Et storslått vitnesbyrd om Guds herlighet og skapergjerning
MANGE mennesker som drar i tvil at det finnes en Gud, lukker øynene for bevisene for at han er til. Fordi enkelte ting skjer daglig, kan selv mennesker som tror på Gud, overse at slike dagligdagse foreteelser er vitnesbyrd om Guds herlighet og skapergjerning. Salmisten, som skrev under inspirasjon, står imidlertid fram i skarp kontrast til slike mennesker. I den stadige gjentagelse av helt alminnelige ting så han en mengde beviser som umiskjennelig forkynte den Høyestes herlighet.
VITNESBYRDET FRA DE SYNLIGE HIMLER
Salmisten skrev: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk. Den ene dag bærer bud til den andre, en natt gir sin kunnskap til den neste. Det er ikke tale, det lyder ingen ord og ingen røst som kan høres. Men budskapet går over hele jorden, vitnesbyrdet når til verdens ende. Der har han reist et telt for solen. Den går som en brudgom ut av sitt kammer, glad som en helt tar den fatt på sitt løp. Fra den ene himmelrand går den ut og gjør sin rundgang til den andre; ingen ting er skjult for dens glød.» — Sal. 19: 2—7.
På denne poetiske måten viste salmisten David at de synlige himler — solen, månen og stjernene — forkynner Guds herlighet. Det store antall himmellegemer, deres ordnede og nøyaktige bevegelser og det gagnlige formål de tjener, utgjør et storslått vitnesbyrd om en vis, mektig og kjærlig Gud. En Gud som har skapt det synlige univers så velordnet, må være uendelig vis og mektig. Når vi for eksempel tenker på hvor avhengig livet her på jorden er av solen, må vi trekke den slutning at han som har skapt solen, har stor omsorg for alt som lever. De synlige himler forkynner virkelig Jehova Guds herlighet når de åpenbarer slike beundringsverdige egenskaper ved ham.
Vitnesbyrdet om Guds herlighet og skapergjerning er ikke begrenset til det en kan se på himmelen i løpet av en enkelt dag eller natt. Dag etter dag og natt etter natt framvises det samme vitnesbyrd. Bare et enkelt døgns framvisning av solen, månen og stjernene ville gitt et veldig vitnesbyrd om Skaperen. Men nå kan dette vitnesbyrdet leses på himmelen hver eneste dag. Derfor er det som om dette vitnesbyrdet bæres fram som et bud om dagen, og om natten gir de synlige himmellegemer på samme vis kunnskap om Jehovas herlighet og skapergjerning.
Dette er naturligvis et stille vitnesbyrd. Men det finnes ingen del av jorden hvor dette spesielle vitnesbyrd ikke er skaffet til veie. Det er et budskap som går over hele jorden.
Salmisten sier at solen har et telt på den synlige himmelen. På samme vis taler Job 22: 14 (EN) om at himlene buer seg over jorden som en «hvelving». Og Jesaja 40: 22 omtaler Gud som han som «brer himmelen ut som et slør og spenner den ut som et telt til å bo i». Inne i dette billedlige «telt» beveger solen seg hver dag, som en nomade. På grunn av sin strålende glans blir solen passende sammenlignet med en brudgom som kommer ut av sitt kammer, som er spesielt pyntet for anledningen. Og lik en helt som deltar i et kappløp, jager den av sted i en «rundgang» over himmelen. Solen skinner over hele jorden, fra den går opp, og til den går ned, og derfor har alle deler av jorden gagn av dens varme eller glød. Det finnes ingen unntagelser fra dette.
GUDS LOV BÆRER VITNESBYRD
Vitnesbyrdet om Jehovas herlighet og skapergjerning er ikke begrenset til det som kan ses på himmelhvelvingen. I henhold til 1. Mosebok 1: 14 er en av årsakene til at vi har fått lys på himmelhvelvingen, at de skal «være merker som fastsetter høytider, dager og år». De har derfor gjort det mulig å beregne dager og år, har hjulpet mennesker til å navigere over havet og har fastsatt rett tid for bestemte sesonger for jordbruket. Men det er ikke disse himmellysene Gud har skaffet til veie til rettledning for menneskene når de skal treffe viktige avgjørelser i moralsk henseende. Til det har den Høyeste framsatt sine bud, og også de vitner om hans herlighet.
Salmisten David fortsatte: «[Jehovas] lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. [Jehovas] lovbud er pålitelig, det gir den uerfarne visdom. [Jehovas] påbud er rette, de gir glede i hjertet. [Jehovas] bud er rent, det får øynene til å stråle. Frykten for [Jehova] er ren, den varer til evig tid. [Jehovas] dommer er sanne, rettferdige er de alle. De er dyrebarere enn gull, enn fint gull i mengde, og søtere enn honning som drypper fra vokskakene. Ja, din tjener tar imot [er blitt advart av, NW] den rettledning budene gir; å holde dem gir stor lønn.» — Sal. 19: 8—12.
