Spørsmål fra leserne
● Ble Jesus Kristus oppreist i et legeme av kjøtt og blod?
Ifølge de inspirerte skrifter ble Jesus Kristus ikke oppreist i kjødet. I 1 Peter 3: 18 leser vi at han «led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden». Andre skriftsteder bekrefter at Jesus ikke kan ha blitt oppreist i et legeme av kjøtt og blod.
Det var Guds hensikt at hans Sønn skulle gjenoppta sitt himmelske liv og ikke fortsette å leve som menneske på jorden. Dette gjorde det nødvendig at Jesus ble oppreist som en åndeperson, for personer av kjøtt og blod kan ikke leve i himmelen. Apostelen Paulus skrev: «Kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet.» — 1 Kor. 15: 50.
Når det gjaldt mennesket Jesus Kristus, var hans kjød en hindring for at han kunne få adgang til det himmelske område. I Hebreerne 10: 20 blir det derfor vist at det ’forheng’ som skilte det Hellige fra det Aller-helligste i tabernaklet, var et bilde på Jesu «natur». Før Jesus kunne komme inn i himmelen, det virkelige «Aller-helligste», måtte han gi avkall på sin tilværelse i kjødet og få åndelig natur. Hans kjødelige legeme ville ha hindret ham i å gå gjennom «forhenget» som en ånd.
En annen faktor som ikke må overses, er at den geita og den oksen som ble ofret på soningsdagen, symboliserte Jesu Kristi offer. Loven, som krevde at slike offer skulle frambæres, var «en skygge av det som skulle komme». (Kol. 2: 17; Heb. 10: 1) Som vi vet, angir skyggen hvilken form virkeligheten, som kaster skyggen, har. For at virkeligheten skulle svare til skyggen, kunne Jesus derfor ikke ha tatt tilbake sitt ofrede legeme av kjøtt og blod, for offerdyrenes kropper ble brent opp og derved fjernet. (Heb. 13: 11, 12) Det er derfor rimelig å trekke den slutning at Jehova Gud fjernet sin Sønns ofrede legeme. Hvis Jesus hadde tatt tilbake sitt kjødelige legeme, ville hans offer dessuten bare ha vært midlertidig og ikke fortsatt å ha noen sonende verdi.
Det at Jesus ikke ble oppreist i kjødet, forklarer hvorfor to av hans disipler og Maria Magdalena ikke gjenkjente ham da han viste seg for dem etter sin oppstandelse. De kjente ham bare igjen på det han sa eller gjorde. — Luk. 24: 13—31; Joh. 20: 14—16.
Det er sant at Jesus til gagn for den tvilende Tomas viste seg med naglegap i hendene og et sår etter spydet i siden. (Joh. 20: 24—29) Men selv i forbindelse med denne tilkjennegivelsen blir det vist at Jesus bare midlertidig materialiserte seg i et kjødelig legeme. Et øyenvitne, apostelen Johannes, fortalte: «Jesus kom mens dørene var lukket, og sto midt iblant dem.» (Joh. 20: 26) Apostelen Johannes ville naturligvis ikke ha understreket dette hvis Jesus ganske enkelt hadde åpnet døren og så gått inn i rommet. Det er tydelig at Jesus plutselig viste seg midt iblant disiplene; den lukkede døren hindret ham ikke. Dette var noe et menneske av kjøtt og blod ikke kunne ha gjort. Men en ånd som materialiserte seg, kunne gjøre det. Engelen Gabriel åpenbarte seg for eksempel i et fysisk legeme for presten Sakarias i det Hellige i templet. (Luk. 1: 11) Og den engelen som viste seg for Samsons foreldre, fór opp i «alterets lue». — Dom. 13: 19, 20.
Det som skjedde med den engelen som talte til Samsons foreldre, kaster også lys over Jesu himmelfart. Engelen var synlig for Samsons foreldre da han fór opp i flammene, men dematerialiserte seg tydeligvis så og forsvant for deres øyne. Da Jesus fór opp til himmelen, var han likeledes synlig helt til en sky tok ham bort fra disiplenes øyne. Han må da ha dematerialisert seg og avkledd seg det kjødelige legeme som de så ham i, slik materialiserte engler gjorde ved andre anledninger. — Ap. gj. 1: 9—11.
