Hva er kjennetegnene på oppriktig anger?

«DERSOM vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» Apostelen Johannes uttalte dette i det første århundre etter Kristus. Han skrev til medkristne og ved å bruke uttrykket «vi» tok han med seg selv. — 1 Joh. 1: 8.

Er vi sanne kristne? I så fall ’angret vi og vendte om’ fra den urette handlemåte som vi tidligere hadde fulgt, før vi ble døpt som Guds Sønns disipler. Dette gjorde det mulig for oss å framsi ’en bønn til Gud om en god samvittighet’ og bli forlikt med Ham ved hans Sønns sonoffer eller «syndoffer». (Ap. gj. 3: 19, 26; 1 Pet. 3: 21; 2 Kor. 5: 19—21, NW; se fotnoten til siste henvisning.) Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke behøver å angre mer. Johannes viser at fordi vi er ufullkomne og har arvet synden, begår vi fortsatt synder. Disse vil i de fleste tilfelle være mindre alvorlige. Men en kristen kan komme til å begå en alvorlig synd. Under enhver omstendighet må han angre og be Gud om tilgivelse.

Når en har begått en alvorlig synd

En kristen kan stole for mye på seg selv og glemme at «den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller». (1 Kor. 10: 12) Eller det kan hende at han ikke fullt ut forstår betydningen av de foranstaltninger Gud har truffet for å hjelpe de kristne til å bevare sin åndelige styrke og sunnhet og beskytte seg mot Satans angrep, og derfor blir svak og gir etter for fristelser. Han kan komme til å handle svært galt. Hva bør han gjøre hvis noe slikt har skjedd?

Han vil ha nytte av å tenke over hva David gjorde i et slikt tilfelle. I Salme 32, som han muligens skrev etter at han hadde begått sin alvorlige synd i forbindelse med Batseba og Uria, sa han: «Da jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld; jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for [Jehova]. Og du tok bort min syndeskyld. . . . Derfor be hver from til deg den tid du er å finne!» (Sl. 32: 3, 5, 6) Det forlenger bare samvittighetskvalene å vente med å be Jehova om tilgivelse. Som det står i Ordspråkene 28: 13: «Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke, men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet.» Vårt forhold til Gud er altfor verdifullt til at vi bør unnlate å be ham om å tilgi oss og vise oss barmhjertighet. Vi bør være snare til å gjøre dette gjennom hans Sønn, som er vår «talsmann hos Faderen». — 1 Joh. 2: 1.

Det er imidlertid noe mer en som angrer, kan gjøre. Det vil være forstandig av ham å gå til de eldste i menigheten. Hvorfor det? Har de myndighet til på Guds vegne å tilgi den synd han har begått, eller kan de tjene som mellommenn mellom en synder og Gud? Nei. Det er den som synden er begått mot, som kan tilgi. Dessuten er det bare Gud som kan tilgi en synd mot hans lov, og mellom ham og oss er det bare én mellommann, hans Sønn. — 1 Joh. 1: 9; 2: 1, 2; Heb. 4: 14—16.

Men skrev ikke Paulus til brødrene i Korint at de skulle «tilgi» en mann i menigheten som hadde begått en alvorlig synd og angret? Jo, men det de skulle «tilgi, var ikke selve bruddet på Guds lov; det var de vanskeligheter, den skam og den sorg som var blitt ført over menigheten på grunn av det han hadde gjort. (Se til sammenligning 2 Korintierne 2: 5—10; 7: 11.) På samme måte kan vi ’forlate menneskene deres overtredelser’ mot oss. — Matt. 6: 14, 15.

Men hvorfor bør en som har syndet, gå til de eldste i menigheten? Han bør gjøre det for å få den hjelp de som utnevnte hyrder kan gi ham. Den som gjør noe galt, viser at han er åndelig syk. Disippelen Jakob viser hva slike mennesker bør gjøre, når han sier: «Bekjenn derfor eders synder for hverandre og be for hverandre, for at I kan bli legt! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.» — Jak. 5: 16.

Ja, hensikten med å gå til de eldste er å få hjelp til å bli «legt», til å gjenvinne sin åndelige sunnhet og styrke. Det er en del av deres oppgave som hyrder å gi slik hjelp. (Se til sammenligning Esekiel 34: 4, 16; Heb. 12: 12, 13.) Det er imidlertid enda en grunn til at en bør snakke med dem.

Disse brødrene har også ansvaret for å beskytte menighetens åndelighet ved å passe på at den ikke blir gjort uren. De gjør også alt de kan for å hjelpe menigheten til alltid å være uklanderlig overfor Gud og mennesker, slik at den ikke på noen måte fører vanære over Jehovas navn. Vi bør samarbeide med disse brødrene og hjelpe dem til å ivareta dette ansvaret.

En som har gjort noe galt, viser at han har en rett innstilling, når han selv kommer og legger saken fram for de brødre som utgjør menighetens dømmende utvalg, i stedet for at det ad omveie skal komme dem for øre, slik at de blir nødt til å snakke med ham for å finne ut om han har angret og vendt om fra sin urette handlemåte, eller ikke. «For de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap» for Gud. Vi kan derfor trygt underordne oss under dem. — Heb. 13: 17; Ap. gj. 20: 28—30, 35; 1 Tess. 5: 12—15, 23.