David siktet her til Guds lov, som var gitt gjennom Moses. Den var fullkommen, uten lyte, og tjente fullstendig det som var hensikten med den. Denne loven kunne gi sjelen eller det enkelte menneske nye krefter i den forstand at lydighet mot den virket oppkvikkende og bidro til den enkeltes ve og vel.
Alle Jehovas lovbud eller «påminnelser» (NW) var pålitelige. De kunne trygt følges som en rettesnor gjennom livet. Selv om en som ga akt på Guds påminnelser, var uerfaren og usikker på seg selv, ville han ved hjelp av dem kunne handle med visdom og unngå en kurs som førte til ødeleggelse.
De påbud eller spesielle regler som fantes i Moseloven, var rette, det vil si, de var i full harmoni med rettferdighetens prinsipper. Når et menneske oppførte seg i harmoni med overbevisningen om at Guds påbud var rette, ville det få en indre lykke, en glede i hjertet.
I og med at Jehovas bud er rent, uten noen uønskede sider, får det øynene til å stråle, til å se klart. Det setter et menneske i stand til å unngå moralsk villfarelse og til å følge en rett vei.
En sunn frykt eller dyp respekt for Skaperen kommer til uttrykk ved at en lyder hans befalinger. En slik frykt er ren. Den virker ikke fornedrende på individet, slik det var med frykten for falske guddommer, som tilbederne trodde var vrede og forlangte soning ved at mennesker ble ofret til dem. Det loven lærte, var en sunn frykt for Gud. En slik frykt vil fortsatt bli vist av Jehovas hengivne tjenere. Det er derfor en frykt som varer til evig tid.
Guds lov besto delvis av dommer. De var sanne, pålitelige, velbegrunnede og fast forankret i guddommelige rettsregler. I enhver henseende var disse dommene rettferdige. Ettersom dommene kommer fra Gud og i ett og alt er gagnlige, er det meget ønskelig at en har dem i sinn og hjerte. De er av større verdi enn materiell rikdom — gull. For mennesker som lar seg lede av dem, er de søtere enn honning. Disse dommene advarer et menneske mot å følge en feil vei og styrker beslutningen om å stå imot fristelse. Å følge dem gir stor lønn, i og med at en slik lydighet fører til det som er til størst gagn for den enkelte. Han vender ryggen til en livsførsel som vil være til skade for ham både i følelsesmessig, fysisk og mental henseende.
Det er klart at en lov som var til så stor hjelp og nytte som den lov israelittene fikk, i seg selv er et talende vitnesbyrd om at det finnes en vis, rettferdig og kjærlig Gud.
GUDS TJENERE FÅR HJELP
Enda et vitnesbyrd om Skaperen finner vi i den hjelp han gir sine ufullkomne tjenere. Det framgår av Salme 19 at David satte meget stor pris på Guds lov. Men han var også klar over at han var et ufullkomment menneske som trengte hjelp fra sin Skaper for å kunne oppføre seg rett. Dette kommer klart fram i den avsluttende delen av Salme 19. Vi leser: «Men hvem kan merke sine feiltrinn? Tilgi meg hver synd jeg ikke vet om. Ja, vern din tjener mot skammelige synder, så de ikke får makt over meg. Da kan jeg være hel i min ferd, frikjent for store overtredelser. Ta vel imot de ord jeg taler, la mitt hjertes tanker komme fram for deg, [Jehova], min klippe og min gjenløser!» — Sal. 19: 13—15.
David skjønte at han som et ufullkomment menneske kunne komme til å begå synder som han ikke engang visste om. Han ba derfor om å bli tilgitt feiltrinn som kunne vært skjult for ham. Og når hans ufullkomne kjød kunne drive ham til å følge en feil kurs, hadde han et sterkt ønske om Guds hjelp. Han ønsket at Jehova skulle holde ham tilbake fra å begå egenmektige, skammelige handlinger. Han ønsket å bli hindret i en ferd som ville føre til at skammelige synder ble til en levemåte som hadde makt over ham. Hvis han hadde gitt etter for sitt syndige kjød, ville han ha kommet under syndens makt eller kontroll. I stedet ønsket han å være hel i sin hengivenhet for den Høyeste. I den grad det var mulig, ønsket han å stå «frikjent for store overtredelser». Derfor ba han om at hans anmodning om hjelp, som var basert på «tanker» hjertet drev ham til å tenke, måtte bli vel mottatt av hans Gud. I fare og nød stolte David på Jehova som om han var en solid klippe. Han betraktet også Jehova som sin Gjenløser, som den som kunne redde ham fra å falle i onde menns klør og beskytte ham mot å gli ut i synd.
Salme 19 viser derfor klart hvordan hele skaperverket, den skrevne lov i Bibelen og den guddommelige hjelp som gis de rettskafne, alt sammen åpenbarer den Høyestes eksistens. Dette vitnesbyrdet bør få oss til å ønske å bli godkjent av ham. Ja, måtte vårt «hjertes tanker» bli tatt vel imot av ham når vi fortsetter å se hen til ham for å få rettledning på vår vei.
[Bilder på side 5]
Skaperverket, inspirert veiledning og guddommelig hjelp vitner om en kjærlig Guds eksistens