At Jesus bare ikledde seg et legeme for å bli sett av sine disipler, slik engler hadde gjort for å bli sett ved tidligere anledninger, framgår også av at han viste seg fullt påkledd. Da Jesus ble lagt i graven, var han ikke påkledd, men bare svøpt i linklær. Etter hans oppstandelse ble disse linklærne liggende i graven. Akkurat som Jesus måtte materialisere klær, måtte han også ikle seg kjød for å gjøre seg synlig for sine disipler. — Luk. 23: 53; Joh. 19: 40; 20: 6, 7.
På bakgrunn av dette kan vi forstå at det at Jesus ble kalt «Menneskesønnen» selv etter sin himmelfart, ikke kunne bety at han har et menneskelegeme i himmelen. (Ap. gj. 7: 56) En messiansk profeti som forutsier at han får kongemakt av sin Far, sier at han ’ligner en menneskesønn’. (Dan. 7: 13, 14) Selv om Jesus har frambåret det nødvendige offer ved å gi avkall på sin menneskelige natur, har han følgelig beholdt den messianske benevnelsen «Menneskesønnen». Han har likeledes tittelen «Lammet», fordi han har gitt sitt liv som et offer. (Åpb. 21: 22) Denne tittelen skal tydeligvis ikke beskrive hans utseende eller hans natur i himmelen.
Vi ser således at Bibelen som et hele bekrefter at Jesus er blitt oppreist, ikke som et menneske av kjøtt og blod, men som en herlig ånd.
● Hva betyr de skriftstedene som sier at Jehova Gud eller hans Sønn «prøver», ’ransaker’ eller «ser» våre «nyrer»?
I slike skriftsteder blir nyrene tydeligvis knyttet til eller brukt som et symbol på våre dypeste og innerste følelser. (Sl. 7: 10; 26: 2; Jer. 11: 20; 20: 12) Mennesker kan ikke vite hva andre tenker eller føler innerst inne, men vi kan ikke skjule våre innerste tanker og følelser for Jehova Gud eller hans Sønn. Vi leser derfor: «Jeg, [Jehova], ransaker hjerter og prøver nyrer og gir enhver etter hans ferd, etter frukten av hans gjerninger.» (Jer. 17: 10) Åpenbaringen 2: 23 siterer denne uttalelsen av Sønnen: «Jeg er den som ransaker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av eder etter hans gjerninger.» Jehova Gud og Jesus Kristus ransaker altså våre dypeste følelser, som kan være like skjult for andre mennesker som våre bokstavelige nyrer.
Når vi lever i harmoni med Guds vilje, vil vi derfor bli rikt velsignet i åndelig henseende, for Jehova og hans Sønn vil da se at selv våre innerste følelser viser at vi ønsker å tjene Gud. Vi kan også bli velsignet i fysisk henseende. Det er verdt å merke seg at nyrene blir berørt hvis en mister den følelsesmessige likevekt. Vedvarende følelsesmessige påkjenninger og press kan for eksempel forårsake fysisk smerte og hemme eller forstyrre vannlatingen. En som følger Bibelens råd om å legge selvkontroll for dagen, kan derfor bli spart for fysiske lidelser. — Gal. 5: 22—24, NW.
Bibelen sier ikke noe om i hvilken utstrekning de bokstavelige nyrene (kanskje også binyrene, som sitter på toppen av nyrene) berører følelsene eller bidrar til at visse sinnsbevegelser oppstår. Vi bør huske at menneskekroppen utgjør et harmonisk hele, og at alle kroppens lemmer og organer er avhengige av hverandre. (Se 1 Korintierne 12: 14—26.) Sinnsstemninger, følelser, ønsker og lignende kan derfor ikke settes i forbindelse med bare ett bestemt organ, for eksempel hjernen, hjertet eller nyrene. Det kan godt være at Bibelen i hvert fall i noen tilfelle simpelthen omtaler det berørte organet som om det var opphav til de følelser eller den holdning som berører det.