Slike eldste vil naturligvis forvisse seg om at den som har syndet, angrer oppriktig, og at han nå gjør rette stier for sine føtter, til beste for ham selv og resten av menigheten. Bare tydelige tegn på oppriktig anger kan overbevise dem om at Gud har tilgitt ham, at Gud ’ikke tilregner ham hans synd’. (Rom. 4: 8) Hvis de ikke finner slike tegn, kan de se seg nødt til å utstøte ham fordi han utgjør en fare for menighetens åndelige sunnhet og dens gode forhold til Gud.

Det som avgjør hvorvidt menigheten skal utstøte en som har syndet, er derfor ikke syndens art eller den oppsikt saken har vakt, men synderens oppriktige anger eller mangel på sådan. Menigheten vil aldri utstøte noen som viser oppriktig anger, bare av hensyn til en eller annens følelser eller av hensyn til offentligheten. Hvis det har funnet sted et grovt brudd på Guds lov, vil det dømmende utvalg sannsynligvis finne det nødvendig å irettesette den skyldige strengt og offentlig, og han vil utvilsomt ikke få noe ansvar i menigheten på lang tid, kanskje på år, men menigheten vil ikke forkaste noen som angrer oppriktig, like lite som Gud forkastet David da han ydmykt angret sin store synd. Menigheten etterligner Gud hva det å vise kjærlighet og godhet angår. — 2 Sam. 22: 50, 51; 1 Kong. 8: 22—26; Sl. 51: 19.

Hvordan kan de eldste som utgjør det dømmende utvalg, være sikre på at den som har begått en alvorlig synd, angrer oppriktig? Eller hvordan kan vi selv være sikre på at vår anger er oppriktig og av det slag som behager Gud?

Verdens bedrøvelse eller bedrøvelsen etter Guds sinn?

En kristen som synder, bør naturligvis være bedrøvet og angre. Disse følelsene utgjør imidlertid i seg selv ikke noe sikkert tegn på at angeren er ekte. Spørsmålet er: Hvorfor er den som har syndet, bedrøvet, og hvorfor angrer han? Hva er det som ligger til grunn for hans reaksjon?

Apostelen Paulus understreker betydningen av å få dette fastslått når han skriver: «For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død.» (2 Kor. 7: 10) Det er derfor av livsviktig betydning for en som har syndet, at han har det rette motiv. Verdens bedrøvelse er ikke et utslag av tro og kjærlighet til Gud og rettferdigheten. Den består i sorg over å ha kommet til kort, over å ha lidd materielt tap eller tapt prestisje eller over å bli straffet eller måtte bære skam. Å ha verdens bedrøvelse vil si å sørge over de ubehagelige konsekvensene av det gale en har gjort. Det vil ikke si å sørge over selve den urette handlingen eller over den vanære ens oppførsel har ført over Gud. — Se til sammenligning Jeremias 6: 13—15, 22—26.

Kain ga uttrykk for en slik bedrøvelse. Da Gud uttalte dommen over ham, var han virkelig bedrøvet — på grunn av de triste framtidsutsikter han dermed fikk. Men han viste ikke at han angret på at han hadde drept sin bror. — 1 Mos. 4: 5—14.

Esaus likegyldighet fikk ham til å selge førstefødselsretten til sin bror Jakob. Da han senere fikk høre at Jakob hadde fått farens profetiske velsignelse som den førstefødte, «satte han i et høyt og sårt skrik». Med tårer søkte han anger — ikke hos seg selv, men hos sin far, idet han forsøkte å overbevise Isak om at han burde ’angre’ eller foreta en ’forandring i sinnet’ og gi ham velsignelsen i stedet. Esau angret ikke på at han hadde vært materialistisk og ’ringeaktet førstefødselsretten’, men han sørget på grunn av de fordeler han derved mistet. Gud sa: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.» — 1 Mos. 25: 29—34; 27: 34; Heb. 12: 16, 17, NW; Rom. 9: 13.

Hoseas’ profeti viser tydelig at Gud aldri vil ha behag i en ustadig holdning på dette område. Om Israel står det: ’Når de er ulykkelig stilt, søker de Gud.’ Men det varte ikke lenge før de sluttet å gi uttrykk for anger. «Eders kjærlighet er som en morgensky, lik duggen som tidlig går bort.» — Hos. 5: 15, NW; 6: 1—4.

I Hoseas 7: 14—16 blir det så vist hva som i mange tilfelle mangler når noen gir uttrykk for anger, og dette gjelder også i dag: «De roper ikke til meg fra sitt hjerte, men ligger og hyler på sitt leie; de trenger seg sammen for å få korn og most, . . . De vender seg, men ikke mot det høye.» Når de ’hylte’ fordi de var i nød, var det ut fra et selvisk motiv, og hvis de fikk hjelp, benyttet de ikke anledningen til å bygge opp og styrke sitt forhold til Gud ved for framtiden å være mer påpasselige med å følge Guds høye normer. (Jak. 4: 3) Hoseas sier at de var som en «sviktende bue», som en aldri kan treffe målet med. (Hos. 7: 16; Sl. 78: 57) Angeren kom ikke fra hjertet. — Joel 2: 12, 13.

