ikke I selv overtredelsens yngel, løgnens avkom, I som er opptent av brynde ved terebintene, under hvert grønt tre, som slakter barn i dalene, under bergkløfters tak? Bekkens glatte stener er din del; de, ja, de er din lodd; også for dem utøste du drikkoffer og bar fram matoffer — skulle jeg gi meg tilfreds med dette? På høye, mektige fjell redet du ditt leie; også der steg du opp for å ofre slaktoffer. Og bak døren og dørstolpen satte du ditt minnetegn; du vendte deg bort fra meg, kledde deg naken og steg opp, gjorde ditt leie bredt og tinget deg lønn av dem; du elsket samleiet med dem, du så deres blusel.» — Es. 57: 4—8.

¹⁶ Ifølge en tradisjon ble Esaias gjennomsaget av den onde og blodtørstige kong Manasse, og det påstås at det var denne skammelige gjerning som fikk Paulus til å nevne at «de ble . . . gjennomsaget». Hvordan det enn har seg med dette, så passer de ovennevnte ordene av Esaias fullstendig på Manasses onde regjering. Han bygde opp offerhaugene, reiste altere for Ba’al, benyttet seg av spiritistiske medier eller dødningemanere og av sannsigere, stilte opp altere til stjernedyrkelse i Jehovas tempels forgårder og satte til og med opp et Astarte-bilde i templet, og han frambar sin egen sønn som et ildoffer for Molok. Manasse forførte Juda «så de gjorde ennå mer ondt enn de hedningefolk som [Jehova] hadde utryddet». Jehova sa: «[Han har] gjort det som er verre enn alt det amorittene som var før ham gjorde, og tilmed har forført Juda til synd med sine motbydelige avguder.» — Heb. 11: 37; 2 Kong. 21: 9, 11.

17. Hva sa Jehova om Judas skjebne, og hvordan gikk det?

¹⁷ Landet ble vanhelliget av dem som bodde der, og dét i enda høyere grad enn da kana’anittene satt med det. Ville Jehova være partisk og vise persons anseelse? «Se, jeg fører ulykke over Jerusalem og Juda,» sa Jehova, «så det skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det.» Og han fortsetter med en lettfattelig illustrasjon: «Jeg vil tørke bort Jerusalem, liksom en tørker av et fat og når det er avtørket, snur opp ned på det. Og jeg vil støte fra meg levningen av min arv og overgi dem i deres fienders hånd, og de skal bli til bytte og rov for alle sine fiender, fordi de har gjort hva ondt er i mine øyne, og egget meg til vrede.» Babylonierne gjorde invasjon i landet, erobret det og tømte det for innbyggere liksom et fat blir tømt for sitt innhold når det blir vendt opp ned. Da israelittene gikk inn i landet, ble de gjort oppmerksom på at kana’anittene ble drevet ut på grunn av sitt religiøse forderv, og de fikk den advarsel at hvis de selv etterlignet disse umoralske og blodtørstige religionsdyrkere, så ville landet på nytt bli urent og vanhelliget og kvalmt og utspy Israel for å rense seg. Israelittene ignorerte advarselen, og de ble utspydd. — 2 Kong. 21: 12—15.

18. Hvordan forutsa Esaias at landet skulle legges øde, og hvordan pekte han på at Gud ikke ville være partisk?

¹⁸ Esaias forutsa at landets innbyggere skulle bli drevet ut på denne måten: «Se, [Jehova] tømmer jorden og legger den øde; han omskifter dens skikkelse og atspreder dem som bor på den. Da går det presten som folket, herren som trellen, fruen som trellkvinnen, selgeren som kjøperen, låntageren som långiveren, ågerkaren som hans skyldner. Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne; og det blir bare få mennesker igjen.» Det ble ikke vist partiskhet. Det ble ikke gjort noen unntagelser av hensyn til religiøs eller økonomisk eller sosial stilling. Alle klasser av folket hadde sin del av skylden for at landet var vanhelliget, og alle klasser av folket måtte lide for denne skylden. De hadde overtrådt Guds lover og krenket de bud som var gitt til deres beskyttelse. De hadde brutt den lovpakt som var blitt opprettet med Moses som mellommann, og som skulle gjelde i en ubestemt, skjult tid, inntil den hadde vernet dem helt fram til tiden for Messias’ komme. Men fordi de ikke overholdt den, ble de fjernet fra landet og ført i fangenskap til Babylon. — Es. 24: 1, 2, 5, 6.

19. Hvordan er dette en advarsel for oss?

¹⁹ Jehova skapte ikke jorden for å la den bli vanhelliget av onde mennesker. Han skapte den forat den skulle være til hans pris, både den og alle dens levende planter og dyr og selvfølgelig også de spesielt priviligerte menneskeskapningene, som sto på et langt høyere intelligensnivå. Hvis de unnlater å prise Gud selv og dessuten hindrer andre i å gjøre det og vanhelliger jorden i den grad at den ikke lenger fullt ut kan være til Skaperens pris, da må de skyldige fjernes. Jehova gjør ikke forskjell på folk. Han handlet slik mot kana’anittene. Han handlet slik mot israelittene. Han vil også handle slik mot dem som vanhelliger jorden i dag. Disse tildragelsene i fortiden «som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom», og «dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet». Jehova er prinsippfast, og han fraviker ikke sine hensikter: «Jeg, Jehova, forandrer meg ikke.» Gud har advart oss mot å vanhellige jorden, liksom han hadde advart israelittene mot det. La oss rette oss etter denne advarselen og høste lærdom av deres forsømmelighet i så henseende. — Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11; Mal. 3: 6, AS.