Motivet bak ekte anger

Den bedrøvelse som ledsager ekte anger, utspringer av et helt annet motiv enn verdens bedrøvelse. «Bedrøvelsen etter Guds sinn» skyldes et inderlig ønske om igjen å oppnå Guds godkjennelse, et ønske som bare finnes hos dem som elsker ham og kjenner ham og hans gode egenskaper og rettferdige hensikter. En oppriktig angrende synder som verdsetter Guds godhet og storhet, sørger dypt over å ha brakt vanære over Guds navn. Nestekjærligheten får ham også til å angre det onde han har gjort mot andre, det dårlige eksempel han har satt, den sorg han har forårsaket, eller det vanry han har ført over Guds folk blant utenforstående, og på den måten hindret mennesker i å se hvem som utgjør den sanne Guds menighet. Det er dette, og ikke bare skamfullheten over å bli «oppdaget» eller tuktet, som gir ham et «sønderbrutt hjerte og en «sønderknust ånd». — Sl. 34: 19.

Det greske ordet som blir oversatt med «anger» (me·ta’noi·a), innbefatter også tanken på en forandring med hensyn til sinnsinnstilling eller vilje. Ekte anger innebærer at en direkte tar avstand fra den onde handlemåten som noe frastøtende, som noe en hater. (Sl. 97: 10; Rom. 12: 9) Samtidig vil en kristens kjærlighet til rettferdigheten få ham til å bestemme seg for å gjøre det som er rett, for framtiden. Uten dette hatet til det onde og denne kjærligheten til rettferdigheten vil ikke vår anger bli noen drivkraft som kan framkalle det apostelen Paulus kalte «gjerninger som passer for anger». (Ap. gj. 26: 20, NW) Kong Rehabeams tilfelle illustrerer dette. Etter først å ha ydmyket seg under Guds vrede begynte han igjen å gjøre det onde. Grunnen var at han «[ikke hadde] nogen fast vilje til å søke til Jahve». — 2 Krøn. 12: 12—14, MMM.

Menigheten i Korint viste en slik vilje ved å bli «bedrøvet etter Guds sinn». Da Paulus irettesatte de kristne der fordi de hadde latt en som praktiserte det onde, få være blant seg, hørte de på ham og rettet på saken. Deres bedrøvelse over at de hadde handlet urett, ga seg ikke bare utslag i frykt, men også i «iver . . . ja forsvar [renselse av dere selv, NW], ja harme, [over den vanære hans handlemåte hadde ført med seg] . . . ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff [rettelse av det urette, NW]». (2 Kor. 7: 11) De eldste i dag kan derfor se etter lignende kjennetegn på anger hos dem som sier til dem at de er bedrøvet og angrer noe de har gjort.

Vår ufullkommenhet behøver ikke å drepe vår glede

Synder kan naturligvis være mer og mindre alvorlige. Vi begår kanskje ikke slike store synder som utukt, ekteskapsbrudd eller tyveri, men kan likevel oppdage at vi har gjort oss skyldige i å ha «stolte øyne» eller i å ’gjøre forskjell på folk’, og også dette er noe som i høy grad mishager Gud. (Ordspr. 6: 16, 17; Jak. 2: 9) Og når det gjelder bruken av tungen, «[snubler vi] alle sammen i mange ting» ved å komme med uttalelser som vi senere innser var uforstandige, uvennlige, ukjærlige og ukristne. (Jak. 3: 2, 8—13) Gjør vi alt vi kan for at vårt forhold til Gud ikke skal bli ødelagt? Da trenger vi å ’angre og vende om’ og be ham om tilgivelse.

Men ettersom vår ufullkommenhet hver eneste dag gir seg utslag på en eller annen måte, kan vi spørre om dette betyr at vi til stadighet bør føle oss nedtynget og sorgfulle. Nei, det betyr det ikke.

I rekken av Guds hellige ånds frukter nevner apostelen «glede» rett etter «kjærlighet». (Gal. 5: 22) Salmisten sier: «Hvis det var feil du så etter, o Jah, o Jehova, hvem kunne da bli stående?» (Sl. 130: 3, NW) Vi kan glede oss, for «[Jehova] er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. . . . For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv». (Sl. 103: 8—14) Selv om vi absolutt bør angre de feiltrinn vi begår, behøver vi ikke å ha samvittighetskvaler hver gang vi gjør en mindre feil eller kommer med et tankeløst ord.

Det at vi er klar over våre svakheter, bør ikke desto mindre gjøre oss ydmyke og hjelpe oss til å være beskjedne og forståelsesfulle overfor andre. Gud vil da ha behag i våre bønner når vi ber ham om tilgivelse for våre daglige feiltrinn. Når vi samvittighetsfullt vandrer på hans veier og regelmessig søker ham i bønn, kan vi i sannhet glede oss over å stå i et godt forhold til ham. — Fil. 4: 4—7.